Sagalitteraturens ånd og skikkelser

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Sagaenes ånd og skikkelser


Sagalitteraturens ånd og skikkelser


Hans E. Kinck



Publisert 1926




I. Sagaens troverdighet og litt om det som sliter på den


Som alle vet, har det vært forskjellige meninger oppover i tiden om vår ættesagas rent historiske pålitelighet. Man har i almenheten sett på den nærmest som eventyr; noen som en slags underholdningslektyre, bortimot kunstferdige romaner — det siste merkelig nok, enda man visste at de jo i sitt opphav slett ikke var diktning i vår moderne forstand, men at de var et utslag av og ledd i ættekultus, altså en vesentlig del av selve folkets religion og evighetstro. Men da Knut Liestøl for tre-fire år siden utga sitt arbeid "Norske Ættesogor" (1922), fikk vi vissheten, fikk vi grunnlaget for det riktige syn her; hans bok betegner i stillhet et vendepunkt. Denne Skraddaresoga fra en Åseral-gård godtgjør at den muntlige tradisjon uten støtte i skrevne papirer kan holde på begivenhetene vesentlig riktig i smått og i stort gjennom sekler, — hvilket skulle bevises. Den bok skaper av den grunn epoke i sagaforskningen. Bygdetradisjonen kan selvfølgelig gjøre små feil eller glemme eller gå surr i navn; men den viser seg på den annen side å ha rett like til de minste detaljer — jeg minner her om det fornøyelige trekk at det etsteds i sagaen tales om firkantete penger. Man visste nok at det i dansketiden fantes åttekantete, men hadde ikke hørt noe om firkantete. Da så professor Liestøl ser innom myntkabinettet i København, treffer han nettopp for de år, det her gjelder (ca. 1600), på eksemplarer av firkantet mynt i gull. Bokens betydning ligger altså i at her er påvist, at en muntlig bygdesaga fra ca. 1600 har kunnet holde seg tilforlatelig og riktig endog i detaljer til våre dager — altså i vel 300 år. Det er ført et eksakt bevis derfor. Da kan man følgelig i ennå høyere grad — fordi det nemlig her også er ledd i folkets religion og kultus — og i alt vesentlig tro på vår oldtids ættesagaer, hvor det kun dreier seg om en muntlig tradisjon på en 2 å 3 hundre år, før de ble festet til papiret.

Ellers mener jeg at det også finnes nok av indre kriterier på dens troverdighet, — men der er de jo ikke av så eksakt natur. Jeg tenker da særlig på tegningen av levende skikkelser, som jo fortsetter seg og den dag i dag går omkring iblant oss av vesentlig samme stoff, mest det vest og der nord, så vi smiler til dem og gjenkjenner dem med deres sterke sider og med deres feil. De er av sagnemannen ikke ment som typer, de er bare så sannferdig og så treffende tegnet i sitt ytre og i sitt indre, at de som karakterstoff gjelder den dag i dag; og vil alltid gjelde, så lenge nordmenn lever. — Jeg nevner et annet trekk — jeg innrømmer, det er en detalj — nemlig hvorledes sagaen tilforlatelig og overbevisende følger fremmed stamme- (eller rase-) stoff i dets virkning på og dannelse av karakterene nedover ætten. Hos sagaen skjer det i blinde og ubevisst, idet det kun fremholdes som faktum, uten selvfølgelig å ha et halvt ord i retning av antropologi. Få sagaer gir kanskje som Laxdølasaga her det klare innblikk i raseblandingens resultat. Tvers gjennom den masse personer og ætter, som føres fram i begynnelsen og gjør innledningen en smule gnidret for den tilhører som ikke sitter inne med spesiell ættekunnskap, gjør den dog straks klart rede for det irske tilsig; det er også irske navn. Og Olav På er Høskuld’s sønn med frillen Melkorka, irerkongen Myrkjartan’s hærtatte datter. Det litt veke, kunstinteresserte, praktlystne islett holder seg og gir hver av ætten et snev av reseptivt fantasimenneske. Vi får berettet om Olav På’s kjente hall med billedfremstillingene; vi har videre hans yndlingssønn og sagaens helt Kjartan’s praktkjærlighet og i grunnen fredsæle og blide sinn, som i siste kamp simpelthen kaster sine våpen og lar seg heller hugge ned av sin motpart, sin fosterbror Bolle; vi har fremdeles hans brødres og farens sans for fredelig oppgjør ovenpå dette overfall. Men just der møter vi også en skikkelse av annet stål, en helt forskjellig rase, nemlig Olav På's hustru Thorgerd, som er selve Egil Skallagrimssønns datter: straks hennes mann er død og borte, egger hun sine sønner til forliksbrudd og blodhevn mot Kjartan’s banemann, fosterbroren Bolle; og hun følger dem for sikkerhets skyld på deres ritt, fordi de trenger å "brynes", som hun uttrykker det. Ubevisst, men anskuelig fastholder sagaen anleggene nedover ætten.

Den slags beviser — mener jeg — også og innenfra at ættesagaen vesentlig er troverdig, at den farer med fakta, når den gjengir ytre, historiske begivenheter.

Men for det er der grader i troverdigheten. Og her får én ta for seg hver enkelt saga og se den an, før man dømmer; ti hver enkelt saga har sin egen historie og sin egen fortid. Det tekstkritiske er vel her også et moment, men den side har jeg ikke noe skjønn på. Jeg tar i stedet for meg og fester meg kun ved totalinntrykket, ved holdningen, ved karakterenes og ved stilens kontur.

Jeg tror ikke sagaenes tilblivelse har synderlig med ætteavkommets større eller mindre antall å gjøre; det vil si: sagnemannens virke og interesse for et emne beror ikke akkurat på hans avstamningsforhold til helten, skjønt visselig frendskapsfølelsen kan ha spilt inn; det er emnet, selve hendelseses art, som avgjør en sagas liv og skjebne — det vi nå kalier popularitet. Men med popularitet fulgte den gang, som det gjør det den dag i dag, minnelser av publikums art og smak, betukling som følge av suksess. Den gang som nå var det ikke straffritt å bli yndlingsforfatter. Og dette forhold er av de momenter som bl. a. spiller inn ved graderingen av hver enkelt sagas pålitelighet.

Det gis sagaer som bærer på avtrykk fra alle slags fremmede fingrer. I Njålssaga ser jeg således et slikt eksempel. Jeg har behandlet denne og andre sagaer før; og jeg skal her prøve på ikke å gjenta meg (resten har jeg spredt omkring i "Mange slags kunst", "Storhedstid" og "Steder og Folk").

Njålssaga bærer merker etter en klerks fingrer, så den mot slutten tillempes til en slags legendarisk roman med kristelige tilgivelsesscener og fromhet som rosin i pølsen; kjempene får det også til sist med å kysse hverandre ved møte eller ved avskjed. Jeg behøver vel ikke å forsikre, at det ikke er min hensikt å redusere sagaens verd; jeg leste den nettopp på ny, og atter grep dens store scener meg: finnes det f. eks. til scenen like før brannen på Bergthorskvål i noen ordets kunst make til høyhet og dramatisk patos? Det er Dante selv. Det er mer enn det. For denne er uten noen som helst støv all igjennom.

Og klerkens lite grann slibrige finger ser én vel også igjen i den store interesse for det fysiologiske ved erotikken, for zoologien — jeg tenker på Unn og hennes skilsmisseaffære; ennvidere det noe klebrige og fastsittende i tegningen av Hrut som galan hos den umettelige Gunnhild kongemor — nesten litt bortimot en seksuell servering av emnet. Sagaens vesen, mener jeg, er her blitt en smule forrykket og bestemt gjennom popularitet i én retning, og den er, særlig siste del, eksempel på en populær sagas skjebne. Den må også ellers ha vært gjenstand for ikke liten tildiktning og heltekultus utover virkeligheten; etter de veldige lovtaler over hovedskikkelsene — Njål, Gunnar på Lidarende — synes det iallfall meg påfallende, at disse dels ikke nevnes, dels liten rolle spiller i andre islandske ættesagaer; det biir især påfallende, når man minnes hvor andre sagaers helter stadig går igjen i flere sagaer. Hønsa-Thores saga har litt om Gunnars dyktighet som bueskytter — det er det eneste jeg husker. Hva er årsaken? Er heltene i grunnen fattigfolk og ikke høvdinger? Og man spør seg selv, om ikke kanskje en hel del av denne glans over dem på indirekte vis bare er tilhørernes verk, som forlangte den slags av sagnemannen. — Jeg nevner ennvidere den tegning, da sagaens Kåre dukker opp som et syn av havet ved Skottlands kyst: ". . . Men på det skip, som får først, sto en mann ved masten; han var i silketrøye og hadde gull-lagt hjelm, — og håret både stort og fagert; denne mann hadde et gulldrevet spyd i hånden . , ." (Paasche’s overs.). Det er som i en ridderroman — man fristes nesten til å si, det må ligge en billedfremstilling av en eller annen art bak dette; og det kan ikke overraske én, om man en dag kommer over en bokinitial, et tapét e.l. som første kilde. — Til den annen kant, altså i slekt med helgenlegenden, er f. eks. det trekk, da Njål’s og Bergthora’s Iik finnes etter brannen, og ettermælet på grunnlag av de dødes strålende åsyn; det er like på randen — eller forbi randen — av helgenkultus.

Grette i et islandsk manuskript fra 1600-tallet."Grette staar anderledes end Hord; ofte fører han sin strid alene; og fredløsheten blir lidelse i ham, blir indre fredløshet som hos Gisle." Commons.

Så er det sagaer, hvor populariteten hviler på en helt annen egenskap — én kunne fristes til å si: på det motsatte, og som derigjennom er på grensen inn i eventyret, eller allerede innenfor eventyret. Her nevner jeg Grettes saga, hvor heltens morsætt skriver seg fra Opplandene og farsætten fra Rogaland. Den ble uhyre populær, fordi dens motiv var kamp mot troli og overnaturlige vesener. Det er sagaen om en fredløs, jaget mann, som til sist lever i fjell og ødemark av å røve. En islandsk folkehelt å ia Gjest Bårdsen. En forflatiget karaktertegning med naiv kultus av helten, så han ofte holder på å bli borte for oss, og på vei til utyske istedenfor menneske; men dette midt i små interiører og scener så levende og virkelige som i ytterst få sagaer. I denne ujevne blanding av eventyr og realisme deler Grette skjebne med helten i Finnboges saga, også en islandsk nasjonalhelt, hvor man tillike møter ikke liten uvitenhet om forhold utenfor øen. Det er bare det at denne saga er enda mer slitt og utvisket; den virker iblant som om andre sagaer har trengt seg inn i den, hulet den ut og makkett den, enten dette nå er nedtegnerens verk eller sagnemannens. Men det samme gjelder også Grette: det har vært flere hold om ødeleggelsen. Og sagaen fikk provinsmerket

Opprinnelig er Grettes saga av sjelden realistisk stamme. Helten er fra først av en uberegnelig og vanskelig karakter, en askeladdtype — "eldsætr", som sagaene av og til kalier dem — som ingenting gider gjøre; men tar seg så plutselig sammen, reiser seg, arbeider for fire, øver storverk, for så å synke tilbake igjen i sin dvale. Og faren liker ham ikke, som tilfellet er med andre helter, f. eks. Viga-Glum. En tragisk skikkelse, som ble fredløs som lønn for en hjelpsomhet mot et medmenneske; det hviler i det hele noe skjebnetungt over ham, på samme måte som over helten i Gisle Surssønns saga, noe gåtefullt forutbestemt. Ensom, tung av hu og ingen "gleðimaðr", hvilket gjør at han stadig misforstås, og iallfall mislikes helt fra barnsben av. Just denne mystikk har virket med til å lokke massen og gjøre skikkelsen populær blant tilhørerne. Det trekk er det som også har sanket om ham all tåkeheimens trollskap. En mann med kjempekrefter, som er svær til å ville ta tak med alle, — som siden slåss med jøtner som selve guden Thor, med dødninger i gravhauger og med gjengangere. Denne Grette er tilike en klodrian med hendene, dårlig til arbeid i tre eller jern.

Denne art popularitet går iblant også utover sagaens tempo; ættesagaens vilje, dens strenghet og høye historiske himmel mangler stundom. Tilhørerkretsen ville bare ha folkeeventyr. Og denne sans for det stillestående genrebilde har da til følge at det hele dovner av og er ved å falle fra hverandre. Det faller ennvidere fra hverandre i episoder oftere enn i andre sagaer — en mangel på fast komposisjon, som dramatisk beveget og uten stans stevner fremad den hele tid. Og det er synd ved en slik fra først av merkelig karaktertegning. — For det er Grette-skikkelsen; han er som stoff en av sagalitteraturens merkeligste, originaleste. — Og den påheftede Spesthått er en tributt til det samme, avsnittet om sagaens helts bror Thorstein Dromunðr, som reiser til Bysants og der biir holdt av en rik dame, gift med en dott av en kjøpmann, og biir hennes trøst i kjedsomheten.

Grette’s saga har visselig vært fortalt umåtelig ofte og langt nedover i tiden. Men kanskje blir følgene især påtagelige ved den før nevnte saga om Finnboge, hvis ætt skriver seg fra Hålogaland, en utpreget islandsk saga, idet den som antydet røper stor uvitenhet eller likegyldighet i det historiske og vedkommende norske forhold, f. eks. med hensyn til finneskatten, hvor en enkelt mann ror forbi i sin båt for å hente den i Finnmark, nesten som i folkevisen— smått stell i det hele, horisontløst, lukter barnekammer-publikum. Det er samme sort forunderlig fjernhet i historisk syn, der helten oppholder seg hos Håkon Jarl og biir sendt til "Grikland" for å kreve en hirdmann for 12 merker sølv han har lånt av jarlen. — Finnboge biir også islandsk nasjonalhelt, sterk kjempe av kropp, fredsæl av sinn. Derav det blasse iblant over skikkelsen. Derav eventyrets søvnige gjentagelse av de springende momenter; helten har f. eks. av sin mor fått en "tygilknif" som han bærer som en amulett i bånd om halsen og som går i arv til sønnen; denne kniv dukker opp med mellomrom en to-tre ganger utover i sagaen. Eller jeg minner om lønnmorderen, som den i kjærlighet forsmådde Jøkul sender av sted mot Finnboge; han introduserer seg likeens alle tre ganger: En ukjent mann kommer til gårds og sier han er fredløs — likhet over hans komme og i Finnboges tunge søvn, som innfinner seg, hver gang svakt, men her riktignok utmerket variert. Eller jeg minner om stordåden i Hålogaland med drapet på den mannvonde bjørn, som er gjort fredløs på tinge, — og en sum satt på dens hode: Finnboge snakker med den og kjemper på like kår, nemlig uten hjelm og våpen. Også den kontemplative scene ovenpå dåden smaker eventyr eller ridderroman: Finnboge sitter etter drapet på berget og ser skuter seile nord- og sydover langs land. Og eventyrets manér, stilen, gjentagelsen, trer fram etter kampen, da alle han møter, spør om det er så han drap bjørnen, og hvorledes han fór at; da svarer han hver gang: Engu skiptir þik þat (å, det er ikke større å bry seg med). — De ville drap i sagaen, der helten kaster seg over sin fiende og biter ham i hjel i strupen, smaker også av skablon.

Men jeg skal ikke gå mer i detalj om de eventyrlige trekk i denne saga. Det er alt sammen i virkeligheten uttrykk for kunstnerisk fattigdom. Nedtegnerne eller de siste sagnemenn bærer skyld her, og de igjen var under press av tilhørernes smak. Der gis altså ættesagaer som er i den grad populære at de lever så langt nedover, de får ytre trekk felles med balladens oppbygging: dens gjentagelse, dens stivnede vendinger og skablon, dens historiske horisontløshet. De overlever med andre ord seg selv. En slik saga har som underholdning alternert med eller avløst trollviser, som den om Asmund Frægdagjasva. Selvsagt finnes slik som gjentagelse også i den gode, gamle ættesaga; men når gjentagelsen inngår som fast konstruktivt prinsipp, da er sagaen litterært anløpen. Det kan gå så vidt som ved sagaen om Håvard Isfjording: skjønt vill og utenfor folkeskikken, hvor man bruker sine tenner i kampen — nesten en trollbotns-ferd! — så anvendes balladens apparat, som skosvein o.l.

Blant disse sagaer vil jeg fremdeles nevne sagaen om Hord og Holmvergerne, enda den jo tydeligvis ikke ble så populær som den om Grette eller Finnboge. Hord hører til de uglade skikkelser, som Iike fra fødselen er merket av skjebnen; allerede morens drømmer bærer illevarslende vink om det, nemlig drømmen om det svære tre, som dog ikke trives og blomstrer. Med ringen, han tar fra den døde Sote i haugen, følger forbannelse, — nesten som i Sigurdssagnet. En saga med høy himmel, litt blek, med skablon over enkelte scener, som f. eks. der skipene ligger bak et nes foran en viden kjent viking Sigurd Blåsida, således som det forresten ikke sjelden hender i de beste sagaer, når helten ferdes ute på herjing i fremmed hav — jeg minner om Njålssaga, der Gunnar på Lidarende ligger under Osel. Det ser nesten ut som det er Helge-kvadets helt som virker her og lager skablon — helten fra de blankskurte og sjøvaskede utskjær og holmer.

Alle disse skikkelser — Grette, Finnboge, Hord osv. — det er de tragiske skikkelser i sagaen, som vader gjennom livet med sin tunge, uforskyldte skjebne på ryggen; livet er som en vandring gjennom kvikkleire, med en svær bør på akslene, og de er uglade just fordi de søkker nedi mer og mer for hvert steg. De menns kredittside er ettermælet, det udødelige frasagn om de store bedrifter de øvde i sin tragiske, frendeløse ensomhet. Og de mennesker kjenner ikke frykt — det er deres fellestrekk —, enda livet er denne forferdelige mare . . . kloke, litt mistenksomme, tunge av sinn, ja gretne . . . skilte seg ut av sin ætt, går sidestier, nervøse i grunnen — vi ville kanskje si: nevrastenikere — som dog kan la seg overtale til å oppgi sine forsett og opptre normalt, idet de av veien slett ikke er uvennesæle, slett ikke kranglevorne. De fikk bare nattens skygge over seg liksom i vuggegave, og ble derved folkesky; og folk på sin side går unna dem. — I denne saga om Hord har faren Torfi og sønnen Hord samme sinnelag og får samme skjebne — en likhet i kjølig skygge, som her ikke er litterær, idet det opptrer spontant og selvstendig i de enkelte utbrudd, men stikker i en karakterlikhet — eller i sjels-smitte.

Det er i ættesagaen et helt persongalleri av disse. Og det synes å være grunn til å vise de skikkelser psykologisk interesse og studere dem, skrelle vekk eventyrtrekkene og finne inn til grunnstoffet, nemlig før det begynte å gro opp omkring dem av tåkeheimens utvekster. Disse skikkelser passet, med andre ord, ikke opprinnelig inn i sin samtid; de hørte ikke til der, foldet seg ikke ut der. Men den mulighet er ikke på forhånd utelukket at det er de i sagaen, som ligner og er mest i slekt med menneskesinnene av i dag. Og jeg tror nok at det er studiet av og innsikten i disses psyke og deres skjebne som mer enn noe annet fører inn til det store, til det overveldende syn av hva vår oldtid egentlig var; "skjebnen" nemlig, det er, rett besett, i grunnen ingenting annet enn deres egen samtids opptreden og behandling av disse éns medmennesker. De er så langt fra opprinnelig eventyrskikkelser. Det var bare skikkelser som ikke ble forstått.

Men tilbake til den ytre bygning, som disse sagaer hadde til felles til dels med balladen: Da det hendte, var sagaen kommet inn i et ganske nytt luftlag. Da var ættesagaen solgt, da viste den helt utover seg selv.

De populære sagaer er de som slites; det går med dem akkurat som med de populæreste folkeviser siden: der er også variantene flest, tildiktningen hyppigst. Og det som sliter på en saga, er særlig to ting: popularitet og klerkefingren. Og bevarelsen har vel, som sagt, ikke synderlig med selve heltens ætts eller med hans etterkommeres tallrikhet å gjøre.


II. Sagaen om Viga-Glum og mannfolkesagaer


Så er det en helt annen gruppe sagaer, hvis særmerke er at de har holdt seg godt. Det er just sagaer som den om Viga-Glum, friske, upopulære, fordi de er uten noen slags sensualisme og aldri kom inn i den motehvirvel, hvor eventyret og balladen kjørte rundt med sitt publikum. Og derfor uslitte. Mannfolkesagaer, der erotikken enten kommer med i annet plan, eller simpelthen mangler som motiv (f. eks. i Hønsathores saga, Valla-Ljots saga). I Viga-Glums saga spiller den ingen rolle som konfliktens opphav, skjønt den nok nærer fiendskapet, idet motpartens mann Thorgrim nektes det giftermål som Arnor senere ved Glum’s mellomkomst får i stand; og det er også litt skinnsyke til stede, idet Steinolf ved leilighet hugger ned Arngrim, som har ord på seg for å snakke litt for meget med hans kone; og hennes atferd ovenpå drapet synes å bekrefte folkesnakket: hun reiser straks sin vei fra ham. Men ellers er motivet egentlig heste-, buskaps- og smaie-tyveri — iallfall tyveri eller krangel om teiger; og dessuten er det tretter som følge av hesteskeid. Kort sagt: Mannfolkesaga. Og man tar lyssky og lumpen hevn, idet buskap finnes skåret i stykker på båsen eller ute i marken. Glums ætt skriver seg delvis fra Voss. Og skikkelsene er ru og kantete. Sagaen er til utseende en skøyersaga med ordspill og dobbelttydighet, men med drap som virkelighet bak all ordleken. Den har i så måte noe motsvarende i Vemund i Reykdølasaga, den kunstnerisk noe ubetydeligere fortelling og med flere småskårne skikkelser, men hvor også Viga-Glum forekommer. — Det uhyggelige beror nettopp på denne forbindelse av lystighet og blodhevn, i det halvt skøyeraktige ved forberedelsen til drapet, som virker makabert på oss, hva det sikkerlig også gjorde den gang på de unge i tilhørerkretsen. Den saga var visselig upopulær, den ble ikke fortalt så uendelig mange ganger. Men sagaer som denne hadde sitt publikum; det var bare ikke de unge, danselystne gutter og piker; det var heller ikke de aldrende kvinner med mer eller mindre stormfull fortid og som levnet opp igjen den gang som nå i fortellinger av sensualistisk art, de hvis tidkort er vievannsvætet zoologi. Det er i det hele de samme trekk som gjorde enkelte sagaer upopulære den gang, — som den dag i dag holder igjen som lesestoff likeoverfor all sagalitteratur, idet de urettferdig går for bare å være beretninger om slagsmål og endeløse drap. Og Viga-Glum’s saga delte de upopulære sagaers skjebne: konturene, hårdheten, ble i behold. De små sagaer synes overhodet å være de tilforlateligste i detaljen; de har ikke suget til seg fremmed stoff og blir på tross av tidens moter stående uforanderlig i sin kantete udlnærmelighet.

Den oversatte Bandmannasaga — sagaen om et saue-tyveri med følger — hører til denne samme gruppe. Det er mer ro i tempoet enn f. eks. i Hønsa-Thores saga; menneskene har gode stunder og røer sammen som bønder av i dag. Som f. eks. i Grettessaga liker ikke far og sønn (Ufeig og Odd) hverandre og kommer ikke overens, så sønnen vil vekk fra gården straks ved myndig alder, som jo den gang var 12 år. Sagaen oppgir ingen klar grunn til vantrivselen; men den ligger visselig i selve deres vesens art: sønnen er liketil og enkel og åpen, faren uutgrundelig bondeful. Og denne merkelige kulde varer ved til faren er en gammel mann; men da dukker han plutselig opp og griper inn og hjelper sønnen ved juridisk vriompeisen og frekke bestikkelser ut av en innfiltret og lumsk fredløshetssak, som en fast sammenslutning av renkefulle høvdinger gjør dobbelt farlig — og deres motiv er havesyke, idet de søker å få tak i og dele seg imellom Odds gods og rikdommer. Den gamle utfolder all sin treskhet, han smisker og overtaler, og han bestikker, nesten som det skjer i Hønsa-Thores saga, for å få lempet et par av sønnens motpart over på dennes side, og undergraver derved "bandamennenes" forbund. Det er en bedrift, et fullendt utslag i sin art, og gir et bilde av korrupsjon som sådan, som sikkerlig vil bli stående med aktuell, almengyldig verd for alle tider. Og så følger da den siste fortrinlige scene på tinge, da saken omsider skal tas opp til doms og korrupsjonens modne frukter faller i hans fang. Det gir Ufeig påskudd til en gjennomhegling av motpartens menn hele rekken nedigjennom, så det står en iskald, hedensk sno over scenen, som minner om hin i Eddakvadet, hvor Loke med skånselsløs gift under tungeroten skjeller guder og gudinner ut for det verste som finnes. — Ellers er det så som så med hedensk kampmoral i denne saga; den er i oppløsning — jeg vet ikke om det er kristendommen som er begynt å gjøre instinktene usikre. Det er svikere alle steds, tyveri og lønnmord i mørke, ganske som i sagaen om Gisle Surssønn, og ingen sier her: Ta dine våpen og verg deg! Men man sender bud etter prest for å la seg skrifte, enda de snakker over seg og så kostelig i femte veggen, når presten luter seg ned over den døende og lytter for å fange de siste fromme ord.

Til denne gruppe små sagaer hører bl. a., som antydet, Hønsa-Thores saga, og mellom Viga-Glums og Bandamanna saga ville den stått ganske annerledes godt til omgivelsen enn Kormak’s saga nå gjør. En dagklar saga uten alt eventyraktig, mannfolkesaga og eldgammel i den form den er nedtegnet, med fast tak om emnet, knapp og uten digresjoner, laget med stor energi og helt hedensk, med levende bilder og interiører av livet på Island; og kun fra Island.

Den handler ellers om trette i anledning av beite og om uår og høymangel, der man i selvtekt skaffer seg fôr, fordi Hønsa-Thore ikke vil selge, og hvor man så aldri kan få gjort opp greitt for høyet. En saga fylt til randen av levevett og list og stenhårdt sinn. Hovedskikkelsen, som opprinnelig fór om og solgte høns, er en ytterst kranglevorren og vanskelig mann, en frekk løgner, — bent fram litt av en satan, hvis egenhet er at han ikke vil forlike seg noensinne med det gode — det oppfatter han som avgjort nederlag og en flekk på sin ære. Helstøpt i sitt slags. Men det skulle undre meg om han ikke nå ved mentalundersøkelse ville bli erklært for kverulant.


III. Laxdøla og kjærlighetssagaer


Kjartan ser Hrevna med hodelinet og bestemmer at han vil eie dem begge, "både lin og møy". Commons.

Laxdøla's folk er opprinnelig fra Romsdals-kanten. Men de ble, som før nevnt, tidlig blandet opp med irsk, da ætten på sin ferd fra Norge fór om Skottland, Orknøyene, Færøyene, giftet bort medlemmer alle steds, før resten nådde Island. Og sagaens sentrale innhold er Kjartan’s og Gudruns kjærlighet. Enkel og liketil er den innledning, da de to gjør hverandres bekjentskap; han søkte til hennes fars gård Laugar: "Kjartan likte godt å tale med Gudrun, fordi hun både var klok og målsnill." (Bies oversettelse.) Så har hans far Olav På onde anelser: "Ikke vet jeg" — sier han — "hvorfor jeg nå er så hugtung, når du farer til Laugar og taler med Gudrun. Ikke er det, fordi jeg ikke setter Gudrun over alle andre kvinner; hun er den eneste kvinne som jeg synes er fullgod for deg. Men det kommer nå for meg at vi frender og Lauga-mennene ikke alltid vil få lykke i våre samsaker . . ." (samme oversettelse). Skjært og vakkert utvikler seg så den enestående kjærlighetshistorie: En dag melder Kjartan henne han vil ut og reise. Ta meg med! sier hun. Jeg liker ikke Island! — Nei, svarer han, du må bli, for din far er gammel og dine brødre kan ikke greie gårdsstellet uten deg. Men bi på meg tre vintre! sier han — Der er bresten, der er skjebnen: Tre islandske vintre!! Men hun bare svarer, at det vil hun ikke love. Han reiser til Norge sammen med sin fosterbror Bolle, blir hedret og kurtisert av Olav Tryggvason. Så drar Bolle tilbake alene til Island og før de tre vintre, lyver for Gudrun: det er nok andre ting — sier han — enn vennskapet til kongen, som holder Kjartan tilbake; folk prater om kongens søster Ingeborg, sier han. "Gudrun sa at dette var en god tidende — og Kjartan er vel verd det, om han får en god kone, og hun lot straks talen falle og gikk bort og var blodrød.* (Bie’s overs.) Så begynner Bolle å ha sin gang til Laugar og setter igjennom at han får henne. Bedraget er således av samme art som det som tegnes i den overmåte interessante, men litt defekte saga om Bjørn Hitdølakjempe — den til dels vidunderlige saga om de to skalder som ikke forlikes hverken i kjærlighet eller i diktning. — Dernest fortelles om Kjartan og det store avskjedsmøte med Ingeborg, da han forlater Norge. De elsker åpenbart hverandre; men han holder sitt ord til Gudrun og får det kostbare hodelin med som gave til sin festemø. Så kommer scenen i det store høstgilde hos Olav På på Island, da Kjartan allerede har ektet Hrevna i stedet: Gudrun kretser om hodelinet; i selvpinsel vil hun først at Hrevna skal ta det på seg, men Kjartan blander seg i samtalen og sier nei; da ber hun bare om å få se det, og de to går til det utebur, hvor det er: Hrevna låste opp en kiste og tok fram gudvevsposen, og av posen tok hun motren (ǫ: hodeplagget) og viste den til Gudrun. Hun bredte ut linet og så på det en tid, men mælte hverken last- eller lovord om det. Så gjemte Hrevna motren, og de gikk tilbake og satte seg hos de andre. Siden ble det skjemt og glede." (Bies overs.) Nå er selvpinselens fase over, den treske skinnsykes og hevnens er inne: hun Iar linet stjele og brenne opp. Det er bl. a. forskjellen fra Hitdølakjempes saga, at der er det bare de to menn som spiller mot hverandre. Men så rører også til slutt Kjartan på seg og tar hin ublodige, men forsmedelige hevn over fosterbroren og hele hans husstand, idet han i tre dager legger seg mannsterk om deres hus og tvinger dem til å forrette sin nødtørft inne. Gudrun får, som bekjent, senere Kjartan drept; så biir Bolle drept, og han igjen hevnet. Siden blir hun nonne. Menneskelig og med overlegen reisning svarer hun til sist sin sønn de kjente ord, hvem hun elsket mest av de menn hun har møtt: "Mot den var jeg verst som jeg elsket mest."

Lett og fint og skjebnesvangert er den historie fortalt. Der er riktignok kjærlighet. Men der er ikke sensualisme, ikke bare snakk om kjærlighet; men kjærligheten setter seg befriende ut av seg selv og handler. Med en slik saga i minne synes det underlig at ættesagaen kan ha fått ord på seg for å inneholde bare beretninger om kamp og sår og mannefall. Den handler like så visst om kjærlighet. Den er bare ikke ordflommende sensualisme, like så litt som den gjemmer religiøs eller katolisiserende sensualisme. Menneskene snakker ikke erotikk. Sagaens eros er preget av den monogames sky her, slik som vi møter det i Grettessaga, der helten rister av seg noen kåte, knisende jenter med et par obskøne viser. Også i kjærlighet handles det, også der er det epos: av gestus, noe man foretar seg, en brå vending får man vite, hva som føles og tenkes. Og det er det geniale. Hvor disse skikkelser dog er ekte og velgjørende fjernt fra de sagahelter og -heltinner som nå fyller folkelesningen, fra denne intime blanding av og omstendelige svelgen i erotisk og religiøs sensualisme — en servering forresten som til alle tider har huet de brede lag; ti de klamrer seg til og svirer i denne gjengse og fatalistiske lære om det som heter synd og syndens sold, det gjelder bare å sørge for at straffens størrelse og pinen veier opp mot eller overgår den liflige synd, — pendler over i sin motsetning: sadisme eller botferdig selvspekelse. Har vi glemt f. eks. Peter Nansens litteratur og dens suksess? — den gang da selv aldrende, tykkhudede pressefolk lå nesegrus og prøvde å himle, mens vi vantro mintes Heines vers, som vi gjorde det senere ved "nyromantikken":


Sie sangen von Liebessehnen,
von Liebe und Liebeserguss; :
die Damen schwammen in Thränen
bei solchem Kunstgenuss.


Men hvis man virkelig vil lage sagaer, er det her man har å lære, det er her, i funn av den gestus som overflødiggjør ordet, man har anledning til å vise om man virkelig har fantasi, har intuisjonen. Der er prøvestenen. Og det er det friske ved den egentlige saga, det evige ved den. Derved kommer denne også til å handle ikke alene om erotikk, men den får tillike spent over seg all den nordiske himmels skiftende spill — det som også er kjernen i den nordiske rases lyrikk og som gjemmer det hemmelighetsfulle i skillet mellom all sydboens og all nordboens poesi, mellom den brutale, magre, klare zoologi og svermeriet, mellom grådig hjortebrøl på den ene side og — ja, og, ganske enkelt sagt: lyrikk på den annen. Det som også kan danne skillet mellom kjærlighet og liderlighet.

Kort sagt: det er en vederkvegelse å vende tilbake til denne virkelige saga ovenpå etterligningenes ulidelige pratvorrenhet. I Laxdøla er der ikke dubletter av alt, selv om det finnes skikkelser og scener som ligner hverandre. Der er ikke forloren dragestil. Der er ikke sensualisme som svulmer opp i volum som Heilagramanna-Sögur og Mariu-Saga tilsammenlagt.

Og dog er Laxdøla mer litterær enn vanlig er for en saga; den er skrevet, og ikke først og fremst muntlig; stadig står det "sem ritat er". En skrivekyndig klerk har tydeligvis vært på den; og det ikke så lite heller. Man ser det kanskje især f. eks., da Helge Hardbeinssønn før overfallet på selet sender sin smalemann ut for å speide etter fremmedkarene og denne så kommer tilbake, melder de ti manns utseende. Nå vil jeg ikke nekte at så gløgg en smalemann kan det gis, at han legger merke til og minnes så meget og kan fortelle i detalj alt vedkommende utseende, våpen, saler, klær for ti mann, som han gjør; allikevel virker det papir, og ikke muntlig. Men i eros er Laxdølasaga ikke litterær.

I denne forbindelse kommer jeg til å minnes også en annen saga, riktignok en temmelig ille medfart, men over et ekte og gammelt sagastoff med fortrinlige avsnitt, nemlig Viga-Styrs saga, en saga fra Snorre Godes krets, med slekter som er kommet fra Norge nordenfor Nidaros. Jeg tenker på hvorledes den saga "snakker" erotikk: det glir ut i og skjer gjennom handling. Der er en scene med litt grotesk brudd mellom to ektefolk, nemlig en av sagaens helter, Bardi, som er gift med Snorre Godes datter Aud; han er dum og noe intetsigende, hun derimot et betydelig menneske, som slekter sin far på. De er satt over til Norge, og er nå gjester hos sin frende Svein Hårekssønn i Tjotta: "Slik bar det til en morgen, da de begge var ute i skemma, at Bardi ville sove, men hun ville vekke ham; da tar hun en liten pute og kaster i ansiktet hans som for spøk. Han kaster tilbake, og slik driver de på noen ganger. Men én gang kaster han den til henne og lar da hånden følge med. Hun blir sint og får tak i en sten og kaster på ham. Og ut på dagen, etter drikken, reiser Bardi seg og lyser skilsmisse med Aud; sier, han finner seg ikke i overlast hverken av henne eller andre mennesker . . ." Dermed skiftes eiendeler, og så reiser han sin vei til Gardarike. Om Aud heter det, at hun siden ble gift med Thore Hunds sønn. Det ekteskapsinteriør med bruddet er episk gitt og uten betuklende fingrer. Det er saga. Handling, ikke sensualistisk ordgyteri. Ved nøyaktig øyesyn innvinner vi allikevel i grunnen det hele bilde av forholdet mellom disse to ektefolk.


IV. Skikkelser, sagaen forsto og ikke forsto


En annen sak er at denne sagaens knapphet iblant henger sammen med dens svakhet: at det er skikkelser den ikke forstår — og da særlig blant kvinner —, skjønt den også der har tatt vare på alle momenter, så et moderne menneske kan restaurere skikkelsene. — Jeg har sett en enkelt slå hen på, når jeg før behandlet skikkelser sagaen ikke forsto, at det var lesning av psykiatrikeren Freud som skulle ligge og leke bak mitt syn. Likeoverfor skribenter, som har sitt fra bøker og hvis ordrike artikkelserier er preget alt igjennom av ufordøyet lesning, er det ganske nytteløst å hevde man ikke har lest en stavelse av Freud. Man får i stedet rolig fremture i sitt syn. Ti den, som er oppvokset på landet i Norge, han har vært til stede ved og sett de samme scener som i sagaen, han har hørt de samme mennesker tale, ja, han har opplevd endog sagaens replikker. Og Freud er, ganske enkelt, overflødig for ham, især hvor det gjelder saga.

Et nytt eksempel på en kvinne, sagaen ikke forsto, finnes i Svarfdølasaga, nemlig Ingvild Fagrkind, en merkelig skikkelse. Denne saga er i emne sikkert en av de eldste; ætten er ellers fra Namdalen, og dens helter er rå og hårde mennesker, tilsatt med meget eventyrstoff. Ingvild er en vakker kvinne, som er kommet på det sorte brett blant mennene; frilleslag, hevnsyk og mishandlet; blir til slutt helt umedgjørlig og på tverke, så det ender med eventyrets "klippe-klippe". Hun dukker siden opp i sagaen og hindrer forlik mellom de stridende helter, blant dem sin forhenværende elsker, enda hun nå er gift med en tredjemann. Hun er tydeligvis hysterisk. Og det er ikke ende på hva disse sadistiske dyreplagere lar henne gjennomgå av sjelspinsler; man tørker blodet av hennes frender på serken o.l. Forfølgelsen er så fanatisk at en nesten faller på den tanke, at her må simpelthen restene av et bortkommet eventyr spille inn. Men dess mer forstenet og ufølsom biir hun. Til sist tar en særling, og brorsønn av hennes elsker, henne med på vikingferd, selger henne til fremmede menn, som leier henne bort etter håret, mens en går bak og bruker svepen. Senere støter han igjen på henne og kjøper henne tilbake, kier henne opp, tar henne atter med ut til Island. På ny skjer det samme: han reiser ut med henne igjen, selger henne i Sverige. Og atter kjøper han henne igjen i en elendig forfatning — og da er hun omsider blitt myk; og hun kommer tilbake til Island. Men nå vil ektemannen ikke ha sin kone igjen. — Det er ikke bare det, at sagaens kvinneplagere ikke virker helt velbevart. Men sagnemannen selv gider ikke følge med i hennes siste levetid — bare anfører etter rykter forskjellige løse versjoner om hvordan det gikk henne. Det er kvinnen i en skjær mannfolkesaga, hvor hun siett ikke blir forstått.

Sagnemannens syn på den slags kvinner er i grunnen noe av det samme som vi møter ved tegningen av barn. Sagaen forstår heller ikke dem. Der er barn voksne, kun av mindre vekst, som står til fullt ansvar for hva de foretar seg. Og det vi kaller oppdragelse, har visselig vært overmåte rasjonaliserende; lekene har ofte, ser vi, vært av skabrøs art, idet de små f. eks. ettergjorde de voksnes tvilsomme skilsmissesaker o.l. (i Njålssaga, f. eks.!). I den ovenfor nevnte ujevne, men i meget særdeles gamle saga om Svarfdølene, hvor hovedmotivet er beitestrid og kamp om teiger, drap på huskarler o.l., forekommer en betegnende, liten scene (kap. XIV), hvor en av heltene, Thorstein, tar imot sin datters barn Sigrid og Klaufi: det skjer hedensk og etter vårt syn hardt, — skjønt forstøtt blir de jo ikke, idet han usentimentalt setter dem bort hos en annen mot betaling. — I en annen saga — den om Hord og Holmvergerne — er der i begynnelsen et opplysende interiør: et smykke faller ned og går i stykker; da farer begge foreldrene sinte opp mot den tre års gamle sønn, som slapp det ned. — Eller Viga-Styrs saga, som har den stygge scene, hvor Snorre Gode er ute på sin uridderlige og lumske blodhevnsferd mot Thorstein; dennes brøde er å ha huset Gest som drap Snorres svigerfar Viga-Styr. Først lokker han ved et knep om natten mannen selv, Thorstein Gislasønn på Bø, ut i underklær og hugger ham ned; dernest sønnen, hugger ham ned; så den yngste sønn på ni år; og da egger Snorre sin egen sønn, som også er på ni år og er fulgt med faren, til drap og sier: "Ser katten musen? Ung skal drepe ung." Sér kǫttrinn músina? Ungr skal at ungum vega."

Man kan sitte slik og plukke ut scener, som viser hvor sagnemannen ikke så på barn som barn. Barnesinn rasjonaliseres i sagaen, ribbes; det gjelder nemlig for dem alle å bli voksen hurtigst mulig.

Og allikevel har ættesagaen hin veldige scene i Sigmund Brestessønns saga, der Breste og Beine i fjæren blir overfalt av Trond i Gatas overmakt: De to gutter, den ene i ti- og den annen i tolv-års alderen, blir satt opp på en hammer, hvorfra de må se på at faren og farbroren blir drept. Det er Sigmunds og Thores barndomsinntrykk! Den scene — iscenesettelse, kunne man fristes til å si, hvis den ikke var så utvilsom virkelighet — vitner om sagaens dype innsikt i barnepsyke. Det bameinntrykk går de to aldri av minne; det er denne sagas grunnakkord, dens røde tråd. De psykiske momenter er allikevel tatt med, på samme vis som det var tilfellet ved de kvinner, den ikke forsto, og i erotikk. Et moderne menneske behøver bare i verste fall flytte litt på dem, gi dem en bedre plass lenger fram, så blir bildet ferdig og fullendt Men her i Sigmund Brestesønns saga er det i uhyggelig grad sørget for riktig plasering: alt hva som siden skjer, all heltenes uforsonlige hevntørst, får sin grelle forklaring fra hin livets ilddåp, fra hin forferdelige opplevelse, — får sin evige belysning fra den blonde nimbus om de to stirrende guttehoder der oppe i bergskåren.

I Kormaks saga er erotikken på vei ut av handling til ord, den er en smule på avveie, skjønt jo heller ikke den saga har hin nå populære blanding av de to sorter sensualisme, som huer så mangen gane, så man nesten atter minnes Heine’s kyniske vers. Erotikken strander i den saga og lider forlis på den litterære klippe. Og den står just ikke godt til sitt selskap midt imellom Viga-Glum og Sambandsmennene. Den passer jo langt bedre sammen med Gunnlaug Ormstunges saga. Eller med Fostbrødresaga skildringen av den helbefarne Thormod Kolbrunarskald, hvor erotikk tegnes som blasert tidsfordriv; ti også det kjenner sagaen. Jeg har tidligere gjort uttømmende rede for det sentrale ved Kormaks sagas innhold, for dens erotiske psykologi: hvorledes nemlig motløshet og skygge sniker seg innover begjæret, hver gang elskeren er ved sitt mål, og han i stedet metter seg i elskovsvers — et eksempel på diktningens og kunstens forvitrende evne, på et porøst vordet sinn, hvor meget enn sagaen sier det er seidens virkning. Et syn på denne saga, som jeg mener blir stående, bl. a. også fordi det er den analyse som alene gjør sagaen klar og forstålig, slik som også en islandsk autoritet i ættesagaens kunst gjentatte ganger og uoppfordret erklærte i anledning av analysen. Alene oppfattet som av meg blir historien om den halvirske skald Kormaks kjærlighet almenmenneskelig i sin riktignok litt betente tragikk. Da får konflikten høyhet og evig gyldighet. Den erotisk seids område er stort i sagaen; og hvert enkelt tilfelle får psykisk tas opp for seg, da hvert enkelt har sin egen historie, sin egen forklaring. Og det er, synes meg, ikke lett å gripe logikken hos den som innvender at det syn strider mot middelalderens syn på seid, og som bevis haler fram hele det kjente apparat vedkommende trollskap og forgjøring, som finnes i den gamle kristenrett og som fastsetter straff her som uttrykk for den middelalderlige, obskurante masses syn på saken. Det er, synes meg, ikke lett å fatte hva dette har med selve realiteten å gjøre; innvendingen forekommer meg å være, logisk sett, goddag mann — økseskaft. Tiden var selvfølgelig forvisset om at det gaves trolldom, seid, gjengangere og lignende og at den slags kunne volde mén: ergo kom det der i lovboken. Men for en moderne psykolog, som ser kunstnerisk på saken, er jo de lovparagrafer ganske likegyldige. Ja, det interesserer ham ikke engang, selv om seidens virkninger er et faktum, like så litt som f. eks. hvorvidt hulder, spøkelser, gjenferd virkelig eksisterer eller ikke; det er den psykiske anskueliggjørelse av, hvorledes et sinn kan komme til å tro det har sett skrømt, — det er det som interesserer — hallusinasjonens genesis; det er med det som med slike "fakta" i sagaen som galdre hårdt vær eller tåke på fienden, stirre sverd sløve. Det som interesserer én, som skal gi et bilde av fortiden, er å finne ut hvorledes vedkommende hver gang kom til å være forvisset om — eller lot som han var det! — at årsaken var seid; og så å vise oss det i et intuitivt bilde. Der ligger oppgaven. Den annen manér er forloren dragestil. — Det samme gjelder jo ved hekseprosessene i den senere middelalder; hva som står i rettsprotokollene er likegyldig på samme vis som f. eks. den sykes beretninger om sine smerters art, når diagnosen er stilt. — For øvrig tror jeg ikke vitenskapen bestrider at de overnaturlige veseners makt var den samme den gang som i dag. Det som skiller er intet annet enn troen på dem.

Kormaks saga har selvfølgelig vært ytterst populær; ti her servertes virkelig litt erotisk sensualisme. Den har sikkerlig vært titt fortalt. Og derfor er den slitt; der er feil i geografien og lignende følger av den flittige bruk langt nedover tidene.


V. Snorre Gode og hans åndsfrender


I Sigmund Brestessønns saga står det om Trond i Gata, at han ved skiftet med broren kom til å overta farsgården, men at han til driften manglet midler og paktet den bort foreløpig. Han reiser derfor ut og havner til sist ved et kjøpmannsstevne i Haløre i Danmark — det er i kong Harald Blåtanns dager. På markedet går det to brødre fra danskekongens hirdmenn — Hårek og Sigurd — omkring og vil kjøpe seg en gullring; men mannen holder den meningsløst dyr, så de vil få betenke seg til neste dag. Den morgen går så den ene hirdmann ut alene, mens den annen blir tilbake i teltet. Litt etter kommer den første tilbake, står det i sagaen: "Han sto utenfor boden og sa: Hårek frende, skynd deg og rekk meg pungen som det sølvet er i, vi skulle kjøpe ringen for. For nå er handelen gjort. Men vent du her så lenge og pass boden!" — Hårek rakte nå sølvet ut gjennom en åpning under teltduken. Kort etter kom Sigurd inn i boden til sin bror, og sa: "Kom med sølvet, for nå er handelen sluttet. — Jeg ga deg det for et øyeblikk siden." — "Nei", sa Sigurd, jeg har ikke tatt imot det." (Grieg’s oversettelse.) Pengene er altså stjålet og det på en rent utspekulert måte. Det blir i Laxdøla og Hallgerd, Gunnar på Lidarendes kone. Og alle Gotuskjeggene slektet Trond på: brorsønnen Sigurd var av samme arten — snikmord i fjæren og i mørket og lignende. Og forfølger Trond folk, værer han som et dyr — f. eks. scenen på Skuvøy, der han tar jord opp i neven og snuser på og finner den rømtes spor. Den scene er ikke ulik scener i Eyrbyggjasaga, f. eks. der Snorre Gode tar den blodige sne i munnen og smaker på, og så kan si om det står til liv for den sårede, som er rømt unna. Trond er en stor blotmann, driver seid og maner. Livredd og er aldri foran i dysten, en motsetning til Sigmund Brestessønn, som er modig, edel, trofast.

En frende i sinn av Trond er Ufeig i Sambandsmennenes saga, skjønt denne personlig ikke er feig — gammel, lur rev, mesteren i bestikkelse, som ikke skyr løgn, — igjen langt ute i slekt med kjeltringen i Njåls saga, som skeier så rent ut, den snedige, livredde Mørd Valgardssønn. — Det gis i det hele en rekke avskygninger, men påtagelig i slekt.

I Viga Glums saga (og Reykdøla) dukker skikkelsen opp i kjeltringen Skuta - ætten er ensteds fra Hordaland — som engang hadde vært gift med Glums datter og som, da han ble fredløs, i det fortrinlig fortalte kapitel, legger de svikefulle råd mot Glum: ber om å få tale med ham på et ensomt sted og til bestemt tid; og så Glum selv foreslår et øde sel; men der møter Skuta opp vel væpnet, så Glum så vidt kommer fra det med livet.

Gudmund den mektige (helten i den betydelige Ljosvetningasaga og i Våpnfirdingasaga), som dukker opp i så mange sagaer, er i grunnen også litt i slekt og hører til dels gruppen til, bare liksom en smule svekket, en smule ubetydeligere kanskje i vitalitet, skjønt langsint, hevnsyk, smålig i hat; svak likeoverfor sin kone — en kasteball mellom henne og en rivaliserende kvinne; men utelukkende materialist, pengegrisk, og hans vennskap beror blott på betaling, hvilket han også sier bent ut — Håkon Jarl selv, slik som Snorre’s kongesagaer tegner ham, kommer også med blant disse; det er nettopp dette ekte, jordrunne preg ved ham som gjør ham populær i det nordlige vestland. Hårek i Tjotta hører hit, Thore Hund, Orknøyjarlene. Men jeg skal ikke gå videre i oppregningen; de skikkelser forekommer i de forskjelligste utgaver.

Men sentrum, det sentrale råstoff i alle gis gjennom tegningen av Snorre Gode, hovedskikkelsen i Eyrbyggja-saga († 1031). I det hele: all ættesagas hovedskikkelse, ikke bare, fordi han dukker opp og spøker i saga etter saga, slik som jeg i det foregående er kommet til å antyde — og han tegnes alltid likt! Men fordi han er Nordsjøbassengets mann. Saltvannsmennesket som sådant. Farlig som fiende, lur som frende og venn. En original skikkelse, runnet av vestlandsk karrig jord, uthavnenes og skjærgårdens beboer, Erling Skakkes ættefar i ånden. De folk reiser ikke meget ut, de trives på Island — i motsetning til f. eks. Egil Skallagrimssønn, som er en mann med stor horisont, med friskt vær over seg, en forakter av bondefulhet. Snorre Gode fortjente et eget verk, eller iallfall en egen avhandling. Men først bør jo hans hovedsaga — Eyrbyggjasaga — foreligge oversatt.

Jeg er tilbøyelig til å anse den saga for hovedsagaen, som behandler og formår å risse opp skikkelser som Snorre Gode og dem som er i åndelig frendskap med ham, fordi de sagaer skraper innpå og avdekker noe av arten ved den ukuelige og snedige vitalitet som jo alene og til syvende og sist biir pantet på et folks lange liv ned gjennom tidene; de tegner stoffet, hvorpå der, tross all trangbrystetheten, dog blir å bygge en folkestammes fremtid. Skikkelser, begavede og farlige, seierherrer i en jernhård kamp for tilværelsen. Der, i disse skikkelser, er noe av stammens urstoff å finne. Når jeg — eller rettere: til tross for at jeg — sier dette, vil man naturligvis atter komme halsende med den blinde innvending at jeg skamskjenner vestlendingen — når fanatismen først er tent, tar man det jo ikke så nøye med slike detaljer som f. eks. sannheten. Og jeg hører alt man mumler og knurrer: Er det da ikke lyspunkter i folkekarakteren? Her mangler et ideelt syn, her mangler ideelle drag. Det nytter vel ikke å svare disse barnslige sinn: Det kan det bli, det kan utvikles! — endog til samfunnsfølelse! Men som stoff er et folk aldri edelt og ideelt. En folkestamme er et naturprodukt, et anlegg, animal. Det gjelder ethvert folk. Og det kjenner til syvende og sist kun én lov: egennyttens, egoismens. Dermed måles levedyktigheten. Og jeg taler om og søker også her å avdekke urstoffet, vitalitetens herlige, evige kjerne i en bestemt oldtidsskikkelse, en av stamfedrene for det som ble dyktigheten der vest. De skikkelser er ganske enkelt manende for hver den som står i livskampen; de er en arv som vi simpelthen har å forvalte. Fremtiden ligger der. Og ikke i hengehoderi og selvransakelsens sadisme og i vievannsvætet zoologi.

Ellers er det ganske riktig bemerket: Snorre Gode er ikke egentlig det vi kalier tiltalende karakterer eller hyggelige bekjentskaper. Jeg har før kalt dem Nordsjøbassengets menn; Norge vôks, blomstret og sank sammen med disse, i og med disse. Deres blå blikk skar glass, om det trengtes. De var kjernen i vår virkelige storhetstid.

Snorre Gode var forresten heller ingen himmelstormer, ingen ateist. Hans ætt var fra Ytre Hordaland, med en liten dråpe irsk blod på morssiden, nemlig gjennom Olav Feilans datter. Han, og særlig hans forfedre, Mostrar-skjeggene, var blotmenn. Og de het alle noe på "Thor" (Thorstein, Thorgrim). Ja, han selv het opprinnelig Thorgrim, men med tilnavnet "Snerrir", fordi han var trassig i oppveksten, står det i Eyrbyggjasaga. Allikevel var han i grunnen irreligiøs, sett på som følelsesmenneske; religionen var kun hos ham et rasjonelt utslag for hans innsikt i den menneskelige evnes begrensning: hva man selv ikke rådde med, slet man seg ikke ut med, men ristet det av seg, overlot det til det dunkle forsyns omsut. Og om man ved det forstår religiøsitet, så er han det; han tror på et forsyns ledelse og overmakt Der er en rasjonalists blikk for egen begrensning. Og det henger sammen med det faktum at han aldri noensinne ror seg for langt ut — Han "trodde" ikke annerledes. Derfor gled han også så lett og smertefritt over i den nye tro. Som Trond i Gata også. En stor — man kunne fristes til å si: bunnløs begavelse, fri for noe så luksuriøst som stolthet. De var av samme arten også hans forfedre: pengegriske, renkefulle, uten æresfølelse, som f. eks. hans far, som går fra fosterbrorskapet midt under den høytidelige seremoni, slik som Gisle Surssønn’s saga forteller; — som også var med på snikmordet av Vestein i samme saga.

Snorre Gode var, som antydet, ikke det man kalier en edel mann. Gikk nødig foran i noen dyst, var i grunnen livredd, om ikke så feig som hans navne Snorre Sturlasønn etpar hundre år senere. Hyttet alltid sitt eget skinn, holdt seg til dem som seiret. Og han satte aller minst livet på spill for en gestus’ skyld. — Vi kan se det allerede av hans opptreden i de oversatte sagaer, hvor vi får små glytt inn til denne side av hans vesen. I Njålssaga møter vi ham rett som det er i siste halvpart. Især kommer hans vesen fram, da Njålssønnene etter det tåpelige drap på Høskuld søker hans hjelp: han gir gode råd foreløpig, men han vil ikke binde seg. Vi får et bilde av ham på Altinget, da han sitter i sin bod og Njålssønnene vandrer om og ber om støtte. Han svarer helt unnvikende: der er så meget å stå i nå om dagen, prater han, så han tør ikke vikle seg inn i nye affærer akkurat nå; det er omtrent samme sort svar som han gir Grette i dennes saga: at nå er han en gammel mann osv. Og da så Snorre spør etter Skarphedin: "Hvem er den mannen som fire går fremmenfor, blek av åsyn og skarp i dragene, og smiler stort, og har øksen høyt på akslen?" (Paasches overs.) — og så denne gir kjeft igjen og håner ham, fordi han ikke har hevnet sin far, da svarer Snorre knusende rolig at det der har også andre sagt før. Han har visselig gjennomskuet Skarphedens avsinn. Det ender dog med at Snorre blir skilledomsmann i saken og dømmer Njålssønnene til 3-dobbelt mannebot, å utrede på flekken; men ingen fredløshet, "ti slikt er ofte falt ille ut, og folk er blitt drept på det, eller blitt uforlikt" . . . legger han klokt til, og da tenker han kanskje litt på sin egen morbror Gisle Surssønn. — Enda varsommere er hans holdning på Altinget, da saken mot Njåls tallrike mordbrennere er oppe; snedig oppsnapper han først at her er bestikkelser på ferde, hva er nok til å forspille hele saken, og meddeler Njåls ettermålsmenn det til bruk under prosessen. Men samtidig ser han at opphisselsen på begge sider har nådd en slik høyde at det hele til slutt må komme til å slå om i kamp og få sin utladning der. Da lover han med sine folk å hindre mordbrennerne under flukten å sette seg fast på det vanskelig tilgjengelige sted oppe i Almannagjå, samt at han vil gripe inn og skille de stridende at, når passelig mange er felt. Det holder han til punkt og prikke; ti det går slik som han i overlegen ro har forutsett. — Især dette mellomværende gir et fortrinlig bilde av mannen.

Laxdølasaga har det samme trekk; vi får hans bunnløse lurhet, der Gudrun søker ham, og han lærer henne opp i en juridisk dobbeltrydighet, nemlig i de ordelag, hvori hun lover Thorgils giftermål om han hevner Bolle for henne, — og går så fra det på dette ordkløveri! — da Thorgils til slutt snytt sier, og er blodrød: "Klart ser jeg hvor denne bølgen kommer fra! Derfra er jevnlig kolde råd kommet mot meg. Jeg skjønner at dette er Snorre Gode’s råd* (Bie’s overs.) Men personlig ville han ikke hjelpe henne til hevn over sin manns banemenn, han ga kun fule råd. En cunctator av rang. — Og den saga har også en vise av den samme Thorgils’ fylgje om Snorre:


"Vogt Eder, menn,
som fremvise tykkes!
Vær våken og våre
mot svikferd fra Snorre.
Ingen er vår nok.
Vis er Snorre."


Der har vi mannen i hans samtids omdømme: "Vitr er Snorri." Og man ser, han er imot vettløs blodhevn, — iallfall da han eldes. Han griper således bestemt inn, da Gudruns sønner senere ovenpå forliket legger råd opp om fornyet hevn over faren Bolle. Man får det samme bilde av ham f. eks. i Grettessaga: han hjelper ingen for noe alment prinsipps skyld; kommer han ved det til å ro seg bort i nye saker, blir han vår.

Og allikevel krever han av sine sønner at de skal gjøre seg fri all kvinneaktighet: drap i og for seg er ikke av det onde — i det foregående nevnte jeg den grimme scene, da han puffer sin 9-års sønn fram til kamp med en jevnaldrende. I Viga-Styrs saga får vi særlig et skarpt bilde av denne side ved Snorre og hans krets, der svever hans ånd over dem alle. Men Styr er ellers en gjennom brutal mann, som slår gårder under seg og aldri bøter drap. Han har en mani for å klenge seg inn på fredelige folk; og når så disse aner de er skive for hans etterstrebelser og flytter unna og over i en annen grend, glir han dyrisk etter: Hva er det dere renner for?" spør han og krangler seg på ny innpå dem. En uhyggelig karakter, "ådæll" av verste form; men Snorre Gode’s venn og svigerfar.

Han er ellers fin og human i sitt hjem, f. eks. når han gifter bort sin datter. I grunnen fredsæl, når mannedrap er overflødig. — Barnerik; og han anbringer døtre og sønner i gode giftermål, så han til slutt sitter frenderik, med slekt over halve Island, en av de mektigste høvdinger på øen i sin samtid. Eyrbyggjasaga sier om hans ytre: Snorre var middelshøy av vekst og temmelig smekker, vakker av ansikt, med regelmessige trekk og lyslett, blond av hår og rødskjegget. Om han i ytre skiller seg en del fra Erling Skakke inne fra Etne i Sunnhordland, så er han av vesen en frende av ham.

Det som slår en ved alle disse saltvannsmennesker, er den forferdelige, uovervinnelige vitalitet. Og når vi her østpå med en smule ømmere nerver nå om dagen grøsser eller kommer i kok ved slikt som helvetesorgiene vest på Herdla, så glemmer vi just dette trekk; vi glemmer det ukuelige stoff i de folk, vi glemmer disse ukueliges innbitte maktsyke, det uridderlige, lumske kraftoverskudd. Og om vi ikke skimter Snorre Gode’s ansikt, så skimter vi iallfall Trond i Gata’s. For vi behøver ikke her å tenke så langt ned som til trellen Kark.