Kvinnelige makter - Sjavn: Kjærlighetens mystiske gudinne

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Sjavn: Kjærlighetens mystiske gudinne

av Knut Rage

Som Frøya var Sjavn en gudinne til kjærlighet og attrå. Oljemaleri av John Bauer (1882-1918).

Sjavn (også kjent som Sjovn eller Sjofna) er uløselig knyttet til kjærlighet og attrå. Selv om kildene er knappe, gir de oss likevel et glimt av hennes rolle i den norrøne forestillingsverdenen.

Navnet Sjavn (norrønt Sjöfn) har røtter i ordet sjafni, som betyr "kjærlighet". I den grad hun var en selvstendig gudinne, antas det at Sjavn var den som påvirket både menn og kvinner til å tenke på sex og vekke attrå mellom mennesker. Det var henne man påkalte når man ønsket å tenne kjærlighetsgnisten.

Sjavn er hovedsakelig omtalt i Den yngre Edda. I tillegg dukker navnet hennes opp i tre kjenninger i skaldekvadene, hvor det brukes som en poetisk omskrivning for "kvinne".

I Gylvaginning skildrer Høg (Odin) kort 16 åsynjer, de kvinnelige guddommene. Her er Sjavn listet som den syvende, og det sies om henne at hun "legger stor vekt på å vende folks sinn mot kjærlighet, både hos kvinner og menn; og etter hennes navn er kjærlighetslengselen kalt sjavne." Denne korte, men treffende beskrivelsen understreker hennes primære funksjon som en katalysator for romantiske følelser.

I Skaldskaparmål er Sjavn inkludert i en liste over 27 åsynjer. Denne listen er ikke alltid tatt med i moderne utgaver av teksten, noe som vitner om at informasjonen om Sjavn er relativt sparsom.

Mangelen på omfattende informasjon om Sjavn har ført til ulike teorier blant forskere. John Lindow bemerker at selv om ordet sjafni forekommer i navneremsene i Den yngre Edda som et ord for "kjærlighet", er ingenting annet kjent om gudinnen utenom Snorres beskrivelse. Dette har ført til at enkelte forskere har spekulert på om Sjavn, i likhet med andre gudinnenavn, rett og slett kan være et annet navn for den mer kjente gudinnen Frigg.

Rudolf Simek mener at Snorre kan ha avledet sin etymologi om Sjavn fra det norrøne ordet sefi ("sans", "følelse") eller fra sefi (med den mulige betydningen "forhold"). Simek foreslår at Sjavn kan ha blitt betraktet som en gudinne for "ekteskap og kjærlighet, eller for forhold", og plasserer henne blant de flere gudinnene nevnt i Den yngre Edda som er "matronlike skytsgudinner".

Selv om Sjavn forblir en noe unnvikende skikkelse i norrøn mytologi, gir de få referansene oss et fascinerende innblikk i norrøne forestillinger om kjærlighetens mange fasetter. Hennes tilstedeværelse, uansett hvor begrenset, understreker betydningen av romantiske bånd og attrå i det norrøne samfunnet.