Acta Sanctorum in Selio

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Latin Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif


Heilagra Manna Sögur


Acta Sanctorum in Selio


Dr. Gustav Storm


Kristiania 1880[1]



Indledning

Af denne Legende har Arne Magnussøn i A. M. 670qv afskrevet et Brudstykke, hvorom han bemærker: „Fragmentum hocce accurate exscriptum est ex folio pergameno disrupto ex libro in folio Regali. folium istud in Islandia nactus sum. erat satis vetustum, exaratum grandiori scriptura, sed non satis accurate. Fuitque sine dubio hoc volumen, antequam discerperetur, egregius et satis magnificus codex. Legendarium absque dubio erat, sine cantibus vel aliis officiis.“ Fragmentet er (ikke ganske nøiagtigt) aftrykt hos Langebek (III, 3-4). Fuldstændig, men i forkortet Form findes Legenden i Breviarium Nidrosiense fol. ooV-ooVIII, optrykt hos Langebek (Scr. rer. Dan. IV, 15-22).

Jeg har lagt Bruddstykket (betegnet Leg.) til Grund, saa langt det rækker, idet dog flere Læsemaader er optagne fra Breviariet (betegnet Brev.); men for Begyndelsen og Sluten har jeg kun havt at følge Breviariet, hvis fleste Feil allerede var rettede af Langebek[2].

Hvis man turde stole paa Udtrykket „venerabilis memoriæ“ (S. 15130) om Biskop Paal, maatte Legenden være forfattet efter dennes Død i 1194, altsaa tidligst under hans Eftermand Martin (1194-1217). Disse Ord - eller ialfald „memoriæ“ - kan imidlertid let være tilføiet efter Biskopens Død, da det er sandsynligst, at Legenden blev optegnet strax efter Skrinlægningen i 1170, medens endnu Traditionerne fra Selja var levende i det Bergenske Præsteskab. Denne Formodning bekræftes ved, at den skrevne Legende aabenbart ligger til Grund for Fortællingen i Odd Snorressøns Olavssaga (kap 28-30) (Fnm. S. X, 279-83, fuldstændigere i Munchs Udgave S. 24-26), forfattet c. 1190-1200. Afvigelserne bestaar dels i, at Legenden er indordnet i Olav Trygvessøns Historie, saa at der først fortælles om Relikviernes Opdagelse, derpaa Sunnivas Historie, dels ogsaa i at Legenden har faaet væsentlige Tillæg: de to „mercatores“ er bleven Storbønder fra Fjordene, hvis Navne kjendes, og Sunniva har faaet til Broder og Følgesvend Albanus, til hvem Selje-Klostret var indviet[3].

Disse Tillæg kan dog ikke være Traditioner fra Selje, thi her vidste man, at Klostret var indviet til den engelske Protomartyr Albanus, hvis Hoved opbevaredes her[4]; kun hvor man stod denne Tradition fjernere - som paa Island -, kunde Klostrets Helgen være knyttet til Sunniva-legenden; de to Storbønder fra Fjordene, hvis Navn Legenden ikke kjender, er ogsaa aabentbart laante fra Sagnet om Trygve Olavssøns Død[5]. Fortællingen hos Odd henviser til en Forfattelse kort efter 1170, thi ogsaa her omtales Flytningen til Bergen[6].

Odds Beretning om Sunniva blev, skjønt tidligt oversat paa Islandsk, ikke optagen i Kongesagaerne fra 1ste Halvdel af 13de Aarhundrede; derimod indlemmedes den i den store Olav Trygvessøns Saga og er saaledes her bevaret i flere Haandskrifter fra 14de Aarhundrede; men Forf. af denne Saga har udskilt Beretningen om Albanus, idet han paaberaaber sig Vidnesbyrd fra Mænd, der har været i Selja, for at den der dyrkede Albanus var den engelske Helgen.

Det sees af selve Legenden, at man i Norge ikke vidste eller kunde vide andet om de Hellige, end at en Skare fremmede havde landet paa Selja og Kinn og opholdt sig der længe, og at de, som landede paa Selja, var dræbte af Stenskred, førend Landets Indbyggere kom for at fordrive dem. Det eneste Navn, Legenden kjender, er Sunniva, og dette Navn var allerede ved Midten af 11te Aarhundrede knyttet til Legenden[7]; hvis dette Navns Nationalitet kan bestemmes, gives os derved en Antydning af, hvem der har digtet eller appliceret Legenden. Prof. Bugge har ment, at Sunniva er den nordiske Form for det frankiske Sunnoveifa; men Ivar Aasen har med Rette gjort opmærksom paa det norske Navns Lighed med flere gammel-engelske Navne som Brihteva, Edeva, Godeva, Leveva, Ulfeva (i ældre Form Byrhtgifu, Eadgifu, Godgifu, Leefgifu, Ualfgifu) og Ælfgifu = Alfiva[8]. Navnet kan ogsaa virkelig paavises i England: Sonneva hed en Kvinde i York paa Vilhelm Erobrers Tid[9] og Sunieva en Kvinde i Edgeworth i Midten af 12te Aarhundrede[10]. Dette gjør det efter min Mening sikkert, at Legendens første Fortællere har været Englændere; men Legenden oplyser jo, af de, der satte Helligdommens Opdagelse i Scene, var Olav Trygvessøn, der var døbt i England, og hans Missionsbiskop Sigvard, der netop var en Englænder. Den ældste Beretning om disse Hellige i Scholie 141 til Adam af Bremen - vistnok forfattet af Adam selv eller ialfald samtidig - nævner rigtignok Olav den hellige istedenfor Olav Trygvessøn som den, der byggede Kirken i Selja, men dette Vidnesbyrd har ved sin Partiskhed ringe Betydning; den bremiske Kirke betragtede Olav Trygvessøn, der var døbt i England og knyttede den norske Kirke til den engelske, som halv eller hel Hedning og kjendte ingen Kristendom i Norge før St. Olav og Tilknytningen til Bremen. Jeg finder saaledes al mulig Grund til at betragte de Dele af Legenden, som man i Norge kunde kjende, som væsentlig historiske; derimod tør det vel ansees for utvivlsomt, at hvad der fortælles om de Helliges Herkomst og om den irske Kongedatter er et Laan fra andre Legender. Mest beslægtet er den tydske Ursula-legende[11]; maaske kan ogsaa nævnes Legenden om den irske Helgeninde Edana el. Moduenna, der ialfald i Skotland fortaltes saaledes, at hun for en paatrængende Beiler flygtede fra Irland over Havet til Skotland, hvor hun grundlagde kristne Kirker[12].

Legenden synes oprindelig knyttet til begge Øerne Kinn og Selja; derfor findes i Love fra Midten af 12te Aarh. den 8de Juli betegnet som: þæirra hæilaghra messa er huila i Kin oc i Sæliu (Borg.) eller þæirra messodagr er huila i Kin oc Sæliu (Eids.)[13]. Men da Kirken i Selja c. 1070 blev Biskopssæde og bevarede denne Rang indtil Translationen i 1170 og da her i Midten af 12te Aarhundrede ogsaa grundedes et Benediktinerkloster, er det naturligt, at Selja nesten ganske fortrængte Kinn i Traditionen. De Mirakler, som knyttedes til Legenden, henføres alle til „Sancti in Selio“ eller til „Sunnivæ basilica“ (ɔ: i Selja), og den Hymne, der digtedes om Miraklerne, er tydeligvis forfattet i Selja og før Translationen; derfor har jeg troet at burde optage den i Texten S. 152, medens Resten af Officiet paa 8de Juli er aftrykt i Tillæg IV.


Acta Sanctorum in Selio

Marmorstatue, utført av Arne Meland:
Sankta Sunniva
I. Tempore magnifici imperatoris [Ottonis primi[14] erat in partibus Hyberniæ regali stirpe progenita beatissima Sunniva, quæ patre mortuo regnum jure hereditario regendum suscepit. Hæc studio boni patris in fide Christi instructa populum sibi subjectum vigilanter retrahebat a noxis, sanctitate quoque vitæ et morum honestate ad exercitia bonorum operum invitabat. Erat ei erga cultum religionis catholicæ ecclesiarumque subsidium affectio maxima, erga oppressos et pauperes mira compassio. Et devotionem, quam in junioribus annis sub patris potestate mens Christo sacrata conceperat, jam ad annos maturiores perveniens suique juris effecta sanctis exemplis et piis operibus monstrabat[15], dignam reputans, quod sicut aliis honore præstabat, ita et virtutum exercitiis et misericordiæ operibus quasi lux prævia anteiret.


II. Sanctitatis ejus et generis, formæ quoque et rerum fama late diffusa ad cujusdam tyranni notitiam pervenit. Hic a maligno instigatus terram virginis hostiliter invadens, violenter etiam opprimens jure nefario devastabat. Tandem promittit varia et blandis persvasivisque sermonibus eam alloquitur, ut ei, qui sic potens et strenuus erat, thori consortium non negaret; minabatur quippe se totam terram cum indigenis, si suæ voluntati non acquiesceret, ad ultimum exterminium deducturum. Illa vero divino amore succensa, non illecta blanditiis nec minis perterrita, considerans etiam periculum divitiarum labentium, magis elegit exilium quam viro sacrilego copulari.


III. Illa vero cum suis consilio inito requirit, quid e duobus eligeret, aut causa servandæ sacræ fidei continentiæ secum patriam relinquere aut ibi viventes perniciter sub maligni tyranni dominio permanere. Cum ergo multi done dei præventi famulæ dei, dominæ suæ, tam morum imitationis quam comitatus itineris elegerint præbere solatia, ipsa cum sociis suæ tribulationis quam pluribus viris, mulieribus et parvulis vitans hujus sæculi fluctus, fluctuum maris se committens discrimini, cum tribus naviculis versus partes aquilonares tendens inter undas iter arripuit. Voluntati divinæ se suaque committens sine remis et aliis navis utensilibus mare simul et exilium confidenter ingreditur. Ceterum mirabilis deus in altis dominus, cui venti et mare obediunt, in se confidentes ab inani periculo et a mirabilibus elationibus maris illæsos et incolumes reservavit.


IV. Tandem cum post transacta longa maris spatia ad partem illam Norvegiæ, quæ a vulgo [Firdorum[16] provincia[17] nuncupatur, gloriosa illa comitiva domino ducente pervenit, hujus provinciæ incolæ rationis alieni, cultu silvestres, moribus incompositi, videntes sanctos dei finibus suis appropinquare, continue congregato exercitu, [tanquam ad latrones[18] cum gladiis et fustibus exeuntes, cum eos comprehendere non possent, procul a terra cum sagittis et lapidibus expulerunt; erant enim gentilitatis errore excæcati et lumen veritatis infirmis oculis aspicere non valebant. Iterato igitur sancti dei pelagi coguntur inire discrimina: tempestate exorta corporali præsentia separantur, qui mente et spiritu[19] separari non norunt.


V. Beata igitur Sunniva fluctuum turbatione sedata cum majori[20] parte sociorum ad insulam, cui nomen Selio, applicuit ibique mansiunculam faciens in speluncis et cavernis terræ præ timore gentium habitavit. Reliqui vero socii ad aliam insulam applicantes, quæ Kin[21] a vulgo nomen accepit, simili modo manserunt, ex captione piscium vitæ sibi necessaria acquirentes. Eo tempore comes Haquinus de Ladum omni tyranno crudelior in populum sibi subjectum desæviens sceptra regni Norvegiæ violenter adeptus est; sub hoc principe tempus non modicum in prædictis insulis sancti dei commorantes domino Iesu Christo in multa abstinentia et paupertate[22], castitate et vitæ sanctitate serviebant. In his insulis nondum indigenarum habitatio erat, sed qui in terra adjacenti degebant, pecora[23] sua [in pascuis ibi[24] habuerunt. [Cum ergo, sicut solet sæpe contingere, pecora, quæ sine custodibus in montibus vel in insulis ac locis pascuntur campestribus, non omnia interdum a possessoribus reperiuntur, pagani de adjacenti terra venientes, quas prima facie non poterant invenire, bestias furtive credebant ablatas. Sed cum viderent sanctos dei ad iiias insulas devenisse, ignotos sibi forma, lingua non intelligibiles, religione et cultu dissimiles, res suas illos abstulisse frustra arbitrabantur. Sed certe existimandum non erat, ut sancti dei, qui pro observanda virtute, ne illicitis contaminarentur operibus, possessiones patriamque reliquerant, alienum aliquid sibi in exilio usurparent[25]. Despiciebant tamen famulos dei homines, videlicet pagani, servi diaboli, a deo alieni, et velut fures et latrones abominantes[26], multas injurias eis intulerunt. Insuper[27] ad prædictum comitem [venerunt rogantes eum[28], ut superveniens cum exercitu famulos dei trucidaret.


VI. Malignus igitur comes filius iniquitatis, membrum diaboli, ad virtutes tardus, ad flagitia velox, iniquis petitionibus acquiescens cum armato exercitu ad præfatam insulam properabat, ut sanctos dei si invenire posset extingueret. Sancti autem[29] hæc videntes specus suos intrabant, [preces ad deum devotas effundentes cum lacrymis[30], ut animabus suis requiem æternam daret, sepulturam vero corporibus sub scopulis super eos cadentibus angelico præberet officio. Sicque factum est; nam ruentes[31] scopuli [omnes pariter[32] oppresserunt et sanctorum animas, malefactorum subtractas furiis, coelo reddiderunt. Sicque regis filia et [post eam comites ejus[33], qui fuerant socii tribulationis, consortes effecti gaudii, de cavernis petrarum adducuntur [ad palatium regis, sempiterni[34], [ubi facie ad faciem deum intuentur, ejus dulcedine sine fastidio perfruuntur[35]. Prædictus autem[36] tyrannus [et muititudo paganorum cum[37] explorata diligenter insula sanctos [dei non invenissent[38], obstupefacti sunt, cum admiratione non minima recesserunt.


VII. [Transacto vero tempore cum præfatus comes[39] a servo suo miserabiliter [interemptus et a summo judice dignam meritis suis accepisset[40] sententiam, [regnum regendum Norvegiæ post hoc[41] suscepit christianissimus rex Olavus filius Tryggonis regis, cujus industria [et instantia[42] gens Norvegiæ abjecta idolorum servitute per [beatum et[43] venerabilem virum Siguardum[44] episcopum christianæ fidei sacramenta percepit. Accidit autem[45] eodem tempore, ut[46] cum [quidam mercatores[47] navigarent circa sæpedictam insulam de Selio, viderent[48] in littore maris quasi columnam ciaræ lucis usque ad coelum porrectam fulgere. [Viso[49] igitur jam insolito novitatis spectaculo magna eis admiratio et curiositas studiosa incutitur[50], quid novitatis signum hujusmodi demonstraret[51]. Appropinquantes autem columnam lucis, caput humanum sub ipsa luce coruscare inveniunt, de quo miræ fragrantiæ odorem sentiunt redolere[52].


VIII. [Accipientes autem[53] mercatores thesaurum tam venerabilem omnibus mercimoniis suis incomparabilem, sacrum videlicet[54] caput, [in timore et reverentia secum tulerunt[55]. Inde navigantes versus Throndemiam[56] regem[57] gloriosissimum invenerunt. Erant autem [mercatores isti pagani[58]; sed [post primam prædicationem illustrissimi regis errorem suum confessi tanti ducis verbi dei admonitionibus[59] se libenter obedire vovebant[60]. [Accercito ergo venerabili pontifice rex catholicus fecit eos in nomine sanctæ trinitatis baptizari et fidelium agmini aggregari. Baptizati ergo et in fide Christi instructi[61] in præsentia venerabilis antistitis christianissimo regi de columna lucis, quam viderant, et de capite, quod invenerant, fideliter narraverunt. Tunc[62] jussu regis caput allatum est, quod reverendus pontifex sacris manibus devote suscipiens in magna veneratione cum sanctorum reliquiis recondebat.


IX. Fiunt plures martyrum Christi[63] testes, jamque suæ sanctitatis inter preces dignantur habere, quos antea persecutores infestissimes habuerunt. [Nam plures[64] de eadem insula venientes ad regem, id quod priores viderant, se quoque vidisse sæpius firmiter[65] asserebant. Hortatu[66] igitur[67] beati pontificis rex devotus ad memoratam insulam cum multitudine fidelium navigio deveniens [cum lustrasset eam[68], invenit [in occidentali plaga insulæ montem[69] non modicum, [quem transactis aliquibus annis consideraverat[70], ante corruisse. Hunc locum devoti[71] rex et episcopus perscrutantes ibique[72] inter saxa boni odoris ossa[73] reperiunt. [Jubente igitur venerabili antistite benignoque rege annuente[74] constructa est[75] ibi ecclesia ac consecrata, ubi[76] signa ac virtutes operatur deus per merita sanctorum suorum usque in præsentem diem. Christiani vero cum sedule ossa sanctorum, quæ[77] reperiri poterant, congregarent, invenerunt[78] integrum corpus beatæ Sunnivæ virginis et martyris, quod tandem cum magno honore in scrinio collocatum est anno gratiæ nongentesimo nonagesimo sexto.

Transacto multo tempore venerabilis memoriæ [Paulus Bergensis episcopus[79] reliquias sanctæ Sunnivæ de insula Selio ad civitatem Bergensem transtulit anno domini miliesimo centesimo septuagesimo, et [in cathedrali ecclesia[80] ejusdem civitatis [septimo Idus Septembris[81] collocatæ sunt ad laudem dei omnipotentis.


Per murum matris gremio
cadens extinctus cernitur;
parenti puer Selio
per sanctos vivus redditur.


In Sunniva basilica
pernoctans cæca nata,
gaudens luce mirifica
virgo redit sanata.


Vir turris cono corruit,
sancti salvant cadentem;
muro turbo reposuit
fenestras facientem.


Matrona paralytica
ad hos sanctos recessit:
domum ope dominica
incolumis recessit.


Carybdi navis læditur,
Sunniva imploratur;
onusta manat; mergitur,
dum hæc evacuatur.


Ponte cadens virgo colliditur;
Ut curetur a sanctis petitur;
Recidivat, dum votum frangitur;
Voto sospes grato regreditur.


Tillæg - Af Brevarium Nidrosiense

Sanctorum in Selio
ad primas vesperas


ant. Gaude felix hybernia
tue regine gloria
mundi regnum spernentis
qua patrona noruegie
freta cum turma socia
nutu dei viuentis.


Psalmi de die.

ant. Ex hybernis proscriberis
dum pro fide catholica
tu cum tuis zelaris
fac nos fermenti veteris
extorres: deo supplica
que tot auxiliaris.


ant. Cum sis profecta peregre
fide mereris patriam
repromissam renatis
iunge nos deus integre
per vite sanctimoniam
monte martyrizatis.


ant. In hoc sancta familia
tu princeps virgo regia
bergensium patrona:
que domans in ieiunio
carnem mundo demonio
victis fulgis corona.


ant. Spirituales nuptie
christi martyrum hodie
in celis celebrantur:
licet nobis sint annue
tibi iesu continue:
due nobis vbi letantur.


Capitulum. Si coram hominibus. aa. viij.

Resp. O summe mira constantia
quam non mouet regnandi gloria:
nec horrenda frangunt exilia.
Spaciosa nec terrent maria.


Verciculus. Hanc immensa sequens familia
nulla flecti valet iniuria.
Spaciosa. Gloria. Spaciosa.


Hymnus. Eterna christi munera
lauda mater ecclesia,
qui martyrum per vulnera
te stola vestit regia.


        Regum descendens stipite,
celi scandit ad atria:
sacro stipata milite
sunniua regis filia.


        Carnem domant cilicio
quondam vestiti mollibus:
delitias exilio
crebrisque risum fletibus.


        In his rosa cum lilio
nupta felici copula:
sacro rubet martyrio
ruga carens et macula.


        Trino deo et simplici
laus honor virtus gloria,
qui martyris multiplici
glorificat victoria. Amen.


versiculus. Letamini.


ant. Adest dies immensi gaudij
quo cum turma miri martyrij
reginarum decus et gloria
regum regis intrat palacia.


psalmus. Magnificat.


Oratio. Supplicationibus nostris domine aures tue pietatis inclina: vt qui beate sunniue virginis et martyris sociorumque eius merita recolimus: eorum tueamur precibus: et ab omnibus liberemur aduersis. Per.


Inuitatorum. Ad seliensium sacra solemnia.
Plaudat fidelium mater ecclesia.


Psalmus. Venite.


In primo nocturno.
ant. Secus decursus fluminum
plantet iustorum vineam:
qui martyrum et virginum
aptat agoni lauream.


Psalmus. Beatus vir.


ant. Sors felix huius populi
migrantis monte selio
qui spreuit plausum seculi
plaudit in dei filio.


psalmus. Quare fremuerunt.


ant. Viperarum genimina
oderunt sanctos dei
quos virtus intermina
eterne requiei.


psalmus. Cum inuocarem. h. ij.


versiculus. Letamini.


Lectio j. Tempore - anteiret = I. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Manum virgo mittit ad fortia
spernit opes, spreuit imperia.
Sed et thori spreuit consortia
cum turma socia.


versiculus. Pollens virtutibus
et pellens vicia
paternis vrbibus
prefert exilia. Sed.


Lectio ij. Sanctitatis - copulari = II. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Frete dei consilio
cum suis virgo regia
dum tristem locum selio
post transitum per maria
intrat pro patris solio.
Sub vita solitaria.


versus. Frigus, estus, sitis ieiunia.
sanctos probant in patientia. Sub vita.


Lectio tertia. Illa - reseruauit = III. i Acta Sanct. in Selio


Resp. O summe. supra ad vesperas.


In secundo nocturno.
ant. Hi orthodoxi latria
scuto benignitatis
fulgent: fidei gratia
spei: et charitatis.


psalmus. Verba mea. c. v.


ant. Hi montibus sub insule
sunt sancti comminuti:
sed supra montem specule
congandent constituti.


psalmus. Domine dominus noster. a. ij.


ant. Cedunt in fine finibus:
vt abraham de paternis
pro mundanis affectibus
gratulantur eternis.


psalmus. Conserua me do. a. iiij.


versiculus. Exultent iusti.


Lectio 4. Tandem - norunt = IV. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Huius sacri palacij
patrona imploraris:
ad preces gregis anxij
libens sollicitaris.
Ne manus hostis impij
nos turbet tuearis.


versiculus. Nec reos nos iudicij
consilij incendij
sis via salutaris.
Nec manus hostis impij.


Lectio quinta. Beata - trucidaret = V. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Olim vestita mollibus
sunniua: cum familia
post hec ciliciata
In quem iactis lapidibus
ex inaudita furia
gens seuit insensata.


versiculus. Virgo degit sub rupibus
in fama voluntaria
et carne macerata. In.


Lectio vj. Malignus - recesserunt = VI. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Innocentes deuote vivere
captant: querunt desertum propere.
Quos infestant coloni temere
credunt lupos sub agni vellere.


versiculus. Saluat verbum incarnatum
hos agentes celibatum. Quos.


In tertio nocturno.
ant. Caput sub luce proditum:
preter vires nature
prodit locum incognitum
sanctorum sepulture.


psalmus. Domini est terra b. ij.


ant. His ex viuis palmitibus
dat fructus gratiosos:
vitis tollens fidelibus
excessus sceleroses.


psalmus. Beati quorum. c. ij.


ant. Te decet rex hymnudicis
laudibus adorari:
qui sanctos de te reficis
calice salutari.


psalmus. Te decet.


versiculus. Mirabilis.


Lectio vij. secundum Mattheum. x.

In illo tempore. Dixit iesus discipulis suis. Nichil opertum est quod [non] reuelabitur: et occultum quod non scietur. Et reliqua.

Prefatus comes - redolere = VII. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Turbare turbam virginum
comes haquinus nititur:
feralia libidinum
edicta amplectitur.
membrum mortis, vir sanguinum
frustratus spe confunditur.


versiculus. Dum hec preces ad dominum
fudit virgo protegitur
spe fide sponso virginum
sponsa cum suis iungitur. Membrum.


lectio viij. Ceperunt mercatores - recondebat. = VIII. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Ne fedet furor gentium
concentum innocentium
ad montem proporatur
subit vetro martyrium.
Virgo sub mole montium
cum suis victimatur.


versiculus. Post cursum presena stadium
celeste per obsequium
sunniua laureatur. Virgo.


Lectio ix. Fiunt - omnipotentis = IX. i Acta Sanct. in Selio


Resp. Hi sancti tabernaculum
sunt dei cum hominibus
quod iesus consecrauit.
Per quod nobis piaculum
deletur debitoribus:
et hostis exulauit.


versiculus. O sublime spectaculum,
quam libenter in talibus
rex iesus triumphauit. Per quod. Gloria patri.


psalmus. Te deum.


versiculus. Iustorum anime.


In laudibus.


ant. Per murum matris gremio
cadens extinctus cernitur;
parenti puer Selio.
per sanctos vivus redditur.


psalmus. Dominus regnauit.


ant. In sunnive basilica
pernoctans cæca nata,
gaudens luce mirifica
virgo redit sanata.


ant. Vir turris cono corruit,
sancti salvant cadentem;
muro turbo reposuit
fenestras facientem.


ant. Matrona paralytica
ad hos sanctos recessit:
domum ope dominica
incolumis recessit.


ant. Carybdi navis læditur,
Sunniva imploratur;
onusta manat; mergitur,
dum hæc evacuatur.


Capitulum. Si coram hominibus.


Hymnus. Deuotum fide populum
educauit hibernia:
qui seliensem scopulum
petit pro domo regia.


       Volens subit exilia,
intrando solitudinem:
vt sit nobis lux preuia,
dat eternam dulcedinem.


       Per hos fame vigilijs,
libertas carnis teritur:
et sedulis suspirijs
mens in superna rapitur.


       Hos de tyranni manibus,
ruina montis eripit:
et iubilans in laudibus,
celestis aula suscipit.


       Trino deo et simplici
laus honor virtus gloria,
qui martyris multiplici
glorificat victoria. Amen.


versiculus. Exultabunt sancti.


ant. Ponte cadens virgo colliditur;
Ut curetur a sanctis petitur;
Recidivat, dum votum frangitur;
Voto sospes grato regreditur.


psalmus. Benedictus.


ant. Ex hybernis superna bonitas
sanctos misit per maris semitas
vnde nobis fidei veritas
crescit: cessat erroris secitas.


psalmus. Magnificat.




Fotnoter:

  1. Hentet fra Monumenta historica Norvegiæ, Latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen.
  2. Legenden om Seljemændene har i Sluten af Middelalderen været kjendt i Tyskland, rimeligvis indført med de Lübeckske Bergefarere (Daae, Norges Helgener S. 16l). I Herman Grevens Udg. af Usuardi Martyrologium (Kølln 1515) er nemlig optaget ved 8de Juli denne Notits: „Sumnivæ virginis et sociorum ejus martyrum, qui de Hibernia egressi in Norbegia coronas martyrii assecuti sunt“ - den eneste Beretning, som de lærde Bollandister kjendte om Seljemændene (Acta Sanctorum mensis Julii Tom. II).
  3. Derimod er det urigtigt, naar Daae (Norges Helgener S. 141) fremhæver, at i Odds Beretning ikke omtales noget Ophold af Hellige paa Kinn, se Munchs Udg. S. 26: komo til eyanna er fyrr voro nefndar (ɔ: Selja og Kinn).
  4. se Fnm. S. I, 231.
  5. Bugges Bemærkning i Daaes „Norges Helgener“ S. 158.
  6. Naar det stockholmske Haandskrift efter en rigtig Beskrivelse af Hovedkirken (ɔ: Klosterkirken paa Selja) og Kapellet (ɔ: Sunnivas Kirke oppe i Fjeldet) tilføier: „Oc i Selio ero fim kirkivr ok þar er fylkis kirkia ok Kriz kirkia ok Mariv kirkia ok Mikials kirkia Albanus kirkia ok Svnnifo kirkia“, synes dette at være en senere Interpolation, som man ikke tør fæste nogen Lid til.
  7. Daae, Norges Helgener S. 159.
  8. Ivar Aasen, Norsk Navnebog S. 75.
  9. Domesdaybook I, 298: Willelmus de Perci habet XIIII monsus horum hominum Bernulfi, Gamelbar, Sort, Egbert, Selecolt, Algrim, Norman, Dunstan, Odulfi, Weleret, Ulchel, Godelent, Sonneuæ, Otberti.
  10. in villa quæ Egewerde nominatur Richardus Sunieve mulieris pauperculæ filius. Miracula S. Thoniæ ant. Benedicto IV, 76 (Materials for the history of Thomas Becket vol. II, 245).
  11. Daae, Norges Helgener S. 142 ff.
  12. Skene, Celtic Scotland II, 38, sml. Acta Sanctorum for 6te Juli (Darerca).
  13. NgL. I, 348, 378.
  14. „ab anno 936 ad an. 973. Habemus hic æram nativitatis sanctæ Sunnivæ“ (Langebek).
  15. rettet. monstraret Brev.
  16. rettet. Ferdorum Brev.
  17. [oldn. Firða-fylki, her Fastlandet i Modsætning til Øerne Kinn og Selja (i samme Fylke), hvorhen Stormen drev de Flygtende.
  18. sml. Matth. Ev. XXVI, 55: Tanquam ad latronem existis cum gladiis et fustibus comprehendere me.
  19. rettet af Lgbk. spiritum Brev.
  20. rettet af Lgbk. majorum Brev.
  21. rettet. kyn Brev.
  22. her begynder Legendariet (. . upertate).
  23. Brev. pectora (!) Leg.
  24. Brev. ibi in pascuis Leg.
  25. rettet af Lgbk., usurpare Leg.
  26. fra [Leg. Contigit autem sepe pecora non omnia a possessoribus inveniri: furtiue a sanctis frustra suspicantur ablata: Brev.
  27. Leg. Et venientes Brev.
  28. Leg. rogabant Brev.
  29. Leg. mgl. Brev.
  30. Leg. orantes cum lachrimis dominum Brev.
  31. Leg. mgl. Brev.
  32. Leg. martyres Brev.
  33. Leg. eius comites Brev.
  34. Brev. in templum regis Leg.
  35. fra [kun i Leg.
  36. Leg. mgl. Brev.
  37. Leg. cum multitudine paganorum Brev.
  38. Leg. non invenientes Brev.
  39. Leg. Præfatus comes transacto tempore Brev.
  40. Leg. interimitur accipiens a summo judice dignam meritis suis Brev.
  41. Brev. regendum Norvegiæ Leg.
  42. Leg. mgl. Brev.
  43. Leg. mgl. Brev.
  44. sml. Odd (Fnm. S. X, 280): Jón biskup, er Sigurðr hét öðru nafni. Om ham se ovenfor S. 156, 4316, Note til 1159, Biskopslisten i Munchs Saml. Afhandlinger II, 590-94 samt Broder Gunnlaugs Beretning i Fnm. S. III, 163-72.
  45. Leg. mgl. Brev.
  46. Leg. mgl. Brev.
  47. [sml. Odd (Fnm. S. X, 279): hét annarr Þorðr Jorunnarson, en annarr Þórðr Egileifarson, þeir váru ríkir menn oc miclir höfþingiar, þeir áttu eignir í Fiörðum. Sml. Flat. I, 243: II rikir bændr; er sumir menn nefnna þord huornntueggia ok eru kendir vid mædr sina. annarr Þordr Egilæifarson en annarr Þordr Iorunnarson.
  48. Leg. viderunt Brev.
  49. rettet af Lgbk. visu Leg.
  50. rettet af A. M. intuitur Leg.
  51. istf. Stykket fra [har Brev.: Admirantur.
  52. Brev. rodolentem Leg.
  53. Leg. ceperunt Brev.
  54. Leg. mgl. Brev.
  55. Leg. et cum timore et reverentia Brev.
  56. Leg. Trondemiam Brev.
  57. Brev. ubi Leg.
  58. Leg. pagani mercatores predicti Brev.
  59. Leg. dulcis verbis dei ammonitionibus per regem Brev.
  60. Brev. volebant Leg.
  61. Leg. Instructi in fide baptizabantur per predictam pontificem. Et Brev.
  62. Leg. mgl. Brev.
  63. Brev. mgl. Leg.
  64. Leg. Plures enim Brev.
  65. Leg. mgl. Brev.
  66. Brev. hortatur Leg.
  67. Brev. itaque Leg.
  68. Leg. mgl. Brev.
  69. Leg. montem in occidentali plaga Brev.
  70. Leg. mgl. Brev.
  71. Leg. mgl. Brev.
  72. Leg. mgl. Brev.
  73. Brev. mgl. Leg.
  74. Leg. mgl. Brev.
  75. Leg. mgl. Brev.
  76. Leg. mgl. Brev.
  77. Leg. qua Brev.
  78. Leg. (med det Ord stanser dette). inveniunt Brev.
  79. [† 2den April 1194 (Fnm. S. VIII, 287).
  80. se Profectio Danorum in Hierosolymam (Scr. rer. Dan. V, 353): ibi sancta Sunnif toto corpore in ecclesia cathedrali exaltata quiescit.
  81. Det er altsaa urigtig, naar Lange (DN. I, Fortalen S. XLVIII) henfører ”Sunniva translatio“ til 31te August. Ligesaa urigtigt siger Munch (nFH. d 39, Note 1), at „den egentlige Flytningsdag, 31te August, nævnes i forskjellige Kalendarier“.