Gregers Fougner-Lundh biografi
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Gregers Fougner Lundh
(1787–1870)
Gregers Fougner Lundh (født 15. mai 1786 i Fron i Gudbrandsdalen, død 11. juli 1836 på Brånes i Skedsmo) var en norsk professor i statsøkonomi og teknologi. Han skal ha en del av æren for at byene Hamar og Lillehammer ble grunnlagt, da han i 1823 fikk i oppdrag å utrede mulighetene for en by ved Mjøsa. Han spilte også en betydelig rolle for norsk historieforskning i første halvdel av 1800-tallet.
Fougner Lundh begynte å studere medisin ved Københavns universitet, men studiene ble avbrutt ved utbruddet av Englandskrigene i 1807. Han meldte seg da etter oppfordring av prins Christian August til den norske hæren, og ble i 1808 fenrik ved Oplandske Infanteriregiment. Han deltok i krigen med Sverige, blant annet ved slaget ved Toverud, hvor den svenske grev Axel Otto Mörner overga seg. Under denne trefningen ble hans overordnede såret, slik at den 22 år gamle Lundh måtte overta kommandoen. I 1812 var han nådd kapteins grad og tjenestegjorde i generalstaben, men da Mossekonvensjonen ble sluttet i 1814, gikk han av i protest.
Mens statsråd Carsten Anker var i England, bestyrte Lundh forretningene i "5. departement" (indredepartementet), og ble i september 1814 utnevnt til byråsjef. Men allerede etter et år tok han avskjed og ble lektor ved Universitetet i Christiania. Her underviste han i blant annet bergverksdrift og teknikk, selv om han ikke hadde noen utdannelse i disse fagene, og bygget opp en modellsamling etter forbilde fra Københavns universitet. Dessuten fikk han anledning til å utvide sine kunnskaper ved flere studiereiser til utlandet. På samme tid hadde han en stilling ved universitetssekretariatet og som lærer ved Bergseminaret.
I 1822 ble Lundh utnevnt til avdøde professor Christen Smiths etterfølger som professor oeconomiae. Motstand mot slike "praktiske fag" var utbredt ved universitetet, og de var ikke eksamensfag. Derfor måtte Lundh vente så lenge på å bli utnevnt til professor, og enda lenger på å bli betalt som det. Mens Smith hadde vært professor i både botanikk og økonomi, ble Lundhs professorat begrenset til statsøkonomi, "landhusholdningslære" (jordbruk) og en overgang i 1835 også statistikk. Forelesningene hans tiltrakk seg imidlertid få studenter; ofte hadde han bare én.
Fougner Lundh omkom i 1836 ved en brann på gården Brånes i Skedsmo.
Med sin interesse for norsk historie kom Lundh til å spille en viktig rolle i datidens norske historieforskning. Etter en reise til København i 1828 for å kopiere kildeskrifter i danske arkiver, utga han året etter et Specimen på et norsk diplomatarium, en forgjenger til det store Diplomatarium Norvegicum. Hans utgivelse av Bergens gamle Bylov ble begynnelsen til utgivelsen av alle de gammelnorske lovverkene. I 1830 tok han initiativ til at Stortinget skulle bevilge penger til et norsk diplomatarium eller en samling av gammelnorske lover. Stortinget ga penger til lovutgivelsen, mens diplomatariet måtte vente til senere i århundret. En annen frukt av Fougner Lundhs opphold i København ble utleveringen av kong Christian II’s og erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiver fra det bayerske riksarkivet til Norge (München-samlingen). Hjemme i Norge katalogiserte han samlingen sammen med Rudolf Keyser. Han ble noe av en ekspert på gamle diplomer, og foresto undervisningen i diplomkunnskap ved universitetet.
Fougner Lundh tok initiativet til stiftelsen av Samfundet for det norske Folks Sprog og Historie i 1832, hvor han var formann livet ut, og sammen med Henrik Wergeland og Henrik Anker Bjerregaard stiftet han på samme tid en forening for norsk språkreformasjon. Han skrev dessuten mesteparten av innholdet i samfunnets tidsskrift Samlinger til det norske Folks Liv og Historie, og lot opprette et eget trykkeri for å få det utgitt.
- Redigert fra norsk Wikipedia
