Sancta Sunniva

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Sancta Sunniva

Kristofer Visted

Norge - Tidsskrift om vårt land
2nen årgang Desember 1926 Nr. 21


Foruten den store nasjonal-helgen St. Olav kjenner vår middelalder også en rekke mindre helgener som var dyrket på et mere begrenset område; og hver landsdel og tildels de enkelte bygder har hatt sine særegne vernehelgener.
Ruinene av klostrets kirke og dets bygninger
Næst efter kongehelgenen i rang, kom de to fyrstelige personer, St. Hallvard og Sta. Sunniva, den første en slektning av kong Olav, den andre en fremmed prinsesse; og som de rangspersoner de var, fikk de sig tildelt den landsdel hvortil deres martyrdød var knyttet. St. Hallvard blev Vikens vernehelgen med sin hovedhelligdom i Oslo, mens Sta. Sunniva blev Bjørgvin bispedømmes særlige beskytter. Men i motsetning til de to andre store helgener, er hun ikke av innenlandsk avstamning; hendes legende bærer også sterke spor av fremmed påvirkning. Måskje må vi heri se et vidnesbyrd oom den sterke sjøforbindelse mellem Vestlandet ogutlandet. Hendes helligdom lå også ved det ytterste hav.

Sunniva-legenden lyder i korthet således:

På keiser Ottos tid var der i Irland en kongedatter, Sunniva, som hadde arvet riket efter sin fars død. Hun var from og gudfryktig og levet som en hellig jomfru. Ryktet om hendes fromhet og skjønnhet nådde til en hedensk fyrste. Han drog med en hær til hennes land for å beile til henne og truet med å herje hennes land, hvis hun ikke vilde føie sig efter hans vilje. Men heller enn å gifte sig med en hedning valgte hun å forlate sitt land og rike; og sammen med et stort følge gikk de ombord på tre skib. De satte sin lit til Gud og styrte uten årer og seil mot nord. De kom over havet og landet i Firdafylket i Norge. Men de hedenske innbyggere driver dem til havs igjen, og følget skilles ad. Sunniva og endel andre landet på øen Selja, men de øvrige kom til Kinn. På Selja tok de ophold i den derværende store hule, og forøvrig levet de av fiske. Øene var dengang ubebygget, men blev brukt til beite. Nu kom det bort sauer, og folkene på fastlandet ga de fremmede kristne skylden herfor. De sendte bud til Håkon jarl i Trondheim at han skulde komme og ødelegge dem. han kom nu sydover med en vebnet hær. Men de hellige gikk inn i hulene og ba til Gud om at han måtte begrave dem. Og således skjedde det. Store stener styrtet ned og stengte inngangen.

Kort efter blev Håkon jarl drept og Olav Trygvesøn fikk riket og omvendte folket til kristendommen. Så hendte det at nogen kjøpmenn seilet forbi Selja, og de fikk se en lyssøile stige op mot himlen. Ved å undersøke stedet nærmere fant de en menneskeskalle som utsendte en liflig duft. Denne tok de med sig til Trondheim og viste den for kongen. Da også andre meldinger forteller det samme, drar kongen med biskopen til Selja, hvor de under de sammenstyrtede stener finner ben med vellukt; men den hellige Sunnivas lik fant de uskadt; og det blev skrinlagt med stor heder. Det skjedde i året 996.

I hulen innrettet kongen en kirke ved å reise en høi mur foran den, og utenfor hulen blev der også opført en kirke på hvis alter Sunnivas skrin blev satt; og her stod det til 1170, da det blev flyttet til Bergen.

I vor middelalderske kalender fikk Sunniva og Seljemennene plass på den 8de juli.

På sletten nedenfor hulen blev der senere bygget et kloster for St. Albanus, hvis herlige ruiner ennu skuer utover havet. Legenden fortalte at St. Albanus skulde være Sunniva bror som blev martyr sammen med henne; men dette er ikke riktig, da det utvilsomt er England nasjonal-helgen det er bygget for; og det er først senere folkelige forestillinger som har knyttet klostret og hulekirkene sammen på denne uhistoriske måte.

Det spørsmål reiser sig nu, om de begivenheter som skildres i legenden, kan være historiske eller ei, og om Sunniva virkelig har levet.

Man kan da ikke komme forbi det faktum, at Sunniva-legenden er meget nær beslektet med en annen europeisk legende, nemlig den om Usula og de 11.000 jomfruer. Efter denne var Ursula en britisk kongedatter som for å undgå å ekte en hedensk kongesøn satte tilhavs med et følge av 11.000 jomfruer; vinden drev dem over Nordsjøen og opover Rhinen til Køln. Da hun her nektet å ekte hunnernes knge, blev hun ramme av en pil og døde således martyrdøden for sin jomfruelighet; også de 11.000 jomfruer fant samtidig døden. Likheten med Sunniva og Seljemennene som seiler over havet og lander i et fremmed land hvor de lider martyrdøden, er ikke til å komme forbi. Men hermed ophører også likheten; og fortellingen om deres død er vidt forskjellig.

Det som er det karakteristiske for Sunniva-dyrkelsen er at den er knyttet til en hule. Dette er imidlertid et trekk som heller ikke er fremmed for andre middelalderske legender. Den mest berømte av denne art er legenden om «De syv sovere i Efesos». Under kristenforfølgelsene under keiser Decius tok syv unge kristne menn som ikke vilde avsverge sin tro, tilflukten til en hule, som keisren derefter lot mure igjen for at de således skulde lide døden. Her falt de i en dyp søvn. Mange år efter blir hulen åpnet, og de syv unge menn våkner og går ut i byen hvor de finner allting forandret. Sammenhengen blir nu opdaget, og de dør kort efter. Siden blir der i hulen innrettet en kirke for «de syv sovere».

Dette er et gammelt og meget utbredt vandresagn som kjennes både hos de klassiske oldtidsfolk og i Østerlandene; og det merkelige er at det meget tidlig også er blitt henlagt til Norden. Den langobardiske historieskriver Paulus Diaconus i 8. årh. som var av nordisk ætt forteller nemlig, at nordvest mot Germanias ytterste grense ligger syv menn i en hule og sover, uvisst hvilken tid. Når sagnet er blitt henlagt til Norden, skyldes dette visstnok fortellingen om vintermørket og vintersøvnen og muligens også om bjørnen som ligger i hi om vinteren. Denne Paulus’ fortelling gikk siden over i Adam av Bremens beretning om Norden (omkr. 1075), hvor det heter at lengst imot nord hos finnene ligger det i en hule ved havet syv menn likesom sovende, som der er forskjellige meninger om, og at de skal forkynne for disse folk verdens ende. Men – føier han til – andre sier at nogen av de 11.000 jomfruer er kommet dit, at følget og skutene deres er gravet ned under et berg, og at der her går undere for sig. At det er legenden om Sunniva og Seljemennene han her sikter til, kan det neppe være tvil om. Og her finner vi tydelig sammenhengen med legenden både om Ursula og De syv sovere antydet.

Men hvorledes kan det være gått til, at disse legender er blitt knyttet til hulene på Selja og Kinn?

Det har vært fremsatt som en forklaring herpå, at man muligens har funnet menneskeben i hulene, levninger fra forhistorisk tid, da de var bebodd; og en eksaltert kristelig fantasi skulde da hos dem ha funnet hellighetstegn som en liflig duft oget overjordisk lys fra hulen. Og forøvrig har de eldste kristne prester satt legende sammen ved et fromt bedrag.

Hertil må det gjøres den innvending, at det neppe vilde være opståt en ny kultus bare på grunnlag av nogen menneskeben. Der skulde utvilsom noget mere til. Der må antagelig allerede i hedensk tid ha vært knyttet religiøs dyrkelse til stedet og hulene. Og herav finnes der også forskjellige spor.

Hulene var i oldtiden ikke bare brukt som boliger; de var også templer; i østerlandene finnes der således en mengde kunstferdige uthuggede huletempler. Denne tilbøielighet til å omdanne hulene til templer og senere også til kirker, går tilbake til en eldgammel huledyrkelse. De blev betraktet med overtroisk ærefrykt og var trodd å være bolig for overnaturlige vesener. Herav finnes der også levninger i vor egen gamle folketro. Det var således almindelig trodd at trollene bodde i berghuler. Og der finnes også flere minner om, at der har vært bragt offer til dem. På en gård, Omland i Fjotlands sogn på Agder, fantes et fjell med en sprekk i; og hver jul bar folkene på gården øl og mat som de slog i sprekken, forde trodde at derinne opholdt sig et troll som, hvis de ikke ofret til det, vilde velte fjellet nedover dem. Også på en gård, Kvalset i Brunkeberg, Telemark, satte de øl inn i en hule julaften, et offer til jotunen.

Ellers blev også hulene ansett for å være inngang til underverdenen, og dødningene holdt til her. Således finner vi at oskoreiden, de dødes tog, tok inn her om dagen. Føreren for oskoreiden i Setesdal som het Ståle bodde i en hule, Skavhelleren op for gården Homme. Hulen blev betraktet med hemmelig redsel, og de brakte Ståle ett offer av stump (ovnsbrød) hver jul alle mann på Homme. Her er det altså et offer til dødningene. Og hulene har vært et sted for dødskultus også hos de antikke folk. Ved overgangen til kristendommen blev de hellige huler ofte omdannet til kristne kirker, og den hedenske huledyrkelsen fikk ett kristens innhold som vi hørte det i legenden om De syv sovere. Som oftest blev hulekirkene innviet til dødsengelen Mikael, hvad der tydelig nok godtgjør at deter en gammel dødskultus som her har gått for sig.

Også i vårt land kjennes en rekke hulekirker. Foruten kapellet i Seljahulen som har vært viet til St. Mikael, er den mest kjente Mikaels-hulen ved Norsjø i Telemark, foruten et par andre. Og når de også hos oss er viet til St. Mikael, kan vi gå ut fra at det her har funnet sted en eldgammel dyrkelse av de døde.

Vi må altså tro, at også hulene på Selja og Kinn har vært en helligdom allerede i hedensk tid. men som det gikk ved overgangen til kristendommen blev disse omdannet efter den nye tros fordringer; istedetfor dyrkelse av de døde opkom dyrkelse av helgener som skulde ha lidt martyrdøden på stedet.

Sunniva-legende er, som vi nu vil forstå, opstått ved sammensmeltning av de to kristne legender om «De syv sovere» og om Ursula med de 11.000 jomfruer. Det må ha vært de eldste kristne prester som på denne vis har forstått å avløse den hedenske dyrkelse ved å omdikte og lokalisere andre gamle legender.

Sunniva-legenden står således som et eksempel på hvorledes geistligheten forstod å formidle overgangen fra hedenskap til kristendom i vårt land.


HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.