Kirkjubøur på Færøyene

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage
Tysnes

Kirkjubøur på Færøyene
et kirkelig senter i middelalderen


Knut Rage

Tysnes
© 2013




Kongsgården Kirkjubø - sammenhengende historie i ett tusen år

Kongsgården Kirkjubø er den største gården på Færøyene. Det har stått hus her sammenhengende i mer enn ett tusen år. Murene og kjelleren (til venstre) er eldre enn de nåværende bygningene.
Hvor ofte hender det at Historien kommer bort og tar deg i hånden, i egen person? Aldri, egentlig. Men det hender, en sjelden gang. I dette tilfellet i form av kongsbonde Jóannes Patursson, den syttende kongsbonden i ætta på gården Kirkjubø på Færøyene. Rett bak huset hans står den halvferdige St. Magnus-domen fra 1300-tallet, og like nede i sjøkanten finner vi ruinene av nok en middelalderkirke, samt den like gamle Olavskirken, som er i bruk den dag i dag, og hvor Jóannes har jobben som klokker hver gang det ringer til gudstjeneste.

Den første kongsbonden i hans ætt overtok gården like etter at den siste katolske biskopen forsvant etter reformasjonen. Så kort sagt - her er det selve historien som trykker meg i hånden denne kalde formiddagen mot slutten av august. På Færøyene er det, med en mild overdrivelse, alltid kaldt og surt, skjønt klimaet på helårsbasis er overraskende mildt. Det blir sagt (for spøk) at gjennomsnittstemperaturen om vinteren er seks grader - og om sommeren er det sju.

Det første jeg tenker er at denne sympatiske unge mannen fikk litt av en bør på sine skuldre da han ble født. Her blir man født inn i en rolle og en oppgave som godt kan sammenlignes med å bli født som kongelig.

Men for ordens skyld, hva er egentlig en kongsbonde?

- En kongsbonde er på Færøyene en bonde som leier og driver statlig eid jord, såkalt kongsjord, eller kongsjørð, som det heter på færøysk, forteller Jóannes. – Kongsjord er den jorden som var i den katolske kirkes eie inntil reformasjonen i 1538, og som deretter kom i kongens eie. Dette omfatter mer enn halvparten av Færøyenes areal. I dag tilhører kongsjorden det færøyske landsstyret, som statseiendom.

Den største kongsgården på øyene er Kirkjubøargarður i Kirkjubø. Den nåværende kongsbonden Jóannes Patursson, som er etterkommer etter forfatteren og politikeren Jóannes Patursson, er som sagt syttende generasjon på gården. En annen kjent kongsgård ligger på øya Koltur, hvor en annen Patursson bor alene med sin kone og sin buskap.


Røykstova på Kirkjubø

Røykstova frå 1000- eller 1100-tallet på kongsbondegården i Kirkjubø. Foto: Erik Fløan, Wikimedia.
Jóannes tar oss med inn i den gamle røykstova på gården. Legenden forteller at tømmeret til bygningen kom rekende i land for mer enn tusen år siden, ferdig tilhugget og merket slik at det var lett å reise huset igjen. Man trodde dermed at en høvding som hadde flyttet ut fra Norge hadde forlist i de harde strømmene rundt øyene. Siden tømmeret var gammelt har det kanskje stått på et høvdingsete i Norge før stokkene ble tatt ned og ført over havet. Om man altså skal tro legenden…

Sikkert er det iallfall at tømmerbygningen er gammel, men ikke så gammel som kjellermurene, for byningen passer ikke til størrelsen på gårdshuset. Med andre ord er murene på Kirkjubø av eldre dato enn bygningen. Nøyaktig hvor gamle kan man bare spekulere på. Men på midten av 1800-tallet ble det funnet en runestein i en av de gamle kjellerne. Runene er blitt datert til før 800 - så dermed tar vi kanskje ikke feil om vi tipper at de første bosetterne på Kirkjubø kom hit som noen av de første vikingene som slo seg ned på Færøyene? I så fall snakker vi om ca. slutten på 700-tallet, ettersom man gjerne regner det første landåmet på øyene omlag hundre år før nordmennene slo seg ned på Island i 874. Kongsgården regnes som et av verdens eldste fortsatt bebodde trehus.


Keltere og irer

Da de første nordmennene kom til Færøyene bodde det folk her fra før. Fremdeles finner man spor etter en tidlig keltisk kultur, både i form av spor i stedsnavn og hustufter som vitner om bosetting. Senere kom kristne irer hit, da gjerne i form av munker som søkte en ensom tilværelse i det bare lavalandskapet. Stedsnavn som Iratoftir (irsketuftene) vitner om denne tiden. Like sør for Kirkjubø finnes det en vik som heter Brandansvik, etter den hellige irske munken St. Brandanus som døde i 578.

Men etter hvert ga de irske eneboerne tapt. I 825 blir det fortalt at eneboerne er kommet tilbake fra Færøyene fordi de ikke får leve i fred for de norske vikingene.


Tre mektige kvinner

Som sagt, vi vet lite om når Kirkjubø ble bygget, og vi vet heller ikke det minste om de første nordmennene som satt på gården, men fra 1020 trer stedet inn i historiens lys. Den første odelsbonden man kjenner navnet på er Tórhallur den rike. Etter han kom Sjurdur Tollaksson. Han var gift med Streymoyar-Byrna, som satt med gården etter ham, til om lag 1050.

Streymoyar-Byrna skiftet gården mellom de tre døtrene sine. Den eldste fikk Eysturoy, den nest største øya på Færøyene, den mellomste fikk Vàgar, og yngstejenta Gæsa fikk heimegarden Kirkjubø med halve Streymoy.


Et geistlig sentrum

Magnusdomen på Kirkjubø sett fra sjøen.
Om vi nå gjør et sprang og beveger oss frem i kristen tid ser vi at Kirkjubø etter hvert fikk status som bispesete på Færøyene, som ble kristnet i året 999. De to første kirkene lå ved Skúvoy og Sandur, men det er også mulig at en tredje kirke ble bygget nettopp på Kirkjubø. Det er slett ikke usannsynlig, ettersom stedet fra 1111 ble sete for et eget bispedømme for Færøyene.

I dag finner vi tre kirker på Kirkjubø – Olavskirken, Mariakirken og Magnusdomen. Av disse er det bare Olavskirken som er i bruk i dag.

Om man skal prøve å danne seg et bilde av Kirkjubø i bispetiden, må man se på de eldste delene av gården og ikke bare kirkebyggene.

Fra tidlig middelalder og helt frem til reformasjonen må det ha vært liv og røre på den gamle gården. Ikke nok med at biskopen og hans folk holdt til her, det pågikk også mer eller mindre konstante byggeprosjekter i lange perioder – i tillegg til gårdsfolkene jobbet det også bygningsarbeidere og håndverkere her, kanskje langveisfarende folk. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det ikke så rent sjelden ankret opp skip nedenfor bispegården.

Olavskirken fra 1177, også kalt Munkekirken.
Øst for den gamle røykstova ligger det en annen bjelkebygning. Her holdt presteskolen til i den tiden da Kirkjubø var bispesete. Det var her den norske kongen Sverre Sigurdsson, og senere sønnene hans, hentet lærdommen sin. Kong Sverre ble regnet som den mest lærde kongen i Europa i sin samtid, på slutten av 1100-tallet. Det forteller ikke så rent lite om det færøyske bispesetets posisjon i middelalderen.

I fjellet Kirkjubøurambur som løfter seg over gården er det en grotte som kalles Sverrihola, hvor det blir fortalt at Sverre skal ha blitt født og oppfostret.

Presteskolen på Kirkjubø hadde stor betydning. Frem til reformasjonen var det den eneste skolen på Færøyene. Mellom presteskolen og røykstova er det en gang, med en trapp opp til biskopens kontor som befant seg direkte over presteskolen. Kontoret ble senere brukt av kongsbøndene.


En mektig husfrue og en mindre hederlig biskop

Mariakirken er den eldste av de tre kirkene. I dag er det bare nordveggen som står igjen nede i sjøkanten, bølger og uvær har tatt resten. Det er bygd en sementmur til vern for restene av kirkebygget. Det var husfruen Gæsa som stod for oppføringen av kirken ca. 1100. Fru Gæsa eide Kirkjubø og hele Streymoy. Av murrestene kan man se at kirken var 13 meter lang, og at den hadde våpenhuset i vest, som Olavskirken.

Tett utenfor Kirkjubø ligger en holme som var landfast i gammel tid. Der det nå er et grunt sund var det før innmark, og det sto flere hus der. Den gamle kirkeveggen fra Mariakirken går nå ut i sjøen. På holmen står det rester av husvegger, trolig etter uthus.

Gæsa satt lenge som enke og var svært rik. De tre første biskopene på Kirkjubø sto faktisk på lønningslisten hennes - men den fjerde, Mattheus, klarte på snedig og mindre hederlig vis å legge Kirkjubø inn under kirken. I løpet av den katolske tiden satt det ikke mindre 34 katolske biskoper på gården. Den 35. måtte rømme til Torshavn, ettersom Kirkjubø gang på gang ble utsatt for angrep fra sjørøvere. Og så kom reformasjonen, og dermed var det ute med Kirkjubø som katolsk bispesete.


Olavskirken – med glugge for spedalske

Luke for spedalske i Olavskirken, hvor sakramentene ble utdelt.
Olavskirken fra 1177, også kalt Munkekirken, ringer som nevnt inn til gudstjeneste den dag i dag. Kirken var opprinnelig dedikert til jomfru Maria, men ble senere vigslet til Olav den hellige og er dermed en av ikke så rent få Olavskirker i det gamle norrøne kulturområdet. Også denne kirken er forsynt med en mur i sjøkanten til vern for bølgene. Under kirkegulvet er flere biskoper og storbønder gravlagt.

I gammel tid var Olavskirken dekket med never og torv. Det var først etter en omfattende restaurering i 1874 at kirken fikk lagt skifertak. Dessverre ble de fint utskårne gamle kirkestolene, døpefonten og skriftestolen m.m. ført til Nationalmuseet i København – ”til stor prydnad for Nationalmuseet, men til likså stort sakn og vonbrot hjå oss,” som den fjortende kongsbonde Páll Patursson uttrykker det i en artikkel i juleheftet ”Juletre” i 1948.

Det er en underlig opplevelse å sitte inne i denne vesle kirken og lytte til vinden og bølgeslagene utenfor. Blikket mitt fester seg på den vesle gluggen i veggen. Her fikk en gang i en fjern fortid spedalske utlevert sakramentene under messen, det var naturligvis ikke snakk om å slippe dem inn i kirkerommet. Og den dag i dag blir det holdt gudstjeneste her, med den nåværende kongsbonde som en aktiv deltaker.


En flis av Kristi kors

”Gullskapet” i Magnusdomen , en kleberstein som er innfelt i muren, med et innhugget motiv som viser Kristi korsfestelse med jomfru Maria og Maria Magdalena. Her ble det i 1904 funnet flere relikvier.
For den besøkende er det først og fremst ruinene av Magnusdomen et lite stykke sørøst for de to andre kirkene som tiltrekker seg mest oppmerksomhet. Målene er imponerende – 38 meter lang, 12 meter bred og 10 meter høy, bygget av kampestein med to meter tykke vegger. I det østre hjørnet er det et firkantet tilbygg som blir kalt Nonneklosteret. Som navnet sier ble kirken i sin tid viet til Orknøyjarlen St. Magnus, men ble aldri bygget ferdig. Bare taket over Nonneklosteret ble lagt ferdig, det datt ned under et stort snøras i 1772. Magnusdomen er bygget i gotisk stil, med kvasse buer, og det var sannsynligvis også planen at taket skulle bygges på samme måte.

Magnusdomen er det yngste av de tre kirkebyggene på Kirkjubø. Over det sørligste vinduet er det en uthugget figur i stein som fremstiller biskop Erlendur, og det var nettopp i hans tid som biskop, fra 1269 til 1308, at mesteparten av byggearbeidet pågikk. Over det nordligste vinduet står den norske kongen Håkon V Magnusson, som var en av biskopens næreste venner.

Mest interessant er nok likevel det såkalte ”Gullskapet” – en kleberstein som er innfelt i muren, med et innhugget motiv som viser Kristi korsfestelse med jomfru Maria og Maria Magdalena. I 1904 ble steinen tatt ut og gransket nærmere. Da viste det seg at det var hugget ut et firkantet rom på baksiden. Her fant man et blyskrin som inneholdt syv relikvier pakket inn i tøyposer. Til hvert knytte var det bundet en strimmel av kalveskinn som på latin og med runer forklarte hva de forskjellige posene inneholdt. Og det var ikke småtterier! Fire innskrifter ble tydet:

  • En flis av Kristi kors.
  • Et stykke av klesdrakten til jomfru Maria.
  • Et ben av den islandske biskop Tórlakur.
  • Et ben av Orknøyjarlen St. Magnus.

Så skulle man tro at også disse gjenstandene ble ført til Nasjonalmuseet i København. Men slik gikk det ikke. I siste liten ble relikviene, som da befant seg i Torshavn, hentet tilbake til Kirkjubø og lagt på plass i muren.

Byggearbeidet stoppet som nevnt opp da biskop Erlendur døde i 1308. Men tolv sandsteiner fra Orknøyene med malteserkorset tyder på at kirken likevel ble vigslet til St. Magnus.

Magnusdomen kalles av færøyinger flest for ”Múrurin” – muren. Etter å ha vært utsatt for hardt vær i atskillige hundre år er den i dag tildekket av et beskyttende tak.

I 1420 ble en fjerde kirke påbegynt, byggherre denne gangen var biskop Jon. Men heller ikke denne kirken, som skulle vies til den irske helgenen St. Brandanus, ble fullført. Hva som egentlig skjedde vet man ikke, men en teori er at bygget ble utsatt for et snøskred fra det høye fjellet ovenfor.


En lang rad av kongsbønder

På kirkegårdsporten ved Olavskirken er det montert et malteserkors, som man finner i Magnusdomen. Tolv sandsteiner fra Orknøyene med malteserkorset tyder på at Magnusdomen virkelig ble vigslet til St. Magnus.
Etter reformasjonen var det slutt på Kirkjubø som et sentralt kirkelig senter innen det gamle norrøne kulturområdet. Alt kirkegods ble lagt under den danske kronen. I 1557 bosatte den første kongsbonden seg på Kirkjubø. Han het Pætur Jakupsson, var lagmann og hadde det gamle ”Seydabrev”, den gamle færøyske lovboken fra 1298, som i dag befinner seg i Stockholm. En kopi av boken befinner seg i dag på Kirkjubø, hvor skriftet opprinnelig ble forfattet av biskop Erlendur, som spilte en betydelig rolle i det kirkelige liv, og er Færøyenes eneste helgen. Og siden den tid har kongsbøndene sittet på Kirkjubø, den største gården på Færøyene, den ene mannen etter den andre i den samme ætten.

Mange av kongsbøndene på Kirkjubø og personer i deres ætt har gjort seg gjeldende i samfunnslivet på Færøyene, både innen politikk og kultur. Helena Patursson (1864–1916), kvinnesakskvinne, skrev det første skuespillet på færøysk. Videre kan nevnes Jóannes Patursson (1866–1946), nasjonalistisk politiker og forfatter, Sigert Patursson (1869–1931), oppdager og forfatter, Sverri Patursson (1871–1960), forfatter og miljøaktivist, Erlendur Patursson (1913–1986), nasjonalistisk politiker, og endelig Tróndur Patursson (1944–), billedhugger og kunstner som bor og arbeider på Kirkjubø i dag. Så når sønnesønnen Jóannes kommer og tar meg i neven en dag i august med en bitende sur vind som slår i hissige kast inn fjorden, er det ikke det minste rart at jeg føler at det er selve Historien som kommer og håndhilser på meg.

Artikkelen er tidligere publisert i Tidsskriftet Historie nr 1 2013. (Alle fotos: Knut Rage)