Kjærligheten i Kormaks saga

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Sagaenes ånd og skikkelser


Kjærligheten i Kormaks saga


Hans E. Kinck



Publisert 1918




Sagaen har blitt sammenlignet med kjærlighetshistorien om Tristan og Isolde, som ble oversatt til norrønt i 1226 som "Tristrams saga"; Kormak skiller seg imidlertid fra Tristan ved at han ikke bare elsker, men også dikter om det. Illustrasjon til Tristan og Isolde av Herbert James Draper, 1901. Commons.

Det er skam å si det, men først i sommer leste jeg Kormaks saga. Mine venner har jo stadig med dulgt beundring spurt: Men har du lest Kormaks saga? Jeg visste omtrentlig hva den inneholdt: at dens helt var islandsk skald på Sigurd jarl's, Håkon Adelstensfostres og Harald Gråfelds tid, som yrket dråpaer og også elskovskvad, og at hans navn var irsk. Vel altså raseblanding i ham — halv-irer. Om hans ytre står det at han er lys av hud og hår, men han har svarte øyne. Ellers skriver ætten seg opprinnelig fra Viken; han er av høy byrd — noen lærde antyder muligheten av kongeblod i hans årer. Jeg har ingenting imot det: for det er noe nonchalant over ham og lite knuslet; smålig pengekjekl spiller ingensteds inn, uten at han derfor egentlig er formuende — tvert imot: liten råd, tarvelig kledd. Hans østlandske ætt tok land i nordøstre del av Island.

Nå leste jeg altså sagaen i sommer — dessverre uten leksikon. Så nå vil jeg også begynne å spørre: Men har du lest Kormaks saga? Og de raske notater jeg gjorde under lesningen, kan jeg ikke holde tett med, skjønt det kanskje er likså stor skam som ikke å ha lest den.

Sagaens gang er i korthet denne:

Som unggutt tar Kormak en dag med huskarlen for å se til sauene. Kommer derunder forbi Gnupsdal gård, hvor Steingerd er fosterdatter, og han blir over der den natt. Om kvelden er hun ute med tjenestejenten for å titte på fremmedkarene, som sitter og prater ved ilden i skålen. Det er tjenestejenten som foreslår det, for hun er åpenbart mest guttekjær — ganske som i Grettes saga, om ikke fullt så ustyren. Steingerd svarer nei først; men gir så etter, klyver opp på terskelen; men der, i det åpne rom mellom terskelen og døren, kommer Steingerds føtter til syne. Og Kormak blir øyeblikkelig vâr dem, kveder til dem sitt første elskovsvers. Dagen etter ser han henne kjemme seg. Å, la meg få se! sier han. Og hun lar ham det — lar ham kjenne på sitt hår. Det er veldig og fagert. Og han blir der om dagen. Lar huskarlen ta til fjells etter sauen uten ham. De to har møtt sin skjebne, de er forelsket. Og siden får han sin gang til Gnupsdal; ber sin mor sy seg nye klær, så Steingerd kan like det. Men da hennes far, en hissigpropp, men skrytvorren og feig mann, får nyss om det, tar han henne straks hjem fra fosterfaren til sin gård Tunga, for å stanse den løse kurtise, som vil føre i vanære. Så dukker den trollyndige kone Thorveigs to sønner opp, som faren smisker for og overtaler til å legge seg etter Kormak, når han kommer på sine besøk; for Kormak kommer også til Tunga. Men han er våk, dreper brødrene. Dermed har han fået deres mor, den trollkyndige Thorveig, mot seg; hun lover dyrt som hevn at aldri skal han få eie Steingerd. Kormak beiler omsider i lovlig form om Steingerd hos faren og får ja; bryllupsdagen fastsettes. Uten videre lar Kormak være å innfinne seg: Thorveigs seid! sier sagaen. Så får en enkemann Berse Steingerd til ekte; bryllupet holdes i all hast, at Steingerd ikke skal få sendt bud til Kormak. Ved de tidender blusser Kormaks kjærlighet i været igjen; han forlanger Steingerd tilbake, påstår at Berse har sveket ham ved å ta henne; han vil treffe Steingerd og snakke med henne. Det er din skyld dette! svarer hun. Man tilbyr ham Berses søster i stedet. Men det ender med at Kormak stevner Berse til holms. Kampen bringer ingen avgjørelse — den ene såres bare litt i en finger. Og de skilles. Det blir holmgang på ny, og denne gang mellom Kormaks venn og Berse. Da såres Berse hardt i låret. Og nå skiller Steingerd seg fra Berse. (Så følger en lang digresjon over Berse's saga, som intet har med Kormak å gjøre.) Nå beiler en ny mann om Steingerd, Thorvald Tinntein, og får henne, "ikke mot hennes vilje," sier sagaen; det skjer den sommer hun løper fra Berse. Straks er igjen Kormak der på besøk. Han ber henne gjøre ham en skjorte bl. a. Men blir nå avvist. Så kveder han et par nidviser over hennes nye ektemake. Deretter seiler han over til Norge sammen med sin bror. Farer i viking vest og syd. Men ved allslags dødsfare herute, i storm til sjøs og i blodig kamp, minnes han Steingerd og kveder henne kvad. Det er merkelig, sier hans bror: nå minnes du henne støtt, men den tid, du kunne fått henne, tok du henne ikke. Ikke min skyld! svarer Kormak, men de onde vetters. Og han ligger søvnløs av lengsel om nettene. Så bryter han overtvert, vender tilbake til Island. Fra skipet ser han henne ride langt derinne på land. Han stormer fra borde og opp til henne, tar henne ned av hesteryggen, sitter hos henne dagen til ende, glemmer hestene og alt, til natten plutselig er over dem. De søker til gårds, tar inn i en liten stue, sover der på hver sin side av en paneling. Han ligger om natten og kveder til henne sitt savn, kvad etter kvad, og kveder til sist sin hån over hennes mann. Det var bedre, vi aldri var møttes! svarer hun første gang. Det er forbi og snakk ikke om det! sier hun ved neste kvad. Og om morgenen vil han gi henne sin ring. Men hun ber ham gå pokker i vold med seg og sin ring. Slik skilles de. Og atter kveder han en vise om det. Utover vinteren begynner han igjen å besøke henne, setter seg fore hos henne. Den langmodige ektemann reagerer etterhånden mot disse besøk; han kjøper en landstryker til å lage en obskøn elskovsvise om forholdet til Steingerd, og denne vise innbiller han så Steingerd at Kormak gjorde. Dermed er hennes hat vakt, og de to skilt at. Men Kormak får nyss om saken, forklarer henne sammenhengen. Stevner etterpå hennes mann til holms. Men mannen uteblir fra kampen, og Kormak lager en nidvise om ham. Omsider nødes han til å møte Kormak, Steingerd er til stede ved holmgangen. Kormak sårer hennes mann og seirer. Etter kampen tar han sin hjelm av og tørker svetten med hennes kappeflik, mens han foreslår henne at nå skal hun reise med ham. Men hun svarer nei, hun skal pleie sin sårete mann, sier hun. Hans sår læges sent. Og en trollkyndig kjerring svarer at alene blod fra Kormaks okse kan få det til å gro; Kormak selger oksen for den baug Steingerd bærer om sin arm. Men den handel liker hun ille. Og hennes mann stevner nå rivalen til holms, hvor Kormak atter seirer. Så reiser han for annen gang fra Island; men forinnen søker han opp Steingerd, og han kysser henne — "tvá kossa heldr ohrappalega" (to temmelig omstendelige kyss), står det i sagaen. Hennes mann reagerer igjen, og Kormak må betale bøter for sin atferd. Men fra skipet kveder han Steingerd elskovskvad, hvor han sier han elsker henne dobbelt så meget som seg selv.

Men nå får Steingerd plutselig reiselyst. Mannen har imot det, men han gir seg til slutt. De reiser og kommer til kongens hird i Norge.

Det følgende avsnitt i sagaen er løst og episodemessig behandlet, skablonaktig og eventyrlig utvisket: På veien blir først Steingerds skip overfalt av vikinger; Kormak kommer og frelser henne og hennes mann. En dag siden, da Kormak går på gaten, får han se Steingerd inne i en stue, setter like inn til henne, snakker med henne og kysser "fire kyss". Mannen reagerer igjen; kongen tilkalles og dømmer Kormak til pengebot. Ikke lenge etter er Kormak igjen ute: han ser henne på gaten og vil ha henne med seg; men hun svarer nei. Så napper han henne med vold til seg. Hun roper på hjelp; kongen er i nærheten og gir ondt fra seg for slik adferd. Senere blir hun med sin mann på Bjarmelandsferd, hvor også Kormak deltar på egen skute; der kurtiserer han henne; legger engang til hennes mann med styrvolen i et trangt sund, da de seiler jevnsides. Men på hjemveien frelser han henne atter ut av vikinge-klør. Da tilbyr hennes mann Kormak henne til kone. Men han sier nei. Hun sier nei. Og Kormak gjentar at det er onde vetter som driver sitt spill med ham og hans kjærlighet. Dermed ender også sagaen, idet Kormak får en eventyrlig død: En rise dreper ham i kamp.

Jeg ber om unnskyldning for referatet; men det er jo ikke alle som har lest Kormaks saga, som bekjent.

Vi kjenner alle friskere sagaer enn Kormaks, bedre grupperte; hetere også, selv om det er kvad av stor erotisk patos, som det statelige i begynnelsen, da Kormak første gang ser Steingerds øyne. Tross de kunstige vendinger og versemålets stivnede snurrepiperier oppfanger selv en lekmann denne egne blanding av glød og av høyhet. Eller den fortærende brann i det ene av de vers, der han ligger om natten og tigger om hennes gunst hinsides bordveggen! Det er i det hele alltid mandig holdning, alvor i hans ord, intet av lekende flirt. Sagaen virker allikevel en smule slitt, det er enkeltsteds balladelignende alminnelighet over sceneri og bakgrunn; og slutten er jo, som antydet, blek av eventyrlighet. Den slags kan ha flere grunner.

Løsheten i komposisjon, manglende gruppering til hovedscener skriver seg naturligvis først og fremst fra selve motivet, det vil si: fra den ytre, konkrete virkelighet, fra hendelsene, som er all ættesagas bunn. Det kom her aldri til store sammenstøt eller blodige oppgjør. Man får jo også innblikk i, hvorfor: Det er nemlig altsammen forholdsvis fredelige folk, som åpenbart nødig setter sakene på spissen; de har imot drap til unyttes; og hver av de to ektemenn er ikke så langt fra å være en dott. Man ser i så måte folkearten f. eks. av de mange ublodige holmganger, av alle de pedantiske kampregler, som derunder nøye overholdes og legger en merkelig døsig luft over våpenstevnet. Da er det så menn annen sort holmgang den i Gunnlaug Ormstungesaga, annet kok i blodet! I Kormaks miljø kommer sagaen lett til å gjemme mere psykologi enn den blir skikkelses-skapende.

Men det er en annen og indre grunn som henger intimt sammen med selve emnets art.

Nå er det nok så, at Kormaks saga er en saga om kjærlighet. Men det er ikke den egentlige grunn; for det er mange sagaer om erotikk som ledende motiv. Det er mange flere enn man ved første øyekast skulle tro. Ser man nemlig nøye etter, er jo de fleste sagaer bygd opp om kjærlighet; den er tappen, hvorom begivenhetene dreier seg. Som rimelig og rett er, selvfølgelig: Gunnlaug Ormstungesaga, som er hetere enn Kormaks, Laxdøla, som er langt mer nyanserik og finere i behandlingen av dette motiv — det underlige spill av tiltrekning og frastøten, Vápnfirðingasaga, hvor det oppstår kulde mellom to hjertensvenner og besvogrede på grunn av en skilsmisse. Og jeg kunne bli ved slik å regne dem opp. Ættesagaen handler om kjærlighet i langt høyere grad enn man vanlig tenker. Iallfall står det kvinner bak. Og hvor det det gjør, blir jo selvfølgelig motivet i siste instans alltid av erotisk art (Njålssaga f. eks.). Ja, selv en så uerotisk og mandig saga som Egils saga går etter min mening ikke fri: hovedskikkelsens forgjeves kamp mot Gunnhild kongemor får først sin hele og egentlige forklaring derfra; hans evige slit skriver seg fra hennes, den aldrende teves, uforsonlige hat til en utpreget monogam natur. At Kormaks saga er sagaen om kjærlighet par excellence, er altså i og for seg ikke grunn til løshet i komposisjon.

Men i Kormaks saga er helten dikter. Og den er sagaen om den erotiske skygge, om plutselig motløshet, når to elskende står ved målet Brudgommen uteblir fra sitt bryllup med den, han elsker, uten grunn og uten videre. Og særlig: uten at en tredjemann er kommet imellom! Det kommer overhodet aldri noen tredjemann imellom. Kormak brenner for Steingerd hele sitt liv. Men han trekker sin fot tilbake, hver gang han kan få henne ti eie. "Brigðmæli", som sagaen kaller dette omslag. Kampen for den elskede, ikke besittelsen, preger Kormaks erotikk. Han stanser opp ved målet: skygge, motløshet. Intet jordskjelv! bare stille spøkelsesaktig smuldren og raslen som i gamle borgmurer. Pointet er just denne uforklarlige smuldren. Thorveigs seid, sier sagaen. Men dette er just ikke oppgave og emne for en ættesaga, som forlanger utvikling og vekst gjennom handling. Den står her likeoverfor en helt annen sort eros; den har å fortelle om kjærlighetens stille smuldren. Og det er en av grunnene til at den forfaller i holdning, at den hist og her virker noe utvisket og endog alminnelig.

Selvfølgelig er det hovedscener også i Kormaks saga. Det er i det hele tre sådanne: det første møte med Steingerd, da han ikke er kommet til bryllupet; det annet den natt, da han kveder; og så det siste, da ektemannen tilbyr seg å vike, da tragedien er til ende og det visner mellom henne og Kormak for aller siste gang. Dette møte er ganske forsømt av sagaen. Men heller ikke det første møte, som jo er det avgjørende vendepunkt for henne, er bygd opp til det det burde vært. Dette blir sagaens svakhet som kunstverk. Ti hennes følelse etterpå mot Kormak, skuffelsen, bitterheten, forakt, ja, hat iblant, spiller i den indre bygning like stor rolle som Kormaks "brigðmæli" gjør. Det er den skygge, som følger henne ved alle hans tilnærmelser siden; det er for hennes vedkommende den psykologiske tapp: hun mener han vil i grunnen ikke eie henne; for hennes øyne har han stundom tegnet seg som noe av en pjalt. Men hun glemmer ham dog aldri.

Steingerds skikkelse har i det hele sagnemannen latt ligge; forståelsen av henne er neppe påbegynt, hun blir trengt i bakgrunnen, blir borte i dis, uten klare trekk. Man savner ved tegningen det impulsive, som avdekker og som det ellers er sagaens styrke å gi; engang sier hun nok drastisk og liketil, at hun reiser sin vei fra sin mann, at hun ikke vil være gift med en "Rassa-Berse" (oppnavn etter hugget i låret). Men stort andre umiddelbare utslag av bitterhet er det ikke. Ellers skimter man at hun har vært vakker og velskapt; men noen særlig stor intelligens kan det ikke ha vært.

Denne knapphet i det sentrale kan undre oss, når man ser at sagnemannen har plass til den forholdsvis uvedkommende Berses saga. Kanskje har tilhørerne og litterær mote øvd innflytelse her på sagnemannen; mulig er det den endelige nedtegner som bærer skylden for den utydelige profil — den slags får de lærde avgjøre, om de kan. Men skikkelsen forflyktiger seg videre, i den fase nemlig, da hun er på vei over til gold valkyrje, da utlengselen kommer og hun overtaler sin mann til å reise med henne til Norge. Og derover øker endog reisetrangen: Bjarmelands-ferd! siden Danmarks-planer! ... Et blekt føleri, et uklart svermeri: hun har fått kyss av og sittet på en diktets fang. Men dette trekk av utfartslengsel har sagnemannen — den siste av dem — ikke forstått; han bare refererer. Og dog var det også her opprinnelig et genialt øye på ferde — nemlig den første sagnemann, som samlet inn momentene og satte det sammen.

Men heller ikke Kormak er alltid tydelig nok i tegningen; det uvilkårlige er misligholdt, fordi motivet simpelthen gikk over sagnemannens evne og forstand. Eller ble slitt ut, gikk fløyten under den stadige gjenfortelling — de lærde får avgjøre det. Hans erotiske motløshet har fortelleren ikke fattet; han anvender en seidkjerring, Thorveig. Men den bruk fører ham straks opp i en indre teknisk svakhet. Man spør nemlig: men hvorfor brukte hun da ikke sine trolldomskunster for å gjøre sine egne sønner usårlige i kamp mot Kormak? Det gjør hun ikke. Men etter deres fall bruker hun kunstene, nemlig for å hevne dem. Dette seidmotiv skaper også en ny svakhet: sagaen beretter ikke hva hun foretar seg av seid, hvilket episk sett hører til. Sagnemannen har momentene, forteller riktig, men han motiverer altså feil.

Det er nemlig dette som er det eventyrlige ved ættesagaen: leser man den nøye, så merker man, at fra først av var det et øye på ferde, som samlet inn alle momenter, var overalt. Intet trekk unngår den opprinnelig; det er bare det at enkelte trekk har mistet lys og farge, bleknet, fordi grosset av publikum ikke var helt med. Og i parentes vil jeg her innskyte, at det er disse bleknede trekk, disse unyttige motiver, som i mine øyne mer enn annet beviser ættesagaens historiske sanndruhet.

Den uferdighet er altså sagaens offer til sitt publikum. Det gjelder ofte den kvinnelige psyke, — ennskjønt selv valkyrje-fasen hos Steingerd ikke har unngått sagnemannens iakttagelse. Sagaen var muntlig. Vi må alltid huske på det, at man altså ikke kunne blade tilbake som i en moderne roman og lese opp igjen. Det vil med andre ord si: Det, som psykologisk var så innviklet, at det ikke øyeblikkelig kunne stå klart for flerheten av tilhørerne, eller iallfall for de beste av dem, måtte trenges i bakgrunnen eller sløyfes. Det går ut over innviklet psykologi, som iblant også er den fine psykologi.

Det er den nemlig i denne saga. Intet under derfor at dens motiv under behandlingen kom til å lide av de nevnte svakheter. Motivet er helt moderne, et av de mest yndede i nutidens analytiske diktning, et hovedmotiv i den. For Skandinaviens vedkommende møter vi det især i dansk litteratur. Men det store eksempel er Lykke-Per og Jacob i Henrik Pontoppidans merkelige og dype bok.

Men ikke så sjelden har selv den moderne roman ikke forstått, det vil si: begrunnet dette sjelelige fenomen, dette brigðmæli. Bl. a. fordi den ikke er oppmerksom på, at det i virkeligheten er sin egen kunstnersjel som sådan, dens forfatter tegner, i dens avmektige møte med en sunn og naturlig og villende kvinnelighet. Av den gode grunn, at det er et alminnelig estetisk begrep som behandles, at romanen er historien om individets forsvinnen og dets remplasering ved modellen — at det altså uten hans vitende er et utpreget litterært problem, han strever med. Derfor blir det også lett i disse romaner noe utvisket og lite individuelt over personene; den forfaller i kunstnerisk holdning, i konturen.

Kormaks saga er en slik litterær affære. Helten er heftig i sin attrå. Men han visner foran besittelsen. Det er noe litterært, noe slitt ved hans kjærlighet. Menneskelig talt er den altså ikke brennende nok. Det er en skald, som setter sin kjærlighet ut av seg i kvad til henne. Fra elsket person glir hun mellom linjene i hans kunstlede drótt-kvætt over til å bli den besungne gjenstand, til modell. Deri ligger det sentrale i dette elskovsforhold, som er tragedien om geniet og mennesket.

Konflikten har sagnemannen altså iakttatt. Det er det merkelige og enestående og geniale ved denne saga. Selv den gresk-klassiske oldtids litteratur eller myter kjenner så vidt jeg vet, ikke antydning til dette motiv. Men sagnemannen har ikke forstått problemet: at den elskede person smuldrer til modell. Han står og lytter forundret til det smuldrende spill: Thorveigs seid! sier han . . . Dog er det der alt — ytringsformene, alle fasene! Endog hennes — dikter-modellens — selvløse svermeriskhet og vidløftige higen tilsist er der, valkyrjefasen er der.

At det i grunnen er noe av den samme konflikt som ligger og murrer i Michel Angelo's sinn, synes bl. a. hans behandling av det kvinnelige legeme å antyde: kvinnen som sådan er i hans skulptur ikke sjelden på vei til å bli borte.

Men den psykologiske innsikt i problemet geni og menneske er forbeholdt nutidens diktning. Som bekjent er det f. eks. motivet i Zola’s L’Oeuvre, hvor forfatteren symbolsk lar helten Claude, malergeniet, den gjennom kunsten uthulte ham av et menneske, til slutt henge seg ved siden av sitt mesterverk; Zola gjør seg riktignok skyldig i den feil, at han forblander litt suksess-syke og forfengelighet med selve kunsten. Og Ibsens siste drama behandler jo samme problem; men han er vesentlig opptatt av modellens skjebne.

Altså et aktuelt motiv. Og det er mulig at ennå den dag i dag den siste bok over Kormaks sagas motiv er uskrevet.

For her ligger den egentlige og virkelige og tragiske spenning gjemt mellom liv og kunst bare seminarister med svak hjerne kan gå omkring og i stedet gumle noe om kunst og moral.