Jordgudinnen Nerthus

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage.

Jordgudinnen Nerthus

av Knut Rage

Tysnes
© 2025

Gudinneøya på Vestlandet

Jeg ferdes på gjengrodde stier. Og da tenker jeg ikke på de hamsunske gjengrodde stier, men stier som i århundrenes løp er så tilvokst at ikke engang landskapet er helt det samme.

Vevatnet på øya Tysnes i Sunnhordland, fire mil sør for Bergen, glitrer mellom trærne; jeg kjenner meg som en reisende i et landskap der myter og historie smelter sammen.

I over tre tiår har jeg latt meg fascinere av historiene om Nerthus, jordgudinnen som en gang, i følge troverdige historikere, ble dyrket her. Det sies at Vevatnet var et hellig sted, der jordgudinnens bilde ble vasket rent etter at hun hadde vandret blant menneskene. Og at trellene, de som utførte den hellige handlingen, ble ofret til vannet, slukt av dypet.

Det er lett å la seg rive med av fantasien, men man kan ikke unngå å fornemme en egen stemning her. Det er noe i luften, i stillheten, i selve atmosfæren som henger over vannet, som bærer i seg et budskap om Vevatnet som et spesielt sted.

Jeg har brukt utallige timer her, guidet, skrevet artikler, holdt foredrag og til og med gitt ut en bok, "I gudinnens fotspor", i et forsøk på å fange essensen av Vevatnet og dets myter.

Vevatnet er bare én av mange brikker i et puslespill av hellige steder på denne øya, Tysnes. Hver av brikkene bærer på sin egen historie, sin egen atmosfære. Og sammen forteller de en historie om et landskap der gudene var nærværende, der naturen var hellig og mystisk.

Vevatnet, mystisk og hemmelighetsfullt i grålysningen. (Foto: Knut Rage, 2017.)

__________

Ingen har skildret gudinneøya på Vestlandet bedre enn den kresne novellisten Hans E. Kinck i boken "Steder og folk" fra 1924:

"En sølvgraa morgen maa Hørdene, Cæsars og Tacitus's Harudes, være kommet lensende for solgangsbrisen ind fra havet, sist fra den danske halvø - idet de vek enten fra overvældende overmagt, eller drevet bare av smaa kaar, av mange uaars misere, likesom Islands landnaamsmænd for at finde bedre, blivende steder."

Kinck forteller videre:

"De tok land av en eller anden grund ikke ved sydspissen av Norge eller Lister, men nordenfor Karmøen og i Hardangers fjordgap, søkte sig en livdevaag mot havbrisen. Et liv om øerne, som naar maaltrost-flokken slaar sig ned i et træ efter flyttfuglferd! Og der vrimlet av fisk og sjøfugl og reder og egg og svære blaaskjell, og der var fett græs inde i skaarene som rak til knæs, og erfugl-mor laa brun og rugetam i den grønne eng. De for nok frem med ild og sværd. Ti der sat vel folk her før, paa øerne og inde i fjorderne, underlegne i vaaben, men overlegne i den kunst at fange havets dyr, og de enten flygtet op i avdalerne, eller underkastet sig og viste de fremmede hvor laksen stod. Disse nye var lærvillige. De viet landet herute om Tysnesfjorden til Nerthus, sin frugtbarhetens gudinne som aarhundreder siden blev sjøgud og blev mand og het Njørd. Det var ogsaa andre guder som dyrkedes - selve navnet Tysnes melder om det. Landnaamsmænderne begyndte herute i Tysnes og paa Stord og omkring Bjørnefjorden. - Der var mer skog herute den gang end nu, lierne opover mot himmelbrynet var klædt med svær furu, og skogen rak til sjøs, med trange sund og øer og lønvaager, om saa skulde hænde at fiendskib var ute."

Forestillingen om Tysnes, som i tidligere tider bar navnet Njardarlog - Njords lovområde - som en hellig øy viet den germanske grødegudinnen Nerthus, hadde for alvor begynt å feste seg da Kinck skrev sin vesle historiske skildring for hundre år siden. I denne teorien sto Vevatnet i Lundebygda sentralt - her fant man de språklige sporene ve for "hellig" og Lunde, "hellig lund".

Men hvordan oppsto denne tanken?

Fra sekken henter jeg frem Kindlen min og åpner boken "Germania", eller "De Origine et situ Germanorum", skrevet av Gaius Cornelius Tacitus rundt år 98, et etnografisk arbeid om germanske stammer utenfor det romerske riket. Det to tusen år gamle skriftet har blitt min faste følgesvenn de siste ukene.

Jeg finner frem til kap. 40 og leser enda en gang:

"Og hos disse folkene, hver for seg, er det ikke noe særlig å merke seg, med unntak av at de i fellesskap dyrker Nerthus, det vil si den moderlige jorden, og tror at hun blander seg inn i menneskenes ferd og kjører omkring blant folkene. På en øy i havet finnes det en uberørt lund, og i denne en innviet vogn, som er dekket med et teppe. Presten er den eneste som har tillatelse til å berøre den. Han merker når gudinnen er til stede i dette hemmelige gjemmet; og mens hun kjører av sted på sin vogn, som blir trukket av hunnokser, ledsager han henne under dyp ærefrykt. Da er det gledens dager; og det holdes fest på de stedene hun viser den ære å komme til og oppholde seg på; man går ikke til krig og tar ikke våpen i hånd; alt jern er gjemt bort under lås og slå; fred og ro er det eneste man da retter sin oppmerksomhet mot; så lenge inntil gudinnen har fått nok av å ferdes blant menneskenes barn, og presten derfor bringer henne tilbake til det hellige stedet. Deretter blir vognene og teppene og, hvis man har tilbøyelighet til å tro det, selve guddommen vasket i en skjult innsjø. Treller utfører denne tjenesten, de blir øyeblikkelig slukt av sjøen. Derfra stammer den hemmelige redselen og den fromme uvitenheten om hva det er, som ingen får se, uten at han er døden sikker."

Kan dette være øya Tacitus beskriver, eller rettere sagt, en av dem? Ble vognen og teppene og guddommen vasket her, og ble trellene slukt av vannet, som Tacitus forteller?

Jeg husker de paganistiske kvinnene jeg fulgte hit for noen år siden. Kledd i lange, vide kjoler vasset de ut i vannet, trommet og hauket, og ekkoet kastet seg mot de bratte bergene. Vi kjente alle på noe, en essens, noe urkraftig. Følte øyfolket det samme for to tusen år siden?

Skoglunden

Lunden på østsiden av Vevatnet. Et sted med en særegen atmosfære. (Foto: Knut Rage.)

Den første turen inn til lunden på østsiden av vannet for mange år siden ble en opplevelse som brente seg fast i minnet. Jeg fulgte en smal sti som snirklet seg gjennom skogen langs det stille vannet. Fjellsiden reiste seg bratt, og skodden hang tungt over de mørke grantoppene. En ensom kråke krakset et sted der oppe, lyden skar gjennom den tåkelagte stillheten som et knivstikk. Kra-kra...

Etter en vandring på omtrent 15-20 minutter, hvor jeg tråkket lydløst over et mykt teppe av brune barnåler, åpnet skogen seg. Jeg sto plutselig på en liten slette ved foten av fjellet. I sentrum av sletten lå noen store, ruvende steiner, med restene av et bål på bakken. Det var som å tre inn i en forgangen verden.

Jeg begynte å speide etter offersteinen som jeg hadde hørt så mange historier om. Og der, ikke langt unna, fant jeg den. Steinen hvor sagnet forteller at trellene ble ofret, ryggen deres brutalt knekt over den spisse toppen... Rent oppspinn, naturligvis, men slik forteller et lokalt sagn.

Fra sletten gikk jeg ned mot vannet. Der, gjemt bak noen trær, lå en liten strand, en naturlig landingsplass for en båt. Det var lett å forestille seg at hvis sagnet om den germanske gudinnen Nerthus stemte, hvis hun virkelig ble brakt til dette avsidesliggende vannet etter å ha vandret blant menneskene, ville båten hennes ha kommet inn her.

Selv om historien om gudinnen Nerthus og Vevatnet ofte blir fortalt som et faktum, er det viktig å huske at dette er en teori, først og fremst lansert av Magnus Olsen, og senere videreført av Johannes Heggland. Det finnes ingen konkrete arkeologiske bevis for at gudedyrkingen faktisk fant sted her, kun språklige spor. "Ve" er et norrønt ord som betyr "hellig sted, offersted", men også "hjem, bolig". Og så er det den merkverdige notisen i Norrøn ordbok av Heggstad: "Ve, Tysnes". På Tysnes finner vi to steder med 'vé-navnet: Ve ved Våge og Vevatnet i Lunde – "det hellige vannet". Dette, sammen med det opprinnlige navnet på øya, Njardarlog, "Njords lovdømme", har fått noen til å kalle Tysnes for "gudeøya på Vestlandet".

Men hvis vi vender blikket mot Lundo på Myklestad, en annen "hellig lund" på den samme øya, finner vi faktisk fysiske bevis: en stein med helleristninger og fotsåler, "gudinnens fotefar", og restene av en prosesjonsvei, kanskje den eldste kjente veien på Vestlandet. Dette området passer bedre med Tacitus' beskrivelse av gudinnebildet som ble fraktet i en vogn. En slik ferd i vogn ville ha vært mulig i Danmarks flate landskap, men i Norges kuperte terreng ville det ha vært en umulighet. Med mindre det fantes en kort, spesiallaget prosesjonsvei, som den til Lundo på Myklestad.

I dag er skogen borte, hugget ned. Men steinene står der fortsatt, urørlige. Var det slik det var for to tusen år siden? Landskapet endrer seg, men ikke så mye. Steinene, fjellet, vannet – de har vært vitne til årtusener.

Så mye av dette er spekulasjoner, en vev av teorier, slag i løse luften. Hva skjedde egentlig her, for utallige generasjoner siden?

"Det gamle norske Ønavn Njardarlog"

Historisk kulturkart over Tysnes. Her ser man, særlig i nord, en tett konsentrasjon av sakrale stedsnavn som tyder på en omfattende gudedyrking på øya i eldre tid. (Kart laget av Gerhard Stoltz.)

Tanken om Tysnes som en gudeøy ble først lansert i 1905 av Magnus Olsen i hans hefte "Det gamle norske Ønavn Njardarlo̢g". I dette 29-siders arbeidet argumenterte Olsen for at øya Tysnes, som i gammel tid var kjent som Njardarlog, hadde en unik konsentrasjon av stedsnavn knyttet til gudenavn. Dette mente han tydet på at øya i førkristen tid hadde en spesiell status som et hellig sted viet havguden Njord.

Magnus Olsen (1878-1963) var en fremstående norsk filolog som spesialiserte seg i norrøn filologi. Han viet store deler av sitt liv til studiet av gammelnorsk og islandsk språk og litteratur, og ble professor ved Universitetet i Oslo i ung alder. Hans arbeid kjennetegnes av en dyp forståelse av norrønt språk og litteratur, noe som preget hans forskning på stedsnavn og norrøn mytologi.

I sin analyse av Njord-navnet i norske stedsnavn, hevdet Olsen at den tette forekomsten av gudenavn på Tysnes indikerte at øya hadde fungert som en hellig øy. Han knyttet spesifikt navnet Njardarlog til havguden Njord, og argumenterte for at dette reflekterte en førkristen kultus på øya.

Forholdet mellom Nerthus og Njord er et komplekst tema innen religionshistorie. Selv om det er generelt akseptert at de to guddommene er lingvistisk og kultisk beslektet, er det også viktige forskjeller. Nerthus, kjent fra Tacitus' beskrivelser av germansk religion fra det første århundre e.Kr., antas å være den språklige forløperen til det norrøne navnet Njord. Filologer har rekonstruert hvordan navnet trolig utviklet seg fra proto-germansk Nerþuz til norrønt Njord.

En markant forskjell mellom Nerthus og Njord ligger i deres kjønn og funksjon. Nerthus beskrives av Tacitus som en jordgudinne, mens Njord i norrøn mytologi fremstår som en mannlig havgud. Denne endringen har ført til ulike tolkninger. En teori er at Tacitus kan ha misforstått kildene sine, eller at det opprinnelig eksisterte et gudepar bestående av både en mannlig og en kvinnelig guddom. En annen teori antyder at selve navneformen kan ha bidratt til utviklingen mot en maskulin gud i norrøn tid.

Til tross for forskjellene, er både Nerthus og Njord knyttet til fruktbarhet. Tacitus omtaler Nerthus som "Moder Jord" og skildrer hvordan hun griper inn i menneskelige anliggender. Også Njord er en fruktbarhetsgud i norrøn mytologi. Tacitus beskriver en rituell seremoni knyttet til Nerthus, der gudinnen ble kjørt rundt i en vogn dekket med et klede. Interessant nok finner vi lignende seremonier knyttet til dyrkingen av Frøy i norrøn tid, som sagaene fremstiller som Njords sønn. Tacitus forteller videre at både vognen og guddommen ble rituelt renset i en skjult sjø, hvorpå treller ble ofret ved drukning. Magnus Olsen knytter dette ritualet til stedsnavnet Vevatnet på Tysnes, og argumenterer for at forleddet "ve" kan tolkes som "hellig, gudeviet", noe som antyder at Vevatnet kan ha vært et hellig vann i førkristen tid.

Det ser ut til at dyrkingen av Nerthus gjennomgikk endringer over tid. I vikingtiden var Njord den dominerende guden, og overgangen fra en jordgudinne til en havgud kan ha sammenheng med et samfunn som i økende grad ble orientert mot havet og dets ressurser. Oppsummert kan vi forstå Njord som en videreutvikling av Nerthus, der den feminine jordgudinnen har transformert seg til en maskulin havgud, skriver Olsen. Begge guddommene representerer fruktbarhet og er knyttet til spesifikke kultsteder og rituelle praksiser.

Njord var altså kjent blant de nordiske folkestammene i eldre jernalder. Tacitus' beskrivelser gir oss et unikt innblikk i det religiøse livet knyttet til Njord-kultusen i en tidlig periode, noe som er sjeldent for andre gudetroer fra samme tid. Dette utviklede gudelivet, med religiøse fester og gudinnens besøk hos folket, vitner om en lang utvikling og tradisjon.

Sentralt i den gamle harudiske gudekultusen var hellige lunder med gjenstander knyttet til guddommen. Vi får også kjennskap til hellige vann der guddommen ble badet og der menneskeofringer fant sted. Magnus Olsen argumenterte derfor for at Njord-dyrkingen i Njardarlog må ha vært knyttet til det hellige vannet Vevatnet, ettersom Njord-dyrkingen var knyttet til "øyer i havet".

Innvandrende germanske stammer

Teorien om at navnet Hordaland stammer fra den germanske stammen haruder, har lenge fascinert historikere. Magnus Olsen var en av de fremste forkjemperne for denne teorien, og hans synspunkter fikk støtte fra anerkjente kolleger som arkeologen Johannes Bøe og historikeren Haakon Shetelig.

Både Bøe og Shetelig pekte på arkeologiske funn og historiske kilder som bevis for at harudene, som skal ha gitt navn til Hordaland, opprinnelig kom fra Jylland i det nåværende Danmark. Dette folket dyrket grødegudinnen Nerthus, og teorien antyder at de på et tidspunkt spredte seg nordover og bosatte seg langs den norske kysten.

Kunnskapen om Norden i førromersk tid er begrenset. Den greske astronomen Pytheas' reise til "Thule" rundt 350 f.Kr. har skapt spekulasjoner om tidlig kontakt med Skandinavia, men sikre bevis mangler. Romerrikets ekspansjon og kontakt med germanske stammer nord for Alpene åpnet imidlertid for kulturell utveksling og handelsforbindelser som nådde de nordiske landene.

Blant de germanske stammene som bebodde Jylland og omliggende områder for 2000 år siden, finner vi haruder og rugiere, som har gitt opphav til navnene horder og ryger. Den nordgermanske stammen haruder, eller charuder, antas å bety "skogboere". De nevnes for første gang av Julius Cæsar i hans verk "De bello gallico", der han beskriver hvordan de deltok i Ariovists hær og ble slått ved Rhinen i 58 f.Kr.

Etter Cæsars felttog i Nord-Europa seilte en romersk flåte til Østersjøen og ga Augustus kunnskap om charudenes bosetninger på øyer og nes i området. Samtidig nevnes kimbrere, et krigersk folk kjent for sine tog inn i Romerriket, som bodde nord for charudene. Geografen Ptolemaios (100-170 e.Kr.) plasserer harudene på det nordøstlige Jylland, noe som gir oss et mer presist bilde av deres geografiske utbredelse.

Navnet Nerthus ble lenge feiltolket som "Hertha", noe som ledet danske lærde til å plassere den hellige øya på Sjælland. Men andre forskere har pekt på Helgoland eller øyer i Mecklenburg som mulige steder. Nerthus, kjent i ulike former fra det hebraiske Aretr til det egyptiske Hathor, ble ansett av egypterne som en nordisk gudinne. Denne fruktbarhetsgudinnen, som i norrøn mytologi ble til den mannlige Njord, antyder en kompleks religiøs utvikling, der gamle guder veves sammen og endrer form.

Slik vandrer harudene og deres guder gjennom historiens tåkelagte landskap, et ekko av en fortid der myter og virkelighet møtes.

Kultvognen fra Strettweg, datert til bronsealderen ca. 600 f. Kr. Avbildning fra 1887 av Friedrich Drexel (1885–1930).

Tacitus forteller om Nerthus, gudinnen som ble æret med en prosesjon gjennom landet, at hun ble kjørt i en vogn. I den danske jorden, på Jylland, har arkeologene funnet en praktfull vogn, et stille vitne til denne kultens utbredelse. Men fortellingen stopper ikke der. I 1851 dukket det opp en annen vogn, en bronsevogn fra 600 f.Kr., funnet i Strettweg, Østerrike. Just Bing, en norsk litteraturhistoriker, tolket figuren i denne vognen som en avbildning av selveste Nerthus, et ekko av en felles tro som strakte seg over store avstander.

Spørsmålet som henger i luften, er om det var dette folket, harudene, som dro vestover, mot de dype fjordene i Vestlandet. Kom de allerede i bronsealderen, seilende på sine skip, og etablerte seg der? Hvordan de kom, vet vi ikke. Men at de kunne seile, det er sikkert. Allerede i bronsealderen fantes det handelsforbindelser langs kysten, og rundt Kristi tid hadde harudene "mektige flåter", med skip som kunne lande "i begge ender", åpne og klare for handel og tokt. Slik seiler harudene inn i historiens tåke, et gåtefullt folk som etterlot seg spor i både ord og gjenstander.

Vi kjenner ikke til spesielle grunner til utvandring hos haruderne rundt Kristi tid, mer enn hos andre folkegrupper. De germanske stammene var som regel krigsglade, og dersom det var fred i hjemlandet, søkte den mest driftige ungdommen ut for å vinne rikdom og ære i strid i fremmede land.

Dette kan være en god nok grunn for et angrep på de vestnorske kystområdene, på samme måte som vikingferdene utartet seg i hundrevis av år senere. Men en annen årsak kunne også være at dette folket ble drevet fra hverandre av ukjente grunner, og at de av nød og trang ble nødt til å forlate landet sitt.

"lina laukaR"

I 1949 ble et oppsiktsvekkende funn gjort i Lundo på Myklestad, midt på øya - den såkalte runesteinen fra Myklestad. (Foto: Knut Rage.)

Fra den såkalte "kultursoga" for Tysnes ble utgitt på begynnelsen av 1960-tallet, og før den tid også, har det vært skapt et bilde av Vevatnet i Lunde som et hellig sted, et hellig vann. Det eneste man har å bygge på her er navnene – Lunde, som antyder en hellig lund, og "ve" for hellig. Men hvorfor ikke like gjerne Lundo på Myklestad, om man skal lete etter et hellig sted med et vann der man ofret og vasket gudebildet av Nerthus? Om man bare har de to stedsnavnene Lunde og Vevatnet å gå etter, så er det like mye som taler for Lundo: en hellig lund, en offerstein, funnet av runesteinen, et vann som kan ha hatt navnet Tvettavatn – og ikke minst dette at stedet ligger langs den eldgamle ferdselsveien fra Onarheim, på sørsiden av øya, og at det har vært bosetning i området. Fra Lunde kjenner vi ingen av disse momentene. Men man må huske på at da Vevatnet ble gitt denne æren, var Lundo ennå ikke hverken omtalt eller kjent – runesteinen fra Myklestad var ennå ikke funnet, og heller ikke den gamle veien som snor seg gjennom dalen, som Lundo er en del av, var undersøkt. Heller ikke det faktum at det var et stort vann like nedenfor Lundo, som ble drenert på slutten av 1800-tallet og som i dag er en slette - tvers over veien for rådhuset i kommunen - ble tillagt noen større vekt. Men som nevnt ovenfor har navnet "Tvettavatnet" vært foreslått, etter stedsnavnet To, en avledning av norrønt tvá for å tvette, vaske (dvs. gudinnebildet), men det er naturligvis ikke annet enn spekulasjoner.

Stedsnavnene i området kan gi et innblikk i fortiden. Myklestad, eller Miklastofa som det opprinnelig het, kan ha vært et samlingssted for religiøs kultus. To og Lundo (for en hellig lund) er nevnt.

Runesteinen fra Myklestad sett fra siden. Legg merke til de avlange "fotsålene" i den ene enden. Var det grødegudinnen Nerthus´ merke?(Foto: Lokalhistorisk biletsamling, Tysnes).

Oldtidsveien i Uggdalsdalen

Ferdselsveien gjennom Uggdalsdalen er fremdeles synlig i terrenget. Veien er fra forhistorisk tid, og kan ha vært brukt som en prosesjonsvei. (Foto: Knut Rage. 2017).

Ferdselsveien som snor seg gjennom Uggdalsdalen er mer enn bare en sti i terrenget. Den representerer trolig et av de aller eldste spor etter menneskelig aktivitet og samferdsel i Norge. Denne veien, som har satt sitt merke gjennom landskapet siden forhistorisk tid, vitner om en kontinuerlig tilknytning mellom Uggdal og Onarheim, og kaster lys over liv og død i en fjern fortid.

Selv om tiden har gått, er den gamle ferdselsveien fortsatt synlig flere steder i dalen. Langs elven som klukker rolig forbi, finner man steiner som en gang tjente som vadested, vitnesbyrd om hvordan folk krysset det strømmende vannet før broer ble vanlige. I det samme området ligger restene av en langhustuft fra folkevandringstiden, et stille minne om bosetning og hverdagsliv for over tusen år siden. I nærheten kan man også skimte rester av en geil, et gammelt gjerde som trolig har skilt dyr fra dyrket mark.

Enda mer imponerende er de mange gravrøysene som ligger spredt i området, omtrent tyve i tallet. Disse røysene, som i hovedsak måler mellom fem og syv meter i diameter, med enkelte som strekker seg opp til imponerende sytten meter, forteller en stillferdig historie om gravskikker og ærbødighet for de døde. Når man kommer til Uggdalsvollene, åpner landskapet seg opp og avslører en enda større gravflokk, med rundt førti hauger samlet på et nes der elven gjør en sving mot sørvest. Dette har trolig vært en viktig gravplass for bygda gjennom generasjoner, kanskje til og med knyttet til hedensk gudedyrking. Det er vanskelig å se for seg dette gravfeltet uten å tenke at ferdselsveien gjennom dalen må ha vært i bruk på den tiden da disse gravene ble anlagt.

Flere forskere har tolket veien som en mulig prosesjonsvei, en rute som ble brukt i rituelle sammenhenger. Denne tolkningen får ytterligere tyngde når man ser veien i sammenheng med de store gravfeltene i dalen og Lundo på Myklestad like i nærheten. Disse lokalitetene kan igjen knyttes til Vevatnet og det gamle Njardarlog, som regnes som et sentralt sted for gudedyrking i Sunnhordland i førkristen tid. En arkeologisk rapport antyder at veien kan dateres tilbake til romertiden eller folkevandringstiden, en tidsperiode som strekker seg fra omtrent år 0 til 600 etter Kristus. Denne tidfestingen understreker hvor lenge denne ferdselsåren har vært en del av landskapet og menneskene som har levd her.

Frem til moderne tid var ferdselsveien i Uggdalsdalen hovedruten mellom Onarheim og Uggdal. Først ved hundreårsskiftet rundt 1900, da den nåværende veien ble bygd, mistet den gamle stien sin status som den primære ferdselsåren. Likevel lever den videre som et fysisk minnesmerke, en stille påminnelse om de som gikk før oss, om deres liv, deres død og deres behov for å knytte bånd mellom lokalsamfunn.

Et større perspektiv

Historien om gudinneøya på Vestlandet er dunkel og fragmentarisk, og for en stor del overlatt til synsing. Tanken om Vevatnet som et rituelt sted hvor gudinnen Nerthus ble renset etter sin ferd blant menneskene bygger i utgangspunktet ikke på arkeologiske funn, men på en språklig tolkning av leddet -ve, for hellig. På den tiden da Magnus Olsen og andre tok til å interessere seg for Vevatnet og koplet det med skildringen Tacitus gir av Nerthus-kulten, var heller ikke prosesjonsveien i Uggdalsdalen satt på kartet, og den såkalte runesteinen med "gudinnens fotefar" var ennå ikke funnet.

Få, om noen, steder på Vestlandet (eller i Norge, for den saks skyld) kan fremvise en slik konsentrasjon av norrøne gudenavn som Tysnes. Det har satt mange på den spennende tanken at øya må ha hatt en ganske spesiell funksjon allerede i bronsealderen som en særlig hellig øy - kanskje til og med nærmest ubefolket, bortsett fra et innviet presteskap. Tanken ble fremsatt allerede på slutten av 1800-tallet, og ble tatt opp med full styrke på begynnelsen av 1900-tallet og har holdt seg levende siden, til tross for enkelte kritiske røster. Noen av de eldste teoriene er senere blitt tilbakevist, andre kan diskuteres, resten står åpent.

Et av de mest spesielle fortidsminnene på Tysnes er samlingen av bautasteiner på Årbakkasanden. Her har det opprinnelig ligget mer enn tyve gravrøyser og vært reist en rekke bautasteiner. I dag står det seks bautasteiner på området, av varierende størrelse, og ved naust og i murer nede i sjøkanten finner man enda flere. Selv i en så redusert tilstand som det gamle gravfeltet nå befinner seg i, er det fremdeles mulig å se at dette må ha vært et særdeles spesielt sted, trolig ikke bare for Tysnes, men for et større område, slik man også ser det tusen år senere, i middelalderen, da Olavsgildet på Onarheim, noen få kilometer lenger unna, trolig tjente som en gildesamling for et større område i Sunnhordland, ja, like til Voss.

Et merkelig og ikke så rent lite mystisk sted er det såkalte "horget" på Todneset, ved innseilingen til Våge. Her ble det på begynnelsen av 2000-tallet observert at solen skinner direkte på de utgravde ruinene - og ingen andre steder i området - 22. desember, altså ved vintersolverv. Senere ble det ved hjelp av målinger, dokumentert med fotografier, vist at det samme fenomenet gjentar seg over holmene i Bjørnefjorden også ved sommersolverv, og ved solsnu både høst og vår. Dette er et fenomen man kjenner fra andre steder i Europa, med kanskje Maeshowe på Orknøyene som den mest kjente lokaliteten, men bare to andre plasser i Norge. Like ved står det en bautastein, og en annen bautastein (trolig har det vært flere) er reist like over på den andre siden av sundet.

Slik kan man, om man klatrer opp på toppen av den 753 m. høye Tysnessåta, hvor man har en strålende utsikt over hele øya, både sørover mot Sunnhordland og nordover til Bergen (hvorfra man i gamle dager pleide å si at man kunne skue ikke mindre enn syv kirkesogn - "The loveliest and most enchanting view of Norway," som engelskmannen C. W. Rothery uttrykker det i boken "Notice of a Yacht Voyage" fra 1845) snu seg i alle retninger og finne spor etter en gammel, gudedyrkende kultur som først og fremst manifesterer seg i en rekke sakrale stedsnavn - Tysnes (Tyrs nes), Ve, Helgasteinen, Godøy (godenes eller gudenes øy), Onarheim (Ons heim)...

Nerthusøya på Jylland

Våtmarksområdet på Hellesø på Als, en kandidat til Nerthusøya. (Foto: Kliojünger, 2021. Commons.)

Til tross for sin utbredte tilbedelse blant de gamle germanerne, har Nerthus etterlatt seg få spor i geografi, historie og litteratur. I dag trer hun tydeligere frem som en populærkulturell figur, mens den historiske Nerthus forblir innhyllet i historiens tåke. Litteraturen om andre germanske og nordiske fruktbarhetsgudinner er langt mer omfattende, kanskje nettopp fordi Nerthus tilhører en svunnen tid, skjult bak den norrøne mytologiens slør. Vi har ingen fortellinger eller myter om henne, kun den romerske historikeren Tacitus' beretning.

Nerthus ble dyrket av mange germanske folkestammer i dagens Danmark, Sverige og Norge. Det må derfor ha eksistert flere slike hellige lunder og innviede vann spredt rundt i Norden.

På Hellesø på Als i Sønderjylland finner man en slik lund, eller rettere sagt et vann, selveste "Nerthus´ hellige sø". Herfra blir det fortalt:

"Der ligger en vogn av det reneste gull på Hellesøs dypeste bunn, den kaster et lyst og gyllent skjær over vannet hver midnattstime.

Fra sjøens dyp hører man en lyd, som var det gylne klokkers klang, den kommer fra vognen, den toner så ren, dens gjenlyd går over Hellesøs vang.

Gullvognen, den hviler fra hedenold dypt skjult, så lenge den ligger i fred og ro vil Nerthus velsigne vårt Als.

Men den som vil heve den guddommelige skatt, vil finne den sikreste død, og vannet vil lukke seg over ham i Nerthus' hellige sjø.

Omtrent 2 kilometer vest for byen Holm ligger den tidligere skogsjøen Hellesø. Skogen er for lengst forsvunnet og sjøen er nå nesten utslettet og oppdyrket.

Sjøen lå før gjemt dypt i Holmskogen. Skogen og sjøen var helliget gudinnen Nerthus. Til denne hellige sjøen knyttes mange sagn:

´Når våren er kommet, kjører gudinnen Nerthus, den mest yndede gudinne, igjennom vår øy. Hun kjører på en vogn av det reneste gull, den trekkes av hvite okser. En larmende jubel omgir gudinnen, ingen er så høyt elsket av folket som henne. Men gleden er kun kort, vognen vender snart tilbake til den hellige sjøen i skogen. Der renses vognen, for at jordens støv ikke skal bli sittende på den. To slaver i klær, hvite som snø, foretar renselsen. Så senkes vognen ned i sjøens dyp, hvor den må ligge til neste vår, slavene blir likeledes senket ned i sjøen, fordi ingen skulle forråde det stedet hvor helligdommen gjemmes.´

En hellig kilde, hvis vann hadde en helbredende kraft, fantes ved Tinghøj. Allerede for årtusener var denne kilden kjent. De syke kom i store skarer, ved å drikke av det hellige vannet og vaske de syke lemmene i vannet, fant enhver helbredelse. Disse folkene ble boende i nærheten av "Helligkilde" og snart var stedet blitt til en blomstrende landsby, som fikk navnet Holm."

I Schrøders Topografi fra 1837 heter det: "På Holm Mark ved Nordborg ligger to hauger ved navn ´Tinghøj´, hvor det tidligere har vært et tingsted. I nærheten springer det ut i en dybde av omtrent to fot en sterk, fremspringende kilde. Vannet fra den damper i den strenge vinteren, fryser ikke, og isbiter som kastes i den, løses raskt opp."

P.A. Munch søker imidlertid tilbake til Danmarks mytologiske fortid når han henlegger Tacitus´ "Ø i Oceanet" til Sjælland:

"Ej alene Navnet Nerthus´s reengotiske Form, men ogsaa den Omstændighed, at hendes tildækkede Tempelvogn i det gotiske Sprog maatte kaldes hleidra, hvilket netop er Navnet paa det Sted i Sjæland, kjendte Nationalhelligdom og Kongeresidens var i den allerældste Tid, foruden en Mængde andre Grunde, som vi i det følgende ville komme til at berøre, viser noksom, at hiin af Tacitus omtalte Ø i Oceanet ikke kan være nogen anden end Sjæland, hvor Goterne paa den Tid havde deres Hjem, og hvorfra de saaledes upaatvivlelig, som Nationalhelligdommens Besiddere, udøvede en vis Indflydelse ej alene paa de Nationer, Tacitus nævner, der alle maa være at søge i det nu værende Sønderjylland, Holsten og Meklenburg, men ogsaa paa de nordenfor boende Folk, hvis efterladte Indskrifter med gotiske Runer vidne om, at de have hørt til den gotiske Kulturs Kreds."

Moder Jord

Kjernen i Nerthus-kulten, slik Tacitus skildrer den, var en høytidelig og mystisk vognprosesjon. Gudinnens vogn, drapert i et hellig klede, ble med ærbødighet plassert i en hellig lund, beliggende på en øy. Det var en handling omgitt av tabu; kun presten hadde tillatelse til å berøre det hellige kjøretøyet. Når presten, i en tilstand av andakt og lyttende stillhet, fornemmet gudinnens nærvær i vognen, ble den sakte og seremonielt trukket av hellige okser gjennom landskapet.

Nerthus' ferd var ikke preget av frykt eller krig, men av en dyp følelse av glede og fred som spredte seg i hennes kjølvann. I hennes nærvær hvilte alle våpen; stridigheter ble lagt til side. Det var en tid for høytid, en pause fra hverdagens strabaser hvor folket kunne føle en direkte forbindelse til selve livets kilde. Hun symboliserte jordens generøsitet, den stille kraften som får frø til å spire og avlinger til å modnes, og hun brakte med seg en følelse av harmoni og overflod.

Etter at prosesjonen hadde fullført sin hellige rute og gudinnen igjen hadde trukket seg tilbake, fulgte et rituelt renselse. Vognen, de hellige klærne og selve gudinnen ble rituelt vasket i en skjult sjø. Men dette hellige ritualet hadde en mørk og gåtefull avslutning: slavene som hadde utført den ærefulle, men også farlige oppgaven med vaskingen, ble deretter druknet i den samme sjøen. Dette makabre elementet er et sentralt, om enn foruroligende, aspekt ved Nerthus-kulten, og har gitt opphav til mange spekulasjoner om dets betydning. Kanskje var det en offerhandling for å sikre gudinnens renhet og kraft, eller en måte å sikre hemmeligholdet rundt de hellige ritualene.

Noen kilder antyder også en mulig forbindelse mellom Nerthus og de senere norrøne gudinnene Frigg og Frøya, begge assosiert med kjærlighet og fruktbarhet, noe som ytterligere understreker Nerthus' rolle som en sentral feminin kraft i den tidlige germanske panteonet. Tacitus lokaliserer Nerthus-dyrkingen til en hellig lund på en øy i havet, men den nøyaktige plasseringen forblir et mysterium. Forskere har foreslått flere mulige steder, blant annet Tysnes på Vestlandet og Sjælland i Danmark. Herthasee i Rügen i Tyskland ble tidligere ansett som en kandidat, men denne teorien har nå blitt avvist. Mer overbevisende er kanskje den svenske religionshistorikeren Britt Mari Näsströms påpekning av svenske stedsnavn som Närlunda og Närtuna, som ifølge stedsnavnforskere kan spores tilbake til en gudinne ved navn Njerd, en mulig lingvistisk kobling til Nerthus og Njord.

Den engelske historikeren Richard North har fremmet en kontroversiell teori om at Tacitus kan ha misforstått sin kilde, og at Nerthus opprinnelig var en mannlig gud som reiste over "Terra Mater" (Moder Jord). Denne tolkningen utfordrer den etablerte oppfatningen av Nerthus som en utelukkende feminin guddom.

Rituelle vogner

Ved Dejbjerg i Danmark ble det funnet to identiske vogner som utgjør Dejbjerg-vognen, som i dag er en del av samlingen til Nationalmuseet i København. Funnet, som ble gjort i en myr nær Dejbjerg på Jylland i perioden 1881–1883, omfattet også rester av fire andre vogner fra det første århundre f.Kr., samt bronsepyntegjenstander og ansiktsmasker. (Foto: Simon Burchell, 2011. Commons.

Kilder fra ulike tidsperioder og geografiske områder gir oss et innblikk i hvordan disse vognene ble brukt og hvilken symbolsk betydning de hadde. Tacitus' beskrivelse av gudinnen Nerthus og hennes kult fremhever den rituelle vognens betydning. Vognen synes å ha vært et sentralt element i både Nerthus- og Frøya-kulten. Bildet av Nerthus i en vogn trukket av okser har blitt et populært symbol på jordens grøde, fred og fruktbarhet. Kildene viser at rituelle vogner var en viktig del av religiøse kulter i førkristen tid. De symboliserte guddommelig nærvær, fruktbarhet og makt, og spilte en sentral rolle i både offentlige seremonier og private ritualer. Disse vognene ga et materielt uttrykk for de åndelige forestillingene og troene til folkene som dyrket dem.

Trundholmvognen. (Foto: Rainer Zenz , 2005. Commons.)

Trundholmsvognen, et unikt dansk nasjonalklenodium fra eldre bronsealder (ca. 1350 f.Kr.), er en gripende materiell manifestasjon av forhistorisk tro. Funnet i en myr på Nord-Sjælland i 1902, består dette hulstøpte bronse- og gullartefaktet av en hest som trekker en stor, vertikal skive – utvilsomt et symbol for solen. Solskiven, belagt med gull på den ene siden og dekorert med fine sirkulære mønstre, samt hesten, har hemper for snorer, og det hele hviler på restene av seks hjul. Denne konstruksjonen danner en "solvogn," et navn som treffende beskriver figurens tilsynelatende funksjon.

Funnet, som kan ha blitt skadet allerede i bronsealderen da det sannsynligvis ble ofret i myren, gir et sjeldent innblikk i bronsealderens religiøse forestillinger, der solen inntok en sentral plass. Man antar at datidens mennesker forestilte seg solen transportert over himmelen i løpet av dagen. En mytisk reise involverte ulike hjelpere: om morgenen førte en fisk solen til et skip, som fraktet den til non (middag). Deretter tok en solhest over og trakk solen videre til ettermiddagsskipet. Om kvelden ble solen ført av en slange ned i underverdenen, for så å reise tilbake til soloppgangens punkt på et nattskip. Denne evige syklusen ble opprettholdt av disse mytiske medhjelperne.

Denne tolkningen finner støtte i helleristninger og dekorasjoner fra bronsealderen. Solvognens utforming, med en forgylt og en ubelagt side av solskiven, synes også å bekrefte denne dualiteten. Den forgylte siden var vendt i solens retning under den antatte daglige ferden fra venstre mot høyre, mens den mørke siden representerte natten og solens reise tilbake fra høyre mot venstre. Hjulene på vognen, selv om de i seg selv kunne symbolisere solen, tolkes snarere som en praktisk anordning for rituelle seremonier, der man kunne gjenskape solens bevegelse ved å trekke vognen frem og tilbake. Trundholmsvognen er således ikke bare et arkeologisk funn, men et konkret vitnesbyrd om en forgangen trosverden, der solen var en levende kraft i en evig syklus av lys og mørke.

Funnet av en kultvogn i bronse fra Strettweg i Østerrike, som nevnt tidligere i denne artikkelen, gir ytterligere innsikt i Nerthus-kulten. Selv om noen forskere har antydet østlig innflytelse, hevder den norske litteraturhistorikeren Just Bing (1886 - 1954) at vognen er en avbildning av modergudinnen Nerthus. Dette funnet, datert til ca. 600 f.Kr., underbygger teorien om en utbredt dyrking av en jordgudinne i bronsealderen.

Vognen består av en firkantet, gjennombrutt bunnplate med fire eikehjul. En kvinnelig figur på omtrent 32 cm høy strekker hendene for å berøre bunnen av en stor skål med høye, X-formede støtter. Ekspertanalyse har konkludert med at det ikke kan bevises sikkert at skålen opprinnelig var en del av kultvognen, og den kan være et senere tillegg. Vognen inneholder også tallrike menneskefigurer, både stående og til hest, samt dyr som ligner hjort og hester. Scenen har blitt tolket som et offer. Vognen fungerte antagelig som et kultobjekt for konsumering av et drikkoffer.

Vognen ble restaurert i 2009 og er utstilt i Universalmuseum Joanneum på Schloss Eggenberg i Graz. En kopi er utstilt i museet i Judenburg.

Ifølge den slovenske arkeologen og klassiske filologen Marjeta Šašel-Kos må en hjortegudinne som ligner Artemis ha spilt en viktig rolle i før-keltisk Noricum, noe som indikeres av kultvognen fra Strettweg, fra ca. 600 f.Kr., som representerer en gudinne (eller hennes prestinne) som mottok hjort som offer, det vil si en slags 'Stor Naturgudinne'."

Rituelle bad

Rituelle bad var en viktig del av religiøse praksiser i førkristen tid. Kilder forteller om ulike former for bading knyttet til både gudetilbedelse, dagligliv og dødsritualer. I sentrum for Nerthus-kulten sto det rituelle badet etter at gudinnen hadde avsluttet sin ferd blant menneskene. Vognen og gudinnen (eller gudebildet) ble vasket i en skjult sjø, en handling som markerte slutten på hennes besøk og tilbakevending til det hellige. Tacitus beskriver den dramatiske avslutningen der slavene som utførte vaskingen, ble druknet i den samme sjøen. Dette rituelle badet hadde trolig en rensende og fornyende funksjon, men var også knyttet til ofring.

Ritualet i Nerthus-kulten inkluderte altså vasking av vognen og teppet i et hellig vann i en "ukrenket" hellig lund. Det hellige vannet ble ansett som farlig for vanlige mennesker, og kontakt med det kunne bety døden. Dette reiser spørsmål om steder som Vevatnet eller Lundo på Tysnes i Sunnhordland, eller Hellesø på Als, kan ha vært slike "ukrenkede" steder for ritualer. Rituelle bad var ikke bare forbeholdt gudetilbedelse. Germanerne praktiserte bading etter søvn, ofte i varmt vann på grunn av de lange vintrene. Likvasking var også en viktig del av dødsritualene, og beretninger forteller om at trellene som vasket gudinnens vogn selv ble ofret og druknet.

Rituelle bad hadde trolig en symbolsk betydning knyttet til renselse, fornyelse og overgangen mellom ulike tilstander. I Nerthus-kulten markerte badet slutten på gudinnens besøk og var forbundet med ofring. Den dramatiske avslutningen med ofringen av slavene understreker det hellige vannets kraft og fare.

Hellige kyr

Detalj fra helleristningsfeltet Runohällen i Bohuslän.

I sitt banebrytende verk "Fra trolldom til gudetro" fra 1937 tar Just Bing leseren med på en fascinerende reise gjennom nordiske helleristninger, og kaster nytt lys over den mystiske Nerthus-myten. Gjennom en analyse av helleristningsfeltet Runohällen i Bohuslän, Sverige, og funnet av kultvognen fra Strettweg i Østerrike, gir Bing oss en dypere forståelse av dyrkingen av jordgudinnen og hennes transformasjon over tid.

Bing peker på Runohällen som et "merkelig tilsvar" til Tacitus' beskrivelse av Nerthus, gudinnen som ble fraktet rundt i en vogn trukket av kyr. Helleristningene viser overdimensjonerte kyr i forhold til skip og mennesker, og en fiskeline med krok risset inn i berget. Dette tolkes som en avbildning av menneskenes næring, både til lands og til vanns. Bing argumenterer for at kuene og havet var de opprinnelige elementene i kulten, mens gudinnen og vognen kom til senere. Han mener at Tacitus' beskrivelse fokuserer på fraktingen av gudebildet og renselsen i vannet, men at den opprinnelige meningen var at gudinnen og vognen skulle gi velsignelse til fedriften og fisket. Han følger Nerthus' utvikling og hevder at gudinnen senere ble til guden Njord. Eddadiktningen beskriver Njord som guden som råder over vind og sjø, en gud med makt både på land og vann. Bing ser en klar sammenheng mellom Njord og Runohällens bilder, og argumenterer for at Njord representerer en videreføring av Nerthus-kulten.

Just Bings analyser av helleristninger og kultgjenstander gir oss en nyansert forståelse av Nerthus-myten og dens utvikling. Han viser hvordan kulten endret seg over tid, fra en fokusert dyrking av naturkreftene til en mer kompleks gudetro med guder og gudinner. Bings arbeid er et verdifullt bidrag til studiet av nordisk mytologi og religion, og gir oss et fascinerende innblikk i våre forfedres tro og forestillinger.

Dødsofre

Det hviler en egen uhygge over Nerthus, som på en måte gir grøde og lykke med den ene hånden og krever liv med den andre. Skjønt, dette er folket lykkelig uvitende om der vognen med Nerthus kjører gjennom landskapet under jubel og gledesrop i disse dager da alle våpen er nedlåst og freden hersker; det er bare de innvidde som følger gudinnen til det siste stoppestedet ved det hellige, skjulte vannet som kjenner den gru og redsel som omgir ritualets aller siste fase, forteller Tacitus.

Gudenes tilbedelse og dyrking skjedde gjennom høytidelige påkallelser, akkompagnert av ofringer. Hele denne hedenske gudstjenesten ble kalt blót. Ofringene var vanligvis blodige. Dyr, og noen ganger mennesker, ble slaktet foran gudenes bilder eller i deres helligdommer. Blodet, kalt blaut (det varslende), ble samlet i en bolle, hlautbollen, hvorfra det med kvister, som lignet vievannskoster, ble smurt på altrene og stenket ut over det forsamlede folket. Etter selve ofringen fulgte vanligvis et gilde, hvor man spiste det kokte kjøttet fra offerdyrene og tømte høytidelige skåler (minni) av de fylte drikkehornene (full), som sammen med offermaten ble innviet av den forrettende guden.

Det fortelles også et sted at gudebildene ble smurt inn med fett av tilstedeværende kvinner, varmet ved ilden som brant på gulvet, og tørket med duker. For øvrig vet vi ikke mye om våre forfedres religiøse seremonier. Menneskeofringer nevnes både hos våre norrøne forfedre og hos germanerne. Tacitus sier uttrykkelig at Odin, eller Merkur som han kalte ham, til visse tider ble hedret med menneskeofringer.

Egentlig kunne man si at enhver krigers drap var en ofring til Odin, og det finnes til og med antydninger om at enkelte mennesker allerede av sine foreldre ble innviet, eller selv innviet seg, til en eller annen guddom. Var denne guddommen Odin, krevde han, som man trodde, etter en viss tids forløp den innviedes liv. Selv på dødsleiet kunne den døende krigeren, som det ser ut til, innvie seg til Odin, ved å la seg merke med et spyd. Tacitus har nok rett når han spesielt knytter menneskeofringene til Odin, for man mente at det var viktigst for ham å øke einherjenes tall, og det dannet seg til og med sagn om hvordan han ved list søkte å tilegne seg slike ofre. Det mangler heller ikke på sagn som forteller hvordan konger og andre fornemme høvdinger ble ofret til Odin av sine egne undersåtter, for at disse skulle få et godt år. For øvrig ser det ut til at det spesielt var treller og forbrytere som ble ofret.

Med den gotiske Frøya- eller Nerthus-dyrkingen var store menneskeofringer forbundet. Hvert niende år ble det ved den store offerfesten i Lejre på Sjælland ofret 99 hunder, 99 hester, 99 hauker, eller i mangel på disse haner, og 99 mennesker. Og i Uppsala ble det likeledes ofret både dyr og mennesker, hvor sistnevnte dels ble styrtet ned i en sump, dels hengt opp i den hellige lunden.

Tacitus forteller eksplisitt om at trellene som ledsaget den rituelle vaskingen av Nerthus-figuren ved det hellige vannet ble druknet etterpå, "slukt av vannet".

Hvem kan disse trellene ha vært?

I sin omfattende og grundige bok om funn av såkalte myrlik, "moselik" på dansk og "bog bodies" på engelsk, som tydeligvis er blitt ofret i forbindelse med religiøse ritualer, nevner den britiske arkeologen Miranda Aldhouse Greenofringene til jordgudinnen Nerthus som en mulig årsak til at disse menneskene ble drept.

Huldremose-kvinnen er et kvinnelig myrlik som ble funnet i 1879 i en torvmyr nær Ramten på Jylland. Analyse ved hjelp av karbon 14-datering indikerer at hun levde i jernalderen, en gang mellom 160 f.Kr. og 340 e.Kr. De mumifiserte restene er utstilt ved Nationalmuseet i Danmark. De forseggjorte klærne som Huldremose-kvinnen hadde på seg, har blitt rekonstruert og utstilt på flere museer. (Foto: Lennart Larsen, Nationalmuseet. Commons.

Drukning var en passende død for myrfolk fordi drapsmetodene er så praktisk tilgjengelige, skriver Miranda Aldhouse Green. Flere gamle myrofre viser ingen spesifikke bevis for hvordan de ble drept: ingen skader, sår eller løkker. I disse tilfellene er det rimelig å anta at i det minste noen ble druknet. Av to lik fra Windeby i Nord-Tyskland, hadde den ene - en mann i moden alder - blitt kvalt, og liket hans ble tynget ned med steiner og grener. Det andre, mye yngre offeret ble på lignende måte festet i myren og kan godt ha blitt druknet. Deler av sistnevntes hår var blitt barbert av, akkurat som det var tilfelle med den nederlandske Yde-jenta og Huldremose-kvinnen i Danmark. Men, viktigst av alt, i tilfellet med Huldremose-kvinnen var en lang hårlokk stramt viklet rundt halsen hennes, som om den fungerte som en symbolsk (eller faktisk ekte) strupesnor. Dette uheldige myrofferet hadde lidd en lemlestende skade før hun døde: høyrearmen hennes var blitt hugget av. Det var dessuten andre tegn på mishandling, inkludert kutt på venstre ben, og venstre armen hennes var bundet til kroppen hennes med en lærreim. Uten høyrearmen og med venstrearmen immobilisert, ville det ha vært lett å drukne henne.

Fravær av nedbrytende oksygen og en tett konsentrasjon av konserverende aktive stoffer i myren har ført til en naturlig mumifisering. Mest kjent av disse myrlikene er Tollundmannen som er funnet nær Silkeborg i Jylland, og Grauballemannen som også ble funnet på Jylland. Både Tollundmannen og Grauballemannen ble drept, selv om det er usikkert om de ble henrettet som straff for forbrytelser, eller som en ofring. Det er også funnet myrlik i Tyskland, Nederland, Storbritannia og Irland. Mange ble funnet under graving av torv til brensel. Det er funnet få myrlik i Norge, og fordi norske myrer har en annen surhetsgrad enn de sørskandinaviske, er liket som regel redusert til et mer eller mindre bevart skjelett.

Aldersbestemmelse på myrlik i Danmark varierer fra 2000 f. Kr. til ca. 200 f. Kr. ja, helt inn i kristen middelalder (den såkalte Bockstensmannen). Med andre ord er det en praksis som har pågått over lang tid. Kan det tenkes at det også kan spores en sammenheng til trellene som ble drept og druknet i vannet ved skyllingen av jordgudinnens vogn, som et ledd i ritualene som omga Nerthus-dyrkingen?

La oss i første omgang blitt bedre "kjent" med de to overnnevnte mennene, Tollundmannen og Grauballemannen. Hvem var de, når levde de, hvorfor ble de drept?

Begge de to mennene ble tatt av dage for et par tusen år siden, i eldre jernalder, i det samme tidsrommet som skogfolket harudene dyrket jordgudinnen Nerthus på Jylland. Tollundmannen er et spesielt godt bevart moselik; liket var i så god befatning at det ble rapportert til politiet i Silkeborg i den tro at det dreide som offeret for et nylig begått mord.

Tollundmannen var mellom 30 og 50 år gammel da han ble kvalt og senket i myrvannet (som i hundreårenes løp forandret seg til en myr hvor det ble gravd torv). Han var ikke mer enn 1. 61 m høy, men ikke så mye kortere enn menn flest på den tiden. Rundt halsen hadde han fremdeles rester etter tauet som hadde kvalt ham. Nakkevirvlene var forskjøvet, så han må ha blitt kvalt langsomt og ikke hengt. Mindre enn hundre meter unna fant man også liket av en kvinne, som fikk navnet Elling-kvinnen. Hun var 25-30 år gammel da hun døde, hengt i et lærbelte, og under fletten hennes finnes avtrykket løkken etterlot seg.

Tollundmannen, som kom for en dag i 1950 i Bjældskovdal på Midtjylland. (Foto: Sven Rosborn, 2008. Commons.)

Grauballemannen lå på magen, med høyre ben bøyd, og høyre arm vridd bak på ryggen. Det var ikke tegn til klær, smykker eller andre eiendeler. I motsetningen til Tollundmannen var han ganske høy, 175 cm, og må ha vært omkring 30 år gammel da han døde. Likevel hadde han mistet flere tenner og hatt mye tannverk på grunn av karies og tannkjøttbetennelse. Visdomstennene var ennå ikke brutt frem. Han led også av begynnende leddgikt i ryggen. I motsetning til de første ofrene hadde Grauballemannen fått strupen skåret over med et 15 cm langt snitt, venstre skinnebein var skadet, og skallen knust av et kraftig slag mot høyre tinning. Det er usikkert om disse skadene var påført før eller etter døden. Som de fleste andre danske moselik hadde hans siste måltid bestått av en grøt av bygg, hvete og frø fra urter. I tillegg hadde han spist kjøtt, kanskje av svin, og grøten hadde inneholdt bittesmå beinsplinter. I likhet med Tollundmannen inneholdt hans siste måltid rikelig med sporer fra rustsopp.

Grauballemannen var et av de første arkeologiske funn i Danmark som ble datert med den dengang helt nye radiokarbondatering (C14-datering). Den slo ut på at han må ha dødd ca. 290 f.Kr.

Det ser ut som de fleste av disse ofrene er blitt drept før de ble lagt i myren. Ettersom det ikke finnes spor etter tortur eller grovere vold på likene er det grunn til å tro at de var bevisstløse da døden inntraff. Både munn og øyne var lukket på dem, og de var blitt plassert i sovestilling.

Men hva var grunnen til at disse stakkars menneskene først ble drept og deretter lagt i myrvann på denne måten?

Den vanlige gravskikken på den tiden da Elling-kvinnen, Grauballemannen og Tollundmannen ble drept var brenning av likene, før de forkullede knoklene ble lagt i gravurner som ble lagt i jorden med symbolske gravgaver. Moselikene avviker fra den tradisjonelle skikken. Noen historikere mener derfor at de kan ha vært kriminelle som ble straffet med døden og ble lagt i jorden et godt stykke fra landsbyen, uten de tradisjonelle ritene for de avdøde.

I verket "Germania" er det avsnitt som kan støtte opp under denne tanken:

"Straffene som anvendes varierer i forhold til forbrytelsen. Landsforrædere og overløpere henger de opp i trær; feige personer, de som unndrar seg tjeneste i krigen, og de som besudler sitt legeme med unaturlige laster, drukner de under et risflettverk i søle og myr, idet forskjellen i henrettelsesmetoden peker på en tanke hos folket om at det sømmer seg at lovbruddet stilles til skue ved straffene, mens den vanærende besmittelsen unndras blikket."

"Feige folk" var det samme som homoseksualitet, begrep som vi også finner igjen i den norrøne kulturen i uttrykket ergi, som kan oversettes med "umandighet", "feighet", "kvinnelighet", i den forstand at en mann spiller kvinnens rolle i et homoseksuelt forhold, skriver den svenske religionshistorikeren Britt Mari Näsström. Bare få av moselikene fra bronsealderen bærer preg av fysisk mishandling, eller avstraffing. Noen av likene var til og med dekket av greiner og kvister, og nesten halvparten av dem er kvinner. Det punkterer på mange måter tanken om at de er tatt av dage ved en henrettelse, og at de skal ha vært forbrytere. Andre, derimot, som er blitt lagt ned i myr eller vann sammen med drepte dyr, kan man tenke seg som menneskeoffer til guddommer som man mente bodde i vannet.

De underliggende prinsippene bak disse tradisjonene var at straffen for kriminelle handlinger skulle være offentlig kjent, i motsetning til straffen for "ískamverk" – som omfattet homofili, utroskap, ekteskapsbrudd og feighet – der den straffede skulle holdes skjult.

Menneskeofringer var ingen sjeldenhet hos germanerne. Om dette forteller Tacitus i "Germania" om et folk han han kaller semnonene:

"Blant sveberne skal, ifølge beretningene, semnonene være de eldste og ypperste. Troen på deres alderdom styrkes av religiøse skikker. Til et bestemt tidspunkt møter alle folkestammene av samme blod, ved utsendinger, i en skog helliget av forfedrenes gudstjeneste og nedarvet frykt, hvor de på samfunnets vegne bringer et menneskeoffer, og slik feirer den forferdelige innledningen til deres barbariske gudstjeneste. Det er også en annen måte ærefrykten for denne lunden viser seg på. Ingen betrer den uten å være lenket, idet han derved som den underlegne åpenlyst anerkjenner gudens makt. Skulle han falle, har han ikke lov til å la seg hjelpe opp, eller til å reise seg selv opp igjen; de ruller seg utover jorden. Hele denne gudstjenesteskikken peker hen på en forestilling om at her fantes kilden folket hadde sitt utspring fra; her bor den gud som er alles kongelige hersker; alt annet er ham underlagt i lydighet. Semnonenes høyt ansette stilling økes av deres lykkelige tilstand; det skal være hundre landsbyer som gir dem boliger; og storheten til deres samfunn fører til at de betrakter seg som hovedstammen blant sveberne."

Moderne teknolologi har forsøkt å gi de ofrede menneskene et ansikt. Plastisk ansiktsrekonstruksjon av myrliket til en jente fra Uchter Moor i Nederland laget av Kerstin Kreutz, basert på den rekonstruerte hodeskallen. (Foto: AxelHH, 2011. Commons.)

Denne beretningen blir støttet av andre beretninger, blant annet av den østromerske historieskriveren Prokopios som levde på 500-tallet. Han forteller at innbyggerne i Thule tror på en skare av ånder både i himmelen, i luften, i jorden og i havet, og en mengde ånder som holder til i elver, kilder og vann. De ofrer til disse åndene, og det gjeveste offeret er mennesker som er tatt til fange i krig. Før de gir en mann til åndene i vannet blir han ofte hengt i et tre...

Det er mye som tyder på at myrlikene ble utsatt for rituelle ofringer. De fleste av dem er relativt unge, ca. 30 år, og alle later til å ha vært friske og hatt god helse. Den danske forskeren Peter Vilhelm Glob, som viet mye av sin tid til studier av moselikene, peker også på at hendene deres ikke bærer preg av fysisk arbeid. Det kan tyde på at de allerede lenge før de ble drept har vært fysisk atskilt fra resten av samfunnet, og at de kanskje har vært skånet for manuelt arbeid før de ble ofret. Denne teorien er imidlertid imøtegått av andre forskere. Uansett er ikke hendene det avgjørende, men snarere ofrenes fysikk og alder.

Menneskeoffer til gudene, og offer generelt, måtte være blant de beste - gaven skulle være perfekt. Derfor kom det ikke på tale å velge ut eldre og vanføre som ofre, men snarere de som var unge og friske. Elling-kvinnen var dessuten pyntet på håret før hun ble drept, det ville man neppe gjort med en forbryter, bemerker Britt-Mari Näsström.

I "Nordisk mytologi" er H. R. Ellis Davidson inne på det samme. Han tolker Tacitus som at noen av myrlikene kan ha vært krigsfanger som er blitt ofret til Odin, mens andre av ofrene knytter seg til jordbruk og fruktbarhet. Davidson peker på det faktum at ofring av våpen og krigsbrynjer, buer og til og med mindre krigsfartøyer, og andre gjenstander som åpenbart er tatt som krigsbytte, er funnet i vann og myrjord som offer, og at menneskeoffer må ha vært blant de fornemste ofringene til gudene.

Også skikken med hengning, som går igjen hos myrlikene, ser Davidson på som rituelle handlinger. En stor del av myrlikene er funnet med et rep rundt halsen. Tollundmannens ansikt ser ut til å møte døden med rolig resignasjon, skriver Davidson. Kan han, og de fleste andre av de hengte myrlikene, ha blitt hengt i et tre og blitt hengende en tid før de ble lagt i myrvann? Adam av Bremen forteller fra 1000-tallet om slike opphengte dyre- og menneskekropper i den hellige lunden i Uppsala.

Selvsagt er ikke alle myrlik lagt i vannet som offer til guder, eller til en guddom. Noen av dem er trolig forbrytere eller krigere som er drept i kamp, eller de kan ha druknet ved et ulykkestilfelle. Men de menneskene som later til å være drept på rituelt vis er det nærmeste vi kommer beretningen om trellene som ble druknet i Vevatnet og andre hellige vann etter vaskingen av jordgudinnen Nerthus´ vogn.

Fra Nerthus til Njord

Koblingen mellom Njord og den eldre gudinnen Nerthus er et fascinerende tema som utforskes i flere kilder. Spesielt stedsnavnet Njardarlog på Vestlandet og den norrøne mytologiens fortellinger om Njord kaster lys over denne komplekse forbindelsen.

En sentral teori er at Nerthus over tid utviklet seg til den mannlige guden Njord i norrøn mytologi. Dette kjønnsskiftet er omdiskutert blant forskere, og filologer har hatt utfordringer med å forklare den språklige koblingen mellom de to. Muligens har Tacitus, som skildret Nerthus, misforstått sine kilder. I fruktbarhetskulturer var det imidlertid vanlig med gudepar eller tvekjønnede guddommer, noe som kan ha banet vei for en slik utvikling.

I den yngre norrøne mytologien fremstår Njord som en mannlig gud som hersker over hav, vind og vær. Han regnes som en av vanene og er ofte nevnt sammen med sin sønn Frøy. Njord er knyttet til rikdom og grøde. Et spesielt trekk ved Njords myte er at han fikk barn med sin egen søster, et tvillingpar kalt Frøy og Frøya. Dette vitner om en mulig endring i synet på hva som var akseptabelt over tid, siden dette ikke var normal praksis i norrøn tid. Navnet Njardarlog er ubestridelig knyttet til Njord, og tolkes vanligvis som "Njords lovområde". Det har vært spekulert i om Njardarlog var et viktig kultsted, og at folk fra hele Hordaland valfartet dit. Det er likevel uenighet om tolkningen av endingen "-log", som kan bety både "lov" (lǫg) eller "bad" (laug), noe som eventuelt ville indikere et kultisk bad knyttet til Njord-dyrkingen. Fraværet av gårdsnavn relatert til Njord på Tysnes kan tyde på at øya ble befolket etter at gudenavnet var etablert.

Njords betydning kommer tydelig frem i de mange stedsnavnene som inneholder hans navn, spesielt langs kysten i Norge og Sverige. Noen få stedsnavn finnes også i Danmark og på Island. Dette antyder at Njord-kulten var utbredt og hadde en sentral plass i førkristen religion.

Språkforskeren Eivind Vågslid har foreslått at navnet Njardarlog ikke er knyttet til guden Njord, men heller til norrønt "njǫrðr", som betyr trangt farvann. Dette viser, om ikke annet, at tolkningen av disse gamle stedsnavnene og gudeforbindelsene ikke er enkel og fortsatt er et tema for diskusjon.

Forbindelsen mellom Nerthus og Njord er et fascinerende eksempel på hvordan religiøse forestillinger kan endre seg over tid. Kunnskapen vi har om Njord er i stor grad basert på tolkninger og rekonstruksjoner, og stedsnavnstudier spiller en avgjørende rolle i å forstå hans posisjon i førkristen religion.

Refleksjoner over Nerthus-skikkelsen

I sin innsiktsfulle artikkel "Fra gammelnorsk myte og kultus" (1909) reflekterer Magnus Olsen over den gåtefulle skikkelsen Nerthus, og hvordan hennes essens kan skimtes i den senere norrøne diktningen og mytologien. For å nærme oss Nerthus-skikkelsen, mytene som omgir henne og den utbredte dyrkingen som strakte seg fra germansk tid og inn i den norrøne epoken, må vi imidlertid ta noen omveier, da Nerthus selv forblir for skjult bak historiens tåkeslør for en direkte konfrontasjon.

Olsen peker på Odin i Snorres Edda og i skaldekvadene som den fremtredende herskeren i gudenes rike, selv om han ikke nødvendigvis var den mest dyrkede guden. Odins fremtreden som en sentral guddom skjedde relativt sent i eldre jernalder, og på mange måter synes han å ha overtatt arven etter Frøy. I Skirnismål fremstilles Frøy som en krigersk gud med hest og sverd, besittende kunnskap om runenes magiske kraft – egenskaper som Odin senere også skulle tilegne seg. Det er Frøy, ikke Odin, som i dette kvadet skuer ut over alle verdener, en rolle Odin siden skulle overta.

Det er i Gymes gård at Frøy får øye på den vakre jotunkvinnen Gerd, og han blir overveldet av en intens kjærlighetssorg. Hans trofaste tjener Skirne tilbyr seg å ri til Jotunheimen for å vinne hennes gunst. Skirnes ferd beskrives som en reise "nord og ned" til jotnenes og de dødes hjem, før han endelig når Gymes gård i underverdenen. Gyme, hvis navn kan tolkes som "jordens mann," fører Gerd, gudinnen som representerer jordens grødekraft, til himmellysets gud Frøy. Sammen danner de et gudepar, og ifølge Magnus Olsen er Gerd intet mindre enn den gamle germanske jordgudinnen Nerthus i ny drakt.

Et bemerkelsesverdig trekk ved den nordiske jordgudinnen, slik hun manifesteres, er at hun sjelden opptrer alene. Hun er nesten alltid hustruen i et gudepar. Olsen argumenterer videre for at norske stedsnavn som bærer minner om gammel gudedyrking antyder at Nerthus, som i norrøn tid gjennomgikk en forvandling i både kjønn og navn til Njord, opprinnelig utgjorde et brudepar med himmelguden og krigsguden Tyr. Dette er særlig interessant for Tysnes, da nettopp Tyr og Njord etterlater sine spor i stedsnavnene Njardarlog og Tysnes, som er øyas navn i dag. På lignende vis er Gerd knyttet til Frøy, som igjen er sønnen til Njord (eller Nerthus).

Den tyske folkeminnegranskeren Jacob Grimm (som sammen med sin bror Wilhelm samlet inn tyske folkeeventyr) gjør forøvrig et poeng av at Tacitus nevner en ukjent guddom som ble dyrket sammen med Nerthus, og spekulerer derfor på om det også fantes en mannlig grødegud, og om de opererte sammen som et par

I en slående strofe i Skirnismål sammenlignes Gerd med en tistel:

vord som tidslen,

som trykket er

øverst i svalen ind...

Hvorfor denne spesifikke sammenligningen? Olsen peker på at navnet Gerd trolig er eldre enn vikingtiden og deler initial med farens navn, Gymir, en navneskikk som var velkjent blant germanerne i folkevandringstiden, hvor sønnens navn ofte begynte med samme bokstav som farens i henhold til en poetisk tradisjon. Den danske folkloristen Axel Olrik (1864-1917) mente at denne skikken sprang ut av folkevandringstidens blomstrende diktekunst, hvor bokstavrim mellom far og sønns navn var ønskelig i lovkvad. Olrik argumenterte for at dette også gjaldt gudene, og at i et kvad til himmellysets gud fikk hans elskede, jordgudinnen, navnet Gerd, som rett og slett betyr "gjerde" – hun som er gudinne for "alt som er inngjerdet," det vil si åkeren, selve grødegudinnen.

Men jorden huser også mørke krefter, fiender av den fruktbare jorden som truer med å stjele avlingen. Derfor var det en gammel skikk, så snart det første kornet var lagt til tørk, å plassere en tistel i hver vindusåpning, ofte med en stein på toppen for å forhindre at demonene skulle bære kornet bort. Olsen argumenterer for at det er denne skikken som finner et poetisk uttrykk i Skirnismål, i linjene som beskriver Gerd som "tistelen som trykket blir når høsten tilende er." Han viser også til en magisk runeinnskrift i Borgund kirke som inneholder de samme ordene: "den trykkede tistel."

Olsen fremhever to særegenheter ved dyrkingen av Nerthus. For det første det rituelle badet, eller renselse, av gudebildet i en hellig, bortgjemt innsjø. For det andre det eiendommelige forholdet at gudinnens bilde ble ledsaget av en prest under prosesjonene. Dette står i kontrast til dyrkingen av Frøy, hvor hans bilde ble fulgt av en prestinne, omtalt som "Frøys hustru." Olsen tolker dette ved å se Nerthus som hustruen i et gudepar, hvor hennes guddommelige ektefelle her representeres av presten. Vaskingen av Nerthus-bildet hadde en symbolsk hensikt: å gjenopplive jorden og gi den fornyet kraft til å spire og vokse.

I sin beskrivelse av seremoniene rundt Nerthus skriver Tacitus at presten "merker når gudinnen er til stede i helligdommen." Olsen spekulerer i hvordan dette kunne ha skjedd, og knytter det til vårfesten og den freden som rådet når gudinnens vogn ble ført gjennom landet – en skikk som har overlevd i ulike former frem til vår tid. Han antyder at presten kan ha tolket de første spirende vårplantene som et tegn på gudinnens nærvær i naturen, og at den gamle vårfesten senere ble inkorporert i den kristne påskefeiringen.

Vekten som legges på fred og nedlåsing av våpen under gudinnens besøk må også sees i lys av folkevandringstidens turbulente bakgrunn, preget av konflikter og uro som fikk bøndene til å bære våpen for sin egen sikkerhet.

De gamle mytene forteller at Nerthus kom til menneskene fra en hellig øy for å motta deres tilbedelse. Olsen kontrasterer dette med finske sagn om den mytiske Sämpsä og hans hustru, som ankom seilende fra en treløs øy i et "kornskip" fylt med korn så snart sjøen ble isfri. Gerd, derimot, steg ikke opp fra en øy, men fra selve jorden, "i lunden, hvor den sakte vårvind blåser."

En gullgubbe, en amulett av gull fra jernalderen, funnet ved Kongsvik i Nordland i Norge i 1747. Den antas å avbilde de norrøne gudene Frøy og Gerd.

Olsen trekker også inn arkeologiske funn, som gullgubbene fra Jæren, funnet nær Frøylandsvannet i Klepp. Disse små gullplatene med avbildninger av en mann og en kvinne i en kjærlighetsscene, dateres til perioden fra slutten av folkevandringstiden til tidlig vikingtid. Funn av tusenvis av slike gullgubber i Skandinavia, ofte i tilknytning til lokale maktsentra, antyder rituelle handlinger knyttet til ættens status. Olsen argumenterer for at gullgubbene fra Jæren, funnet i et område med stedsnavn knyttet til Frøy, Frøya og Njord, sannsynligvis fremstiller Frøys søster Frøya. Arkeologenes tolkning av scenen som en kjærlighetsscene, hvor kvinnens lange hår indikerer ungdom og ugift status, kan imidlertid også knyttes til Gerd ved hennes første møte med Frøy. Kvinnens fremstrakte hånd med en stilk av blomster eller blader passer godt med Gerd som representant for jordens grøde.

Olsen spekulerer videre på om Skirnismål, i likhet med disse gullplatene, kan ha hatt en direkte tilknytning til en kultus, kanskje diktet for å synges eller resiteres ved det store høstblotet til Frøys ære, hvor unge mennesker samlet seg i par. En slik tolkning ville kaste lys over den intense stemningen i kvadet.

Magnus Olsen konkluderer med at Gerd i det vesentlige er identisk med Nerthus, selv om spørsmålet om hvor lenge den mer fysiske oppfatningen av gudinnen holdt seg levende forblir åpent. Gullplatene med avbildningene av Frøy og Gerd, som skildrer det første møtet mellom himmellysets gud og jordgudinnen, ble lagt i jorden som offergaver. Gjennom denne handlingen forsøkte de gamle på en nesten rørende måte å gi naturens mektige krefter et hint om å våkne til liv ved hjelp av sol og regn. Denne eldgamle besvergelsen lever kanskje videre i vår tids skikker knyttet til "maibrud" og "jonsokbrud."

Olsen argumenterer for at Gerd og Frøy må ha vært en del av en kultus med enda eldre røtter, og peker på Nerthus-dyrkingens paralleller til den frygiske "Store moder" og romernes "Magna Mater." Han ser heller ingen tvil om at gullplatenes fremstillinger bærer preg av innflytelse fra eldre kulturer i sør. Han viser til eldre greske vasebilder og diktning, som fortellingen om den eleusinske gudinnen Demeter, "Moder jord," som indikerer at også de gamle grekerne dyrket det samme mytiske forholdet til jordens grøde. Demeters sønn Triptolemos, kongen av Eleusis, ble på lignende vis som Nerthus kjørt omkring blant menneskene for å velsigne deres åkrer, ofte fremstilt med et aks eller et kornnek i hånden.

Til slutt nevner Olsen Sophus Bugges teori om at Skirnismål kan ha blitt inspirert av det klassiske sagnet om det tapte Atlantis, og dermed antyder han en enda bredere kulturell kontekst for myten om Frøy og Gerd, og dermed også for Nerthus' videreføring i nordisk tradisjon.

Nerthus i moderne kultur

Nerthus-myten smelter sammen med eldre myter. Plakett som avbilder Kybele, et votivoffer og solguden Ai Khanoum, 200-tallet f.Kr. (Afghanistans nasjonalmuseum, fotografert da den var del av en midlertidig utstilling ved Musée Guimet i Paris i 2006 Commons.)

Til tross for det vesle vi egentlig vet om Nerthus og ritualene rundt henne som beskrevet av Tacitus, er hun en ekstremt populær skikkelse i moderne populærkultur og selvsagt et forbilde for feminister.

Nerthus og figurer inspirert av henne opptrer i forskjellige fantasybøker som utforsker norrøn og germansk mytologi. Hun forekommer også i Margit Sandemos superpopulære serie "Sagaen om Isfolket". I flere av bøkene er det referanser til Nerthus, spesielt i boken "Fergemannen". Sandemos verk blander historiske elementer med fiksjon, og Nerthus er en del av det mytiske bakteppet.

Innenfor sjangeren folkemusikk og metal, spesielt band som utforsker hedenske temaer, refereres det til Nerthus. Det finnes faktisk et østerriksk folk/black metal-band som heter "Nerthus". Bandet startet som en hyllest til band som Drudkh og Burzum, men har utviklet seg til en mer folk-inspirert stil. Musikken deres kombinerer elementer fra klassisk norsk black metal og moderne ukrainsk black metal.

Det finnes ikke umiddelbart tydelige referanser til "Nerthus" som en direkte karakter eller et sentralt element i kjente TV-serier på samme måte som i mytologien. Imidlertid er det viktig å vurdere hvordan mytologiske temaer og figurer kan vises i moderne underholdning. Norrøn mytologi, inkludert figurer som Nerthus, har hatt en økende innflytelse på populærkultur, spesielt i fantasy- og dramaserier. Det er mulig at elementer av Nerthus' historie og attributter (som jordgudinne og symbol på fred og velstand) kan finnes i forskjellige karakterer eller plottlinjer. Serier som "Vikings" eller "The Last Kingdom" utforsker den norrøne verdenen, og selv om Nerthus ikke nødvendigvis er direkte portrettert, kan hennes innflytelse kjennes i skildringen av religiøse og kulturelle praksiser. Moderne serier kan utforske temaer knyttet til natur, fruktbarhet og moderjord, som er sentrale for Nerthus' mytologiske rolle. I slike tilfeller kan Nerthus' ånd være til stede, selv om hun ikke er nevnt ved navn.

Nerthus har en betydelig, om enn variert, betydning i moderne nyhedensk praksis, spesielt innenfor grupper som fokuserer på germansk eller norrøn tradisjon. Mange nyhedninger ser Nerthus som en sentral jordgudinne, en representasjon av Moder Jord og naturens fruktbarhet. Hennes tilknytning til jorden gjør henne relevant i praksiser som fokuserer på naturforbindelse og miljøvern. Hun blir ofte påkalt i ritualer knyttet til såing, og innhøstning, og assosiasjonen til fred og velstand gjør henne relevant i ritualer som søker harmoni og balanse i livene til de troende. Nerthus er dermed en gudinne som minner om viktigheten av fred og balanse i livet, en egenskap som appellerer til mange nyhedninger i vår moderne verden.

Nerthus kan også sees på som et symbol for feminisme, spesielt innenfor visse grener av nyhedensk feminisme og økofeminisme. Hun representerer en respekt for jorden og dens sykluser, noe som kan tolkes som en utfordring til patriarkalske systemer som ofte utnytter og ødelegger naturen. Som en mektig gudinne representerer Nerthus en feminin kraft. Hun viser at kvinner kan være sterke og innflytelsesrike. Hennes rolle som en kilde til liv og fruktbarhet kan sees på som en feiring av den kvinnelige kroppen og dens evner. For noen feminister representerer Nerthus en forbindelse til før-patriarkalske samfunn der kvinner hadde en mer sentral rolle. Å gjenoppdage og hedre slike gudinner kan være en måte å utfordre patriarkalsk historie og skape alternative fortellinger. Det at gudinnen er en fruktbarhetsgudinne, gjør at moderne feminister kan tenke nytt rundt kvinners reproduktive evner, og se dem som en styrke.