Landet med de mørke skibene - Den lange vesterveg

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Den lange vesterveg


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.





Bjørn Brynjolvsson heter en av heltene i en islandsk ættesaga som begynner med fortelling om norske høvdinger i Harald Hårfagres tid. Bjørn er fra Aurland i Sogn. Han er stor "farmann", ligger stundom i viking og stundom i handelsferd. En vår får han det råd av sin far å seile til Dublin med kjøpskibet, "det er gjæveste ferden nu". Bjørn reiser, og fører med sig bort en høvdingdatter som er nektet ham; reisen blir en flukt. "De seilte ut efter Sognefjorden og så til havs, men fikk ikke bør som de skulde, og drev lenge omkring ute i sjøen. En dag seilte de i hårdt vær vestover og inn mot Hjaltland."

Hjaltland - Shetlandsøyene - ligger på høide med landet mellem Hardanger og Sogn, omkring 30 mil fra Norgeskysten; under gode vindforhold går det an å seile ditut på halvannet døgn eller så. Øene er mange, små de fleste. Berget som stiger av havet eller torven, når her og der en høide på 400 til 500 meter. Men det meste av Shetland er åser, lav hei og slette - skogløst alt sammen.

Bjørn Brynjolvssons skib blev skadd, fortelles det, da Bjørn landet i stormværet. Det var ved Mosøy (Mousa) han la til. Der stod det en borg hvor ingen bodde, den gav følget ly.

"Borgen" står der ennu: et rundt, mektig stentårn. Byggverket er eldre enn fra Shetlands norske tid, det er et av de "piktiske tårnene" som det finnes så mange av på alle de skotske øene og i Skottland selv. Finnes eller fantes; for lite er levnet. En engelskmann som besøkte Shetland i 1834 og blev rodd mellem øene i "en solid norsk båt med tre par årer", forteller om ødeleggelsen som er gått for sig, han nevner en borg som "stod til for nogen få år siden" : da trengte grunneieren byggesten. Resten gjorde "de tunge stormene forrige vinter": havet gikk op i borgen og tok med sig ned masser av det gamle murverket.

Øene langt mot nord som ireren Dicuil sier lå mennesketomme gjennem tidene, til eneboere fra Irland fant dem, kan bare være Færøyene. Ordene passer ikke på Shetland med alle de piktiske tårnene.

Det piktiske tårnet på Mousa, Shetland.

Det er mange gåter ved pikterne; deres sprog er borte, hørte de til kelterne eller ikke? I det 12. år hundre blev det sagt på Orknøyene, som forlengst var blitt nordmannsbygd nu, at "peterne" (pikterne) der ute hadde vært et folk av dverger; om kvelden og tidlig på morgenen var de fremme og bygget de merkverdige borgene sine, men om dagen lå de gjemt under jorden. Likedan i norsk bygd på Hebridene: også der hadde folket vært dverger eller mindre enn det, blev det sagt; i en skotsk rapport fra det 16. århundre står det om ørsmå "menneskeben" som ligger nede i "dvergkirken" på øen Lewis. Forsvunne fortidsfolk pleier ellers å bli svært høivokste i senere slekters fantasi; men i landene som hadde de piktiske tårnene, fantes det også eldgamle "jordhus" hvor det var særdeles lavt under taket; så her hadde fortidsfolket tydeligvis nok vært et dvergfolk!

De eldste kildene vet om piktiske stammer som er farlige. I tidlig middelalder hadde folkeætten en makttid, pikterne i Nord-Skottland og på øene ved Skottlandskysten var en plage for briter og irer.

Brysomme sjørøvere fra Orknøyene er nevnt. Men pikterne kjempet sig imellem også; og de på fastlandet hadde flåtemakt nok til å kue sine frender på øene. De "ødela Orknøyene"- så står det i et irsk notat til året 682. En menneskealder senere er det "krig mot Orknøyene" igjen. Og kanskje var det smått med folket der oppe, da nordmennene kom; Orknøyene og Shetland blev nordmannsbygder - med norske stedsnavn og norsk sprog.

Hvad ø-pikterne fikk for skjebne, er uvisst. Det er mulig de gikk op i innflytterfolket, og mulig at de rømte eller blev utryddet. Den eneste kilde som har noget om det, er en Norgeshistorie fra tiden ved år 1200; forfatteren sier at norske vikinghøvdinger som drog til Orknøyene i Harald Hårfagres dager, tok hjemmet fra pikterne og "papene" som var der, og "ødela" dem helt. Nu kan jo ikke dette sene vidnesbyrd ha synderlig vekt; men så langt det gjelder papene, de geistlige, finnes et tilsvarende og meget eldre, det er Dicuils ord ved år 825: Oppe på Færøyene er det ikke lenger irske eneboere - "på grunn av røvere, nordmenn".

De første nybyggerne fra Norge kom til de skotske øene lenge før Harald Hårfagres tid, før år 800 allerede; det slutter arkeologene av gravfund.

I stor monn hadde alle "gruppene det samme å by på: Holmene med sjøfuglen; havet med selen, hvalen og silden; de små innsjøene med ørreten. Og det fuktige, milde klima var felles, og stormværene - og skogløsheten; torven fikk være brensel. Men enda blev det forskjell; på Orknøyene fantes det en god del jord som var til å dyrke; Shetland hadde beitemark først og fremst; ikke meget som kunde bli åker og eng.

Og forskjellen i beliggenhet bidrog til å skape forskjell i vilkår. Det står i fortellingen om Bjørn Brynjolvsson som stakk til havs og aktet sig til Irland, at kong Harald vilde ha kvinnerøveren drept og sendte bud om det til Orknøyene og til Suderøyene (Hebridene) og helt til Dublin. Det er vikingveien vestover som nevnes. Hjaltland (Shetland) har sagaskriveren ikke tatt med; og nordmenn i Dublinferd behøvde ikke å "ta med" denne øgruppen, den lå for sig, langt mot nord; et havstykke på åtte mil skilte den fra Orknøyene ved Skottlandskysten. Det vil si at den skotske verden vedkom hjaltlendingene mindre enn den vedkom Orknø-folket; og det igjen vil si at Hjaltlandsbøndene kunde ha det forholdsvis fredelig. På Orknøyene som lå midt i vikingveien og på kort avstand fra Piktland-Skottland, var det kort til ufreden også, her var den en fare - og en fristelse, her blev det bruk for en høieste høvding, en "jarl". På Hjaltland som i andre norrøne nybygder, fantes loven og tinget; men det finnes ingen hjaltlandsk høvdingsaga. Orknøyjarlene bredte sin makt til den nordlige øgruppen også, somme av dem iallfall. Men hjaltlendingene hadde (eller fikk efterhvert) sin meste handelsforbindelse med Norge; og Norges konge la øene under kronen til slutt, Orknøyjarlen mistet dem.

I sundet - strømmen - mellem Skottland og Orknøyene ligger Stroma, dit er det kort fra fastlandet; op til den tette gruppen av Orknøyer er det en mil eller deromkring. Avstanden fra øene til Norge, til Jæren og Sunnhordland rett i øst, blir noget over 40 mil.

Folketallet er det samme på Orknøyene og på Shetland, omkring 21 000 mennesker; Orknøyområdet er lite, det er mindre enn Shetland, men har sin bedre jord. På flere steder kan berget ruve, på havssiden især; men mest er Orknøylandskapet slette og lav bakke - og er enda ikke altfor fredelig. I sundene utenfor går størmmen strid; og stormen og havet har makt med sig når de kommer, på den bratte kysten i vest kan søen springe langt op i bergveggen, skumdrevet står over klipper som er mere enn 109 meter høie.

Hebridene lenger mot syd - i havet vest for Skottland - blev "Suderøyene" for folket som kom nordfra. Det er to rekker Hebrider, en ytre og nordlig, og en indre som følger Skottlandskysten sørover. I den ytre rekken er øene sandmark og lavt berg og myr og gressmo; kornland forekommer. På øer i rekken innenfor og sønnenfor kan beitene være rike; men her er det høiere fjellmark også, på Skye når fjellet en høide av innimot 1000 meter.

Engelskmannen dr. Samuel Johnson - vismannen, "doktoren" over alle andre - besøkte de treløse, blåsende øene høsten 1773; støttet til en engelsk, mektig stokk av ek vandret han omkring i landskapet. På Mull blev stokken borte for ham, og det kunde ikke være tvil, en eller annen hadde tatt den og aktet nok ikke å gi den tilbake. "Nei, nei, min venn! Det kan man ikke forlange av noget menneske på Mull. Tenk Dem, sir! verdien av et slikt stykke tømmer her!" En solid båt med tre par årer bar Samuel Johnson over til Skye en dag; men båten var bygget i Norge. Det fortelles, sier doktoren, at den norske bonde er sin egen håndverker; småbonden på Hebridene - hvad han nu kan ha av evne - mangler emnet som trenges; han får være glad for stenene han kan stable sammen til en hytte, et vern mot stormene.

"Vinteren på Hebridene er ikke stort annet enn regn og vind." Et hårdt land og et fattig land! På Skye skiller bøndene mellem "lang" kornmark og "kort"; den korte har sitt navn av at plogen er for stor for den, oplyser doktoren. Han antar at plassen blir stående tom efter hver liten bonde som gir op og utvandrer fra Hebridene; "ingen som er født annensteds i verden, vil velge dette landet til hjem for sig."

Men "skotter" fra Irland hadde valgt det til sitt hjem i den hellige Columbas dager og før; skottene bredte sin makt og misjon her, på bekostning av pikterne og hedendommen. Og nordmennene kom til "Suderøyene - til fisket og fangsten her ute, til mildværet som lettet saueholdet, og til annet som kunde være fordelaktig: innenfor lå Skottlandsfjordene, sønnenfor lå Irland, det var mulig å tjene på handel og ikke umulig å tjene på "hærferd". Gravfundene tyder på adskillig velstand hos innflytterfolket ; og høvdingmakt reiste sig tidlig i nybygden. Den blev ellers omstridd bygd; det hendte at Orknøyjarlen eller Dublin-kongen eller kongen av Man skaffet sig myndighet på øene, til slutt blev Suderøyene varig forenet med Man.

Denne øen - omkring fem mil lang, to mil bred - ligger i Den irske sjø, et godt stykke sønnenfor de sydligste av Hebridene. Den er "bedre", skriver en sagaforfatter, enn nogen av Suderøyene. Et høidedrag med et "Snæfell" øverst går over øen i lengderetningen; gjennem løvrike dalsøkk skummer bekker ned mot grønt bakkeland og slette. Det er fruktbart her.

Irer og briter bodde på Man da nordmennene kom. Den norske nybygd var antagelig til før midten av det 9. århundre allerede. Vel hundre år efter hadde Man konger som herjet på kystene av Irland og Britannia. - Fra den gamle tiden stammer det selvstyre øen ennu har, med tinget som samles hver sommer til møte på Tynwald Hill ("Tingvollhaugen"). Nordiske stedsnavn finnes det mange av på Man; og det finnes gravkors, minnestener, med runeinnskrift på nordisk sprog. Korsene er fra den senere del av vikingtiden; og i innskriftene de bærer, kan keltiske navn veksle med nordiske, Torleivs sønn heter Fiac.

Folket som nordmennene møtte på Hebridene og Man, blev trengt tilbake av innflytterne, men ikke trengt ut. I gammel litteratur er ingen ting sagt om det norske landnåm på øene; men stedsnavnene der ute kan si litt. På den nordligste av Hebridene er de norske navnene i avgjort flertall, lenger mot syd blir de i mindretall, og på Man dominerer keltiske stedsnavn. Bare fredelig er det knapt gått for sig, da nordmennene kom og tok land og makt; og fredelig blev det ikke så snart i disse strøk hvor vikinger stadig var på ferde og vikingriker reiste sig. Men skillet mellem nybyggerne og den eldre befolkning på øene blev utydeligere efter hvert, rasene blandet blod, og nordmennene blev vunnet for kelternes kristendom. Riktignok varte det før kristen kultur stod trygg her ved vikingveien: Columbas kloster på lona stod her - og sank her gang efter gang.


__________


Irsk notat til året 825: "Blathmac på Columbas lona led martyrdøden for hedningers hånd." Mere har ikke årbøkene om det. Men en dikter som levde på lang avstand fra Hebridene, fikk høre om Blathmacs død og skrev til martyrens ære. Det var munken Walafrid av Reichenau, "mannen med barnesjelen".

Hans kloster lå på en ø i Bodensjøen. Walafrid elsket denne grønne øen med blomstene i klosterhaven og bøkene under "de lave tak". Her var freden og klarheten, utenfor var det "skyet". En dag kom budet om hedningenes krig mot de hellige oppe i havet; Walafrid gjengir det slik:


"Blathmac, abbed i et Irlandskloster, ønsket å ha det høieste, å vinne den kronen som martyrdød gir; han visste at flokker av hedenske "daner" pleide å hjemsøke lona, det lokket ham dit, han gikk inn i Columbas kloster. En dag blev det fortalt ham at hedningene var nær og nok vilde komme. Da samlet han brødrene og sa: "Nu skal alle prøve sig selv; de som mener de har styrke til å møte skjebnen for Kristi navns skyld, blir her med mig; måtte en fast tro holde oss beredt! De vekere og de skrekkslagne skal skynde sig å flykte; må Han som holder sin hånd over flyktende, beskytte disse mindre sterke!" Brødrene stod der, grepne; de sa sig enige med Blathmac, ingen skulde tvinges til noget, enhver skulde handle som hans styrke var til. Og somme søkte bort, de visste om tilfluktssteder og gjemte sig der. Andre blev hvor de var. - Blathmac skjønte at hedningene vilde ha det kostbare skrin med relikvier av Columba; han bad munkene grave ned skrinet. En morgen i solopgangen kommer fiendene; de løper gjennem husene, truer og myrder; Blathmac finner de foran alteret. Hvor har han gjemt Columbas skrin? Han svarer dem i deres eget sprog, sier at han vet ikke hvor skrinet er gjemt."


Men hadde han visst stedet, la han til, vilde han aldri nevnt det for dem. De hugger ham ned.

Hedningene hadde herjet lona i 795 allerede, ved inngangen til vikingtiden. Syv år senere: "Columbas lona blev brent av hedningene." Og i 806: "Munkene på lona, 68 i tallet, blev drept av hedningene." Så sent som i 986 blev klostersamfundet hjemsøkt, av danske vikinger som kom på juleaften; de drepte abbeden og 15 mann av hans geistlighet - det var nede ved sjøen i nord, sier overleveringen, på en sandstrand som ligger der skinnende hvit. Hundre år senere lot en skotsk dronning bygge op Columbas kloster "som krigens storm og alderen hadde lagt i ruiner".


__________


Ved Shetlandsøyene (Hjaltland).

Da vikingene hadde tatt makten på sjøen, blev det vanskelig for skottene i det nordvestlige av Stor-Britannia å holde ved like forbindelsen med Irland, landet de var utgått fra nogen hundre år i forveien; mere enn før fikk de vilkår felles med pikterne, sine naboer i øst og nord. Og de to folkene kom - gjennem krig - til en ordning med hverandre; pikterne måtte bøie sig for skottenes konge Kenneth, herredømmet blev hans fra havet i vest til havet i øst. Slik opstod i 844 kongeriket Skottland. Navnet var riktignok "Pictavia" (Piktland) til henimot 900; så "Alba" en tid; først langt inne i det 10. århundre kommer "Skottland" - som før hadde vært et navn på Irland.

Kong Kenneths rike var mindre enn Skottland er nu, det hadde ikke langt mot syd. Landet omkring Edinburgh var angelsaksisk område; og ved Glasgow og ut mot sjøen der vestpå hadde briter et rike, Strathclyde. Det kom til Skottland i det 10. århundre; og landet ved Edinburgh fulgte etter. Men først hadde kongeriket Skottland-Piktland fått kjempe for livet.

"Amlaib Conung", den mektige norske herskeren i Dublin, angrep riket i 866; sammen med sin bror "Auisle" førte han en hær til "Pictavia", der var han en god del av året, krevde tributt og tok gisler. Næste gang hjemsøkte han både Strathclyde og Skottland; nordmennene på de to hundre skibene i Amlaib Conungs flåte seilte tilbake over Den irske sjø med fullt av fanger ombord: briter, pikter, angelsakser. Denne gang hadde Amlaib ført krig uten knisle; broren levde ikke lenger. Han hadde vært så uforsiktig, fortelles det, å spørre Amlaib om han ikke kunde få overta hans hustru - som var datter av Skottlands konge Kenneth.

"Amlaib, nordmannernes konge", seilte hjem til Norge i 871, til en krig som han knapt er kommet levende fra. Nu blev det "Oistin", sønnen, som angrep Skottland; "nordmannerne" herjet i landet et helt år igjennem, så blev Oistin "sveket og drept av Albas menn" (skottene). Men den norske kongeslekten slapp ikke sitt tak på "Alba"; ætlinger av "Imhar" (Ivar), Amlaibs bror og konge i Dublin etter Amlaib, hjemsøkte riket. Da var det skottene fant sin hjelper, den hellige Columba skulde hjelpe dem:

Unge kong "Imhar" var kommet til landet med en veldig hær; skotterhæren stod foran den en kveld. Den natten fastet "Albas menn" og bad til Gud og til Columba; "og de ropte høit på Gud og gav rikelig almisse av mat og klær til kirkene og de fattige, og mottok Herrens Legeme av prestenes hender og lovte å gjøre det gode deres prester bød dem, og sa at de i hvert slag vilde ha til fane - forrest i hæren - Columbas krumstav". De kalte staven "Seier-i-kamp". Og det blev et navn som passet, både denne gangen og mange andre. Til slutt varte det lenge før Lochlannsmennene våget et angrep igjen.

Det skotske rike blev stående. Men på skotske kyster flyttet de fremmede inn, norske nybygder reiste sig der.

Pentlandsfjorden (Piktlandsfjorden) heter sundet mellem Orknøyene og Skottland. Sønnenfor sundet kommer Caithness, nordmennenes Katanes, lengst ute med lavt land, så med høislette og fjell - begynnelsen til de skotske høilandene. Området syd for Katanes, langs Nordsjøen og vestover op i berget, blev "Suderland" for folket som kom nordfra, og heter Sutherland i dag, så lite "sørland" det er for skottene. Orknøyjarlens flåte skaffet jarlen makt over kystene her nord; og fra jarlens øer kan de norske nybyggerne være kommet. De var her i det 10. århundre, om ikke før.

Også på Atlanterhavssiden av Skottland, innenfor rekkene av Suderøyer - og av norske skib - satte nordmenn bo: i et fjordland og fjelland som minner om kystlandskapene i det sydvestlige av Norge. Flåtemakt til å stenge kysten hadde ikke skotterkongen nogensteds; og foreløbig så han sine største muligheter ved grensen mot briter og angelsakser, grensen i syd; der kunde riket vokse.

Det er stedsnavnene som oplyser mest om den norske bosetning i Skottland; noget forteller jordfunne saker; i bøkene står det ikke stort. Om forholdene på 1100-tallet heter det i keltisk overlevering: Alle øene fra Man til Orknøy, og hele vestkysten av Skottland op til Caithness i nord, var i hendene på Lochlannsmennene; og skottene på disse kanter, så langt de blev her, måtte holde til i skogene og fjellmarken. - Men bare uvennskap og fjernhet har det nok ikke vært; i gode kilder finnes det antydninger om tidlig raseblanding i nordmannsbygdene på det skotske fastland.

Vestkysten av England var i stor monn et Britannia da vikingtogene begynte: kelter, briter, hadde sine småriker her, i Strathclyde og Cornwall - riktignok var angelsakser trengt frem til kyststriper mellem disse områdene og holdt de tre britiske landene skilt fra hverandre.

Nordmenn slo sig ned på kysten av det sydlige Wales. Lenger mot nord, i Lancashire, Westmoreland, Cumberland, blev det tett norsk bygd - og ikke ved havet og havskodden bare, innflytterne tok sig frem til dalene mellem de høie cumbriske fjellene; her i "sjøenes land", som engelsk diktning fra nyere tid har gjort så berømt, ryddet nordmennene dalbunnen og reiste gårder der nede. Kelterne hadde sin jord lenger oppe i berget; kanskje blev de gjort til træler nu og fikk gjæte sauer for nybyggerne. Ingen vet noget; historien om den norske bosetningen blev ikke skrevet; og stedsnavnene som forteller om den, forteller og fortier.

Ophavet til en av de norske nybygdene ute ved havet er kjent. Innflytterne kom fra Irland. Ved år 900 blev nordmennene der i landet overrasket av en irsk vekkelse; abbeden av Bangor, "en hellig mann", fastet og bad for Erin som hedninger ødela, og fikk "Erins helter" til å tro og ville som han. Det blev et korstog av det; irerne stormet Dublin, vikinghøvdingene forsvant fra landet for en tid. - Og nu kommer fortellingen om høvdingen "Hingamund" og hans nybygd på Enlandssiden av Den irske sjø.

Hingamund forlot Irland og seilte til øen Anglesey ved kysten av Wales; men der blev han slått av briterne. Han var nu "trett av krig"; han vendte sig til Æthelfled, en angelsaksisk kongedatter som rådde over kystland nord for Wales, og bad henne om jord: han vilde bosette sig og bygge staller og hus. Det skulde han få, sa Æthelfled; land blev overlatt i Hingamund og hans nordmenn i nærheten av havnebyen Chester; og der holdt han sig stille en tid fremover. Men til slutt blev Chester for stor en fristelse for nybyggerne, byen var rik, og gode jorder lå tett inntil. Hingamund søkte op norske høvdinger og danske (som det fantes mange av lengere øst) og klaget for dem over det fattige landet Æthelfled hadde gitt ham; der kunde ikke han og hans menn ha det bra. Nu vilde han de skulde slå sig sammen, alle høvdingene, og ta det rike Chester med makt; eller byen var kanskje å få med det gode, om de bare samlet sig.

Det var den ikke. Æthelfled - Alfred den stores datter - sendte krigsfolk til Chester; og da nordmennene og danene angrep byen, blev de slått. I nordmannshæren var det mange irer, folk "de fremmede" hadde fostret. Til disse mennene kom det bud fra Æthelred; hun lot si det vilde lønne sig for dem å minnes, at hedningene i grunnen var fiender av dem som av henne. Irerne forstod Æthelred; de kunde ikke få sig til å svike "Lochlannsmennene"; men mot danene, som var nye for dem, brukte de list og fikk drept en mengde.

Nordmennene, "modige og ville som de var", gikk til angrep på Chester igjen; under flyttbare tak av flettverk sprang de inn mot muren og prøvde å slå åpninger i den. Angelsakserne oppe på muren kastet store stener som ødela stormtakene; da sørget nordmennene for sterkere stolper under flettverket. Men nu fikk de over sig kokende vann og øl fra alle kjeler i byen; de måtte legge huder over sine tak. Da kom alle byens bikuber ned; og det blev for meget for dem, de gav op. - "Men det varte ikke lenge, før de søkte kamp igjen." Nordmennene blev boende i Chester-landet, mellem sjøen og heien, ennu ligger deres "Thingwall" der. Og det later til at de med tiden slapp inn i byen også, til havnen og handelen i Chester.


__________


Flere ganger er det nevnt i kildene at danske vikinger var på ferde ved kystene lengst mot vest. Men først og fremst var det nordmennene som søkte hit, hav og strand blev deres. Danskene hadde lengere vei; og i hårde lande som de skotske øylandene har de kanskje ikke følt seg synderlig fristet til å kolonisere; her kom norske vestlendinger til vilkår de var nogenlunde fortrolige med - mindre fortrolige med kårene var dansker som la inn til denne kysten.

"Rannveig eier dette skrin", så står det i runer på skrinet - et irsk relikviegjemme som "Erins menn" ikke hadde tenkt til nogen Rannveig. En mengde irske arbeider er gravd op av jorden i Norge, ytterlig få er funnet i andre nordiske land. Men det sier også noget at irske ting er i flertall mellem de hjemførte sakene som kjennes fra vikingtidens Norge.

Shetland og Orknøyene, Skottland og Hebridene, Irland og det vestlige av England blev den egentlige vestrveg for norske vikinger og nybyggere. Stammen hadde med meget, den "bygget" Færøyene og Island også, den hadde et overskudd av folkekraft. En grense måtte det bli allikevel. I annen halvpart av det 9. århundre var det norsk masseutvandring til Irland og Island; men den veldige vikinghæren som i denne tiden hjemsøkte frankerriket og det sydlige og østlige av England, var ingen nordmannshær. I kildene nevnes en rekke førere som tydelig nok er av dansk ætt; mest var det dansker som fulgte denne midtre vikingveien. Den midtre - for det fantes en ytre vei foruten den norske i vest: det var svenskenes vei innefter Østersjøen, til Russland, Svartehavet og Konstantinopel.

Men selv om nasjonalitetene hadde hver sitt interesseområde, var de ikke stengt ute fra hverandres "veier"; og folk av norsk herkomst finnes på alle veiene. Det har bodd en del nordmenn i Midt-Ængland ved siden av danene der; og i det nordøstlige England, oppe i York-området og nordenfor, blir de norske stedsnavnene mange, i somme strøk er tallet av dem større enn tallet av danske navn. Grunnen - eller en av grunnene - kan være, at konger av Ivars- ætten i Dublin kom til York ved år 900 og fikk makten over Yorklandet.

I Frankrike herjet "Vestfoldmenn" (Westfaldingi har kilden) i begynnelsen av 840-arene; det var i traktene syd for Bretagne. Vikinger tra Norge kom langt mot syd. I en irsk bok er det fortalt om nordmenn, to unge høvdingsønner, som seilte til Spania og lenger - og opdaget til slutt at det var "galskap" av dem å "glemme sine nærmeste og dra fra land til land, verden igjennem"; da var de kommet til Marokko, landet med "de blå menn".