Bergens gamle Bylov - Þingskipanar-bolkr

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif


Bergens gamle Bylov


Þingskipanar-bolkr[1]


1. [Her hefr þingskipanar-bolk Biorguinar-manna[2]

2. Um razmenn i Biorguin

3. Huersu lenge þing skal standa

4. Um griðasetning a logðingi

5. Um gialkyra ok syslumann

6. Um alla logsamda doma


_____________


Friðr ok blezan vars herra Jesu Christi, arnaðarorð varar[3] fru sancte Marie ok hins hælga Olafs konongs, ok hinnar heilogu Sunnifu, ok allra guðs heilagra manna[4], vere með oss[5] allum Biorguinar-monnum nu ok iamnan.


KAPIT. 1.

En ver skolum logðingi vart eiga a tolf manaðum hverium nesta dag[6] eptir þrettanda dag iola i Mariu gilldaskala i Biorguin a þingstað rettum. Þar[7] skolu aller finnazt forfallalaust, þeir sem til þings eru nefndir. En gialkyri eða syslumaðr skal nefnt hafa a Thomasmesso dag a mote sua marga menn or fiorðungi huerium, sem her vattar i nesta kapitula eptir, eða þeirra loglegr umboðsmaðr, ok nefna þa[8] menn, sem bezt eru til fallner ok þeim synizt venster til skila, at þeir mege þat með eiði sinum sanna. En þenna[9] eið skolu þeir sueria fyrstan söran dag, er þeir koma til þings[10] [i Biorguin[11], með þessom eiðstaf: at þes legir hann hond a hælgu bok, ok þui skytr hann til guðs, at þa menn hefir hann nefnda til logðingis i Biorguin, er honum synduzt venaztr til skila eptir sinni samuizku, ok eigi tok hann þar aðra mune til; ok sua skal hann iafnan gera [ok nefna[12], meðan hann hefir þetta[13] starf. En þenna eið skal engi optar vinna[14] en um sinn.


KAPIT. 2. Um raðzmenn i Biorguin

Nu er sua mælt at raðzmenn aller eru sialfnefndir til logðingis i Biorguin, ok tolf menn or fiorðungi huerium böarens. En ef gialkyri eða syslumaðr eða þeirra loglegr umboðsmaðr nefna eigi sua menn[15] til þings, sem nu er mælt, þa eru þeir[16] sekir mork silfrs[17] firi huern þan, er unefndr er. Engan skal til lausnar nefna ok þui at eins umskipti a gera, at þeim gange logleg forfaull firi, er fyr var nefndr. En huer nefndarmaðr sem siðar kemr til logðingis en söre eru flutt, nauðzsyniarlaust, er sekr mork silfrs[18]; en logmaðr ok lögrettomenn meti nauðzsyniar. Nu er gialkyri ok syslumaðr ok armaðr[19] konongs ok biskup ok raðzmenn aller skylldir[20] at koma til logðingis. En þeir sem eigi koma af þeim[21] forfallalaust, þa sekizt huer þeirra þrim morkum silfrs[22], ok þui[23] framar, sem kononge virdizt saker þeirra til.


KAPIT 3. Huersu lengi þing skal standa

[24]Þing skal standa sua lengi sem logmaðr vil ok honum pickir fallið[25] firi mala manna[26] sakir, ok logrettomenn samðyckia. [Skal logmaðr lata gera vebond i Mariu gilldisskala i Biorguin a þingstað rettum[27], sua við at þeir hafe rum firi innan er i logretto [skolu vera[28]. En þat skolu vera tuær tylftir manna; þat skolu vera tolf raðzmenn ok aðrer tolf nefndarmenn, ok skipti sua til at þrir se or fiorðungi huerium, þeir sem bazt þickia til fallner af nefndarmonnum. En þeir sem i logretto eru nefndir skolu eið sueria. [29]Sem fyr segir i landzbokinni.

Menn skolu fastande til þings ganga ok sökia[30] þing þegar[31] formessor eru sungnar, ok vera a þingi þar til er ringt er til nonns at Kristkirkiu. En logmaðr skal lata ringia elzslökingar-klocko i Nicholaskirkiu, þa er hann vil með bok til þings sökia[32]. En þeirri klocko skal eigi til annars ringia meðan þing stendr, nema[33] ellzslökingar. En ef nockor slezt i mat eða dryck[34], ok rökir þat meir en þingit, þa er hann sekr tueim aurum silfrs ok eigi enga uppreist (sins mals)[35] a þeim degi. Dryck skal ok engi[36] til þings bera[37]. Sem fyr segir i bokinni.


KAPIT. 4. [Um griðasetning a logðingi[38]

Aller þeir menn sem til logðingis[39] eru nefndir i Biorguin, eða nockor mal eigu þar at drifa, skolu i griðum vera huer við annan þar til er logðingi er lokit. En ef einn huer gengr a þesse grið, þa hefir sa[40] firigort fe ok frið i lande ok lausum öyri, ok kome alldre i land siðan. En ef menn verða særðr a logðingi i Biorguin, eða fa [einn huern[41] annan ulut. [42]Sem fyr segir bockinn.

Sua ok, ef menn bera vapn a logðingi, þa giallde halfa mork silfrs, ok late vapnen; eigi [konongr tuo luti vapna, en þingmenn þriðiung[43]; þui at i ollum stoðum höfir monnum at gæta siðsemdar ok spectar. [44]Sem fyr segir bokinn.

En oll Biorguinar þinguiti er til falla, fim marka mal ok þeðan af smære, a konongr tuo luti en böarmenn þriðiung; ok sua ef formenn eða raðzmenn koma eigi til þings, sem bok skyrir[45] ok döme þingmenn þetta fe at giallda a nesta mote, er gialkyri ok syslumaðr skolu eiga. En ef þa er eigi golldit[46], liggi við[47] domrof. Þegngilldi ok[48] ubotamal, ef[49] gerazt[50], a konongr einn. Nu ef maðr ryfr dom þann, er dömdr er[51] i Biorguin, ok vapnatak er at att innan logrettu ok uttan, þa seckizt[52] fiorum morkum silfrs við konong, er dom ryfr, en mork við sakarabera. Nu skal gialkyri eða syslumaðr þui lysa a Biorguinarþingi, huersu margir menn af varo teknir i bö varum a nestum tolf manaðum, ok segi skil a um voxt ok ifirlit þeirra. [53]Sem fyr segir.


KAPIT. 5. Um gialkyra ok syslumann

Sua er mellt, at gialkyri ok syslumaðr skolu þing[54] eiga innan þeirra siau[55] natta er lokit er logðingi, ok lysi firi monnum huat[56] þar var talað a logðingi[57] i Biorguin, ok einkanlega huer[58] alykt a þeirra mal[59] fell, er þa skipaðizt a þui nesta logðingi. En ef annar huar fryr[60] a sin lutt, þa er malit kemr a þetta mot, ok kallar rangt vera uppborið firi logrettumenn, þa skal þo eigi brigða dome sektarlaust. En hinn[61] ma esta hann[62] taks til nesta logðingis a oðrum vetre, ok hafe þa huartueggia sitt mal uppi, ok före sa tak[63] er taksettr var með fullum varzlum. En ef mal röynizt með sama hætte ok fyr[64]; Sem aðr segir bokinn.

Nu skal gialkyri eða syslumaðr þui lysa, at logðingi skal huern vetr uppi vera i Biorguin nesta dag[65] eptir þrettanda dag iola; þa skal ok þui lysa, at menn skolu eigi þa menn i hus sin taka, er laupa austan eða vestan, [norðan eða sunnan[66]. [67]Sem fyr segir i bokinni.


KAPIT. 6. Um alla logsamda doma[68]

Alla þa doma er um vigaferðir skal setia, eða um þeirra kuenna legorð, er firi[69] eigu at koma full manz-giolld eða half. [70]Sem fyr segir i bokinni.

En ef hann[71] vil eigi[72] dom hallda, þa skal gialkyri lata blasa til motz ok gera hann utlægan, nema han giallde slikt upp, sem nu er melt. Nu ef maðr fær eigi [rettendi sin[73] i bö firi logmanni eða gialkyra, þa skal sakaraberi taksetia hann til nesta logðingis, ef[74] hann fær eigi rett af. En ef hann hefir till þess sanleg vitni, at hann hefir þann þaksettan, er mal a við hann, ok þat annat, at mal hafe sua farit, sem hann hefir hermt; þa skolu þingmenn döma þat mal at logfullu, huart sem við eru baðir eða annar[75], sa[76] er framber, ok logmanne ok logrettumonnum þickia firi-bita[77], nema hinum er taksettr var banne full nauðzsin.


____________


Anmærkninger


Biourguin. De forskjellige Hypotheser om dette ords Etymologi, der kunne eftersees i Holbergs Bergens Beskrivelse, Kbhvn 1737, S. 1-2, samt i Bergens Beskrivelse af L. Sagen og H. Foss, Bergen 1824, S. 4-5, forekomme Udg. i det Hele taget kun lidt tilfredsstillende. Heller vilde han udlede Navnet af Subst. biarg, Berg, og Verb. vinda, snoe, omcirkle, da den Bugt, i hvis Bund Bergen ligger, paafaldende er omkrandset af Berge, og det saaledes er höist sandsynligt at her, som i saamange Tilfælde, Stedsbeskaffenheden har givet förste Anledning til Stedsbenævnelsen; ogsaa forekommer Navnet i gamle Diplomer jævnligen skrevet Biarguin. Navnets Udledning af biörg, Ophold, Udkomme, Föde, og vinna, erhverve, fortjene, har vel i etymologisk Forstand Meget, som taler for sig, men synes dog fra andre Sider betragtet at være sögt; iblandt andet fordi det iöinefaldende forudsætter, at Navnet först maatte være opstaaet længere Tid efterat Byanlægget allerede var i Opkomst, da man för neppe kunde dömme om Stedets Nærsomhed - men dette strider imod hvad Erfaring med Hensyn til Stedsnavnes Oprindelse almindeligen lærer. Registeret til Magnus Lagabæters Gulaþingslag udleder Navnet af biarg, Berg, og gyn eller gin, Gab, Aabning, hvilket ligeledes harmonerer med Stedsbeskaffenheden. Gulaþ. l. Magn. konongs Lagabæters, Havn. 1817, p. 21 i Regist.; cfr. Snorros Heimskringla, IV. 23. - Om Stadens Beliggenhed, gradvise Bebyggen og Udvidelse, dens ældre og nærværende Indretninger, Forfatning, m. v. söge man det Omstændeligere i för anförte Bergens Beskrivelse af Sagen og Foss. Her maa det være nok at anmærke, at denne By, der, som bekjendt, ligger ved og omkring den inderste Ende, Bund (botn), af en omtrent i Nordvest fra Havet indgaaende Bugt, Vaag (vagr, vogr) - [deraf Vaagsbunden, vagsbotne, (ibid. S. 34).] - först blev bebygget i Bunden og paa den vestlige Side, eller paa Ströget mellem Korskirken langs med Tydskebryggen, til Drægsalmindingen, og at derimod den östlige Side af Vaagen, Stranden, formodentlig först et Par hundrede Aar sildigere (man antager at Bergen anlagdes 1069 eller 1070 af Olaf Kyrre) blev anvendt til Byens Udvidelse; thi tidligere blev Strandsiden (Ören og Stranden) fornemmelig benyttet til Skibes Opsætning, til Lastageplads for Tömmer, Brænde (Veed) o. s. v., som selve Byloven viser, og hvilket endvidere oplyses hos Sagen og Foss S. 12.


Sunnifa. Legenden fortæller, at paa den Tid Hakon Jarl styrede Norge, forlod en irsk kristelig Prindsesse af dette Navn, plaget af raae og vilde Friere, sit Rige i Irland, og at hun, efter længe at være omdreven paa Havet, kom ind til Öerne Selö og Kind under den norske Kyst, sönden for Stat. Her gik hun med sit Fölge iland og nærede sig en tidlang ved Fiskeri; men da Jarlen siden paa de omkringboende Bönders Begjæring sögte til Öen med Krigsfolk, for at udrydde de formeentlige Vikinger, begav Prindsessen sig med sine Mænd ind i en Berghelle eller Hule, som indtil den Tid havde tjent dem til Bolig, bedende Gud at bevare dem for at falde i Hedningernes Vold; hvilken Bön strax opfyldtes, i det en Klippe faldt ned og bedækkede Hulens Indgang. Lidet længer hen i Tiden, da Olaf Tryggvason var kommen til Regjeringen, hendte det at nogle Mænd, der droge nord til Throndhjem, ved at seile forbi Selö saae et himmelsk Skin paa Öen, hvilket bragte dem til at gaae i Land der, og funde de da et Menneskehoved, hvilket de bragte med til Kongen, som tilligemed sin Biskop, Olaf, antog at det maatte have tilhört en hellig Mand, hvilket gav Anledning til at Kongen siden nærmere undersögte Stedet, og hvor man da fandt den hellige Sunnifas Legeme friskt og ubeskadiget. Hun fik nu strax en Kirke paa Selö, hvor hendes Skrin blev opbevaret, indtil det senere flyttedes til Bergen og sattes over Höialteret i Kristkirken. Hendes Dag i den romerske Helgen-Kalender er 8 Juli (VIII Idus Julii), som ogsaa efter hendes Ledsagere blev kaldet Selömændenes-Dag, da disse, ligesom hun selv, som det synes nöde Helgendyrkelse. Dagen betegnes derfor hyppigen Seliumanna-messa, sancti in Selio martyres, Sunniva cum sanctis in Selio. S. Saga Olafs konungs Tryggvasonar i Fornmannasögur, Kbhvn 1825, 1 D. S. 224-232.


KAPIT. 1.

Þrettanda dag iola. Om Juletiden og Julehöitidelighederne see F. Magnusens Specimen Calendarii gentilis bagved Edda Sæmundar hins froða, Hafn. 1828, pag. 1050 sequ., samt O. Sperling de nomine et festo Jul. Havn. 1711.


Mariu gilldaskala. Af den Omstændighet, at Mariæ Gildehuus var Bymændenes Thingsted, synes det antageligt, at et Mariegilde har spillet den samme Rolle i Bergen, som Knudsgilderne, (summa convivia) i de gamle danske Kjöbstæder; cfr. Dr. Michelsen i Berliner Jahrb. für wissenschaftl. Kritik, 1828, S. 165, og Falck i Staatsbürgerl. Magaz. IX. S. 231, ff. Om Knudsgildernes Steenhuus i Flensborg og Haderslev har Falck meddeelt en Notits i Staatsbürg. Magaz. VIII. S. 751. - Om et andet bergensk Gilde - Jetmundsgildet - see Suhms saml. Skrift. S. 231; Nyerups hist. statist. Skildr. 1. 342; Sagen og Foss, S. 31.


Gialkyri, gialdkeri, ligefrem efter Ordet En, som indkræver Skat, en Skat- eller Rentemester. I latinske Diplomer finder man Ordet jævnligen oversat med exactor. Han synes udelukkende at have været Byens Ombudsmand, og, sammenlignet med vor Tids Institutioner, i Et og Andet svarende til vor Byfoged.


Thomasmesse, (Thomas apostolus) den 21 December.


Fiorðung. Denne Inddeling i Fjerdinger fandt ei alene Sted i de norske Kjöbstæder, men ogsaa i Landdistrikterne, hvor Herrederne, som af Gulethingsloven sees, ligeledes bleve inddeelte paa samme Maade. Cfr. Norvegiæius eccl. Vicensium, ed. Joh. Finnæus, Kbhvn 1759, p. 36.


KAPIT. 2.

Armaðr, en Forvalter eller Foged paa Kongens eller Bispernes Gaarde (villicus); cfr. F. Johannæi Hist. ecclesiast. Islandiæ, Havn. 1778, I. p. 13-14, og J. Arnesens islandske Rettergang, Kbhvn 1762, S. 43.


KAPIT. 3.

Vebond; Fredsbaand, (af ve, Hellighed, fredhelligt Sted, og bond, Baand, pacis sacrosancta vincula; Völlr hasladr, campus corylo circumscriptus; cfr. E. M. Arndt i Rheinisch. Museum für Philologie &c. Bonn 1828. II, 247. Paa samme Maade sloges den Kreds, hvori Holmgang eller Eenvigskampe (einvigi) holdtes. Det mærkelige Sted in lege Ripuar. 67, 5: „coniurare - - - in circulo et in hasla, hoc est in ramo,“ bliver heraf let forstaaeligt; cfr. J. Grimms deutsche Rechts-Alterthümer, Götting. 1828, S. 810) - Thingkreds, den Kreds, som sloges om den Plads, Lagmanden og hans Meddomsmænd indtoge paa Thinget. Forfatteren af Egill Skallagrimsons Saga giver fölgende Beskrivelse over den Domkreds, som sloges paa Gulö-Thing: „Stedet, hvor Retten blev sat, var en slet Vold (Mark), rundt omkring afstukket med Hasselstænger, der igjen vare omgivne med Snorer. Det kaldede man Vebond; og inde i denne Kreds sadde Dommerne, 12 af Fjordefylke, 12 af Sognefylke og 12 af Hordefylke, og skulde disse trende Tylter Menn der dömme udi alle Sager.“ S. Kap. 56; cfr. J. Arnesens isl. Retterg. S. 576-577.


Formessor. De kanoniske Tider, horæ canonicæ, havde fölgende Inddeling: Ottesang, ottusaungr, som igjen bestod af tvende særskilte Dele, den egentlige ottusaungr, som blev sjunget ved Midnat, til Erindring om Christi Gjenoplivelse, og hinn efri ottusaungr, som holdtes i selve Otten, eller Grændsen mellem Nat og Dag ɔ: Kl. 3 om Morgenen, til Minde om Christi Opstandelse; De bleve ogsaa kaldte matut, af det latinske matutinus, tidlig, hvilken Udledning det engelske uth og uthentid formodentlig ligeledes har. Dernæst kom Prima, Kl. 6 om Morgenen, til Erindring om Christi Fremförelse for Pilatus; Tertia, Kl. 9 Form., til Erindring om den H. Aands Udgydelse over Apostlerne. Disse Fire udgjorde Formesserne, saa kaldte, fordi de gik forud for Hovedmessen: Sexta, den egentlige Messe, som holdtes Kl. 12 Middag, til Erindring om det Mörke, som udbredte sig over Jerusalem under Christi Lidelse paa Korset. Nona kom Kl. 3 Efterm., Non, nontið, til Erindring om Christi Död; Vespertinus, Vesperen, Aftensang, til Minde om Nadverens Indstiftelse, Kl. 6 Efterm.; og endelig Nattsaungr, til Minde om Christi Hvile i Graven. cfr. F. Johann. hist. eccles. Island. I. 162-164. - Thingtiden varede fölgelig fra Kl. 9 Form. til 3 Efterm.


Non, Kl. 3 Eftermiddag, en Tidsbenævnelse, som endnu hyppigen bruges i Norge, hvor man ogsaa paa flere Steder overförer Navnet paa det ved den Tid holdte Maaltid, Middagen. Forskjelligt herom findes i J. Grams Diatribe de quarundam danicarum vocum ex lingua Anglo-Saxonica derivatione, i hans Hist. Reform. relig. in Islandia, II; samt hos F. Johann. i Hist. eccl. Isl. II, 156 & 163 sq.


Kristkirkiu. Bergens ældste Kirke, paabegyndt af Olaf Kyrre 1075, og af hans Sönnesön K. Öystein ophöiet til Domkirke, samt begavet med visse Indkomster. Den laae paa det Yderste af Kommunen, paa det nuværende Ahlefelts-Batteri, og stod i 456 Aar, indtil Kirkebryderen, Lehnsherren Eske Bilde, sörgelig Ihukommelse, i Aaret 1531 lod den nedbryde. Af vore Konger er Hakon Hakonsson kronet her 1248, og hans Sön Magnus 1263; og Harald Gille, Sigurd Haraldsson, Magnus Erlingsson, Sverre, Hakon Sverresson, Hakon Hakonsson, Guttorm Sigurdsson, og Jarlen Hakon Galin bleve begravede i denne Kirke. cfr. Sagen og Foss, S. 26-28; Holberg, S. 52, 53.


Nicholaskirkiu Troes at være bygget af K. Öystein, og altsaa en af Bergens ældste Kirker. Hos Snorro nævnes den ved Aar 1161. Den var Sognekirke, indtil de Kontorske fortrængte Borgerne fra den vestre Side af Vaagen og over paa Stranden, fra hvilken Tid den efterhaanden forfaldt, cfr. Sagen og Foss, S.34, 45; Holberg S. 60.


KAPIT. 4.

Þinguiti, Thingbröde, eller Böder og Sagefald; som forbrydes til Thinge ved at forgaae sig imod Thingfreden; cfr. Gulaþ. Lag. Þingf. bolkr. Kapt. 5.


Formenn. Synes at betegne de Embeds- eller Ombudsmænd, som efter Loven skulde deeltage i Lagthingets Forhandlinger, nemlig Gialkyren, Sysselmanden, Kongens og Bispens Fogeder, samt Raadmændene; cfr. Kap. 2, S. 6 i det Foregaaende.


Domrof. Af domr, Dom, og rifa, rive, bryde; betyder saavel Brud paa en Dom, som de for saadant Brud udredende Böder, cfr. Þingfarab. Kap. 5.


Þegngilldi. Sammensat af þegn, en fri Undersaat, (hvoraf det Tydske Thegen, Degen ɔ: en fri Mand, og selv Endestavelsen af Ordet Unterthan, lade sig forklare) og gilda, gjelde, eller maaskee gilldi ɔ: Jævnværd, Æquivalent. Thegngjeld, var Bod til Kongen for en saadan Undersaats Drab; Þegnskapr, Huldskab og Troskab, men tillige den borgerlige Ære, hvorom eftersees den isl. Lov Graagaasen, som snart kan ventes udgiven fra den Arn. Magnæanske Kommission. Om det modsvarende angelsaks. Ord Þegenscipe og sammes Betydning cfr. J. L. A. Kolderup-Rosenvinge Leges regis Canuti magni, Havn. 1826, p. 16; Sammes Danske Gaards- og Stadsretter, Kbhvn. 1827, S. 611. - See om Ordet Thegn, G. Phillips englische Reichs- und Rechtsgeschichte, Berlin 1828, 2. B. S. 16. - Cfr. Jydske Lov, B. 2. Kap. 13; Christ. 3 Recess, Art. 21; Gulaþ. l. Þingf. b. Kap. 2, 4, ff. samt Specul. regale p. 253.


Ubotamal; Forbrydelser, der ei kunde afsones med Böder, men belagdes med egentlig Kriminalstraf; Ubotamaðr. Den, som havde gjort sig skyldig til en saadan Straf. cfr. Manh. b. Kap. 3, 4, ff.; Þiofab. Kap. 14, og Landv. b. Kap. 16.


Vapnatak. Om den Skik, at stadfæste en Dom med Vaabentag; Noget, som hos de Gamle hyppigen fandt Sted; har J. Arnesen (eller rettere Konferentsr. John Erichsen) i hans isl. Retterg. S. 584 og ff. handlet med stor Vidtlöftighed. Hos Tacitus, de moribus &c. Germaniæ, cap. XI. heder det: „si displicuit sententia, fremitu aspernautur, sin placuit, frameas concutiunt; honoratissimum assensus genus est armis laudare.“ Om dette Ords Betydning i de angelsaksiske Love (wapentaece, wapentachium) cfr. Phillips Angelsachs. Rechtsgeschichte S. 82. - At Almuen i Gudbrandsdalen endnu hyldede K. Christian I med Vaabentag, beviser et Origin. Diplom i det Kongel. Danske Geheimearkiv, hvilket Diplom Dr. Michelsen, hvem Udgiveren skylder denne Bemærkning, selv har havt ihænde. Cfr. videre Þingf. b. Kap. 4, ff.


KAPIT. 6.

Utlægan; utlægd, Landflygtighed og derefter proscriptio. Om dette Ord, i de angelsaks. Love utlagh ɔ: exlex, cfr. G. Phillips Angelsachs. Rechtsgesch. S. 79.


Heraðsmenn. Om Ordet herað og Herredsinddelingen cfr. Dr. Michelsens Nordfriesland im Mittelalter, Schleswig 1828, S. 50, ff. Arnes. isl. Retterg. s. 417 ff. s. Th. S. Liliendal, Stutt agrip af lögm. Pal. Vidalins gloserunum yfir fornyrði lögbokar islendinga; Kaupmannah. 1782, S. 15, ff.




Fotnoter:

  1. Codex A og E udelade Kapitel-Fortegnelsen.
  2. Codex C. Um logðing i Biorguin
  3. C. udel. varar
  4. A. se með ollum
  5. A, E. udel. oss
  6. A, E. sunnudagh
  7. C. þa
  8. C. udel. þa
  9. A, E. þan
  10. A. logþingis E; logþingi
  11. E. udel. i Biorguin
  12. E. udel. ok nefna
  13. E. þat
  14. B, E. sueria
  15. E. udel. menn
  16. E. tilföier allir
  17. A, E. tilf. kononge
  18. A, E. tilf. við konong
  19. A, E, umboðsmaðr
  20. A, E. skylldugir
  21. C. þeima
  22. A, E. tilf. við konong
  23. A, C, E. þat
  24. A, E. udel. denne Sætning.
  25. B. tilf. vera
  26. C. udel. manna
  27. A, E. þat er nu þui nest at lagmaðr scal lata gera. o. s. v.
  28. A, E. ero nefnðir
  29. A, C, E. fuldende Kap. efter Landsloven.
  30. A, E. sitia
  31. A, E. þar til er
  32. A, E. ganga
  33. A, C, E. tilf. til
  34. A, E. mungat
  35. C. udel. sins mals. (er tilföiet af en anden Haand i Randen.)
  36. A, E. tilf. maðr
  37. A. tilf. huarke til solu ne annan vægh; hvorefter den ligesom og C, E. fuldende Kap. efter L. L.
  38. C. um logðing
  39. A, E. tilf. for.
  40. E. udel. sa
  41. E. udel. ein huern
  42. A, C, E. fuldföre Kap. efter L. L.
  43. A, E. logrettumen tva luti vapna, en konongr þriðiung
  44. A, C, E. fuldf. Kap. efter L. L.
  45. A. þa
  46. A, E. böt
  47. A, E. a
  48. A, E. tilf. firi
  49. A, E. er
  50. A, E. tilf. þa
  51. E. tilf. a logþingi
  52. E. tilf. sa
  53. A, C, E. fuldf. Kap. efter L. L.
  54. A, E. mot
  55. B. atta
  56. A. þui; E. þui sem
  57. A. logþinginu
  58. A, E. huat
  59. A, E. manna mala
  60. A, E. tuæggia ryfr
  61. A, E. hann
  62. A, E. hinn; C. udel. hann
  63. A, E. udel. tak her, ok sætte det efter var
  64. A, C, E. fuldf. Kap. efter L. L.
  65. A, E. tilf. sunnu
  66. B. udel. norð. eða sunnan
  67. A, C, E. tilf. Resten af Kap.
  68. C. tilf. þa er um vigaferðr byria
  69. A. þeir
  70. A, C, E. fuldf. Kap. efter L. L.
  71. A. hinn
  72. A, E. tilf. þa en
  73. A, E. udel. rettyndi sin, og tilf. varom efter
  74. E. er
  75. A, E. udel. annar
  76. B. tilf. ein foran, E. efter sa
  77. A, E. luta