Landet med de mørke skibene - Innledning

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Innledning


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.






«Landet med de mørke skibene» er første bok i et planlagt kulturhistorisk verk om Norge i sagatiden, med fellestittelen «Dronning Ragnhilds tre».

Slik gikk det imidlertid ikke. Paasches kamp mot nazismen førte til at han måtte rømme til Sverige, hvor han fortsatte sitt motstandsarbeid til han døde i 1943.

Om «Landet med de mørke skibene» skriver professor Francis Bull i Essays i utvalg, 1996:

«Det bindet som foreligger, er både åndfullt og merkelig - med en mangfoldighet av intime småtrekk som fører fortidens mennesker nær innpå livet av oss, og med vide utsyn og store tankeperspektiver. Ujevnt kanskje, og somme ganger springende, men beåndet av en historisk fantasi og levendegjørende fremstillingsglede som søker sin like. Det følgende bind skulle ha handlet om møtet mellom "forn" tro og kristen tro. I Uppsala holdt Paasche i begynnelsen av 1940-årene en forelesningsrekke om dette emnet; noen av hans manuskripter og opptegelser til disse forelesningene er senere blitt utgitt.»

En utførlig bokliste var ment å skulle komme ved slutningen av verket. Av den grunn vil leseren av «Landet med de mørke skibene» savne fortløpende kildehenvisninger. I slike stunder er det viktig å ha i mente Fredrik Paasches uomtvistelige ry som en av sin tids fremste litteraturforskere og som historiker.


Knut Rage, Heimskringla.


__________


Fredrik Paasche (1886-1943). Foto: Riksarkivet. Ukjent dato. Commons.

Snorre Sturlason forteller om Ragnhild, Halvdan Svartes hustru, som blev mor til kong Harald Hårfagre: Hun drømte at hun stod i haven hun hadde, og tok en torn ut av sin serk. Og som hun stod og holdt den, vokste tornen og blev til et stort tre; det hadde jorden og blev rotfast, og det løftet sig høit mot himmelen. Nederst var treet blodrødt, lengere oppe på stammen skinnende grønt og opp mot grenverket snehvitt. Det gikk mange store grener ut fra stammen, somme høit oppe, andre et stykke ned. Kvistene på treet var så store at de strakte sig over hele Norge og enda lengere ut.

"Lochlann med de mørke skibene" er Norge kalt i gammelirsk diktning som forteller fra vikingtiden.

Om Norge og norske mennesker i denne tiden handler boken som har tatt navn efter uttrykket den irske dikteren bruker. Men også den utenlandske kultur som nordmenn møtte - og tok opp meget av efter hvert - kommer med i fremstillingen.

Skildringen av livet i hjemlandet er først og fremst bygget på vidnesbyrdene den gamle diktning gir. Bare sparsomt er de islandske ættesagaene brukt; de forteller meget om hverdagslivet og tankegangen i vikingtiden; men opfatningen av det svundne kan i stor mon være bestemt av forholdene i sagaskrivernes egen tid. Sparsomt brukt er de gamle lovene og tekstene vi har, fra kristen middelalder. Så blir diktningen hovedkilden; og den oplyser langt, den lar oss se at "det norrøne sinn" i hedensk tid var mangfoldig og ikke fattig.

Det skilles - her i boken - mellem det vi kan vite og det som er sagn. Men sagnet også er fortalt. Den norgesnistoriske fremstilling i boken gir tankens historie bred plass; da blir sagnene og gudemytene en førsterangs kilde.

Slutningskapitlet er både slutning og noget av en innledning. Det er meningen at arbeidet skal føres videre gennem den såkalte sagatiden, ned til 1319 da kongsretten døde ut. Med den samlende titelen "Dronning Ragnhilds tre" (det gamle billedet på kongsætten) er rammen om verket antydet.

Den korte fortellingen om forhistoriske tider er skrevet for at historien skal ha bunn. Forfatteren har ikke fagmannens forutsetninger for å skildre de skiftende arkeologiske "alderne" og måtte - så godt eller dårlig han kunde - bygge på fremstilinger andre har gitt. Somme av fagmennene er citert i boken: Magnus Olsen, Haakon Shetelig, A. W. Brøgger, Mogens B. Mackeprang. Flere kunde nevnes: Sigurd Grieg, Bjørn Hougen, Anathon Bjørn, Sune Lindqvist, Gunnar Ekholm - og enda er ikke alle nevnt og takket.


Fredrik Paasche i forordet til "Landet med de mørke skibene", 1938.