Kvinnelige makter - Siv: Gudinnen som passet på jord og familie

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Siv: Gudinnen som passet på jord og familie

av Knut Rage

Loke klipper håret til gudinnen Siv. Illustrasjon av Willy Pogany, 1920.

I norrøn mytologi er Siv en gudinne med gyllent hår, sterkt knyttet til jorden. Hun er nevnt i både Den eldre Edda og i Snorres Edda, og i skaldekvad. I begge eddaverkene fortelles det at hun er kjent for sitt gylne hår og er gift med tordenguden Tor.

I Snorres Edda fortelles det at luringen Loke en gang klippet håret av henne. Tor ble rasende og tvang Loke til å få laget et hodeplagg av gull til Siv. Loke dro så til dvergene, mestersmedene, noe som ikke bare resulterte i Sivs gylne lokker av det pureste gull, men også fem andre prydgjenstander til andre guder.

Historien går i sin helhet slik:

Det hele startet med en av Lokes mange rampestreker. For moro skyld klippet han alt det gylne håret av Siv, Tors kone. Da Tor truet med å knuse hvert bein i kroppen hans, måtte Loke love å skaffe henne nytt hår – av ekte gull, som kunne vokse som vanlig hår.

Loke dro til de berømte dvergene, Ivaldes sønner. De smidde ikke bare det magiske gullhåret Loke ba om, men laget også to andre mesterverk: skipet Skibladne og spydet Gungne, som aldri bommet på sitt mål.

Selvsikker og overmodig inngikk Loke så et veddemål. Han satset sitt eget hode mot dvergen Brokk på at Brokks bror, Sindre, umulig kunne smi tre like verdifulle skatter.

Konkurransen var i gang. Mens Sindre arbeidet ved essen, var det Brokks jobb å holde blåsebelgen i gang uten stans. Men Loke, i forkledning som en flue, gjorde alt han kunne for å sabotere arbeidet. Han stakk Brokk på hånden og på halsen, men Brokk holdt ut. Slik skapte de galten Gullenbørste, med en bust av gull, som kunne løpe gjennom luft og vann, og gullringen Draupne, som hver niende natt dryppet åtte nye gullringer. Til slutt la Sindre jern i essen for å smi det siste klenodiet. Fluen stakk nå dvergen mellom øynene, og et lite øyeblikk slapp han belgen for å vifte den bort. Da smeden kom tilbake, var arbeidet nesten ødelagt. Han tok en hammer ut av essen – Mjølner. Den var uslitelig og traff alltid sitt mål, men på grunn av forstyrrelsen hadde skaftet blitt litt for kort.

Så var det tid for dommen. Odin, Tor og Frøy skulle avgjøre veddemålet. Loke ga Odin spydet Gungne, Frøy fikk skipet Skibladne, og Tor fikk gullhåret til Siv. Dessuten fikk Tor hammeren Mjølner. Gudene var enige: Hammeren var det ypperste klenodiet og det beste vernet mot jotnene. Brokk hadde vunnet veddemålet.

Men Loke er Loke. Da Brokk skulle hente hodet hans, stakk han av på sine magiske sko. Tor fanget ham, men Loke hadde et siste argument: Brokk hadde rett på hodet, men ikke på halsen. Løsningen ble likevel smertefull. Dvergen tok en syl og sydde sammen munnen på Loke for å få en slutt på skrytet hans.

Siv er også nevnt i Snorres Edda som mor til Trud (med Tor) og Ull.

Forskere har foreslått at Sivs hår kan representere åkrer med gyllent korn, at hun kan være assosiert med fruktbarhet, familie, ekteskap og/eller at hun er knyttet til rognetreet. Det kan også være en hentydning til hennes rolle, eller muligens navnet hennes, i det gammelengelske diktet Beowulf.

Navnet Siv er entallsformen av det flertallsordet Sivjar i gammelnorsk. "Sivjar" forekommer bare i entall når det refereres til gudinnen som et egennavn. "Sivjar" er beslektet med det gammelengelske "sibb" og det moderne engelske "sib" (som betyr "slektskap, forbindelse gjennom ekteskap"), samt i andre germanske språk som gotisk "sibja", gammelhøytysk "sippa", og moderne tysk "Sippe". "Sivjar" dukker opp ikke bare i gammel poesi og lovtekster, men også i sammensatte ord (f.eks. "byggja Sivjar" som betyr "å gifte seg").

I strofe 48 av Hårbardsljod i Den eldre Edda møter Hårbard (Odin, forkledd som ferjemann) Tor ved en fjordarm. De to driver og kjefter og krangler med hverandre, og Hårbard nekter å frakte Tor over fjorden. Blant mange andre fornærmelser hevder Hårbard at Siv har en elsker hjemme. Som svar beskylder Tor Hårbard for å lyve, men Hårbard svarer ufortrødent at "Siv har en horkar hjemme, ham vil du vel treffe".

I strofene 53 og 54 av diktet Lokasenna, etter å ha skjenket Loke et horn med mjød under hans strøm av fornærmelser mot gudene, hevder Siv at det er ingenting Loke kan ha å si om henne. Som svar hevder Loke at Siv har hatt et forhold til ham:

Da gik Siv frem og skjenkte Loke mjød i et horn og sagde:

"Hil dig, Loke!

horn du tage

Fyldt med mægtig mjød!

mig dog ene

blandt aasguder

Lade du lydeløs."

Han tog mod hornet og drak det ud.

"Ene du var det,

— om du saa var —

kydsk og kold mod mænd;

én dog véd jeg,

saa vist det staar,

en ven til Hlórrid’s viv —

var det den Loke lumsk."

Siv svarer ikke, og ordvekslingen går over til Beyla.

Siv er i tillegg nevnt i to kjenninger i dikt samlet i Den eldre Edda; Hymeskvadet (hvor Tor er omtalt som Sivs ektemann tre ganger) og Trymskvida (hvor Tor en gang er referert til som "Sivs ektemann").

I Den yngre Edda er Siv nevnt én gang i Snorres fortale, hvor det ikke desto blir fortalt at hun opptrer som de nordige gudenes stammor:

Nærved Verdens Midte opførtes det Hus og Herberg, der er blevet det berømteste af alle, det som kaldtes Troja i det Land, vi kalder Tyrkland. Denne Stad var langt større end andre og bygget med større Kunstfærdighed paa mangfoldig Vis med stor Bekostning ved de Midler, som var forhaanden. Dér var 12 Kongedømmer og een Overkonge; hvert Kongedømme bestod af mange Folkelande. I Staden var der 12 Høvdinger; disse har overgaaet alle andre Mennesker, som har boet i Verden med Hensyn til alle mandige Egenskaber. En af Kongerne dér hed Munon eller Mennon; han var gift med Hovedkongen Priamus' Datter, der hed Troan: de havde en Søn, der hed Tror - ham kalder vi Tor: han blev opfødt i Trakien hos den Hertug, der hed Lorikus; da han var 10 Aar gammel, modtog han sin Faders Vaaben. Saa smuk var han af Udseende, naar han stod blandt andre, som naar Elfenben indlægges i Træ: hans Haar er mere lysende end Guld; da han var 12 Aar gammel var hans Styrke fuldt udviklet; da løftede han op fra Jorden 10 Bjørnehuder paa engang og da dræbte han sin Fosterfader Hertug Lorikus og hans Hustru Lora eller Glora og underkastede sig Riget Trakien, det kalder vi Trudheim. Derefter drog han vide om Lande og undersøgte alle Verdensdele og sejrede, skønt alene over alle Bersærker og alle Jætter og en af de største Drager og mange Dyr. I den nordlige Verdensdel traf han den Spaakvinde, der hed Sibil - hende kalder vi Siv - og ægtede hende. Sivs Herkomst ved jeg ikke at meddele. Hun var den skønneste af alle Kvinder; hendes Haar var som Guld. Deres Søn var Loride, der lignede sin Fader; hans Søn var Einride, hans Søn Vingetor, hans Søn Vingener, hans Søn Moda, hans Søn Mage, hans Søn Seskef, hans Søn Bedvig, hans Søn Athra - som vi kalder Anden hans Søn Itrmann, hans Søn Heremod, hans Søn Skjaldun - hvem vi kalder Skjold -, hans Søn Biaf - hvem vi kalder Biar - hans Søn Jat, hans Søn Gudolf, hans Søn Finn, hans Søn Friallaf - hvem vi kalder Fridleif; denne havde den Søn, der hed Voden - ham kalder vi Odin; han var berømt for sin Visdom og al sin Idræt. Hans Hustru hed Frigida; hende kalder vi Frigg.

I Gylvaginning blir Ull omtalt som Sivs sønn og stesønn av Tor, hvem hans far egentlig var sies ikke.

Siv er også oppført i Skaldskaparmál som en heiti (poetisk betegnelse) for "jord", hun forekommer også i en kjenning for en kvinne som vokter gull, og en gang for Hild. Poetiske måter å referere til Siv på er å kalle henne "Tors kone", "Ulls mor", "den rettferdige gudinnen med det vakre håret", "Jernsaksas rival", og som "Truds mor".

Jacob Grimm skriver at i hans tid kalte innbyggerne i Värmland, Sverige, "Tors kone godmor, god mor".

__________

Siv. Illustrasjon av Siv John Charles Dollman, 1909.

Blant forskerne er det en rekke ulike oppfatninger om Sivs opphav og vesen.

I gammelengelsk er ordet "sib" ("familie") beslektet med gammelnorsk sif, som henspiller på "kvinne, brud". I det gammelengelske diktet Beowulf beveger Hroðgars kone, Wealhþeow, seg gjennom hallen og serverer mjød til krigerne og demper konflikter. Ulike forskere, med Magnus Olsen i spissen, har pekt på likheten med det Siv gjør ved festen som er beskrevet i Lokasenna. Richard North bemerker videre at "sib" uvanlig nok er personifisert her, og foreslår at det kan være referanser til Siv i gammeldansk religion: Begge tilfeller kan indikere at Beowulf-dikteren var i stand til å forestille seg et Skandinavia fra det sjette århundre basert på sin kunnskap om samtidige danske legender."

Jacob Grimm foreslår en rekonstruksjon av en germansk guddom som er beslektet med Siv i andre germanske kulturer, og fremhever at en lignende natur peker hen mot gudinnene Frigg og Frøya, samtidig som han trekker en parallell til Ceres, den romerske gudinnen for jordbruk, korn og fruktbarhet:

Det gotiske sibja, gammelhøytysk sippia, sippa, anglosaksisk sib (genitiv sibbe), betegner fred, vennskap, slektskap; ut fra disse utleder jeg en guddom: Sibja, Sippia, Sib, som tilsvarer den norrøne Siv (genitiv Sifjar), Tors hustru.

For også det norrøne språket har flertallsformen sifjar som betyr cognatio (slektskap), sifi amicus (venn) (gammelhøytysk sippio, sippo), sif slekt, cognatio.

Ut fra denne betydningen av ordet fremstår Siv, liksom Frigg og Frøya, som en gudinne for ynde og kjærlighet; ettersom Odins og Tors attributter samsvarer, har deres hustruer Frigg og Siv også en felles betydning.

I Edda kalles Siv den fagrehårede, 'it hárfagra goð' (den hårfagre guddom), og gull kalles Sifjar haddr (Sifae peplum), fordi det – etter at Loke klippet av henne håret – senere ble smidd en ny og finere hårprakt av gull (Snorre 119, 130). Også en urt, polytrichum aureum (bjørnemose), bærer navnet haddr Sifjar.

Fortolkere ser i dette Jordens gylne frukter, som svis bort av heten (ilden) for så å vokse opp igjen; de sammenligner Siv med Ceres, den (gylne Demeter) (Iliaden 5, 500); og med dette stemmer det faktum at den gammelslaviske Siva er det samme som Ceres…"

Grimm mener altså at Tors mor var jorden, og ikke hans kone: "Vi finner likevel den enkle Siv stående for jorden." Grimm legger til at han er uenig med seg selv angående Siv og at, "vi burde ha fyldigere detaljer om Siv, og disse mangler helt i vår mytologi. Ingen steder blant oss er det mystiske forholdet til Demeters såkorn, hvis skarpe sorg over datteren truer med å bringe hungersnød over menneskeheten (Hymne til Ceres 305–306), eller noe lignende, nedtegnet."

Ceres var den romerske gudinnen for jordbruk, korn og fruktbarhet, og hun fungerte som en "Mor Jord"-skikkelse som sørget for at åkrene ga mat til menneskene – faktisk stammer det engelske ordet cereals fra hennes navn. Romerne identifiserte henne nesten fullstendig med den greske gudinnen Demeter. I teksten fra Jacob Grimm trekkes Ceres frem for å belyse symbolikken rundt den norrøne gudinnen Siv.

Grimm argumenterer for at Siv, i likhet med Ceres, er en åkergudinne. Han tolker myten om Sivs gullhår som et bilde på kornåkeren: Det gylne håret representerer det modne kornet, Lokes klipping av håret symboliserer innhøstingen (eller varmen som svir gresset), og det nye håret som dvergene smir, er kornet som spirer på nytt året etter. Denne tolkningen styrkes av at Ceres ofte ble omtalt som "den gylne" nettopp på grunn av hvetens farge.

Parallellen blir enda tydeligere gjennom den kjente myten om Ceres og datteren Proserpina (Persefone). Da datteren ble bortført til dødsriket, førte Ceres' dype sorg til at jorden sluttet å gro, noe som skapte vinteren. Først da datteren fikk vende tilbake, lot Ceres naturen blomstre opp igjen til vår. Både Siv og Ceres representerer dermed naturens evige syklus av død og gjenfødelse.

Med henvisning til navnets etymologi lanserte 1800-tallsforskeren Guðbrandur Vigfússon en teori om at Siv "betegner moder jord med sine gylne kornnek; hun var gudinnen for familiens og ekteskapets hellighet".

Rudolf Simek tenker seg at Siv sannsynligvis opprinnelig oppsto som et komplement til Tor gjennom fruktbarhetsassosiasjoner, og at navnet Siv (Simek gir etymologien "slektskap gjennom ekteskap") opprinnelig kanskje bare betydde "konen (til Tor)". Simek avviser forestillinger om en "vegetasjonskult" som ærer Siv og sier at Siv ikke ser ut til å ha noen funksjon i den forbindelse, og avviser også teorier som foreslår forbindelser mellom Sivs hår og korn som "overivrige tolkninger", og spekulerer på om Snorre selv oppfant historien om Sivs avklipte lokker i et forsøk på å forklare attributtene til ulike guder.

H. R. Ellis Davidson skriver på sin side at Siv kan ha vært en eldgammel fruktbarhetsgudinne, og er enig i at det er en forbindelse mellom hennes glansfulle hår og åkrer med gyllent korn. Angående Siv, Tor og fruktbarhet sier Davidson at Torskulten var knyttet til menneskers boliger og eiendeler, og til familiens og fellesskapets velferd. Det omfattet også markens grøde, og Tor, selv om han primært er avbildet som en tordengud i mytene, var også opptatt av fruktbarheten og å bevare årstidssyklusen. Langt frem i middelalderen har små steinøkser blitt brukt som fruktbarhetssymboler og plassert av bonden i hullene som jordbruksredskapene laget for å motta den første vårsæden. Tors ekteskap med Siv med det gylne håret synes å være et minne om det eldgamle symbolet på et guddommelig ekteskap mellom himmelgud og jordgudinne; når han kommer til jorden i tordenværet og stormen, bringer han med seg regnet som gjør markene fruktbare. På denne måten kan Tor, så vel som Odin, sees å videreføre kulten av himmelguden som var kjent i bronsealderen.

John Lindow foreslår en potensielt underkommunisert mytologisk betydning av Sivs rolle i historien om hennes avklipte hår; hennes hodeplagg blir skapt sammen med de viktigste og mektigste gjenstandene i norrøn mytologi, påpeker han. Lindow skriver videre at det kan være lett å miste av syne den sentrale rollen Siv spiller i skapingen av disse objektene.

Siv har blitt knyttet til Ravdna, gemalinnen til den samiske tordenguden Horagalles. Røde bær fra rognetreet var hellige for Ravdna, og navnet Ravdna ligner de nordgermanske ordene for treet (for eksempel gammelnorsk "reynir"). Ifølge Skaldskaparmål kalles rognen "Tors frelse" fordi Tor en gang reddet seg selv ved å klamre seg til den. Det har blitt fremmet en teori om at Siv en gang ble unnfanget i form av en rogn som Tor klamret seg til.

Angående anklagene som Loke kommer med mot Siv i Lokasenna, skriver Carolyne Larrington at Siv ikke ellers er nevnt som utro, selv om Odin kommer med en lignende anklage i Hårbardsljod, og drøfter en potensiell forbindelse mellom historien om at Loke klipper av Sivs hår med disse referansene. Larrington spør om hvordan han kom nær nok til å utføre pusset med å klippe av henne håret - kanskje det forklares av dette verset".

Flere identiteter har blitt foreslått for Sivs første ektemann, faren til Ull, men siden ingen av Edda-verkene navngir denne ektemannen, fortsetter de fleste forskere å anse ham som uidentifisert. Den danske professor i nordiske språk N. A. Nielsen antyder at hun var gift med Njord før æse-vanekrigen, en tolkning som avhenger av å betrakte Ull som identisk med Frøy, noe Rudolf Simek imidlertid karakteriserer som svært usikkert.

Siv har inspirert navnet på en vulkan på planeten Venus (Siv Mons)

I moderne medier pleier Siv å bli fremstilt mye mer krigersk enn i de originale kildene. Marvel Comics-karakteren Siv er basert på Siv fra norrøn mytologi og spilles av Jaimie Alexander i Marvel Studios-filmen Thor, dens oppfølger, TV-serien Agents of S.H.I.E.L.D., og Loki-strømmeserien, hvor hendelsen med hårklippingen er løst tilpasset. Lady Siv dukker også opp i Santa Monica Studios' videospill God of War Ragnarök (2022), hvor hun har stemmen til Emily Rose.