Hellige lunder og trær

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage.

Hellige lunder og trær

av Knut Rage

Tysnes
© 2025

Skogen som mytisk arena

Theodor Kittelsen: "Det rusler og tusler, rasler og tasler." (1900.)

I dypet av den gamle skogen, der sollyset sildrer gjennom løvtaket og danser på den mosegrodde bakken, eller i granskogens dunkle verden med sitt teppe av barnåler, mellom trær som har stått støtt i tiår, ja, i århundrer, får man lett følelsen av en forbindelse til noe større, en opplevelse av å være en del av et større kretsløp. Man kan fornemme mye av denne samme eksistensielle følelsen ute på havet eller på høyfjellet, men sjelden i så stor grad som i skogen.

I dag er Norden i ferd med å bli kraftig avskoget. Omlegging til beite og nydyrking, utbygging og industri krever stadig mer plass. Ifølge Landbruksdirektoratet forsvinner det i Norge om lag 60 000 dekar skog hvert år på grunn av avskoging. Dette tilsvarer 60 kvadratkilometer, eller 8400 fotballbaner. Danmark har en relativt lav skogdekning sammenlignet med Norge og andre nordiske land. Omtrent 10-11 % av Danmarks landareal er dekket av skog.

Men ennå er ikke all skog borte. Det er fremdeles mulig å kjenne på den historiske kontakten med våre forfedres myter, som i sine religiøse forestillinger tenkte seg et verdenstre. For våre forfedre utfoldet skogen seg i flere dimensjoner, både som symbol og som et levende vesen med sin egen rytme og puls. Trærne var som voktere av tid og rom.

I skogens dyp kom menneskene tett på livets evige mysterier. De levde i en verden der de daglig observerte naturens syklus av fødsel, vekst og død. De så hvordan nye spirer brøt frem av den mørke jorden, hvordan insekter og småkryp skapte sine hjem i trærnes bark, og hvordan sopp og mose brøt ned gamle stammer for å gi næring til nytt liv. Det er i slike øyeblikk av stillhet og kontemplasjon at man kan ane en flik av det guddommelige. Det behøver ikke nødvendigvis å være en religiøs opplevelse, men snarere en følelse av undring og ærefrykt over naturens kompleksitet og skjønnhet. Vi kjenner oss små og ubetydelige i møte med den ufattelige kraften som styrer universet, samtidig som vi opplever en dyp forbindelse med alt som lever og puster.
 Skogen inntar en ubestridelig og særdeles viktig rolle som selve arnestedet for mytiske vesener og den mystikken som gjennomsyrer norsk folketro og mytologi. Gjennom ikke bare århundrer, men årtusener, har menneskets forhold til skogen vært preget av en dyp respekt, men også av en underliggende frykt og fascinasjon for det ukjente som skjulte seg mellom de tette trærne. Forestillinger om overnaturlige vesener som hadde sitt hjem i skogens dyp har formet både fortellinger, ritualer og hverdagsforståelse for generasjoner av våre forfedre.

Men hvorfor har nettopp skogen blitt en sentral arena for det mystiske, og ikke de store, tomme havflater eller det øde høyfjellet?

Svaret ligger trolig sammenvevd i flere faktorer. For det første representerte skogen i tidlige tider ofte det ukjente og ville. I en verden der bosetningen ofte var spredt, med øde og uveisomme strekninger til alle kanter, strakte skogene seg ut som enorme, ugjennomtrengelige områder. Den tette vegetasjonen slukte lyset og villmarkens mange lyder, fra vindens sus til trærnes rasling og dyrenes mystiske rop, og kunne lett gi næring til fantasifulle spekulasjoner om hva som skjulte seg i skogens dyp og lurte i mørket. Det var et verden som inviterte til mystikk, ettersom de store skogene lå utenfor menneskets kontroll og forståelse.

For det annet var nærheten til naturen en avgjørende faktor. I et samfunn der menneskene levde i en direkte avhengighet av skogens ressurser, enten det handlet om ved til koking og oppvarming, materialer til husbygging, eller jakt på hjort og villsvin og sanking av mat, urter, bær og nøtter, oppsto det en direkte og intim kobling mellom mennesket og skogen. Denne nærheten skapte et behov for å forklare det uforklarlige, enten det gjaldt de gode eller skremmende sidene ved skogens vesen. Mytiske skapninger ble dermed en måte å personifiserer naturens krefter på, som kunne gi en forklaring på både overflod og mangel.

Sørskandinavisk skogsrå (også kalt skogfrue, skogjomfru, skogsnymfe og skogtippa) med hul rygg sett i granskog. Skogsrået er her sett bakfra og ser ut som en naken kvinne med langt rødblondt eller gyllenblondt hår. Man kan identifisere henne som et skogsrå fordi ryggen hennes ligner en morken, hul trestamme. Dette utseendet på skogsrået forekommer hovedsakelig i Götaland i Sør-Sverige. (Tegning og bildebehandling av Gunnar Creutz, 2013. Commons.)

Skogen fungerte dessuten ofte som et grenseland. Den markerte et skille mellom den trygge og kjente, kultiverte menneskeverdenen, med sine gårder og samfunn, skikk og bruk, og den ville, utemmede naturen der ukjente, skremmende krefter rådet. Dette grenselandet var et område der menneskeverdenens regler ikke nødvendigvis gjaldt, og hvor møter med det overnaturlige virket mer sannsynlig. Overgangen fra det kjente til det ukjente i skogens dyp skapte en spenning og en forventning om det mystiske.

Mangfoldet av mytiske vesener knyttet til skogen understreker dens betydning som en arena for det overnaturlige. Huldra, for eksempel, med sin forførende skjønnhet og potensielt farlige natur, representerte skogens lokkende, men også lunefulle side. De ofte klønete og brutale trollene personifiserte de utfordringene og farene som kunne lure i det ville terrenget. De underjordiske tussene, som levde i nærheten av menneskelig bebyggelse, representerte en annen type kraft, som var knyttet til skogen og det skjulte. Selv nissen, primært knyttet til gården, kunne ha tilhold i skogkanten og dermed binde skogen til menneskelig aktivitet. Skogsrået, som hersket over skogen og dyrene, inkarnerte selve skogens ånd og understreket viktigheten av å respektere og overholde naturens egne lover..

Troen på disse vesenene skapte naturlig nok en aura av mystikk rundt skogen. Ferdsel i skogen var ikke bare en praktisk nøvendighet, men også en mulig farefull ferd inn i et område befolket av utemmede, skremmende krefter. Dette resulerte i et sett med uskrevne regler og sikkerhetsforanstaltninger. Man skulle gå stille, ikke forstyrre, og vise respekt for omgivelsene for å unngå å vekke de mytiske beboernes vrede. Tanken om at man kunne bli ledet vill av skogsået eller lokket av huldra bidro til å opprettholde denne ærefrykten.

Selv om man i det moderne samfunnet har distansert seg fra den direkte troen på disse vesenene, lever likevel mange av de gamle mytene og forestillingene videre i vår folklore og kulturelle arv. Skogen har beholdt noe av sin mystiske klangbunn, og fremstår fortsatt som et sted som kan vekke vår fantasi og undring, og setter oss i kontakt med ur-mennesket i oss, på samme måte som vårt inngrodde ubehag for det stummende nattemørket. Skogen forblir dermed, både i historien og vår kollektive bevissthet, en viktig arena for det mystiske - et sted der naturens egen kraft møter menneskets evne til å skape fortellinger og å finne mening i det ukjente.


Skogfolket

Om de germanske stammenes religiøse skikker forteller den romerske historieskriveren Tacitus i sitt verk "Germania" at germanerne ikke trodde at gudene kunne begrenses til templer eller avbildes som mennesker. Gudene ble dyrket i hellige lunder og skoger, som noe ærefryktinngytende og mystisk.

Varsler og spådommer var en viktig del av germanernes liv. De brukte en enkel metode for å tolke skjebnen, forteller Tacitus. Fra et frukttre skar de små pinner og merket dem med tegn. Så kastet de pinnene tilfeldig ut over et hvitt klede. Hvis spådommen gjaldt hele stammen, var det presten som tolket tegnene. Hvis det var et personlig spørsmål, gjorde familieoverhodet det. Med blikket vendt mot himmelen trakk de tre pinner og tolket tegnene. Hvis tegnene tydet på hindringer, lot de saken ligge. Hvis de tydet på en mulighet, søkte de etter flere varsler, for eksempel ved å tolke fuglenes skrik og flukt.

Hester spilte også en viktig rolle i spådomskunsten. I de hellige lundene og skogene holdt de hvite hester som aldri hadde vært brukt til arbeid. Disse hestene ble spent for en hellig vogn, og sammen med presten eller høvdingen tolket de hestenes vrinsking og snøfting som gudenes budskap. Både vanlige folk og de mest respekterte medlemmene av samfunnet trodde på disse varslene.

En annen metode for å forutsi fremtiden var å sette en krigsfange til å kjempe mot en av deres egne krigere. Utfallet av denne kampen ble sett på som et tegn fra gudene om utfallet av den kommende krigen.

Tacitus forteller at det er allment kjent at de germanske stammene ikke bor i byer, og at de heller ikke foretrekker å ha husene sine liggende tett inntil hverandre. De lever adskilt og spredt, der de føler seg tiltrukket av en kilde, et jorde eller en lund. De kan med rette kalles skogfolket. Naturen er deres tempel, og både folkets og den enkeltes liv blir tolket av de tegn de finner i naturen, i vinden, i trær, fugler og hestevrinsk. Deres religion og livsholdning er preget av naturmystikk.

Naturmystikk er en dypt personlig opplevelse av å kjenne en ubrytelig forbindelse med naturen, hvor det fysiske landskapet åpner seg og avslører et lag av dypere mening. Det handler om å se forbi de konkrete elementene og føle en tilstedeværelse av noe mer, en helhet som binder sammen alt fra det minste insekt til de mektige fjellene. I dette øyeblikket av innsikt, opplever man seg selv som en integrert del av denne sammenhengen.

Ofte ledsages naturmystikken av en følelse av det hellige. Naturens skjønnhet og rå kraft vekker ærefrykt og undring, en erkjennelse av at det finnes en åndelig eller guddommelig essens som gjennomsyrer alt liv. Dette kan utløse sterke følelser, fra en overveldende fred og dyp glede til en ærbødig stillhet. Ordene strekker ikke alltid til for å beskrive slike opplevelser, som ofte oppleves som dypt personlige og transformative. Selv om naturmystikk kan finnes i mange religiøse tradisjoner, er det ikke begrenset til noen spesifikk tro. Det er en universell opplevelse, tilgjengelig for alle som er villige til å åpne sansene og hjertet for naturens under. Det er en invitasjon til å tre inn i en verden hvor det synlige og usynlige møtes, og hvor vi kan finne en dypere forståelse av oss selv og vår plass i universet.

Fra trestammer til menneskehet

"Odin, Lodur og Hønir skabe Ask og Embla." Illustrasjon av Lorenz Frølich i Den ældre Eddas Gudesange, utg. 1895.

I den fjerne urtid, lenge før menneskeføtter tråkket stier i skogene, var jorden hjemsted for gudene og deres følge. Germanernes rike var en verden av dype, endeløse skoger, hvor sollyset knapt fant veien ned gjennom det tette løvtaket. Ingen staselige bygninger eller tårn reiste seg mot himmelen, det fantes ingen myldrende byer som i det fjerne romerriket. Germanerne bodde spredt, i små landsbyer eller klynger av beskjedne gårdshus på rydninger i dypet av de veldige skogene. Her pulserte livet i takt med naturen, og gudene ble æret i hellige lunder. Også til landene i Norden, til Jylland og det norske Vestlandet og øst til Uppsala, hadde deres tro og skikker spredt seg, sammen med utvandrende stammefolk, hit brakte de jordgudinnen Nerthus som ble æret og bejublet hvor enn hennes vogn kom, trukket av hunnokser.


I skyggen av denne gamle verden sprang det norrøne kosmos frem. De mektige æsene hersket over et rike som de delte med en brokete skare av vesener. Her fantes flittige dverger som smidde underjordiske skatter, formidable jotner med sin rå kraft, gåtefulle alver som svevde i grenseskillet mellom lys og mørke, sammen med en håndfull fryktinngytende uhyrer - avkom av den lunefulle Loke og jotnekvinnen Angrboða. Men det var én mangel i dette frådende og sydende kosmos: mennesket fantes ennå ikke. Ingen var der til å ofre til gudene. Ingen til å synge deres pris eller ære deres navn.

Men så en dag, da den allvise Odin, den stillferdige Høne og den mystiske Lodur vandret lans en øde strand, fant de to livløse trestammer som var skylt opp av havet, tilsynelatende ganske tilfeldig. Den ene trestammen var av den sterke asken, det treet som skulle bære det uendelige verdensaltet, og ble derfor kalt "Ask", den andre stammen fikk navnet "Embla" - treets art forblir et mysterium, selv om noen knytter det til den smidige almen. Gudene, med sin skapende kraft, besluttet å gi disse formløse emnene liv og forvandlet dem til de første menneskene som skulle befolke Midgard.

Med guddommelig omsorg ga de disse livløse treformene essensen av liv. Odin, den åndelige fader, blåste sin ånde inn i dem og ga dem livspusten som skulle skille dem fra resten av skaperverket. Høne, med sin gåtefulle styrke, ga dem livskraften, evnen til å vokse, bevege seg og trives i verden. Og Lodur, den dunkle skikkelsen som bare blir nevnt et par andre steder i den norrøne mytologien, ga dem blodet som skulle strømme gjennom deres årer, og hudfargen som skulle dekke deres treaktige overflate.

Lodur forblir en gåte i den norrøne mytologien. Hans identitet er uklar, og navnet nevnes knapt andre steder enn i denne fortellingen om verdens skapelse. Noen har spekulert på om Lodur kanskje er et annet navn for den foretaksomme Loke, hovedsaklig på grunn av navnelikheten. Høne, på sin side, er mest kjent for sin rolle som gissel som ble utvekslet med vanene under den tidligste konflikten mellom æser og vaner; utover det er hans bidrag til den norrøne mytologien relativt sparsom, på samme vis som Lodur.

Det kan virke underlig at to såpass mindre fremtredende guder skulle spille en avgjørende rolle i menneskets skapelse. Kanskje har de tilhørt en eldre generasjon av guddommelige vesener, hvis karaktertrekk og historier hadde begynt å falme i minnet etter hvert som tiden gikk, på samme måte som de eldre greske gudene ble overskygget av de olympiske. De norrøne mytene har uansett ikke et sterkt fokus på menneskene i seg selv. De dukker sjelden opp i gudenes vei, bortsett fra når den sterke Tor tar seg tjenere blant dem, eller når den enøyde Odin rekrutterer de tapreste krigerne til sin mektige hall, Valhall.

Likevel viser Odin seg fra tid til annen i menneskenes verden, ofte i forkledning, for å gi råd, komme med advarsler eller for å manipulere hendelsene i sin favør. Hans reiser blant menneskene, slik de fortelles om i de visdomsrike strofene i Håvamål, avslører en gud som ustanselig søker kunnskap og som ikke nøler med å sette menneskelig moral på prøve. Hans mange forkledninger og hans til tider lurendreierske oppførsel kan for et kristent øye kanskje minne om tolkninger av ham som en slags frister, en som sår tvil og utfordrer etablerte sannheter.

Men hvorom allting er, slik begynte menneskets æra i den norrøne verden, ikke som et storslått mirakel, men som en kjærlig handling fra gudene overfor to livløse trestammer. Fra en ask og et mystisk tre sprang den menneskelige slekt frem, plassert i en verden dominert av mektige guder og underlige vesener. Og selv om menneskene sjelden stod i sentrum av de store mytiske dramaene, var deres tilstedeværelse likevel et nytt kapittel i den evige fortellingen om skapelse og skjebne i skyggen av Yggdrasils mektige røtter.

Hvorfor vi alle er trær

Ask og Embla. Illustrasjon av Robert Engels i Germaniens Götter, 1919.

Erindringen om menneskets opprinnelse, slik den kommer til uttrykk i fortellingen om Ask og Embla, synes å ha etablert dype røtter i den norrøne kulturens selvforståelse. Denne grunnleggende forestillingen om at menneskeheten ble formet av trær, ikke som en guddommelig skapelse ex nihilo, men som en kjærlig transformasjon av livløs natur, har etterlatt et tydelig avtrykk i språket, spesielt i den intrikate språkkunsten som kommer til uttrykk i skaldediktingen. Gjennom bruken av kjenninger, poetiske omskrivninger som krever innsikt i mytologi og bildebruk, fremstår denne metaforiske koblingen mellom menneske og tre som en vedvarende og meningsfull tråd.

Det er særlig i beskrivelsen av menn at denne arven fra trærne kommer til syne. Kjenninger som "våpentre" og "slagtre" blir vanlige betegnelser for krigere og helter. Disse omskrivningene er ikke tilfeldige; de antyder en iboende styrke, en rotfestethet i kampens hete, og kanskje også en potensiell fare, lik et tre som kan felle en gren eller bli brukt som et våpen. Valkyrien Sigrdrifas tiltale til helten Sigurd i strofe 5 av Sigrdrífumál som "slagets epletre" (apal) er spesielt talende Koblingen til epletreet finner vi igjen i myten om det magiske eplet som var avgjørende for unnfangelsen av en av Sigurds forfedre, og skaper dermed en subtil, men kraftfull forbindelse mellom helten, hans slekt og den livgivende kraften som symboliseres av treet. Selv en ung prins, Helge Hundingsbane, blir omtalt som "den praktfullt fødte alm", en kjenning som fremhever hans adelige herkomst og potensielle vekst og styrke, akkurat som et ungt almetre spirer og strekker seg mot himmelen.

Også kvinner finner sin poetiske representasjon i treets metaforiske rike. Selv om kjenningene kan variere, fra "trær" i sin enkleste form til mer komplekse uttrykk som "gullstøtter" og "drikkestolper", antyder de ulike aspekter ved kvinnens rolle i samfunnet. "Gullstøtter" kan referere til deres verdi og betydning for familien, mens "drikkestolper" knytter seg til deres rolle som vertinner og deres bidrag til gjestfriheten, en sentral verdi i norrøn kultur. De mer intrikate kvinnekjenningene i skaldediktningen, som "havets ilds fremste bjørk" (hvor "havets ild" er en kjenning for gull), kombinerer flere lag av metaforer for å skape et rikt og ofte gåtefullt poetisk uttrykk. Bjørken, med sin lyse bark og elegante fremtoning, blir her assosiert med gull, og fremhever kvinnens skjønnhet og verdi. Tilsvarende blir skjoldmøyen Brynhildr kalt "halsring-tre", en kjenning som knytter hennes styrke og status (implisert i rollen som skjoldmøy) til et verdifullt smykke, igjen gjennom treets billedlige kraft.

I heltediktene ser vi hvordan denne metaforiske forståelsen også brukes for å uttrykke dype følelser og personlige tragedier. Gudrun, Sigurds hustru, bruker tre-metaforen på en kreativ og hjerteskjærende måte for å beskrive sin elendighet etter ektemannens brutale mord. Hennes utsagn:

"Jeg er så liten som et blad

blant piletrærne

nå som min fyrste er død"

er en kraftfull og visuell fremstilling av hennes sårbarhet og tap. Piletreet, ofte forbundet med sorg og dirring i vinden, understreker hennes følelse av litenhet og mangel på beskyttelse etter tapet av sin mektige ektemann. Senere i hennes liv, preget av ytterligere tap av slektninger, kommer denne metaforiske tenkemåten trolig til uttrykk igjen i hennes klager, selv om det spesifikke sitatet mangler i utdraget.

I Hamdesord (Hamþesmǫ́l) gir helten Hamdir, mest kjent for sin deltagelse i hevnen for sin halvsøster Svanhild, uttrykk for sin sorg og elendighet i form av tre-metaforer:

Stedt énsom er jeg

som asp i skogsnar,

fattig paa frænder

som fure paa kvister,

for trøst saa tyndet

som træ for blade,

der den kvisterske

kommer paa dag varm.

Samlet sett vitner bruken av tre-metaforer i norrøn poesi om en dyp og vedvarende forbindelse mellom menneskeheten og naturen, spesielt trærne. Det er ikke bare en litterær konvensjon, men snarere en refleks av en grunnleggende mytologisk forståelse av menneskets opprinnelse. Gjennom kjenningene blir menn og kvinner ikke bare beskrevet, men også subtilt plassert i en kosmisk sammenheng, der de bærer med seg ekkoet av sin opprinnelse fra ask og et mystisk tre. Denne metaforiske arven beriker språket, skaper poetisk dybde og minner oss om den intrikate veven av myter, språk og kulturell forståelse som preget den norrøne verden.

Menneskene glemte sannelig aldri at de en gang var trær, og den norrøne og germanske poesien bærer dette minnet videre i sine billedrike og tankevekkende uttrykk. Selv om trær er rotfaste, representerer deres robusthet, utvikling, livsforløp og evne til å tåle prøvelser idealer som menneskene kunne identifisere seg med. Ideen om at menneskene stammer fra verdenstreet Yggdrasil understreker et dyptgående forhold mellom menneskeheten og naturen. Dette mektige treet, som alt annet, er underlagt tidens gang, men det gir likevel ly og vern til både guder og mennesker. Menneskene, som også omtales som "trær", kan derimot oppleve å miste sine nærmeste – sine "grener" – og til slutt selv forgå.

Treet som symbol i Bibelen og i Snorres kongesagaer

Adam og Eva var de første menneskene på jorden ifølge Bibelens skapelsesberetning. Her er paret framstilt med Kunnskapens tre i Edens hage og slangen i Paradis på prekestolen i Stavanger domkirke. Prekestolen er fra 1658 og laget av Anders Lauritzen Smith.

Treet som symbol danner selv grunnlaget for vår vestlige kulturforståelse. Vi møter det allerede kort tid jordens skapelse i fortellingen om Edens hage, slik den er nedtegnet i Første Mosebok - en av de mest grunnleggende og innflytelsesrike fortellingene i vestlig kultur. Sentralt i dette mytiske paradiset står to spesielle trær: livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt. Det er særlig sistnevnte som har fascinert og forundret teologer, filosofer og litterater gjennom århundrer. Treet til kunnskap om godt og ondt er ikke bare et botanisk element i en fortapt verden, men et kraftfullt symbol på menneskets frie vilje, dets trang til erkjennelse og de fatale konsekvensene av ulydighet.

Gud plasserte Adam og Eva i Edens hage, et sted preget av overflod og harmoni. De fikk tillatelse til å spise av alle trær i hagen, med ett viktig unntak: treet til kunnskap om godt og ondt. Forbudet var tydelig: å spise av dette treet ville føre til døden. Likevel, fristet av slangen, som lovet dem visdom og likhet med Gud, valgte Eva å trosse forbudet og delte frukten med Adam.

Handlingen i seg selv er tilsynelatende enkel, men dens konsekvenser er monumentale. Ved å spise av treet, trådte Adam og Eva ut av sin uskyldige tilstand. De fikk øynene opp for sin nakenhet, en umiddelbar erkjennelse av sårbarhet og skam. Mer dyptgripende var imidlertid tilegnelsen av kunnskap om godt og ondt. Før syndefallet levde mennesket i en tilstand av moralsk uskyld, uten bevissthet om skillet mellom rett og galt. Ved å spise av treet, fikk de evnen til å dømme, til å forstå konsekvensene av sine handlinger og til å oppleve moralsk konflikt.

Treet til kunnskap om godt og ondt representerer dermed menneskets iboende trang til erkjennelse og forståelse. Det er en manifestasjon av vår nysgjerrighet og vårt ønske om å utforske grensene for vår eksistens. Forbudet kan tolkes som en test på menneskets lydighet og tillit til Gud. Valget Adam og Eva tok, var et uttrykk for deres frie vilje, men også et brudd på den guddommelige orden.

Konsekvensene av deres handling var umiddelbare og varige. De ble forvist fra Edens hage, fratatt den evige ungdom og det harmoniske fellesskapet med Gud. Døden, som tidligere var et ukjent konsept, ble en realitet. Syndefallet markerte et skille i menneskehetens historie, fra en tilstand av uskyld til en tilværelse preget av lidelse, arbeid og moralske dilemmaer.

Symbolikken knyttet til treet er rik og kompleks. Frukten representerer ikke bare kunnskap, men også fristelse og ulydighet. Selve handlingen å spise symboliserer tilegnelsen av denne kunnskapen, en erkjennelse som forandrer menneskets natur fundamentalt. Treet står dermed som et monument over menneskets frie vilje og de potensielle farene ved ubegrenset kunnskap uten visdom og lydighet.

Gjennom århundrer har fortellingen om treet i Edens hage inspirert utallige tolkninger. Noen ser det som en allegori over pubertet og seksuell modning, der erkjennelsen av nakenhet spiller en sentral rolle. Andre fokuserer på temaet makt og kontroll, der Gud setter en grense for menneskets ambisjoner. Uansett tolkning, forblir treet et kraftfullt symbol på menneskets komplekse forhold til kunnskap, frihet og autoritet.

Treet i Edens hage er mer enn bare et element i en gammel fortelling. Det er et tidløst symbol på menneskets natur, vår evige søken etter forståelse og de konsekvensene som følger av våre valg. Det minner oss om at kunnskap i seg selv ikke er nok; den må ledsages av visdom og ansvarlighet. Fortellingen om treet og syndefallet fortsetter å leve ennå i vår tid, og utfordrer oss til å reflektere over vår egen trang til erkjennelse og de grensene vi setter – eller overskrider – i vår søken etter kunnskap og forståelse.

Også for Norges skapelse står treet senrtralt:

Dronning Ragnhilds drøm. Tegning av Erik Werenskiold.

Dronning Ragnhild, Harald Hårfagres skarpsindige og ambisiøse hustru, figurerer i sagalitteraturen som en kvinne med innsikt og en sterk vilje. Blant fortellingene som knyttes til henne, står drømmen hun hadde en natt frem som et fascinerende eksempel på sagatidens tro på varsler og skjebnens vev. Ragnhilds drøm er ikke bare en personlig opplevelse, men også et symbolsk narrativ som peker mot samlingen og fremtiden til det norske kongeriket.

Ifølge Halvdan Svartes saga drømte Ragnhild Sigurdsdatter, som var gift med Halvdan Svarte og siden også mor til Harald Hårfagre, en natt om et underlig syn:

"Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn (en nål i en spenne) ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger."

Denne drømmen ble tolket av Ragnhild selv, og senere av kloke menn, som et varsel om hennes fremtidige etterslekt. Treet som vokste fra hennes serk (dvs. navle) symboliserte en ætt som skulle utgå fra henne og Harald Hårfagre, en slekt som ville vokse seg sterk og mektig og til slutt herske over hele Norge. Drømmens budskap var tydelig: Ragnhild skulle bli stammoren til et dynasti som ville samle og styre det fragmenterte norske landskapet.

Det er bemerkelsesverdig hvordan drømmen fletter sammen det personlige og det politiske. Ragnhilds legeme og sinn blir åstedet for en profetisk visjon om nasjonal enhet. Dette understreker den viktige rollen som kongefamilien og særlig dronningen hadde i skapelsen og legitimeringen av et samlet rike. Drømmen gir en mytisk dimensjon til Harald Hårfagres ambisjoner om å underlegge seg alle småkongene og skape ett Norge. Ragnhilds drøm blir dermed ikke bare en privat åpenbaring, men et nasjonalt varsel, en slags guddommelig godkjenning av kongens prosjekt.

Videre kan treet i drømmen tolkes som et symbol på vekst, stabilitet og kontinuitet. De stadig tykkere og sterkere grenene representerer den økende makten og innflytelsen til Haralds ætt. At treet til slutt dekker hele riket, indikerer en fullendt samling og en varig dominans. Drømmen gir dermed et optimistisk bilde av Norges fremtid under Haralds dynasti.

Selv om sagalitteraturen bærer preg av ettertidens konstruksjoner og ideer om nasjonal identitet, gir fortellingen om Ragnhilds drøm et fascinerende innblikk i hvordan man i norrøn tid forsto og brukte varsler og profetier. Drømmen fungerte som en legitimering av kongemakten og en fortelling om nasjonal samling. Den bidro til å skape en følelse av felles skjebne og en forventning om et forent Norge under Harald Hårfagres etterkommere.

I ettertid står dronning Ragnhilds drøm som et kraftfullt litterært bilde. Den fanger essensen av en tid preget av ambisjoner om makt og en tro på at fremtiden kunne leses i nattens dunkelhet. Drømmen er et vitnesbyrd om dronningens betydning, som en visjonær skikkelse hvis indre liv speilet Norges spirende nasjonale identitet. Hennes drøm er mer enn bare en fortelling; den er et poetisk varsel om et rikes fødsel.

Yggdrasil: Verdenstreet som kosmisk akse

Yggdrasil som sentrum for det norrøne verdensbilde i både flate- og høydeplan. Midgardsormen ligger midt ute i havet og omkranser Midgard. (Illustrasjon av professor Finnur Magnússon. Commons.)

I hjertet av den førkristne, norrøne kosmologien står Yggdrasil, det mektige og hellige asketreet som er kjent som selve Verdenstreet. Dets rolle er ikke bare sentral, men dominerende i skapelsen og den kontinuerlige opprettholdelsen av de ni distinkte verdener som utgjør det norrøne universet. Yggdrasils eksistens understreker på en fundamental måte strukturen og sammenhengen mellom disse forskjellige rikene, og fungerer som en livgivende og bærende søyle for hele kosmos.

Yggdrasil er selve bindeleddet som knytter de ni verdenene sammen i det intrikate nettverket av norrøn kosmologi. Blant disse rikene finner vi Åsgard, æsenes ærefryktinngytende hjem; Vanaheim, vanenes fruktbare rike; Midgard, jorden som er menneskenes hjem; Jotunheim, jotnenes ville og farlige domene; Svartalfheim, hjemmet til de dyktige mørkalvene; og Hel, det dystre dødsriket. En vanlig forestilling skildrer Yggdrasil som et kolossalt tre som strekker seg opp gjennom midten av en enorm disk, som representerer selve verden. De andre rikene er plassert rundt eller under denne sentrale aksen, i et hierarkisk eller geografisk forhold til Midgard og hverandre.

Grimnesmål, et av de poetiske eddadiktene, fremhever på kraftfullt vis Yggdrasils sentrale betydning i norrøn kosmologi. Treet nevnes hele syv ganger i dette diktet, noe som understreker dets fundamentale rolle, både i bokstavelig og billedlig forstand. Yggdrasil kan betraktes som en axis mundi, en verdensakse som forbinder himmel og jord, og som støtter ideen om at dette hellige treet deler landene til de levende og de døde. Grímnesord indikerer også at underverdenen, Hel, lå under Yggdrasils mange og dype røtter, og dermed knyttes liv og død uløselig sammen gjennom dette kosmiske treet.

Yggdrasil har tre mektige røtter som strekker seg ut i tre forskjellige himmelretninger, og under disse røttene skjuler det seg tre svært viktige brønner, hver med sin unike betydning. Den første er Urdarbrønn, Urds brønn, et hellig sted hvor æsene holder sine viktige rådslagninger. Det er også her de tre nornene, skjebnens veversker, har sitt tilhold og steller treet, vanner dets røtter og sørger for dets velvære. Den andre brønnen er Mimes brønn, visdommens kilde, som ligger i Jotunheim og voktes av Mimes kloke hode. Odin selv søkte dyp visdom ved denne brønnen, og ofret til og med sitt ene øye for å få drikke av dens hellige vann. Heimdall, gudenes vaktmann, lot også sitt horn, Gjallarhornet, ligge i denne brønnen inntil det skjebnesvangre Ragnarok. Den tredje brønnen er Kvergjelme, den brølende kjelen, en kilde som ligger i det mørke og kalde Nivlheim. Fra Kvergjelme springer de elleve elvene som kalles Elivåger, livgivende vann som strømmer gjennom de forskjellige verdener. Ved roten av Yggdrasil, nær Kvergjelme, finner vi også dragen Nidhogg, som konstant gnager på treets røtter, en evig trussel mot verdensordenens stabilitet.

Gjennom disse detaljene fremstår Yggdrasil ikke bare som et passivt tre, men som en dynamisk og livsviktig kraft i det norrøne kosmos. Det er et symbol på sammenheng, liv, død og den konstante kampen mellom orden og kaos. Fra dets røtter springer livgivende vann og skjebnens tråder veves, mens dets grener strekker seg mot himmelen og omfavner alle de ni verdener. Dragen Nidhogg som gnager på røttene minner oss om den iboende ustabiliteten i tilværelsen, og om at selv det mest hellige og sentrale er underlagt krefter som truer med undergang. Yggdrasil er dermed mer enn bare et tre; det er selve ryggraden i den norrøne virkelighetsforståelsen, et evigvarende symbol på kosmos' kompleksitet og den intrikate sammenhengen mellom alle ting.

Yggdrasil er mer enn bare et statisk symbol på verdensorden. Grímnesord utdyper dette bildet og avslører et dynamisk økosystem knyttet til Verdenstreet. Under én av røttene bor Hel, dødsrikets herskerinne, mens rimtussene, de primitive kaoskreftene, holder til under en annen. Menneskene, derimot, har sin plass under den tredje roten, noe som understreker deres fundamentale tilknytning til dette kosmiske fundamentet. Interessant nok antyder mytene en syklisk natur, da Urds brønn, selve kilden til skjebne og livskraft, vil bestå også etter Ragnaroks ødeleggelse.

Livet pulserer også i selve treet. Fire hjorter ved navn Duneyr, Dáin, Dvalin og Dunøyr lever i Yggdrasils mektige grener og gnager på løvet, et konstant, om enn kanskje ubetydelig, angrep på treets vitalitet. I toppen av treet troner en ørn, et symbol på visdom og oversikt, med hauken Vidofnir sittende på nebbet. Mellom ørnen i toppen og dragen Nidhogg ved roten, som kontinuerlig gnager på treets fundament nær Hvergelmir, løper ekornet Ratatosk. Denne travle budbringeren sprer meldinger mellom de to ytterpunktene, kanskje som en personifisering av den konstante spenningen og konflikten i kosmos. Under treet finnes også et mylder av ormer, som kan tolkes som slanger eller drager, som skader grenene, og en hjort biter fra toppen samtidig som treet råtner på siden, mens Nidhogg fortsetter sitt undergravingsarbeid nedenfra. På Valhalls tak står geita Heidrun og spiser fra Lærads lim, en kilde som ofte antas å være et annet navn for Yggdrasil, noe som ytterligere understreker treets livgivende egenskaper.

Yggdrasil. Illustrasjon av Friedrich Wilhelm Heine i Asgard and the gods, 1887.

Yggdrasil, et navn som betyr "Odins hest," er satt sammen av "Yggr" – et av Odins mange fryktinngytende navn – og "drasill," som betyr hest. Navnet bærer med seg en uhyggelig undertone, da "Odins hest" er en poetisk måte å beskrive det å "ri galgen," altså å dø ved henging. Den som blir hengt, rir i overført betydning treet. Myten om at Odin ofret seg selv ved hengning for å oppnå kunnskap om runer er sentral i dyrkingen av Odin, slik den fortelles i Håvamål. Yggdrasil symboliserer dermed både liv og orden, ettersom Odins offer var for å tilegne seg evnen til å skrive og tolke runene. Dette knytter treet direkte til den øverste guden og hans offer for å vinne visdom. Begrepet "askr Yggdrasill" (asketreet Yggdrasil) understreker ytterligere forbindelsen mellom trær, menneskeheten (som ble skapt fra ask og kanskje alm) og Odin. Selve fortellingen om Odins offer, hvor han hang seg selv i ni netter fra en vindfull gren, antatt å være Yggdrasil, for å erverve kunnskapen om runene, er sentral. Såret av et spyd ofret han seg til seg selv i en handling av ekstrem selvoppofrelse. Hávamál siteres som den eneste eksplisitte kilden til denne rituelle hengningen på et "vindfullt tre" ("vindga meiði"), som i Grímnismál eksplisitt identifiseres som Yggdrasil ("meiðs"). Selv om det har vært diskusjoner om etymologien til Yggdrasil, hvor noen foreslår betydninger som "den fryktinngytende vandreren" eller "fryktinngytende koloss" snarere enn direkte "Odins hest", forblir forbindelsen mellom Odin og treet uomtvistelig sterk.

Til tross for at Yggdrasil skal skjelve under Ragnarok, den store verdensundergangen, vil det på mirakuløst vis overleve. Liv og Livtrase, de to menneskene som overlever katastrofen, vil søke tilflukt i dypet av treet, leve av dets dugg, og deretter befolke jorden på nytt. Dette understreker Yggdrasils rolle som en kilde til regenerasjon og kontinuitet. Et annet mytologisk fragment nevner hvordan en jotne forsøkte å stjele solen, månen og Frøya, og dermed frata gudene muligheten for fornyelse – noe Yggdrasil indirekte bidrar til ved å sikre livets videreføring etter Ragnarok, og dermed innvarsle en ny storhetstid.

Yggdrasil er spesifikt nevnt som et asketre ("askr Yggdrasils") i flere kilder. Det er en interessant diskusjon knyttet til Snorre Sturlasons beskrivelser, hvor han omtaler "barr" (nåler) på asken, noe som kan skyldes en forvirring med "barraskr", et nåletre, særlig barlind. Dette er spesielt relevant siden Island, hvor Snorre virket, manglet asketrær med typisk nåleaktig løv. Barlind er i seg selv et symbol på langt liv og udødelighet, og noen av de eldste barlindtrærne har røtter som omkranser kilder, en assosiasjon som kan trekkes til Yggdrasils røtter og brønner. I likhet med de hellige lundene som var viktige kultsteder, var Yggdrasil uten tvil det aller helligste treet i norrøn tro. Forskning fremhever den sentrale rollen trær spilte i germansk religion og mytologi, og ærbødigheten for individuelle trær kan sees som en utløper av den mytologiske betydningen til Yggdrasil. Kilder nevner også andre trær som Lærad og Mímameid, og det er usikkert om dette er separate trær eller alternative navn for Yggdrasil. Den svenske arkeologen Anders Andrén foreslår at disse kan være variasjoner av det samme arketypiske verdenstreet, med forskjellige aspekter vektlagt.

Konseptet med et verdenstre er utbredt i mange kulturer og symboliserer ofte langt liv, fruktbarhet, regenerasjon og kunnskap. Yggdrasil-treet er derfor et fundamentalt element i norrøn mytologi, som representerer selve strukturen i kosmos, forbindelsen mellom de ulike verdenene og den ultimate kilden til liv og visdom. Det er nært knyttet til gudene, spesielt Odin, og spiller en avgjørende rolle i både verdens skapelse og dens gjenfødelse etter Ragnarok. Som et hellig tre overgår dets betydning individuelle lunder og representerer selve livstreet i den norrøne forståelsen, et senter for kosmisk aktivitet og et symbol på evig syklus.

Odin, Kristus og selvoppofrelsens mangfoldige ansikter

Odins offer. Illustrasjon av Karl Gjellerup i Den ældre Eddas Gudesange, 1895.

Det er en intuitiv erkjennelse at kulturer som eksisterer i geografisk og tidsmessig nærhet, uunngåelig vil påvirke hverandre. Påstanden om at man fornemmer en (svak) gjenklang av kristendommen i norrøn mytologi fremstår derfor ikke som overraskende. Germanernes kontakt med romere og andre kristne folk skapte naturlige møtepunkter for ideer og trosforestillinger. Dette mulige kulturmøtet kommer kanskje tydeligst til uttrykk i myten om Odin som henger på verdenstreet Yggdrasil, en fortelling som umiddelbart kan trekke tankene mot beretningen om Kristi korsfestelse.

Ved første øyekast fremstår Odins hengning i Yggdrasil og Kristi korsfestelse som to markante eksempler på selvoppofrelse innenfor religiøs mytologi. Begge skikkelser gjennomgår en intens prøvelse knyttet til et tre, en handling som leder til en form for transcendens – Odins ervervelse av runenes visdom, og Kristi offer for menneskehetens frelse. Denne overfladiske likheten har naturlig nok trigget nysgjerrigheten hos forskere og religiøse tenkere, som har søkt å forstå dybden av disse parallellene. Likevel er det ikke mindre viktig å se forbi den umiddelbare likheten og anerkjenne de fundamentale forskjellene som understreker de distinkte teologiske og kulturelle rammene som omgir norrøn og kristen tro.

Kjernen i begge fortellingene er utvilsomt motivet om selvoppofrelse. Odin ofrer seg selv til seg selv, spiddet av et spyd og hengende i ni netter på det kosmiske treet Yggdrasil. Hensikten med denne ekstreme handlingen er å vinne innsikt i runenes hemmeligheter, kilden til all magi og dyp visdom i norrøn kosmologi. På den andre siden ofrer Kristus sitt liv på korset som et ultimat uttrykk for guddommelig kjærlighet, en soning for menneskehetens synder som åpner veien til frelse. Selve symbolet på lidelsen, treet – enten det er Yggdrasil eller korset – fungerer i begge tilfeller som en sentral akse. Treet binder sammen ulike nivåer av eksistens, fra det jordiske til det guddommelige, og forsterker den symbolske vekten av offerhandlingen. Resultatet av deres lidelse er også et punkt av tilsynelatende parallellitet: Odin oppnår guddommelig visdom og makt, mens Kristus muliggjør menneskehetens frelse og oppstandelse.

Når man imidlertid graver dypere i de respektive mytene, trer de avgjørende forskjellene tydelig frem. Odins motivasjon er primært knyttet til en intellektuell og magisk søken, et ønske om å tilegne seg kunnskap og derved øke sin egen makt og forståelse av universet. Kristi offer, derimot, er fundamentalt altruistisk, drevet av en grenseløs kjærlighet til menneskeheten og et ønske om å forløse den fra syndens byrde. Selve naturen i lidelsen er også distinkt. Odin påfører seg selv smerte som en del av et rituelt søk, en aktiv handling for å oppnå et spesifikt mål. Kristus lider derimot under andres vold, som et uskyldig offer for menneskelig ondskap, i en handling som har til hensikt å sone for verdens synder. Den konteksten disse hendelsene utspiller seg i er likeledes avgjørende. Odin tilhører en polyteistisk, mytologisk verden der guder og mennesker deler en skjebne preget av kosmisk drama og magiske krefter. Kristus inntrer i en historisk og monoteistisk kontekst, der hans offer har en unik og definerende rolle i frelseshistorien.

Til tross for disse betydelige forskjellene, gir den komparative analysen av Odin og Kristus verdifulle innsikter i universelle menneskelige erfaringer. Den belyser hvordan ulike kulturer har tematisert konsepter som selvoppofrelse, lidelse og den evige søken etter mening og transcendens. Det er likevel avgjørende å unngå overfladiske konklusjoner og huske at hver fortelling er dypt forankret i sin egen unike kulturelle, historiske og religiøse tradisjon. Ved å nærme oss disse mytene med respekt for deres særpreg, kan vi oppnå en dypere forståelse av hvordan forskjellige kulturer har forsøkt å utforske de mest fundamentale aspektene ved menneskelig eksistens og forholdet til det guddommelige. Gjenklangen av kristendommen i norrøn mytologi er der, men den overdøver aldri det distinkte og fascinerende særpreget ved den gamle nordiske troen.

En bro mellom Yggdrasil og stavkirkene i Norden

Portal i nordveggen på Urnes stavkirke, opprinnelig vestportal i den eldre stavkirken på samme sted. Her avbildes en hjort eller hjortedyr som spiser fra en vinranke eller slange, et motiv G. Ronald Murphy tolker som den mytiske Eiktyrne som beiter på Yggdrasil.

G. Ronald Murphys bok "Tree of Salvation: Yggdrasil and the Cross in the North" fra 2012, utgitt av Oxford University Press, utforsker inngående forbindelsen mellom det norrøne mytologiske verdenstreet Yggdrasil og de unike norske stavkirkene. Murphy, som er professor emeritus ved Georgetown University, med en bakgrunn i tysk litteratur, argumenterer overbevisende for at de som introduserte kristendommen i Skandinavia bevisst tilpasset eksisterende norrøne religiøse forestillinger, særlig myten om Yggdrasil og Ragnarok, og integrerte dem i kristen kunst og arkitektur. Denne tilpasningen kommer kanskje tydeligst til uttrykk i utformingen og ornamenteringen av nettopp stavkirkene.

Ifølge Murphy medførte ikke overgangen til kristendommen i Norden en fullstendig utslettelse av de gamle trostradisjonene. Tvert imot fremhever han en tilsiktet "oversettelse" av førkristne forestillinger inn i en kristen kontekst. "Tree of Salvation" undersøker et bredt spekter av arkitektoniske og litterære verk utover stavkirkene, inkludert Jellingsteinen, rundkirker, runeinnskrifter og til og med juletreet. Det sentrale temaet er hvordan symbolikken knyttet til Yggdrasil, livets tre i norrøn mytologi, ble nytolket og videreført innenfor det kristne rammeverket. Ofte ble Yggdrasil sett på som en forløper eller parallell til korsets symbolske betydning.

Forfatteren underbygger sin hovedtese ved å trekke frem konkrete eksempler som Jellingsteinen, stavkirkene og juletreet. Han argumenterer for at bildet av Yggdrasil, som representerte frelse i den gamle troen, ble tilpasset for å representere det kristne korset og dets løfte om frelse. Dette antyder en fascinerende sammensmelting av kulturer og religiøse ideer i overgangsperioden.

I sin analyse av stavkirkene peker Murphy på spesifikke arkitektoniske elementer som bevis for denne forbindelsen til Yggdrasil. For eksempel trekker han frem formen på Borgund stavkirke, som kan minne om et eviggrønt furutre – i likhet med Yggdrasil. Videre tolkes dragehodene på taket som representasjoner av dragen Nidhogg fra norrøn mytologi, mens deres plassering ved siden av kors symboliserer en blanding av hedenske og kristne troselementer.

Et annet slående eksempel er de intrikate utskjæringene på portalen til Urnes stavkirke. Her avbildes en hjort eller hjortedyr som spiser fra en vinranke eller slange, et motiv Murphy tolker som den mytiske Eiktyrne som beiter på Yggdrasil. Denne billedbruken rammer inn inngangen til kirken som en symbolsk inngang til selve Yggdrasil. Inne i Uvdal stavkirke fremheves den store midtsøylen som en representasjon av Yggdrasils stamme, som tilbyr ly. De utskårne hodene på stavene kan symbolisere ånder eller forfedre, og bidrar til en følelse av fellesskap innenfor dette "treet".

Interessant nok viser korbueveggen i Uvdal kirke et design av rene vinranker, uten konflikten som preger portalutskjæringene. Dette tolkes som en representasjon av Kristus som den sanne vintranken og korbueveggen som inngangen til et fredelig, himmelsk rike innenfor denne kristnede Yggdrasil. Dette antyder en transformasjon av den opprinnelige norrøne symbolikken for å passe inn i et kristent teologisk rammeverk.

Gjennom sin detaljerte analyse av stavkirkers arkitektoniske trekk og dekorative elementer, argumenterer G. Ronald Murphy overbevisende for en bevisst synkretisme mellom norrøn mytologi og kristen tro i Norden. Hans arbeid i "Tree of Salvation" kaster et nytt og fascinerende lys over hvordan tidlige kristne misjonærer navigerte i et etablert religiøst landskap, og hvordan de etterlot seg varige spor av denne kulturelle og religiøse overgangen i den unike arven etter de norske stavkirkene.

Hellighetens natur i førkristen germansk tro

Rester av en steinmur ved Schnippenburg nær Osnabrück i Westfalen, som Heiko Steuer argumenterer for sannsynligvis var et innelukket kultisk offersted. Flere gjenstander er funnet begravd der, inkludert sigder, ljåer, bor, økser og våpen, keramikk og kvinnesmykker i bronse, hovedsakelig fra det 2. og 3. århundre e.Kr.. (Foto: Arieswings, 2014. Commons.

I den tiden da germanske stammer befolket landskapene før kristendommens inntog, var verden gjennomsyret av en animistisk forståelse. Åndene ble antatt å bo i naturen, og gudene var ikke fjerne, men snarere en integrert del av den fysiske virkeligheten. Midt i denne verden, hvor naturen ikke bare var kulisse, men selve livsgrunnlaget, fremsto hellige steder som kraftsentre for det guddommelige. Blant disse utmerket de hellige lundene seg som særlig betydningsfulle, steder der kontakten med det hellige var håndgripelig og hvor ærbødige ritualer ble utført.

Det var i disse naturlige katedralene, skapt av sammenflettede, eldgamle trær og dempet av et teppe av mose, at den germanske åndeligheten fant sitt mest autentiske uttrykk. Her, i troen på at gudene hadde sitt tilhold, ble offergaver overrakt og bønner hvisket til vinden. Menneskene søkte i disse lundene en direkte forbindelse med det sakrale, en tilstedeværelse av det guddommelige som overskred det profane.

Hellige trær, særlig i form av hellige lunder, var viktige elementer i germansk førkristen tro. De ble sett på som steder forbundet med guddommer og sentrale for rituelle handlinger. "Hǫrgr" kan også ha omfattet hellige lunder eller innhegninger av visse treslag for rituelle formål, noe som styrker ideen om treets potensielle hellighet og rolle i religiøs praksis. Stedsnavn og beskrivelser av gamle kulter støtter ideen om at visse steder i naturen, inkludert lunder, ble ansett som spesielt hellige.

Trær innehar en særskilt plass i germansk hedendom og germansk mytologi, både som enkeltindivider (hellige trær) og i grupper (hellige lunder). Den sentrale rollen trær spilte i germansk religion blir bemerket i de tidligste skriftlige beretningene om de germanske folkene. Den romerske historikeren Tacitus skrev at germanske kultiske handlinger utelukkende fant sted i lunder, snarere enn i templer. Forskere anser at ærbødighet for og riter utført ved enkelte trær stammer fra den mytologiske rollen til verdenstreet, Yggdrasil. Onomastiske og enkelte historiske bevis knytter også individuelle guddommer til både lunder og enkelte trær. Etter kristningen fortsatte trær å spille en betydelig rolle i folketroen hos de germanske folkene.

Gjennom historien har trær hatt en dyp symbolsk betydning for menneskeheten. Deres lange livssyklus, deres stadige vekst mot himmelen, og deres evne til å fornye seg år etter år har gitt dem en aura av mystikk og kraft. I germansk kultur, som i mange andre førkristne samfunn, ble denne naturlige ærefrykten for trær forsterket og integrert i det religiøse og mytologiske landskapet.

Tacitus' observasjon om at germanerne utførte sine religiøse handlinger i lunder, utenfor menneskeskapte templer, gir et viktig innblikk i deres forhold til naturen og det guddommelige. Lunden, med sitt naturlige tak av løvverk og sitt dempede lys, må ha fremstått som et hellig rom i seg selv – et sted der skillet mellom den menneskelige og den åndelige verden ble visket ut. Disse naturlige helligdommene var sannsynligvis ikke tilfeldige samlinger av trær, men snarere spesifikke lunder som var viet til bestemte guder eller ånder, og hvor ritualer og ofringer ble utført i pakt med naturens egne rytmer.

Denne ærbødigheten for kollektiver av trær ser ut til å ha hatt sitt motstykke i respekten for enkelte, spesielt bemerkelsesverdige trær. Teorien om at denne praksisen er knyttet til myten om Yggdrasil, verdenstreet som i norrøn kosmologi binder sammen de ni verdener, er overbevisende. Yggdrasil er selve livets tre, kilden til visdom og skjebne, og dets røtter og grener strekker seg gjennom hele kosmos. Tanken om at enkelte trær i den fysiske verden kunne være manifestasjoner eller hellige representasjoner av dette kosmiske treet, ville naturligvis føre til en dyp respekt og tilbedelse.

De onomastiske bevisene, det vil si stedsnavn og personnavn som inneholder referanser til trær og lunder, styrker ytterligere denne koblingen. Navn som inneholder elementer som "ask", "eik" eller "lund" antyder at disse stedene eller personene hadde en spesiell tilknytning til disse naturlige elementene, muligens av religiøs betydning. I tillegg finnes det historiske beretninger som indikerer at visse guddommer var spesielt knyttet til bestemte treslag eller hellige lunder. Dette antyder et komplekst og nyansert religiøst system der naturen ikke bare var bakteppet for religiøs praksis, men en aktiv og integrert del av den.

Selv etter at kristendommen gradvis erstattet den gamle troen i de germanske områdene, forsvant ikke respekten for trær fullstendig. Elementer av den gamle troen levde videre i folketroen, der spesielle trær kunne tilskrives helbredende krefter eller fungere som grenser mellom verdener. Tradisjoner knyttet til visse årstider og høytider kunne også inneholde elementer av den gamle tre-dyrkingen, om enn ofte i en kristnet form.

Avslutningsvis kan vi se at trær og lunder spilte en fundamental rolle i den førkristne germanske verden. Fra de tidligste historiske kildene til spor i språk og senere folketro, vitner alt om en dyp og ærbødig forbindelse mellom menneskene og disse majestetiske skapningene. Enten det var i de stillferdige hellige lundene eller ved de enkeltstående, ærede trærne, fant germanerne et sakralt rom i naturen selv, en kobling til deres mytologi og en forståelse av kosmos som var dypt forankret i den levende verden rundt dem.

Hǫrgr

Hellige lunder, hellige skoger eller sakrale skoger er grupper av trær som har spesiell religiøs betydning innenfor en bestemt kultur. Hellige lunder finnes i ulike kulturer over hele verden. Dette er skogområder som for det meste er uberørt av lokalbefolkningen og ofte beskyttet av lokalsamfunn. De spiller ofte en kritisk rolle i å beskytte vannkilder og biologisk mangfold, inkludert essensielle ressurser for gruppene som beskytter dem. Under korstogene i middelalderen bygget seirende kristne ofte kirker på steder som var viet til hellige lunder.(Foto: Arshiya Urveeja Bose, 2011. Commons.

Begrepet "hǫrgr" bidrar også til å nyansere vår forståelse av disse hellige stedene. Tradisjonelt har "hǫrgr" blitt tolket som steinformasjoner eller alterlignende strukturer. Nyere forskning åpner imidlertid for en bredere tolkning, og antyder at begrepet i gamle germanske tekster kan ha referert til en rekke ulike kultsteder, inkludert nettopp hellige lunder. Interessant nok kunne en "hǫrgr" også være en innhegning av hasselgrener som ble reist ved tingstedet, der viktige eder ble avlagt. Dette antyder at hellige, naturlige elementer var en integrert del av selve konseptet "hǫrgr".

I kontrast til "hǫrgr" stod begrepet "hof", som betegnet et spesifikt tømmerhus som ble bygget for kultiske formål. Dette distinkte skillet mellom "hǫrgr" og "hof" understreker en fundamental forskjell mellom dyrking som fant sted i det fri, i naturens egne helligdommer, og dyrking som ble utøvd i menneskeskapte strukturer.

Konklusjonen som tegner seg er tydelig: Hellige lunder var vitale kultsteder i den førkristne germanske åndeligheten. De var steder der det guddommelige ble ansett for å være direkte til stede, og hvor menneskene søkte fellesskap med det hellige gjennom ritualer og offer.

De hedenske germanske folkene brukte en rekke forskjellige termer for å referere til hellige steder, og mange av disse begrepene ble brukt om hverandre for å beskrive steiner, lunder og tempelstrukturer: Urgermansk harugaz, et maskulint substantiv, gammelnorsk hǫrgr som betyr "alter", gammelengelsk hearg "alter", og gammelhøytysk harug som betyr "hellig lund, hellig stein". Ifølge filologen Vladimir Orel ble termen lånt fra kontinental keltisk karrikā, eller alternativt fra den samme ikke-indoeuropeiske kilden som den keltiske termen. Et mer generelt begrep for et hellig sted var *wīhą, som gjenspeiles i gammelnorsk vé

Det urgermanske maskuline substantivet *nemedaz, som utviklet seg til gammelfrankisk nimid ('hellig lund'), har på lignende vis enten utviklet seg fra, eller er på annen måte knyttet til, gallisk nemeton, latinsk sacellum og gammelirsk nemed ("hellighet").

Et annet urgermansk maskulint substantiv, *lauhaz, har gitt opphav til ord med en rekke forskjellige betydninger i ulike germanske språk, inkludert angelsaksisk lēah ("eng"), middellavtysk lo ("busk"), og gammelhøytysk laoh, löh (lund, kratt, busk); det er beslektet med latin lūcus (hellig lund). Skandinaviske stedsnavn forekommer med navnet på en guddom sammensatt med lundr ("lund") eller viðr ("skog").

Språket er en nøkkel til å forstå hvordan et folk oppfattet og interagerte med sin verden, og terminologien knyttet til hellige steder i germansk hedendom gir oss verdifull innsikt i deres religiøse praksis og verdensbilde. Mangfoldet i begreper og deres overlappende betydninger antyder en kompleks og kanskje flytende forståelse av hva som konstituerte et hellig rom. Det urgermanske ordet *harugaz, med sine avledninger som refererer til både alter og hellig lund eller stein, peker mot en tidlig form for helligdom som ikke nødvendigvis var knyttet til faste, menneskeskapte strukturer. Tanken om at en naturlig formasjon som en lund eller en markant stein kunne fungere som et alter, et sted for kontakt med det guddommelige, understreker en nærhet til naturen i den tidlige germanske religiøsiteten. Hypotesen om et keltisk eller ikke-indoeuropeisk opphav til ordet antyder også en mulig påvirkning og utveksling av religiøse ideer mellom ulike kulturgrupper i antikken.

Det mer generelle begrepet *wīhą, som har gitt oss gammelnorsk vé, indikerer et bredere konsept av hellighet knyttet til et bestemt område eller sted. Et vé kunne være en innhegnet helligdom, men begrepet i seg selv synes å fokusere på selve helligheten til stedet snarere enn den spesifikke strukturen.

Koblingen mellom *nemedaz og keltisk nemeton samt andre beslektede ord som betyr "hellighet" eller "hellig lund", peker på en mulig felles indoeuropeisk arv når det gjelder oppfatningen av visse naturområder som hellige. Ideen om en "hellig lund" som et spesielt, avsondret sted for religiøs praksis ser ut til å ha vært utbredt i ulike førkristne kulturer i Europa.

Interessant er også utviklingen av *lauhaz, som i ulike germanske språk har fått betydninger knyttet til både "eng", "busk" og "lund". Dette kan tyde på en opprinnelig bredere betydning knyttet til naturlige, kanskje litt avsidesliggende områder, som senere har spesialisert seg i ulike retninger i de forskjellige språkgrenene. Sammenligningen med latin lūcus, som spesifikt betyr "hellig lund", understreker igjen viktigheten av slike naturlige steder i religiøs kontekst.

Hellige lunder

Romersk bronsefigur av en sveber i bønn. Han har hårknuten kjent som sveberknuten. (Foto: Bullenwächter, 2009. Commons.)

Hellige trær og lunder er bredt bevitnet i kildene om de gamle germanske folkene. Enkelte forskere antar at de til og med gikk forut for utviklingen av templer (ifølge Rudolf Simek: "det fantes hellige skoger lenge før det fantes templer og altere").

De skandinaviske stedsnavnene som kombinerer guddomsnavn med lundr ('lund') eller viðr ('skog') belyser den direkte tilknytningen mellom spesifikke guder og bestemte naturområder. Dette antyder at visse lunder eller skoger var viet til bestemte guddommer og sannsynligvis fungerte som viktige kultsteder.

Rudolf Simeks utsagn om at hellige skoger eksisterte lenge før templer og altere, understreker en mulig utvikling i germansk religiøs praksis. De tidligste formene for tilbedelse var sannsynligvis nært knyttet til naturen selv, med spesielle trær og lunder som naturlige helligdommer. Etter hvert som samfunnene ble mer komplekse, kan behovet for mer permanente og strukturerte kultsteder ha oppstått, men respekten for de naturlige helligdommene ser ut til å ha vedvart.

Samlet sett gir terminologien knyttet til hellige steder i germansk hedendom et fascinerende innblikk i deres religiøse landskap. Mangfoldet og de historiske forbindelsene mellom begrepene vitner om en rik og dynamisk religiøs tradisjon der naturen spilte en sentral og hellig rolle. I sitt verk "Germania" skriver Tacitus at de germanske folkene "helliger skoger og lunder, og de tillegger navnet til guder den mystiske nærværelsen som de kun ser med fromhetens øye". Tacitus beskriver semnonenes lund og refererer til en castum nemus ('kysk lund') der gudinnen Nerthus' bilde ble helliget. Andre beretninger fra romersk tid nevner også riter holdt av kontinentale germanske folk i lunder, inkludert ofringene i skogrydninger av overlevende cheruskere etter deres seier i slaget ved Teutoburgerskogen. Slike lunder var noen ganger dedikert til en bestemt guddom: i tillegg til Nerthus' tilfelle, fantes det en silva Herculi sacra ("skog helliget Herkules") nær elven Weser, og semnonene skal ha holdt sine ritualer til ære for regnator omnium deus ("guden som hersker over alt"). Germanisten Jan de Vries bemerket at stedsnavn som Frølund (Danmark) og Ullunda, Frösvi og Mjärdevi (Sverige), der navnet på en guddom er sammensatt med ord som betyr "lund" eller "skog", antyder en videreføring av den samme praksisen, men disse finnes nesten utelukkende i det østlige Skandinavia. Imidlertid finnes det en Caill Tomair nevnt i nærheten av Dublin, en eikeskog som tilsynelatende var helliget Tor.

Ærbødighet for enkelte trær blant de germanske folkene er et vanlig tema i middelalderens kristne fordømmelser av tilbakefall til hedendom. I noen tilfeller, som Donareiken (Torseiken), som i følge legenden ble felt av den kristne misjonæren St. Bonifatius, var disse knyttet til bestemte guder, og koblingen mellom enkelte trær og helgener kan sees som en videreføring av tradisjonen inn i moderne tid.

Vaglaskógur, den nest største skogen på Island, ligger midtveis i Fnjóskadal. (Foto: Axel Kristinsson, 2009. Commons.)

Landnámabók, som beskriver bosetningen av Island og dateres til 1200-tallet, forteller om en skald ved navn Þórir snepill Ketilsson som, etter at hans mannskap møtte og avverget vikingangrep, ankom Island og grunnla en hellig lund der:

"...Þorir tok hele Fjósdalen i besittelse, så langt som til Ødeila. Han bosatte seg på Lund, og holdt lunden hellig."

Tacitus' beskrivelse i "Germania" gir et tidlig og viktig vitnesbyrd om den sentrale rollen naturen, spesielt skoger og lunder, spilte i den religiøse praksisen til de germanske folkene. Hans observasjon om at de helliget disse naturlige stedene og tilskrev dem et guddommelig nærvær som kun kunne oppfattes gjennom fromhet, antyder en animistisk tilnærming til naturen, der det guddommelige ikke var begrenset til menneskeskapte templer, men snarere manifesterte seg i selve landskapet.

Beretningen om semnonenes "kyske lund" viet til gudinnen Nerthus understreker viktigheten av spesifikke lunder dedikert til enkelte guddommer. Ritualene som fant sted i disse lundene var sannsynligvis nøye regulert og omgitt av tabuer, noe betegnelsen castum ("kysk", "ren") kan indikere. Andre romerske kilder bekrefter denne praksisen med riter og ofringer i skogrydninger, som den grusomme fortellingen om cheruskernes handlinger etter seieren i Teutoburgerskogen, da 15 0000 - 20 000 romerske soldater ble drept. Selv om denne hendelsen fremstilles i et negativt lys av romerne, vitner den om at skogen var et sted for betydningsfulle, og i dette tilfellet, rituelle handlinger.

Henvisningene til lunder helliget spesifikke guder, som Herkules (dvs. Tor) ved Weser-elven og semnonenes tilbedelse av "guden som hersker over alt", viser en direkte kobling mellom det guddommelige og bestemte steder i naturen. Dette antyder at disse lundene ikke bare var generelt hellige, men snarere var ansett som hjem eller manifestasjoner av de respektive guddommene.

Jan de Vries' analyse av skandinaviske stedsnavn som kombinerer guddomsnavn med ord for "lund" eller "skog" gir et verdifullt perspektiv på hvordan denne tradisjonen kan ha fortsatt inn i vikingtiden og fremover, spesielt i det østlige Skandinavia. Selv om slike stedsnavn er sjeldnere i andre germanske områder, antyder eksemplet med Caill Tomair nær Dublin, en eikeskog hellig for Tor, at lignende praksiser også kan ha eksistert andre steder.

Overgangen til kristendommen førte til en konflikt med den gamle naturbaserte religionen. De mange middelalderske fordømmelsene av ærbødighet for enkelte trær vitner om at denne praksisen var dypt rotfestet i folketroen og vanskelig å utrydde. Historien om Donareiken, et tre hellig viet Tor som angivelig ble felt av St. Bonifatius, er et symbolsk eksempel på denne konfrontasjonen. Ironisk nok kan assosiasjonen av enkelte trær med kristne helgener sees som en form for kulturell kontinuitet, der den gamle respekten for spesielle trær ble overført til nye religiøse figurer.

Beretningen fra Landnámabók om Þórir snepill Ketilsson som helliggjør en lund på Island ved ankomst, gir et konkret eksempel på hvordan etableringen av hellige steder i naturen var en del av den tidlige norrøne kulturen. At en nybygger markerte sitt land ved å etablere en hellig lund, understreker den sentrale rollen slike steder spilte i både religiøst og potensielt sosialt og juridisk henseende.

Samlet sett gir de historiske og litterære kildene et tydelig bilde av at hellige lunder og enkelte trær var av stor betydning i germansk hedendom. Fra Tacitus' tidlige observasjoner til middelalderens fordømmelser og beretninger fra norrøn tid, ser vi en kontinuerlig tråd av ærbødighet for naturen som et sted for det guddommelige. Disse naturlige helligdommene var ikke bare steder for rituell praksis, men representerte også en dypere åndelig forbindelse mellom menneskene og den verdenen de levde i.

Hellige lunder i litteraturen

En skildring av Bonifatius som ødelegger Tors eik. Fargelitografi etter et maleri av Heinrich Maria von Hess, 1900.

Hellige trær og lunder etterlater få arkeologiske spor, men to slike steder kan ha blitt identifisert, begge i Sverige. En smuldrende bjørkestubbe omgitt av dyrebein, spesielt fra brunbjørn og gris, ble oppdaget under kirken på Frösön i Jämtland i 1984. Funnene er karbondatert til sen vikingtid. Mulige brente offergaver er funnet på en høyde ved Lunda nær Strängnäs i Södermanland; arkeologen Gunnar Andersson har argumentert for at kombinasjonen av funnene og stedsnavnet – som kan bety "lunden" – peker mot at dette er restene av en offerlund.

Forskere har foreslått at offentlig ærede trær, som det ved tempelet i Uppsala, ble ansett som motstykker til det mytiske verdenstreet Yggdrasil. Hellige trær og lunder er nevnt gjennom hele historien til de gamle germanske folkene, fra deres tidligste vitnesbyrd hos romerske skribenter til referanser gjort av middelalderske kristne munker. Bemerkelsesverdige eksempler på hellige trær og lunder i de historiske kildene blant de gamle germanske folkene inkluderer følgende:

• Baduhennas lund i det gamle Friesland. Ifølge den romerske senatoren Tacitus i hans verk "Germania" lemlestet friserne 900 romerske soldater i en lund viet til gudinnen Badhuenna i år 28 e.Kr.

• Caill Tomair. Nær hiberno-norrøne Dublin. Ødelagt av irske styrker ledet av Brian Boru tidlig på 1000-tallet e.Kr. etter slaget ved Glenmama (gammelirsk "Tors lund").

• Donars Eik (Tors eik). Nær Hessen, Tyskland. Donareiken var et hellig tre som lå på et uklart sted rundt det som nå er regionen Hessen i Tyskland. Ifølge Vita Bonifatii auctore Willibaldi fra 800-tallet, felte den angelsaksiske misjonæren St. Bonifatius og hans følge treet tidligere samme århundre. Trevirket fra eiken ble deretter angivelig brukt til å bygge en kirke på stedet viet til St. Peter.

• Hellig tre i Uppsala. Gamla Uppsala, Sverige. Ifølge Adam av Bremen sto et enormt, eviggrønt tre ved siden av tempelet i Uppsala. I Hervarar saga blir det fortalt at treet ble smurt inn med blod etter at et hesteoffer ble utført.

• Irminsul. Nær Obermarsberg, Tyskland. Hellige, søylelignende objekter, kanskje trerøtter, holdt hellig av de hedenske sakserne.

• Nerthus' lund. I sin etnografi om de germanske folkene fra det første århundre e.Kr., beskriver den romerske senatoren Tacitus en hellig lund viet til gudinnen Nerthus. En slik lund finner man etter tradisjonen på Hellesø på Als i Jylland og i Lunde på Tysnes i Sunnhordland, Norge.

• Semnonenes lund. Muligens Nord-Tyskland. Ifølge Tacitus tillot semnonene, et folkerikt og mektig germansk folk, ingen å gå inn i lunden uten å være lenket og med bind for øynene. Hvis den som har bind for øynene faller, må de krype ut av lunden. Der æret de det Tacitus refererer til som "regnator omnium deus" og samlet seg jevnlig for å utføre menneskeofringer.

I norrøn mytologi, den nordligste utgreningen av germansk mytologi, nevnes flere hellige trær. Det mest fremtredende av disse trærne er det hellige treet som er sentralt i kosmos, Yggdrasil. Andre trær er:

Barnstokkr. Xylografi av Eduard Ade i Germanische Götter- und Heldensagen. Für Alt und Jung am deutschen Herd, 1889.

• Barnstokkr. I norrøn mytologi er Barnstokkr (norrønt, bokstavelig talt "barnestamme") et tre som står midt i hallen til kong Völsung. Barnstokkr er omtalt i kapittel 2 og 3 av Sagaen om Volsungerne, skrevet på 1200-tallet fra eldre tradisjon, delvis basert på hendelser fra 400- og 500-tallet, hvor en enøyd, svært høy mann dukker opp under et gjestebud og stikker et sverd inn i treet som bare Sigmund er i stand til å trekke løs. Det er fremsatt vitenskapelige teorier om implikasjonene av Barnstokkr og dets forhold til andre trær i germansk hedendom.

• I norrøn mytologi er Glasir (norrønt for "den skinnende") et tre eller en lund som beskrives som "det vakreste blant guder og mennesker". Det bærer gyllenrøde blader og ligger i Åsgard, utenfor portene til Valhall. Glasir er et spesielt og vakkert tre i norrøn mytologi, kjent for sitt skinnende gulløv. Det står ved Valhall i Åsgard og er så praktfullt at "Glasirs løv" har blitt en poetisk måte å omtale gull på. I tillegg nevnes en lund kalt Glasislundr i et av de eldre eddadiktene.

Glasir er omtalt tre ganger i Skáldskaparmál, en bok i Den yngre Edda fra 1200-tallet. Her blir det nevnt hvor det ligger, og fokusert på treets gullfargede løv. Glasislundr (norrønt for "Glasirs lund") dukker opp i diktet Helgakviða Hjörvarðssonar, som har sin begynnelse i Glasislundr, hvor en talende fugl tilbyr sine tjenester i bytte mot et offer fra prins Atle Iðmundarson.

I kapittel 32 av Skáldskaparmál presenteres poetiske måter å omtale gull på, inkludert "Glasirs løvverk". I kapittel 34 stilles spørsmålet "hvorfor kalles gull Glasirs løvverk eller blader?". Som svar beskrives Glasir som stående foran dørene til Valhalls hall, med løvverk som er gyldent:

Glaser står

med gyldent løv

foran Sig-Tyrs sale.

Glasir beskrives deretter som det "vakreste treet blant guder og mennesker". I et bevart fragment av skaldediktet Bjarkamál blir Glasir igjen nevnt som en kjenning for gull ("Glasirs glødende løvverk"). Glasir blir altså sett på som et svært praktfullt tre, og dets glødende gulløv har gitt opphav til en poetisk måte å referere til gull på i norrøn diktning.

• Hoddmímis holt. I den dramatiske fortellingen om Ragnarok, verdens undergang i norrøn mytologi, maler skjebnen et bilde av total ødeleggelse. Ildgiganten Surt svinger sitt brennende sverd, havet stiger over sine bredder, og gudenes æra tar slutt. Midt i denne apokalyptiske visjonen finner vi imidlertid et lite, men betydningsfullt tilfluktssted: Hoddmímis holt. Dette hellige skogområdet blir et symbol på håp og fornyelse i den tilsynelatende endelige katastrofen.

Etter Ragnaroks herjinger, når jorden stiger opp på ny fra havet, er det fortalt at to mennesker har overlevd katastrofen: Liv og Livtrase. Deres tilfluktssted var nettopp Hoddmímis holt. Skjermet fra Surts flammer og de voldsomme naturkreftene, overlevde de ved å livnære seg på morgenduggen. Fra dette ene paret skal en ny menneskehet stamme, og dermed blir Hoddmímis holt selve arnestedet for en ny verdensorden.

Liv og Livtrase

løynde held seg

i Hoddmimes holt;

av morgondoggi

sin mette dei fær,

frå dei skal ætter alast.

Navnet Hoddmímis holt bærer på en mystikk som forsterker dets betydning. "Holt" betyr ganske enkelt skog eller lund på norrønt. "Hoddmímir" er mer gåtefullt. "Hodd" kan knyttes til en skatt eller en lagret verdi, mens "Mímir" (Mime) er assosiert med visdom og minne, spesielt kjent fra Mimes brønn ved roten av Yggdrasil. Dermed kan Hoddmímir tolkes som en som besitter en skjult skatt. Kanskje representerer holtet et lager av livskraft og genetisk mangfold som overlever katastrofen for å kunne spire på nytt.

Hoddmímis holt står i sterk kontrast til Ragnaroks totale ødeleggelse. Mens alt annet forgår, består dette lille skogområdet som en påminnelse om livets iboende motstandskraft og evne til å gjenoppstå. Det er et mikrokosmos av håp i en verden som er lagt i ruiner. Gjennom Liv og Livtrase som finner ly der, sikres kontinuiteten i menneskeheten.

I den store fortellingen om norrøn mytologi representerer Hoddmímis holt mer enn bare et fysisk tilfluktssted. Det er et symbol på den sykliske naturen til eksistensen, hvor selv den mest omfattende ødeleggelse gir rom for ny begynnelse. Det er en påminnelse om at selv i de mørkeste tider finnes det et frø av håp som kan spire og bringe nytt liv til verden. Hoddmímis holt er dermed et essensielt element i myten om Ragnarok, ikke bare som et unntak fra ødeleggelsen, men som selve forutsetningen for en ny gryning.

• Læraðr er livets og kunnskapens tre i norrøn mytologi. Midt i den norrøne gudeverdenens pulserende hjerte, i nærheten av Odins mektige hall Valhall, strekker treet Læraðr seg mot himmelen. Selv om det ikke er like sentralt i mytene som det kosmiske treet Yggdrasil, bærer Læraðr på en egenartet symbolikk knyttet til liv, næring og kanskje til og med kunnskapens evige kretsløp.

Læraðr er først og fremst kjent for sitt spesielle løvverk. I motsetning til vanlige trær, skal Læraðr bære frukt i form av kjøttet fra geita Heidrun og hjorten Eiktyrne. Disse dyrene beiter konstant på treet, og fra deres horn drypper en stadig strøm av den edle mjøden som drikkes av einherjene i Valhall. Dette understreker Læraðrs rolle som en kilde til livsnæring og styrke for krigerne som forbereder seg på Ragnarok. Treet kan dermed tolkes som en metafor for den konstante fornyelsen og opprettholdelsen av livskraften i gudenes rike.

Navnet Læraðr er også gjenstand for spekulasjoner. Selv om den eksakte betydningen er usikker, antyder enkelte tolkninger en kobling til "læring" eller "råd". Dette har ledet til teorier om at treet også kan ha en tilknytning til visdom og kunnskap, kanskje som en mindre, men likevel viktig kilde ved siden av Odins egne kunnskapssøken. Kanskje er det i skyggen av Læraðr at tanker modnes og råd formes.

Selv om Læraðr ikke er like fremtredende i de store mytologiske dramaene, bidrar det likevel til det rike billedteppet av den norrøne kosmologien. Det er et symbol på kontinuerlig næring, potensiell visdom og den evige syklusen av liv og død som preger denne fascinerende mytologien. Ved siden av Yggdrasils kosmiske omfang, representerer Læraðr en mer jordnær, men like fullt essensiell, kraftkilde i gudenes verden.

• Mímameiðr. I norrøn mytologi er Mímameiðr (norrønt for "Mimis tre") et tre hvis grener strekker seg over alle land, som ikke skades av ild eller metall, som bærer frukt som hjelper gravide kvinner, og i hvis høyeste gren sitter hanen Vidofnir. Mímameiðr er kun bevitnet i diktet Fjolsvinnsord. På grunn av paralleller mellom beskrivelsene av de to, anser forskere generelt Mímameiðr for å være et annet navn for verdenstreet Yggdrasil, sammen med det lignende navngitte Hoddmímis holt, en skog hvor Liv og Livtrase er forutsagt å søke tilflukt under Ragnarok. Mímameiðr blir noen ganger anglifisert til Mimameid eller Mimameith i moderne tid.

Mímameiðr nevnes i strofer av eddadiktet Fjolsvinnsord, hvor treet beskrives som å ha grener som strekker seg over alle land, bære hjelpsom frukt og huse hanen Vídofnir. Den første omtalen skjer når Svipdagr ber Fjolsvinn fortelle ham navnet på treet hvis grener når over alle land. Fjolsvinn svarer at:

Mímameid nevnt,

men mand ei véd,

af hvad rod det rundet er;

falder for det,

som færrest tror;

felder ei ild det, ei jern.

Denne strofen etterfølges av en annen hvor Svipdagr spør Fjolsvinn hva som vokser fra treets frø. Fjolsvinn svarer at frukt vokser fra treet:

Ud af dets olden

paa ild du strø

for kvinder i véers verk;

bæres til lys

da livsens frugt;

slig magt blandt mænd det er.

I notene til sin engelske oversettelse av denne strofen, kommenterer Henry Adams Bellows at denne strofen skal forstås som en forklaring på at når frukten fra Mímameiðr – som han identifiserer som Yggdrasil – er tilberedt, vil den sikre en trygg fødsel.

I en strofe ber Svipdagr Fjolsvinn fortelle ham navnet på den glitrende, gyldne hanen som sitter "på den høyeste gren". Fjolsvinn etterkommer dette og avslører at hanen heter Vidofnir:

Vidovne nevnt,

veirsæl staar den

paa gren af Mímameid;

med én angst den

uophørlig

slaar Surts viv Sinmara.

Rudolf Simek knytter Mímameiðr til Mímisbrunnr ("Mimes brønn"), som ligger under en av de tre røttene til det kosmologiske treet Yggdrasil. Simek konkluderer med at på grunn av brønnens plassering, er Mímameiðr potensielt et annet navn for Yggdrasil. I tillegg sier Simek at Hoddmímis holt ("Hord-Mímirs" holt) – en skog hvis navn refererer til den samme figuren og hvor Liv og Livtrase overlever Ragnarok – også kan være et annet navn for Yggdrasil, og derfor sannsynligvis er det samme stedet som Mímameiðr.

Den amerikanske filologen og professor emeritus i gammelnordisk og folklore ved University of California, John Lindow, er enig og bemerker at hvis figurene i stedsnavnene er de samme, er det sannsynlig at alle stedene ligger i nærheten av hverandre.

Skogens stille voktere: Kultfigurer av tre

Mannsfigur av eik, funnet i Broddenbjerg-myra nær Viborg i Danmark. Utstilt på Danmarks Nationalmuseum i København. Omtrent 600 f.Kr. (Foto: Stefano Bolognini, 2008. Commons.)

Tvers over de fuktige landskapene i Sentral- og Nord-Europa dukker det fra tid til annen tause vitner om glemte trosretninger opp fra torvmyrene: antropomorfe kultfigurer av tre, ofte omtalt som påleguder. Disse fascinerende arkeologiske funnene, som spenner fra grovt bearbeidede staurer til mer forseggjorte utskårne planker, gir et håndgripelig, om enn gåtefullt, innblikk i den åndelige verdenen til jernaldersamfunnene. Generelt tolket som kultbilder, tjente disse figurene sannsynligvis en rekke formål, fra å representere guddommer til å oppfylle votivgaver eller gi beskyttelse. Deres bevaring i vannmettede miljøer gir et unikt vindu inn i fortidens rituelle praksiser.

Det kronologiske spennet til disse trefigurene er bemerkelsesverdig og strekker seg fra mesolitisk tid til tidlig middelalder, og omfatter romersk tid og folkevandringstiden. Selv om flertallet av funnene er gjort i områder som historisk sett er forbundet med germansk bosetning, har det også blitt funnet eksempler i regioner med keltisk og senere slavisk innflytelse, noe som understreker et potensielt paneuropeisk fenomen som overskred strenge kulturelle grenser. Det store antallet av disse figurene som er avdekket i en myr ved Oberdorla i Thüringen, har vært avgjørende for utviklingen av en typologi som gir et rammeverk for å forstå deres mangfoldige former. Fra det tidligste mesolitiske funnet i Willemstad, Nederland, til et eksempel fra 1200-tallet, understreker utbredelsen av disse figurene mellom omtrent 500 f.Kr. og 500 e.Kr. deres betydning i jernalderen. Deres geografiske utbredelse strekker seg fra Irland i vest til Gorbunovo-myra i Russland i øst, med en merkbar konsentrasjon i våtmarksområder. Det enestående funnet i den alpine innsjølandsbykulturen ved Wasserburg Buchau minner om den overveiende elvenære konteksten for deres bevaring.

Den utbredte distribusjonen av disse antropomorfe pålegudene antyder en grunnleggende menneskelig trang til å materialisere det åndelige riket. Selv om de dokumenterte funnstedene sannsynligvis bare representerer en brøkdel av det opprinnelige antallet, antyder deres tilstedeværelse på tvers av forskjellige kulturer delte underliggende trosretninger eller parallelle utviklinger i rituelle praksiser. De hyppige funnene av disse figurene i tidligere myrlandskap peker på betydningen av disse liminale rommene i gammel europeisk kosmologi, kanskje som portaler til den andre verden eller som steder som var spesielt gunstige for rituell deponering. Den uheldige ødeleggelsen av potensielle funn gjennom torvutvinning understreker sårbarheten til det arkeologiske materialet og viktigheten av fortsatt forskning og bevaringsarbeid.

Braakmyrfigurene. Funnet i Schleswig-Holstein. Datert til 200-400 f. Kr. (Foto: Tieva, 2014. Commons.

Innenfor germansktalende områder kan tradisjonen med antropomorfe kultfigurer av tre spores tilbake til bronsealderen. Broddenberg-idolet, en gaffelgren med tydelige mannlige kjønnsorganer datert til omtrent 535–520 f.Kr., står som et tidlig eksempel på denne praksisen. På samme måte illustrerer Braakmyrfigurene, et mannlig og kvinnelig par, den tidlige utviklingen av disse formene ytterligere. Mens flertallet av germanske funn er konsentrert i myrer og andre fuktige miljøer som strekker seg fra Schleswig-Holstein til Norrland, antyder funnet av en figur i et tørt grøftekompleks ved Bad Doberan at deres plassering ikke var eksklusivt begrenset til våtmarker. Karakteristisk nok viser disse figurene ofte en mer abstrakt estetikk sammenlignet med andre samtidige kunstneriske uttrykk.

Interessant nok deler det norrøne ordet for gud, áss, et homonym som betyr "stang" eller "bjelke". Selv om den etymologiske koblingen fortsatt er omdiskutert, tilbyr Jacob Grimms forslag om at "gudordet" stammer fra stangliknende gudebilder en overbevisende, om enn spekulativ, forbindelse mellom den fysiske formen til disse figurene og selve begrepet guddommelighet. Uavhengig av den etymologiske gyldigheten, forsterker eksistensen av enkle stang- eller stolpefigurer, noen ganger funnet blant steinhauger, forestillingen om en potensiell forbindelse mellom oppreiste trekonstruksjoner og det hellige.

Litterære kilder, selv om de ofte er filtrert gjennom senere kristne perspektiver, gir også glimt av betydningen av kultfigurer av tre. Tacitus bemerker i sin Germania at selv om germanske folk hadde idoler, avsto de fra å gi dem menneskelige trekk. Senere beretninger antyder imidlertid en endring i denne praksisen. Eddadiktet "Håvamål" henviser til "kvistmenn", som kanskje gjenspeiler de mer rudimentære formene til disse trefigurene. Kristne misjonærskrifter nedvurderer ofte "idoler" av tre, slik som figuren av Frøy nevnt i fortellingen om Gunnar Helming. Ragnar Lodbroks saga beskriver en imponerende førti fot høy trestamme på Samsø, formet som en mann og reist for offerformål. Ibn Fadlans beretning fra 900-tallet om Volga-vikingene beskriver deres praksis med å ofre mat og drikke til høye trefigurer med utskårne menneskeansikter, omgitt av mindre lignende representasjoner – en scene som gjenspeiler de arkeologiske funnene ved steder som Oberdorla. Selv om islandske sagaer nevner öndvegissúlur (høysete-søyler) skåret med bilder av guder, krever deres senere kristne kontekst en forsiktig tolkning.

Basert på de omfattende funnene ved Oberdorla utviklet den tyske pre-historikeren Günter Behm-Blancke en nyttig typologi for klassifisering av disse antropomorfe figurene. Type 1 omfatter enkle staurer eller stolper, noen ganger med en fallos, mens en variant inkluderer et utskåret hode og hevede armer. Type 2-figurer er laget av gaffelgrener med et hode skåret på toppen, med kvinnelige eksempler som dominerer ved Oberdorla, mens mannlige ityfaliske figurer også finnes i Nord-Tyskland og Skandinavia. Type 3 består av plankefigurer skåret i silhuett, ofte med rudimentære indikasjoner på kjønn, antatt å ha hatt en apotropaisk funksjon. Til slutt beskriver Type 4 figurer skåret fra firkantet tømmer med et skråstilt hode og en base. Den overveiende bruken av eik i konstruksjonen av disse figurene gjenspeiler sannsynligvis dens holdbarhet i de vannmettede miljøene der de vanligvis ble deponert.

To treidoler fra myren Wittemoor i Hundsmühlen (Oldenburg), Niedersachsen, Tyskland. Sannsynligvis markerte de en trygg vei gjennom myren. Førromersk jernalder. Fotografert ved Landesmuseum für Kunst und Kulturgeschichte, Oldenburg. (Foto: Bullenwächter, 2006. Commons.)

Til tross for det rike arkeologiske materialet, forblir det en utfordring å definitivt tolke det nøyaktige formålet og betydningen av disse antropomorfe kultfigurene av tre. Deres forhold til navngitte germanske guddommer er vanskelig å fastslå, og representativiteten til de overlevende eksemplene er usikker. Likevel har flere tolkninger blitt foreslått. Behm-Blanckes forslag om fruktbarhetsofre støttes av tilstedeværelsen av seksuelle kjennetegn på noen figurer og deres hyppige assosiasjon med potteskår, dyrebein og, ved Oberdorla, menneskelige rester. En mulig opprinnelse i en falloskult har også blitt vurdert, selv om direkte bevis for en så utbredt praksis i germansk hedendom er begrenset. Alternativt antyder den utbredte ærbødigheten for pilarer på tvers av forskjellige kulturer en potensiell kobling til konseptet om verdenssøylen, slik som den saksiske Irminsul og den norrøne Yggdrasil, noe som peker mot en arkaisk tre-kult som en mulig underliggende innflytelse. Heiko Steuer tilbyr et nyansert perspektiv på Wittemoor-plankefigurene, og antyder at deres plassering på hver side av en plankesti gjennom en myr kan ha tjent ikke bare åndelige formål, som å bringe lykke og avverge ondt, men også en sekulær dekorativ funksjon. Dette fremhever potensialet for et mangfold av betydninger og motivasjoner bak opprettelsen og plasseringen av disse figurene.

De antropomorfe kultfigurene av tre fra jernalderen i Europa som overbevisende, om enn gåtefulle, vitnesbyrd om de åndelige trosoppfatningene og rituelle praksisene til tidligere samfunn. Bevart av selve miljøene der de ofte bevisst ble deponert, tilbyr disse stille vokterne i myrene uvurderlig innsikt i en verden der det materielle og det åndelige var sammenvevd. Selv om deres nøyaktige betydninger for alltid kan forbli delvis skjult, understreker deres mangfoldige former, brede geografiske utbredelse og spennende forbindelser til både litterære beretninger og bredere kulturelle fenomener deres dype betydning i det religiøse landskapet i jernalderens Europa. Fortsatte arkeologiske funn og tverrfaglig forskning lover å ytterligere belyse historiene som ligger i disse gamle treformene, slik at vi bedre kan forstå troen og ritualene til de som formet og æret dem.

Overgangen til kristendommen og ettervirkninger i folketroen

Krusifiks ca. 1150 fra Rinde stavkirke i Leikanger kommune, nå i Bergen museum. (Foto: Arild Nybø, 2004. Commons.)

Etter den nominelle kristningen av angelsaksere og saksere på 600- og 700-tallet, ble mange hedenske skikker knyttet til trær, som tilbedelse og gavegiving, gjort til straffbare handlinger. Til tross for dette skildrer beretninger fra 1000-tallet en fortsatt praksis med å legge ned votivgaver ved trær i England og tilbedelse i lunder i Sachsen. Engelske botslover fra 1000-tallet forbød eksplisitt bruken av en friðplott eller friðgeard – et fredelig område rundt steiner, trær eller kilder.

I senere folketro ser vi at offergaver ble gitt til treånder, som Askafroa i Norden (dansk Askefrue og tysk Eschenfrau), eller "Three green ladies" (dvs. trær) i England. I sistnevnte tilfelle var gavene til trærne eksplisitt knyttet til en gjengave i form av økt jordfruktbarhet. Det eksisterer også en skandinavisk folketradisjon der bønder ga små offergaver til et "vardtre", ansett for å ha en beskyttende funksjon over familien og gården.

Overgangen fra germansk hedendom til kristendom var en lang og kompleks prosess, preget av både brudd og kontinuitet. Selv om den nye religionen etter hvert etablerte seg som den dominerende, klarte mange elementer fra den gamle troen å overleve, ofte i modifisert form, innenfor folketroen og lokale tradisjoner. Respekten for trær, som hadde spilt en sentral rolle i den hedenske kulten, er et tydelig eksempel på dette. De nye kristne lovene som kriminaliserte hedenske skikker knyttet til trær, vitner om hvor dypt rotfestet disse tradisjonene var i befolkningen. Til tross for forbud og straffetrussel, fortsatte folk å søke til trærne for å utføre ritualer og gi offergaver. Dette indikerer at den åndelige betydningen som ble tillagt disse naturlige elementene ikke forsvant over natten med den formelle innføringen av kristendommen. Trærne hadde i århundrer vært knyttet til det guddommelige, og denne assosiasjonen lot seg ikke så lett viske ut.

Beretningene fra 1000-tallet som nevner fortsatt offergavelegging ved trær i England og tilbedelse i lunder i Sachsen, understreker denne vedvarende tilknytningen til de gamle helligdommene i naturen. Selv om den offisielle religionen fordømte slik praksis, fortsatte den å eksistere i det skjulte, sannsynligvis fordi den svarte på dype åndelige behov og var en integrert del av folks kulturelle identitet. Forbudet mot friðplott og friðgeard, fredelige områder rundt naturlige elementer, viser også at disse stedene fortsatt ble ansett som spesielle og potensielt hellige av befolkningen.

Etter hvert som tiden gikk, og kristendommen ble mer konsolidert, endret karakteren av troen knyttet til trær seg. Direkte tilbedelse av trær som guder ble gradvis erstattet av en tro på treånder eller beskyttende vesener knyttet til spesifikke trær eller steder. Skikkene med å gi offergaver fortsatte imidlertid i mange tilfeller. Eksemplene med Askafroa i Skandinavia og Tyskland, og "Three green ladies" i England, illustrerer hvordan den gamle ærbødigheten for trær ble transformert til en tro på overnaturlige vesener som bodde i eller var knyttet til trærne. Ideen om en gjensidig utveksling mellom mennesket og naturen, der gaver til trærne ble belønnet med økt fruktbarhet, er et interessant eksempel på hvordan hedenske forestillinger kunne integreres i en ny kontekst. Selv om de gamle gudene kanskje ble glemt eller demonisert, fortsatte troen på at naturen besatt en iboende kraft som kunne påvirke menneskers liv. Den skandinaviske tradisjonen med "vardtreet" er et annet tydelig eksempel på denne kontinuiteten. Tanken om at et spesielt tre kunne fungere som en beskytter av familien og gården, med bønder som ga små offergaver for å sikre dets gunst, viser hvordan respekten for trær ble overført til en tro på deres beskyttende evner. Dette var en måte å opprettholde en forbindelse til den naturlige verden på et åndelig nivå, selv etter at den gamle religionen formelt var forlatt.

Samlet sett viser ettervirkningene av den hedenske troen på trær etter kristningen en fascinerende blanding av tradisjon og transformasjon. Selv om den offisielle religionen forsøkte å utrydde de gamle skikkene, fortsatte de å leve videre i folketroen, ofte i nye former. Dette vitner om den dype og varige innflytelsen naturen, og spesielt trærne, hadde på den germanske kulturen og spiritualiteten.