Vǫlsaþáttr (B2)

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Dansk.gif
Original.gif Dansk.gif


Den norsk-islandske skjaldedigtning


ved
Finnur Jónsson
1912-1915


Vers af Vǫlsaþáttr


1. Karl hefr búit
ok kona ǫldruð
á andnesi
einu hverju;
átti son
við seima Bil
drengr ok dóttur
drjúgskýrliga.

2. Hér meguð sjá
heldr rǫskligan
vingul skorinn
af viggs fǫður;
þér er ambátt
þessi vǫlsi
allódaufligr
innan læra.

3. Ek sé gull á gestum
ok guðvefjar-skikkjur,
mér fellr hugr til hringa,
heldr vilk þing en ljúga;
kennik þik, konungr,
kominn ert Óláfr.

4. Aukinn ert vǫlsi
ok upp of tekinn
líni gæddr,
en laukum studdr;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en bóndi sjálfr
ber þú at þér vǫlsa.

5. Myndi eigi,
ef umb réðak,
blæti þetta
borit í aptan;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en sonr bónda
sé þú við vǫlsa.

6. Beri þér beytil
fyr brúðkonur;
þær skulu vingul
væta í aptan;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en dóttir bónda
drag þú at þér vǫlsa.

7. Þess sverk við Gefjun
ok við goðin ǫnnur,
at ek nauðig tek
við nosa rauðum;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en þræll hjóna
þríf þú við vǫlsa.

8. Hleifr væri mér
hálfu sæmri
[þykkr ok økkvinn
ok þó víðr]
en vǫlsi þessi,
á verkdǫgum;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en þý hjóna
þrýst at þér vǫlsa.

9. Víst eigi mættak
viðr of bindask
í mik at keyra,
ef ein lægim
[í andkætu];
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en Grímr, gestr várr,
gríp þú við vǫlsa.

10. Legit hefk jafnan
fyr andnesjum,
snævgum hǫndum
segl upp dregit -
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en Grímr, griði minn,
gríp þú við vǫlsa.

11. Sákat forðum,
þó hefk farit víða,
flent reðr fyrri
fara með bekkjum;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en þú Aðal-Grímr
tak enn við vǫlsa.

12. Verit hefk stýrir
ok stafnbúi
ok oddviti
allra þjóða;
þiggi mǫrnir
þetta blæti,
en hundr hjóna
hirtu bákn þetta.

13. Hvat er þat manna
mér ókunnra,
er hundum gefr
heilagt blæti;
hefi mik of hjarra
ok of hurðása,
vita ef ek borgit fæ
blætinu helga.

14. Legg niðr Lerir,
lát mik eigi sjá,
svelg eigi niðr,
sártíkin rǫg.




   1. En gammel mand og en bedaget kone har bot på et eller andet næs: med sin hustru havde manden en sön og en meget forstandig datter.
   2. Her kan I se et meget livligt lem, skåret af hestefader; dig, tjænestepige, er denne völse særdeles kvik mellem benene.
   3. Jeg ser guld på gæsterne og flöjlskapper; jeg får lyst til ringe; heller vil jeg kostbarheder end lyve; jeg kender dig, konge; kommen er du, Olav.
   4. Styrket er du völse og taget frem, omsvøbt i lin og støttet med løg; gid jættekvinderne vilde modtage dette offer; men du bonde, tag selv völse til dig.
   5. Dette offer vilde ikke, hvis jeg måtte råde. blive båret omkring iaften: gid - offer; men du bondesön, se mod völse.
   6. Bær lemmet til brudekvinder; de kan i aften væde det; gid - offer; men du bondedatter, drag völse til dig.
   7. Det sværger jeg ved Gefjun og ved andre guder, at jeg nødig tager imod det röde lem; gid - offer; men du husets træl, tag du mod völse.
   8. En lev vilde være mig dobbelt kærkommen [tyk og fuld af avner og dog stor af omfang] om hverdagen, isteden for denne völse; gid - offer; men du husets pige, tryk völse til dig.
   9. Tilvisse vilde jeg ikke kunne dy mig for at drive det i mig, hvis vi to lå alene [på elskovslejet]; gid - offer; men du Grim, vor gæst, tag du völse.
   10. Ofte har jeg ligget udenfor næspynter, hejst sejl med raske hænder - gid - offer; men du Grim, min fælle, tag mod völse.
   11. Aldrig har jeg för set, - og dog har jeg faret viden om - et opsmøget lem vandre rundt bænkene; gid - offer; men du Adelgrim, tag fremdeles mod völse.
   12. Jeg har været styrer og stavn bo og alles anfører - gid - offer; men du husets hund, forvar dette utyske.
   13. Hvad er det for mig ubekendte mænd, som giver hundene helligdommen; løft mig over dörtapper og over döråse, for at se om jeg kan redde helligdommen.
   14. Læg det ned, Lerer, lad mig ikke se, slug det ikke, din feje sårtispe.