Landet med de mørke skibene - Kong Nors rike

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Kong Nors rike


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




Det er i en av vognene på Bergensbanen, på vestsiden av fjellet, det har båret utfor en god stund. Ved et vindu hvor ruten er nede, har en eldre mann og en 7-8 års jentunge delt plassen mellem sig, de står og ser på fossene. Mannen får lyst på en prat og begynner: "Det er meget vann her på Vestlandet." "Det er rent!" sier barnet og peker ivrig.

En norsk dikter skriver fra en reise gjennem Norge sommeren 1935: "Vannet er rent og klart, og alt som det strømmer henover er skinnende rent, grums kan ikke feste sig der hvor denne uavladelige kraft fra rene kilder oppe i fjellene farer frem. - At dette levende vann strømmer og strømmer gjennem landet uten ophør, mens slekter kommer og forsvinner, det har for mig hellig verdi."

I gammel tid allerede kan mange her i landet ha syntes det var helg ved dette "levende vann". I Eddadiktet Voluspå står det nogen ord om jorden som en gang skal synke i havet, og stige igjen, og være en bedre jord enn før, et hjem for fredsæle gudeslekter. Et eneste landskapsbillede finnes i skildringen av denne gjenfødte jord, og det er billedet av stort fjell hvor fosser faller og ørn flyver.

Dette landskapet kommer igjen i diktningen om Helge Hundingsbane, som er elsket av norner og valkyrjer og har gudeglans over sig. Ørner skrek da Helge blev født, og "hellige vatn lå ned fra Himmelfjell".

Folk har dyrket slike "hellige vatn", det ser vi av norrøn litteratur fra kristen tid, der tar man sine forbehold. En norsk konge advarer mot å tro at det finnes mektige "vetter" i fossene; en skald priser sin kristne kunst med å si at han ikke har lært den "under fosser".

I diktningen om Helge Hundingsbane er naturen grenseland til en mytisk verden, det er den ofte i norrøn diktning. Men like ofte kan skaldene, og de hedenske skaldene allerede, nevne den uten tanke på det mytiske, på guder og jotner og alver; den er der bare for sin egen skyld, er vakker eller veldig, eller vanskelig kanskje, og farlig.

Skjeggedalsfossen, Hardanger.

Vidnesbyrdene om norrøn naturfølelse må vi ikke søke i sagalitteraturen; sagaene vil være historie, og oftest er landskapsskildringen i tekstene geografi som skal tjene historien, gjøre den klarere. Men stemning kan følge skildringen og er tydelig tilstrebt iblandt, slik av Snorre i kongesagaen. Det er tåke og regn ved Norgeskysten den onde dagen det går op for kong Olav Haraldsson at landet er tapt for ham; og solen stråler over Irland den morgenen kong Magnus lar sig lokke til landgang og sorgløs tar veien innover myrene - hvor fienden og fallet venter ham.

"Nu er det meget til solskinn og sønnenvind, og Sorle rider til gards!" sier Tordis som elsker Sorle. Så har vi det "klassiske" sted i sagalitteraturen, beretningen om Gunnar på Lidarende som ikke kan rive sig løs fra sin gard: "fager er lien, aldri har jeg sett den så fager; bleke åkrer og nyslatte tun!"

Men det blir i versdiktningen vi først og fremst rnå søke; der er Island oplevet, og Norge. Vårt land, som skaldene så det, er med i Eddakvadene; av dem må en god del være norske. Det meste av den øvrige diktningen som er kjent, har islendinger forfattet; men mange av de islandske skaldene var i tjeneste hos Norges konge, de har meget om ham og hans land, og bare en sjelden gang kan det tydelig merkes at de ser landet med islandske øine.

Skalden er seilet ut på havet, blikket hefter ved kysten han forlater, nordnorsk høi kyst; han tar av skjed med den i et vers om fjellene som lyser i solen.

Kvadene forteller om soldyrkelse, solen kan bli i "den skinnende guddom". Og gang efter gang forteller de om gleden over sollyset; Himmelvanger og Snøfjell og Solfjell hører til gårdene Helge Hundingsbane får - sammen med navnet Helge. Nok av stedsnavn i Norge og norske nybygder taler med; der er Solfjell og Solskei og Solheimasand og mangfoldige andre. Nordmannen Ørn kom til Island og tok jord i Arnarfjord, "men om vinteren holdt han til på Tjaldanes, for der gikk ikke solen vekk i den årstiden dagene er korte".

Langt ute i middelalderen skulde en islending oversette et diktverk av en gammelromersk forfatter. Ensteds i teksten stod det om land "under Bjørnens iskolde stjernebillede". Oversetteren brukte ikke vendingen, han erstattet den med uttrykket "så langt mot nord at det skinner sol der i sommernettene".

Det står i Eddakvadet Håvamål, i et avsnitt som regnes for norsk diktning, at det beste mennesket har, er ilden og synet av sol. Det er i "Norderland" de taler slik, i land der de korte, kalde dagene er mange. I gammel litteratur fra sydligere land står det klager over plagsom sol; og forfatterne har det med å prise lunden som gir svalende skygge. Nordtyske og angelsaksiske diktere priser solen: det strålende lys, det venlige lys, den herlige stjerne, kjær for menneskene. Men enda litt mere sier Håvamålsskalden - i det nordligste av alle landene.

I tidenes gry lå steinmarken der, fortelles det i Voluspå; da skinte sol fra sør, og grønne løken grodde på grunnen.

"Svipdag jeg heter, Solbjart het min far!" sier flakkeren som er ferdig med alt ondt og kommer til sin "solhvite brud" høit på berget.

Men før gikk Svipdag "kalde veier"; Vindkald het han da, og "Vårkald het min far". Her er det ikke solen som rår; sjeldnest er det den som rår i landskapet norrøn diktning viser oss. Og ikke alltid taler skaldene godt om fjellet og om fossene som faller.

En og annen gang forteller de om "grønne veier" folk har foran sig; og det er nevnt som noget herlig. Men oftere hører vi om kalde, tunge veier. I "grønne heimer" bor gudene; men menneskene slåss med et hårdt land.

Det er "hagl i høie Skoger", det er mørke lier og våt fjellmark. Hestene går sig trett i storfjellet, storåer truer mannen på livet, eller frosten søker ham der oppe i fjellheimen. Med kald storm, med snø-eling og haglskur sammenligner skaldene kampen, uværet som Odin sender.

Skalden Kormak ser "fra skibsveien" inn mot land; han taler ikke om sol som flommer, bare om ishjelmen fjellene bærer. Og ellers taler han om havet, blålandet. Først og sist er det kyst og hav skaldene skildrer; ingen ferd gir dem sterkere inntrykk enn ferden over levende, lunefull sjø - over "Duva", den dukkende, duvende bølge.

Bølgen får mange navn; den er Kolga, den svarte; men Himingæva også, hun med gjenskinn av himmelen; det kan være rød himmel, da blir skumbølgen Blodughadda, hun med det blodige hår. Mange farver kommer med, "ildtoppet bølge" reiser sig mot båten. Sjøen er blålandet, er grønn, er grå, eller hvit av skumskavlene.

Skumsprøit, brenning, rivende strøm, ringen om holmene går i foss; fjorden drønner av bølgeslaget. Eller det var på storhavet en natt:


Inn i himmelen yret
skumglør, sjøen strigikk,
stavnen hugg skar i skyene,
havet skubbet til månen.


Meget må "Kaldnebb" (ankeret) og de tynne planker tåle, meget må mannen tåle i båten. Han "bor kaldt", han ryster rim av skibsteltet; han ror til hånden er sår, eller han må øse alt i ett under sjødrevet - bølgene står som bratte hamrer.

Ved Værøy.

"Bølgen skåner ikke sin skald!" sier Hallfred Ottarsson, som dødstrett ser den stige og skumme. Men han er dens skald til det siste. Sjøen lokker skaldene. Det er stas, når seil som er heist til topps, begynner å "småprate med taugene", og når vinden fyller seilene, og røde stavner stormer ut på "den brusende marken der hvalen går". Det er stas å seire over sjøen: "Brenningen kastet sig inn på mig, hjem bad mig havet - men fikk mitt nei til svar!" Og kampen med sjøen, med "den hvite Ran", hedrer sin mann; han har det farlig, men er mere verdt enn heimfødingen, den stakkaren som dovner sig på kvinnearm.

Skade, "ski-disen" fra Jotunheimer, liker sig ikke ved sjøen; hun får ikke sove for fugleskrik, for måsen som kommer fra storhavet. Men Njord, guden hun er gift med, vantrivdes på fjellet og "var der ikke lenge, ikke mere enn ni netter", så blev han lei av å høre på ulvehyl, han lengtes tilbake til Noatun, "Skibs-tun".

Her har skalden prøvd å forestille sig hvad de føler ved naturen i så ulike "heimer" som Njords heim og Skades. Det er diktning om mytiske vesener; men på bunnen ligger vel hverdagserfaring om menneskesinn som er bestemt av det tilvante og ikke trives med annet.

Om det skiftende i naturen - og i følelsen for den - står det en del i Eddakvadet Alvismål. "Dryppende sal" kaller dvergene himmelen og mener ikke noget ondt med navnet, de bor under jorden og er redd sol. Men de lyse alvene kaller himmelen "Fager-tak" og solen "Fager-hjul".

Glede eller uglede i sinnet kan bli avgjørende for inntrykket en tar av tingene. Frey som lenges efter Gerd, sitter inne hele dagen; solen skinner nok dag efter dag, men ikke for ham, sier Frey. - Skalden Sigvat Tordsson forteller at "høie, hellende kleiver" smilte imot ham langs hele Norge, så lenge kong Olav levde; men nu ser liene uvennlige ut, "så stor er min sorg".

I gammel diktning fra sydligere land er det vanlig at forfatterne lar naturen ta del i menneskers sorg og glede. En fyrste skal prises; da heter det kanskje at jorden frydet sig over hans fødsel, roser og liljer sprang ut, enda det var midt på vinteren. Om ørner som skrek da helten blev født, og om "hellige vatn fra Himmelfjell", forteller den norrøne diktning.

Glede over blomstene, over fuglesangen om våren, over skog og mark som grønnes igjen: av alt dette er det meget i litteraturen fra sydligere land, men lite nok i den eldste norske og islandske diktning. Den går ikke ofte inn på idyllen, oftest handler den om vanskeligheter som skal overvinnes, og landskapet blir derefter - ikke vårlig nettop. Nærmere hverandre kommer syd og nord, når talen er om havet; det er ikke bare de norrøne skaldene som nevner farvespillet over sjøen eller kan fortelle om hav som "slår mot stjernene". Særskilt tydelig blir likheten mellem angelsaksiske skildringer og de norrøne, angelsakserne også forteller om storm og kulde og alle slags nød på sjøen, og lokkes allikevel av "bølgeveiene", av "hvalfiskhavet" som prøver den modige - og prøver ham hårdere enn mannen der inne på landjorden vet.

Fjell og ferder over fjell? Det er ofte nevnt som noget "skrekkelig" i utenlandsk litteratur fra middelalderen. En dag i april 1335 gikk Petrarca, den italienske dikter, op på et høit berg og vilde nyte utsikten. Han sier at ingen, eller næsten ingen, hadde vært på berget, "det høieste i trakten". Og mange av dem som skriver om Petrarca, gjør vesen av at han vandrer bare for å opleve fjell og utsikt; formålet han har, skal vise det nye, det "moderne" ved ham, avstanden mellem ham - renessansemennesket - og middelalderens mennesker. Men det spørres om en trang som den Petrarca hadde, var så helt ualmindelig i middelalderen. Petrarca selv forteller at oppe på berget møtte han en gjeter som hadde klatret til topps en dag for mangfoldige år siden, drevet av "samme slags ungdommelige overmot". Og i et skrift fra tidlig middelalder kan vi lese om en fjelltopp som frister med vid utsikt over land og hav, der oppe "ser og viser man gjerne", det står om et høit fjell ved Sorrent i Italia[1]

Nokså ofte hører vi at det gir glede å se op mot høie, vakre fjell. Ved år 800 taler en angelsaksisk dikter om "bergene som her hos oss løfter sig prektig under himmelens stjerner". Så kommer i norrøn diktning Himmelfjell, Snøfjell, Solfjell og de høie, hellende kleivene som smiler.

Skalden så dem fra skibene, sier han, "langs hele Norge"; det er kysten han viser oss. En annen gang kan det være skogene i Viken vi får se: "landet der øst, tilgrodd med ek". Eller det er fjellandet i nord "der finnene ferdes på ski", eller sjøen ved en strand i Hålogaland - Eyvind Skaldaspiller som bodde der oppe, kaller havet "marken med isflakene".

I billedsproget Egil Skallagrimsson bruker, blir havet som bøier sig om Norge "en livgjord om landet", holmene blir "nagler" (søm) i livgjorden. Verset med disse billedene dikter islendingen Egil på Island, ved en kyst der ingen skjærgård finnes; desto tydeligere ser han - når tankene går til Norge - de tusen holmene der øst, det egne ved Norgeskysten.

Islandske skalder har forsøkt å fange hele landet inn i et eneste billede. "Et skogvokset Island," sier en av dem om Norge; landet ligner hans eget land og er allikevel anderledes. Hallfred ser på barskogen som han ikke kjenner hjemmefra; i diktsproget Hallfred bruker, blir Norge "Odins hustru med barnålhåret". Eller det store landet skalden så stige av sjøen, blir "Odins brud med det brede ansikt".

I norske og islandske lovtekster fra gammel tid går prosaen stundom over i vers. Det hender et sted hvor loven handler om en fredløshet som skal gjelde så langt som "ild brenner, eng gror, barn på mor roper". Det blir all verden over; men til slutt kommer billeder som viser hvor lovgiverne tar sine inntrykk fra, av den vide verden står det frem et land. Fredløsheten skal gjelde så langt som


sol skinner,
snø legger sig,
finn skrider,
furu vokser -
falk flyver
en vårlang dag,
står det bén bør
under begge vinger.


I mer eller mindre lærde islandske og norske skrifter fra middelalderen kan det komme skildringer av landskap i Norge eller av hele landet. Nokså tydelig er Østerdalen blitt i Snorre Sturlasons knappe fremstilling: "Der bodde de spredt; det var bygget ved vatn eller i skogrydninger, men få steder var det sammenhengende og stor bygd."

Fra landskap til landskap fører fortellingen om kong Nor som "finner Norge" og vinner det og gir landet navn efter sig; det skal hete Nor-veg. Med vilje er fremstillingen holdt i en tone som svarer til emnet: spennende ferd gjennem bygd og ubygd, ukjent område for ferdemennene. Nor kommer fra kvænenes land, han brøt op derfra "da snøen la sig på heiene og det blev godt skiføre". Han drar gjennem lappebygder (i Sverige), så bærer det "vestover og op på fjellkjøler", der er det villmark, ødemark, Nor og hans menn skaffer sig mat med å skyte dyr og fugler. "De fór, til vatnene (elvene) lå vestover ned fra fjellene, nu følger de vatnene og kommer til en fjord, stor som en hel havsbotn. Der var det store bygder, og store daler gikk ned mot fjorden. Nor blev der om sommeren, til det snedde på heiene; da stevnet han opefter dalen som går mot sør fra fjorden. Den fjorden er nu kalt Trondheim."

Nor drar "over fjellet som var sønnenfor", og kommer "til et stort vatn som de kalte Mjors" (Mjøs); derfra går han gjennem "herredet de kalte Valdres" frem til "en lang og smal fjord som nu heter Sogn" - Det sier litt om Nor, som Norge har navn efter, at hans stamfar er "Kåre" (blåsten). Kåre var far til broste, og broste til Snø den gamle, og Snø til Torre (barfrost) og til døtrene "Fonn" og "Snødrev". Sønnesønn av Snø den gamle var Nor.

Da menn fra vinterlandet i det 6. århundre e. Kr. kom til romerriket og fortalte grekeren Prokop om "Thule", nevnte de mørketiden der oppe: en natt på 40 døgn. "Hele denne tiden sørger menneskene som bor der, for det kan ikke være noget samkvem rnellem dem. Men når 35 dagers tid av den lange natten er gått, blir nogen sendt op på fjellryggene; her får de solen å se, og forteller nu dem der nede at om fem dager vil sol skinne på dem. Sammen med hele folket feirer de det glade budskap, mens det ennu er mørkt omkring. Og dette er den største av alle fester hos folket i Thule."


Fotnoter

  1. 1520 m.