Landet med de mørke skibene - Makter og mennesker

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


Makter og mennesker


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




Av møtet mellem gresk og østerlandsk tenkning fremgikk i det 3. århundre e. Kr. en ny verdensreligion; den kalles manikeismen efter sin stifter iraneren Mani. Han brukte kristendommens sprog, når han vendte sig til kristne. Men Manis "lidende Jesus" har ikke lidd bare én gang og på korsets tre, han er en lysånd som i tidenes morgen blev sendt til jorden og korsfestet til alt dens liv. Som "fange i mørkets stank" deler han all åndens og naturens kval, han er "kastet foran tennene til panteren og elefanten, han er ett av hundene". Er hengt på hvert tre på jorden, sier en av Manis elever i vesterland.

Forestillingen om en kamp mellem lys og mørke, godt og ondt, var det bærende i manikeismen som i gammel-iransk religion. Om skapelsen fortalte manikeerne: Tre gudebrødre drepte Kund, en av mørkets sønner, og dannet verden av hans kropp; hjerneskallen blev til himmelhvelvingen, kjøttet til jorden, blodet til havet; av knoklene blev det berg, av håret vekster.

Norrøn myte har det samme. Tre gudebrødre, forteller Snorre Sturlason, drepte jotnen Yme og dannet verden av hans kropp. Av Ymes kjøtt, sier Eddaskaldene, blev jorden skapt og av blodet sjøen, berg av knokene, trær av håret og av hjerneskallen hirnmelen.

Er det en tilfeldighet bare at den norrøne myten og den manikeisk-iranske så helt dekker hverandre? Eller er beretningen om gudebrødrene som dannet jorden og himmelhvelvingen av sin drepte fiendes kropp, en arv som nordiske og iranske folk har overtatt fra felles stamfedre, fra "indogermanerne"? En tredje mulighet finnes, den at Eddafortellingen om skapelsen har sin forutsetning i vandrende myte. Manikeismen hadde tidlig ut over Irans grenser, den gikk østover til Turkestan og Kina og vestover gjennem romerriket; der kan germaner, også nordgermaner, ha møtt den. (I vikingtiden var den mektig hos grekerne og slaverne på Balkanhalvøen: i de nordiske varjagenes vei.)

Fra iranerne, fra grekerne og romerne og kelterne og enda flere folk kan myter være kommet til germanerne. Hunden Garm som i norrøn fortelling vokter Hels rike, svarer til Kerberos i grekernes Hades; og nornene minner om de greske skjebnegudinnene. I valkyrjetroen er det kanskje keltiske innslag, i Odinstroen både keltiske og romerske - og annet fremmed.

I Eddafortellingen om Odin som henger på det vindblåste tre, såret med spyd og ofret til sig selv, kan det være kristendom. Men sikkert er det ikke. Fra det høie treet hvor Odin henger, stirrer han ned; da ser han runene, han får fatt på dem og gjør sig fri. Og når myten lar ham lide all mulig kval, ni døgn igjennem, kan det bero på forestillingen om at pinsler en frivillig tar på sig, gir overordentlige evner - en makt som Odin trenger når han vil "ta op" de sterke runene og legge deres kraft til sin egen.

Odin henger på Yggdrasil, på verdenstreet; og Kristi kors var tidlig blitt det mektige "livets tre". Men den hedenske dikter behøver ikke å ha lånt sitt billede fra de kristnes billedsprog; gudene hørte uten videre sammen med Yggdrasil, hver dag holder de ting under treet. Selve forestillingen om et verdenstre var vidt utbredt; den finnes i persisk og indisk myte som i germansk. Det persiske "udødelighetens tre" løfter sig over en kilde - som Yggdrasil - og er truet av et krypende dyr som Yggdrasil av ormen Nidhogg.

Og nu blir det å spørre igjen. Vandrende myte? Arv fra det indogermanske urhjem? Eller har de skilte folkene, uavhengig av hverandre, utviklet forestillingen om verdenstreet? Sikre svar kan ingen gi.

I norrøn myte tales det om guden Ty; angelsakserne sa Tiw, tyskere Ziu; navnet skal bety "den lysende". Det er i nær slekt med ord som skilte indogermanske stammer hadde for himmel og himmel-gud; inderne sa Diaus, grekerne Zevs og romerne Ju(-piter). Slektskapet mellem navnene kan tyde på at indogermanerne tok troen på en himmelgud med sig fra sitt urhjem. Og kanskje har de dyrket en kvinnelig guddom, moder Jord, ved siden av himmelguden, faderguden.

Ved år 100 e. Kr. skriver romeren Tacitus at det strider mot germanernes mening om de store himmelske maktene å lukke dem inne mellem tempelmurer og å fremstille dem i menneskelig skikkelse; skoger og lunder innvier de til dem. Men da Tacitus skrev, har germanernes guder iallfall vært langt på vei til å bli så "menneskelige" som de gresk-romerske. I Herkules med storverkene kjente germanerne igjen sin egen Tor, i Merkur sin Odin, i krigsguden Mars sin Ty - deres gamle himmelgud var selv blitt krigsgud, som han er det i norrøn fortelling også, enda det kan være et minne om himmelguden, lysguden, at den norrøne Ty har til fiender Fenresulven og hunden Garm: makter fra mørket.

Gudene skiftet vesen i løpet av sin lange historie; de tapte eller steg i rang; og nye guder kom til, ved mytevandring og kanskje ved "deling", det er mulig at Frey ("herren") og Ull ("glans") oprindelig bare var navn på Ty. Når Eddadiktningen gjør forskjell på æser og "vaner" og forteller om et krigersk sammenstøt mellem disse to gudeslektene; kan det gjenspeile virkelige hendelser; mellem Torsdyrkere og folk som dyrket "Nerthus", i norrøn myte vaneguden Njord, kan det ha stått en kamp før motsetningene jevnet sig ut.

Flere i gudeflokken, ikke bare himmelguden og den kvinnelige guddom "Jord", har sitt ophav i troen på en levende natur. "Makter" i naturen løste sig fra den efterhvert, fikk personlighet og fri vilje og blev regin, "rådende makter", herrer over naturlivet; tordenmakten blev tordenværets herre, guden Tor. Men nok av liv blev liggende efter i det naturbundne; de store gudeskikkelsene i Eddadiktningen tegner sig av mot et landskap hvor "vetter" av urgammel slekt holder til. De kan være i dyreham; stormen kommer når ørnen som sitter ved himmelens ende, slår med vingene sine; om jorden ligger havormen, Midgardsormen. Dyr i mengde hører til i myteverdnene, somme av dem i gudenes verden; men Odins Sleipne som traver over land og sjø like lett, var vel en gang en hest uten rytter, en makt for sig. Mange slags makter bar hesteham, slik en av vettene i vatnet - nøkken. I slekt med nøkken, ikke bare med Sleipne, er den grå hesten som Volsungasagaens Sigurd skaffer sig ute i elven. Sleipne selv var vel egentlig stormen som hest, og samtidig en "hél-hest"; med stormen kommer de dødes sjeler. "Likslukeren", Hræsvelg, heter ørnen som sender storm.

I Æge har storhavet tatt jotunskikkelse, i Surtilden som fortærer. Men de fleste av jotnene, risene, er "rimkalde" vetter i berget, mange bor langt mot nord og ved kald sjø. Det er fiendskap mellem jotunslektene og gudene, men frendskap også; og jotnene lever iblandt i fredelig, om enn noget utrygt samkvem med "de rådende makter", det føles som om Loke er kommet over til æserne på broen som gjensidig begjær og bedrag kan slå mellem "lavere" vetter og høie guder. - Kanskje var jotnene, eller somme av dem, fortrengte gudemakter.

Om guder som i forholdsvis sen tid fikk sin plass ved siden av andre eller blev til fortrengsel for andre, har forskerne kunnet fortelle, efter studier i stedsnavn som er sammensatt med gudenavn. Men å vinne klarhet over nordisk religionshistorie - over utviklingsgangen i den - er ikke mulig. I Eddakvadene og annen diktning fra hedendommens siste tid i Norden ser vi gudetroen på slutt-trinet; selv der blir den ikke fullt tydelig, og ennu mindre gir de eldre vidnesbyrdene klar og enstydig beskjed. Vi hører om guder hos sydgermanske folk; der er Ty og Tor (Tiu og Donar), der er Odin og Frigg (Wodan og Frija). Leilighetsvis blir det oplyst hvad disse gudene rådde for og hvorledes de blev dyrket; ofte minner det sydgermanske om det norrøne, Wodan har makt til å trolle, han er krigsgud og stamfar til fyrster. Men det som blir sagt, om ham og andre, er lite nok og kaster ikke Iys over tidlige trin.

De nordiske helleristningene fra tusenårene nærmest før Kristi fødsel viser kan hende gudeskikkelser. Med sine solbilleder og soltegn kaller de vel iallfall på fruktbargjørende krefter i naturen - det går an å se disse gamle fremstillingene i sammenheng med senere tiders magiske midler til å skaffe sol og vekst.

Hvor Tacitus har fortalt om Østersjøen og svionene (svearne) fortsetter han slik: Bortenfor svionene er det et hav der kveldsolens glans holder sig til solopgang og lyser så kraftig at stjernene ikke kan skinne; og det sies at når solen står op, hører man klangen av den og ser dens hester og strålene omkring dens hode. - I Håvamål er det tale om dvergen Tjodreyre som sang ved solopgang, det var en galder så mektig at æserne fikk kraft av den, alvene trivsel, Odin tankestyrke. Og Eddaskaldene kjenner hestene foran "den skinnende guddom". Det kan være diktning mere enn tro; også dagen har sin hest og natten sin (Skinfakse og Rimfakse). Men det finnes Eddavers som tyder på tro: solen og månen og stjernene er besjelet, er lysmakter som har liv. Til "de rådende makter" blir de ikke regnet allikevel; æserne har vist dem veiene de følger - og er bundet til å følge.

"Bånd" er et av navnene gudene bærer i diktningen, de kalles vel så fordi de holder sammen den verden de har ordnet. De reiste den i kamp mot krefter som ikke har gitt sig, jotnene hater gudenes verk og vil det skal gå under.

Gudene er ikke fra evighet, de blev til i tiden og var ikke de første, jotnene var der før dem. - Snorre forteller i sin prosa-Ædda: Først var Muspelsheim med ild og hete og Nivlheim med mørke og frost; imellem lå Ginnungagap, det tomme, gapende rum[1]. Det fløt mektige elver fra mørkeheimen, det blev is på elvene og rim på isen; og av rimmasser som rant sammen under hetedraget fra ildheimen, blev Yme til - og Audhumla, "den rike kollen" som næret Yme med melken sin, "fire elver med melk fløt fra spenene på henne". Jotnen fikk avkom; "fot avlet med fot sekshodet sønn" (står det i et Eddavers). Tursene og gygerne blev mange og gamle; Bergelme, ætling av Yme, hadde levd "en utallig mengde med år" da jorden blev skapt.

Av de salte rimklumpene Audhumla slikket, kom det frem et mannehode, "tredje dag var hele mannen der, vakker, stor og sterk". Han blev stamfar til guder, til Odin og hans brødre, som drepte Yme og dannet jorden av hans kropp. I havet, jotnens blod, druknet turse-slektene; men ikke alle, Bergelme og hans nærmeste kom fra det med livet.

Om verden, slik gudene ordnet den, forteller Snorre Sturlason på grunnlag av sin Eddadiktning: Yggdrasils ask er det største og herligste av alle trær; grenene går gjennem hele verden og løfter sig over himmelen. Tre røtter holder asken oppe; de står så vidt skilt, én er hos æserne, én hos jotnene, den tredje står over Hels heim og brønnen hvor ormen Nidhogg bor. En brønn finnes det også under roten som er hos jotnene; Mime heter han som eier denne brønnen, han drikker av den hver dag, for visdom er gjemt i den. Roten som gudene vokter, stiger over en storhellig brønn; ved den holder nornene til: Urd, Verdande og Skuld.

Oppe i asken sitter en ørn, han vet mangt og meget; mellem øinene på ham sitter en høk, det er Vedrfolne, "han som er bleket av været". Og ekornet Ratatosk renner op og ned i treet og bærer hatefulle ord mellem ormen Nidhogg og ørnen. - Yggdrasils ask har det verre enn folk flest forstår; stammen råtner på sidene, langs efter grenene renner det hjorter som biter i sig knoppene, og ved roten gnager Nidhogg. Men nornene som bor ved den hellige brønnen, berger treet; hver dag øser de vatn og hvit sand over asken; eviggrønn står Yggdrasil over Urdarbrønnen. Fra grenene faller det honningdugg, bienes mat; og brønnen nedenfor gir fugler næring, et svanepar glir over vatnet.

Av Ymes hjerne, står det i et Eddavers, blev de stridbare skyer skapt. Og av gnister som fløi fra Muspellsheim, forteller Snorre, dannet de rådende makter solen og månen og stjernene "og satte dem midt i Ginnungagap"; der lyser de op himmel og jord.

De iranske mytene om verdens ophavstider finnes i store læresystemer hvor forestillingen om en kamp mellem lysmakter og mørkemakter har fått dyp religiøs og etisk mening. De norrøne fortellingene om ophavstidene og Yggdrasil går ikke så tydelig ut på etikk og religion, de gir først og fremst et verdensbillede. Det nordiske landskap lever i skildringen, hvad den nu enn kan gjemme av indogermansk eller lånt; her er skodde og is og ensomhet, storm og drivende skyer, havet og fjellene, her er skog og sjøer og Nordens dyr og fugler. En glans kan falle: solskinn kom, og løken grodde mellem stenene.

Mytene gjenspeiler naturmaktenes kamp. Livet har dyp grunn, allerede Yme var livet, men det ødsligste liv; først da verdenstreet steg, først da jorden var der med himmelen over, kom den yrende mangfold - hvor guder er på vakt mot rimtursene og alt som vil ødslighet.

Det er gull og glans der gudene bor. Men hvor står deres "saler"? Midt i verden, sier Snorre; der reiste de den store borgen Åsgard. Lengere ute i prosa-Æddaen heter det at Breidablik der Balder bor, og Noatun der Njord holder til, er i himmelen. Ikke kvadene heller gir klar beskjed; ofte blir inntrykket at gudesalene finnes på jorden. Men de ligger høit - om de ligger der: å dømme efter navn som Breidablik, Himinbjorg og Glitne. Odins Valhall er i himmelen, i det minste for en og annen av skaldene; Helge Hundingsbane som kommer fra Valhall en kveld, til møte med sin hustru, og må tilbake ved daggry, sier han skal "vest for vindhjelms-broen", himmelbroen.


__________


Hjelm fra båtgrav ved Valsgärde nær Uppsala. Omkr. 650 (?). Funnet våren 1930. Uppsala universitets museum.

De hedenske kvadenes Odin er åndsmakten og den store vitende mellem æserne; han virker i alt som gir dypere innblikk, han er rusens og dødens gud, skaldenes og volvenes herre. Han drakk av "den dyre mjød", da blev han vis, da vokste han. Det er eget ved Odin at han er sett som en søkende og voksende, en guddom i utvikling. Han henter kunnskap hos de døde som er ofret til ham og henger i trærne, og hos jotnene, de gamle, som vet om det første som var og det siste som skal komme; halvveis er han selv en jotun, hans mor var av jotunslekt. I dagers gry blandet han blod med Loke, heter det; og han skyr ingen list, ingen svik, om bedraget kan hjelpe ham til nye evner. Men han skyr ikke nød og fornedrelse heller, han setter sitt liv i fare. Han forklær sig, han ferdes i alle mulige skikkelser og har en mangfoldighet av navn; han er Ygg (den fryktelige) og Herjan (hærguden); og han er den trette vandreren Ganglere. Det sier noget om "den Høie" at alle diktene i samlingen Håvamål kunde gå for å være ord av ham; det er Odin som sitter i bondens stue og gir hverdagsråd; det er Odin som kan de mektige galdersangene "kongens hustru ikke kan og ikke noget menneskebarn". Han kjenner tilværelsen og ligner selve livsgrunnen, han er hjelpsom og kravfull, lokkende og skremmende, han er lidenskap, men kan vente, han er "mannen med det luende blikk" og "mannen med det vikende blikk". Inntil lidelse for ham tar han del i jordens liv; hver dag flyver Hugin og Munin, gudens "sjelefugler" - hans tanke og hans minne - ut over den brede grunn, og han er redd de ikke skal komme tilbake. Odin, Valfader, er Alfader også og "ættenes far"; fra ham fikk menneskene åndedraget. Han er ikke karrig med gaver til dem; og han har sine yndlinger som han ødsler meget på. Men de lever utrygt, guden lar dem falle om de tar feil av hans vilje. Eller heltene må dø, fordi Valhall som trues av "ulven", trenger dem.

Odin kan galdrer som "vender hugen" hos hvitarmet kone og gjør ungpiken hjelpeløs; "jeg hvilte hos de søstre syv og fikk all deres elsk og lyst". Men det hender at "Lokkeren" søker kjærlighetsrusen for å vinne noget mere. Gunnlod, "den gode" som lå i hans arm, skaffet ham skaldemjøden: Odrøre, "den som setter diktning i gang".

Skaldemjøden er blodet av Kvase, den viseste vette. Gudene hadde skapt ham, dverger drepte ham, de samlet op hans blod, blandet honning i og drakk av det. Men jotnen Suttung tok herligheten fra dem, han gjemte mjøden i berget og lot Gunnlod, datteren, sitte vakt ved den. Odin boret sig vei gjennem stenen og stod hos Gunnlod; han kalte sig Bolverk, "ulykkebringeren". Hun aktet ikke på navnet, bare på besettende ord hun hørte; og gjesten fikk sin vilje i alt, "Gunnlod gav mig i stolen av gull en drikk av den dyre mjød". Dagen efter kom det rimturser til den Høies hall, de spurte efter Bolverk - eller kanskje hadde Suttung drept ham allerede? Odin svor at han ingenting visste; "han svek Suttung for mjøden og lot Gunnlod sitte i gråt".

Veien gjennem berget var farlig, sier Odin. Det finnes en annen myte om hans vei til Odrøre; også i den fortellingen kommer han i fare først, lidende henger han på Yggdrasil, dag efter dag - og meningen er kanskje at dødskvalen var den nødvendige innvielsen til et nytt og rikere gudeliv. I selve treet blir Odin herre over runene; han "falt tilbake derfra", lærer nu mektige galdersanger av en nærfrende mellem jotnene og får en drikk av "den dyre mjød", av Odrøre; så "spirer" han, vinner kunnskap og vokser, går til nye verk, finner nye ord.

Eller den søkende Odin kommer til jotnen Mimes brønn, hvor visdom er gjemt, og gir sitt ene øie i pant for å få en drikk av "den herlige brønnen". Det pleier å være slik hos vettene i vatnet (nøkken, fossegrimen) : en må ofre noget ril dem, før de lærer fra sig sin kunst. Odin gir Mime sitt øie, det er gjemt i vettens brønn.

Guden vokser til å bli "den viseste av menn". Og i jotnen Vavtrudnes hall våger han sitt hode i "en veddestrid om visdom". Vavtrudne kjenner ikke gjesten han fikk; Odin har kalt sig med et annet navn - Gagnråd heter han - og bedt om husly og gjort sig liten: "En fattig mann som kommer til en rik, skal tale det som trengs eller tie." Men siden hadde mannen de rette svar på alle Vavtrudnes spørsmål efter kunnskap; og nu er det Gagnråds tur til å spørre, jotnen skal svare. Det har han lett for, inntil det kommer: "Hvad hvisket Odin i øret på sønnen sin, på Balder, før på bålet de løftet ham?" Nu vet Vavtrudne hvem han har for sig. Egentlig er det list i Odins spørsmål, det er på forhånd klart at her må motstanderen stå svarløs, kampen føres ikke lenger på like vilkår. Men Vavtrudne har ingen innvendinger; overveldet av møtet med de store hemmeligheters gud gir han sitt liv fra sig - uten et ondt ord, denne jotnen er for meget høvding til å klage.

I Vegtamskvadet fortelles det: Alle æser var på tinget og alle åsynjer i samtale; og mektige guder rad slo om hvad Balders tunge drømmer kunde varsle. - "Op stod Odin". De andre gudene undrer sig, han vil ha visshet; han rir sin vei, rir ned i Hels rike. Garm kommer imot ham, flekket av blod, og hyler høit mot guden. "Frem red Odin." Med trolldomssang vekker han en volve av dødssøvn, kaller sig Vegtam, den veivante, og vil vite hvem det er de venter her nede; benkene lyser jo med gull. Uvillig svarer volven, trett taler hun "liks ord". Balder ventes, sier hun; mjøden til ham er brygget alt og står ferdig, "skjold ligger over". Odin vil ikke tro henne; sønnen må ikke dø: "Du er ingen volve, vet ikke noget!"

Men Balder dør. Og Odin selv skal gå under en gang, Ragnarok kommer. "Odin rir til Mimebrønnen og får råd av Mime for sig og sine skarer. Nu skjelver Yggdrasils ask. Æserne og alle einherjer tar sine våben og holder frem over vollen; forrest rir Odin, han har gullhjelmen på og skinnende brynje og bærer spydet Gungne. Mot ham går Fenresulven -"

Meget er dunkelt i mytene om Allfader. I den gammekindiske Vedadiktningen heter det at guder elsker det hemmelighetsfulle og hater det åpenbare; og Eddakvadenes Odin, skaldskapens og galdernes og runevisdommens gud, har noget gåtefullt ved sig, han er "den store fortelleren", men taler ikke ut, sier ikke bort sin innerste hemmelighet.

Mytene om Tor, slik vi kjenner dem fra gammel diktning og fra prosa-Eddaen, er klarere. Det kan være uvisst hvor langt de gjenspeiler naturlivet: stjernes som tendes, lyn som rammer, berg som raser ned. Uvisst blir det også om det finnes historie i dem, minner om et møte mellem to kulturer: med hammeren av jern i sin hånd seirer Tor over jotnen med sten-våbenet. Men selve fortellingen, hendelsenes gang - pleier å være tydelig nok; gudeskikkelsen òg. Som Odin er den første av æserne i åndskraft, så Tor i legemsstyrke; søkk i berget er merker efter hammerenc hans; drikker han av havet, blir det fjære sjø. Tor har få, men sikre instinkter; han er full av redelig harme over jotnene og av utålmodig "åsakraft"; han kan gå med på å bruke list, men denslags omveier ligger ikke for ham, han forstår sig bedre på handling enn på "dype råd". Ufortrødent sliter han på sine store krefter, stundom i all ensomhet, han er trofast som et redskap, ligner sin egen treffsikre hammer.

Skalden som diktet Ynglingatal, forteller i et annet av kvadene sine: I ørneham fløi jotnen Tjatse til guder som skulde holde måltid, det var Odin og Loke og én til, de kokte en okse til sig. Det gikk forunderlig smått med kokingen; da sa den store ørnen som satt i eken over dem, at det vilde gå bedre, bare de lovte å mette den. De gav sitt ord, og ørnen gled ned av treet og skulde ha sin del av oksen. Det ergret gudene at den tok de beste stykkene, og Loke drev til den med en stang. Ørnen lettet, men stangen hang fast ved den og Lokes hender ved stangen. "Byttesæl" fløi Tjatse hjem; der gav han hin fange fri, men ikke før Loke hadde lovt å skaffe ham Idunn, åsynjen som holdt æserne unge med eplene sine. Hun kom nu i Tjatses vold, og gleden blev stor hos bergrisene; gudene sørget og rådslo. De fant snart ut at Loke hadde skylden, og bød ham føre Idunn tilbake. Han tok falkeham på sig og nentet nenne; men Tjatse fløi efter, han "la ørne-sug efter falken". Da kom han rett over et mektig bål som gudene hadde tendt, efter Lokes råd, og fikk ørnehammen svidd av sig og falt ned. "Jeg drepte Tjatse, den trossige jotun," sier Tor i Eddadiktningen: og "jeg kastet øinene hans høit op på den klare himmel; de er minner om mine storverk, alle mennesker kan se dem ennu."

"Jeg kjempet mot Rugne, den overmodige jotnen, hodet hans var av sten; men jeg fikk ham til å falle, han stupte for mig." - Hos skalden som diktet Ynglingatal, står det mere: Jords sønn (Tor) kjørte til jernleken, og Månes vei (himmelen) drønnet under ham; all luften stod i brand, og hagl pisket marken da bukkene drog vognguden frem til møte med Rungne; berg skalv og slo revner. Jotnen, menneskenes grådige fiende, kjent med de mørke fjell, var snar til å stille sig i veien for Balders bror; og kjempen fra uren trengte ikke å vente lenge, det kom et hugg fra den sterke som har hammeren (Mjollne) til venn; bergkongen sig sammen. Men hvinende får hans hårde bryne mot Jords sønn, det traff hjernens tak og stod inn der, rødt av Tors blod. - I Snorres Edda fortelles det langt om kampen; men det er vel ikke gammelt, alt det Snorre har lagt til. Det er han som beretter om Mokkurkalve ("Skoddelegg"?): risen som jotnene laget av leire og lot stå ved siden av Rungne. De tenkte å skremme med ham og gjorde ham ni mil høi og tre mil bred under armene; så fikk de strev med å finne stort nok erte til mannen, til slutt satte de inn i ham hjertet av en hoppe. Men med dette utstyret blev Mokkurkalve sørgelig redd av sig, så svær han var, og dudde til ingen ting. Tor lot sin følgesvenn Tjalve drepe kjempen.

"Voks ikke, Vimurl vade dig vil jeg frem til jotners gårder; vit det, at vokser du, vokser min åsakraft op til selve himmelen." Det er Tor som sier det, han er på vei til jotnen Geirrød og går gjennem en elv som stiger og stiger omkring ham. - Verset (i Eddastil) er kjent fra Snorres fortelling om ferden. Snorre har ellers fått meget av sin kunnskap fra en navngitt islandsk skald som levde i hedendommens siste dager og diktet en Torsdråpa. Tor og Tjalve, står det i dråpaen, vadet mot strømmen og støttet sig til spyd de stakk i elvebunnen; "de glatte stenene sov ikke". Elven vokste, og Tor truet den; men flommen bare steg i uværet - "jotunkvinner var ute og gjorde strømmen strid for stavene". Det nyttet ikke, æserne vant frem, de gikk inn i berghelleren der Geirrød bodde, og risene der inne skvatt til; men det skulde være fred denne gang, Tor og Tjalve bare satte sig. Med ett fikk de hodet i hellertaket; to jotunkvinner som lå under stolen kadde reist på sig. Da knekket Tor "de gamle ryggene". Geirrød tok en tang og sendte imot ham en gloende jernklump; men guden grep den i luften og kylte den i jotnen, "hallen skalv da berg-kongens brede hode gikk i gulvet borte ved den gamle veggstolpen".

En Eddaskald forteller: Trym, tursenes konge, fikk stjålet til sig Tors hammer og gjemte den åtte mil under jorden. "Harm blev Vingtor, da han våknet og savnet hammeren sin"; og harm blev Freyja - "het i pusten" - da Loke vilde gi henne i bytte mot hammeren. Men Trym har forlangt så høi en pris; så må Tor ta brudelin på og hete Freyja og kjøre til jotnens gård. Han liker sig ikke i kvinnfolkklærne, og ved bryllupsbordet blir han bister; Loke som er fulgt med og skal være trælkonen til Freyja, får det travelt med å undskylde "bruden": Hun er stygg i blikket, det er sant, men hun sov ikke på åtte netter, slik lengtet hun til jotungården! Tor selv sier ikke noget, men eter og drikker så ingen har sett maken. Og så kommer det han har ventet på, hammeren blir båret inn; han tar den og bruker den, han kraste jotnen og kraste hans leie "utgamle søster" og hele Tryms ætt.

Tor har en fiende kan ikke får bukt med, det er Midgardsormen. Han legger fra land med en jotun til rorskar og fisker efter den ute på storhavet; - i Hymeskvadet, som får navn efter jotnen, er det fortalt om ferden. Det står om den i flere kvad; tidlig i vikingtiden diktet Brage den gamle om kampen mellem Tor og "fisken som ligger i ring om landene". Guden får den på kroken; og "snøret lå ikke slakt på båten da Jormungand ("den store stav") i rykk blev dradd over sandbunnen". Hodet kommer op, ormen stirrer på "ham som fikk Rungnes skalle til å revne", og bukter sig, henger "i rynker". Det blir for meget for jotnen i båten, han skjærer over snøret. - I Hymeskvadet heter det at Tor hugg hammeren i ormens berg av et hode; det fikk store følger, "turser tumlet, stenmarker mumlet, hele den gamle jord for sammen" - Midgardsormen rykket til ved nugget og sank i dypet.

Tor får sin fiende på nærmere hold hos Utgarda-Loke. Det er ikke nevnt i de eldste kildene; en utførlig beretning om Tors ferd til jotnen Utgarda-Loke finnes hos Snorre og bare hos ham. Men et par av optrinene han har med i beretningen - Tor og Skryme, Tor og Elli - er det hentydninger til i gamle vers; så noget av det han forteller om ferden må være gammelt, kanskje er det meste gammelt.

Tor og Tjalve og Loke (guden) går gjennem en stor skog og skal til jotunheimene. Det blir kveld, de ser sig om efter herberge og står foran en bred døråpning, hele tverrveggen til huset er dør; de går inn der og skal sove. Midt på natten våkner de med at det er stort jordskjelv; huset gjør hopp. Tjalve og Loke famler sig inn i en gang de finner på langveggen, men Tor setter sig i døråpningen og holder om hammerskaftet; for han hører ulåt fra skogen. Ved daggry går han ut og skal se efter; det ligger en kjempestor mann der og sover og snorker. Tor spenner styrkebeltet om sig, men lar være å slå til, for mannen våkner i det samme og reiser på sig; det blir bare å spørre efter navnet hans. "Jeg heter Skryme," sier han; "og du er Åsa-Tor, det kan jeg skjønne; fortell mig, har du flyttet på hansken min?" Han langer ut og løfter op hansken; og nu ser Tor det er den han har hatt til herberge om natten, sidegangen var tommen på hansken. Skryme spør om han får slå følge med Tor - og siden om de ikke skal ha veimat i lag. Det blir til at alt de har med sig av niste kommer i Skrymes pose; han knyter den godt og slenger den på ryggen og "gikk forrest hele dagen og tok nokså svære skritt". Om kvelden velger han natteleie til følget under en stor ek. Han vil sove med det samme, sier han; "men dere kan ta nisteposen og få dere kveldsmat" ; så legger han sig ned. Tor står med nisteposen, men klarer ikke å knyte den op, strever med det lenge og fåfengt og blir harm til gagns. Der ligger Skryme, han sover og snorker; Tor tar hammeren og slår til. Skryme våkner: "Det falt visst et løvblad i hodet på mig. Nu skal dere vel sove, dere har vel fått maten i dere?" - Midt på natten er Tor ute med hammeren igjen og tar godt sikte; Skryme våkner ved slaget, men har ikke noget å klage over; kanskje det var en ekenøtt som falt? Tredje gangen, det er litt før dag, synker hammeren i til skaftet; Skryme stryker sig over kinnet og spør om det sitter fugler i treet; det kom visst noget rusk fra kvistene og ned i hodet på ham. "Det er ellers tid til å stå op", sier han, "og nu har dere ikke langt til Utgard." Kjempene der i borgen er ikke å spøke med, legger han til; det beste Tor kunde gjøre, var å vende. "Men vil dere frem, så gå mot øst; selv må jeg nordover nu, til de fjellene dere kan se der borte."

Tor og Tjalve og Loke går på, til det reiser sig en borg foran dem; skal de se toppen på den, må de bøie hodet godt bakover, så høi er borgen. Og høie folk sitter på benkene der inne. Tor går frem til Utgarda-Loke og hilser. "Skal denne smågutten være Tor?" spør jotnen. Eller kanskje er guden mer verdt enn han ser ut til; det skal straks prøves om de duger til noget, disse vandringsmennene; har de nogen kunst å fare med? Loke svarer: han kan kapp-ete med hvem det skal være, sier han - og nu kommer det inn et traug, fullt av kjøtt, og Utgarda-Loke roper frem en mann kan kaller Loge, med denne mannen skal gjesten kappete. De møttes midt på trauget; da har Loke fått i sig alt kjøttet, bare knokene ligger efter; men Loge har ett opp både kjøtt og knoker og trauget med. Efter dette spør Utgarda-Loke om "den unge mannen der borte" kan noget; Tjalve svarer han vil friste et kappløp, og nu bærer det ut på vollen med alle. Tjalve prøver sig tre ganger mot en liten en de kaller Huge; det går galt alle gangene, og verre tredje gangen enn første. Nu må Tor til; han vil kappdrikke med en. Og Utgarda-Loke sier han kan drikke av det store hornet som de dårligste drikkerne i hirden tømmer i tre drag, de dyktige tømmer det i ett. Tor ser på hornet; det er merkelig langt, men han er tørst så det forslår og skal nok klare det. Han tar veldige slurker; det vil ikke monne; med det tredje og lengste draget får han det til å minke i hornet, men ennu er det nok igjen. En stor grå katt springer frem på gulvet; Utgarda-Loke sier det er en som ungdom der i borgen morer sig med å løfte op fra jorden; vil Tor forsøke? Tor tar under maven på katten og løfter den i været; den krøker sig og blir underlig lang, hele tiden har den labbene i gulvet, dyret letter nok på ene foten til slutt, men da har Tor fått hånden sin så høit han kan. - Han blir harm og vil nu prøve sin styrke mot en eller annen; Utgarda-Loke roper inn en gammel kjerring, Elli heter hun, med henne kan Tor ta tak, om han vil, hun har lagt i marken folk som så ut til å være sterkere enn han er. I denne kampen går det slik at jo hardere Tor tar i, desto fastere står Elli; til sist blir det hun som tar i, Tor kan bare verge sig, han strir imot, men det varer ikke lenge før han har det ene kneet i gulvet.

Utgarda-Loke viser gudene til sæte siden; han sørger godt for dem om kvelden, og næste morgen er det han selv som følger dem ut av borgen. Før han skilles fra dem, sier han til Tor at han vil ikke de skal møtes oftere, denne ene gangen var mere enn nok; "jeg måtte bruke synkvervinger mot dig". - Det var han som kom til dem i skogen og var Skryme, forteller han; nisteposen bandt han med knuter av trolljern, og mot hammerslagene løftet han berg og holdt foran sig; "men det kunde du ikke se". Loke var god nok til å ete; men motmannen han hadde, Loge, var selve ville ilden; "og Huge som Tjalve skulde kappløpe med, det var tanken min". Det lange hornet Tor hadde strevd med å tømme, lå med ene enden i havet; "du drakk så fjæren vokste i stranden". "Og ikke mindre merkelig syntes jeg det var, da du løftet op katten. Sant å si, da den slapp jorden med den ene foten, blev vi skremt alle sammen. Den katten var ikke som den så ut til, det var Midgardsormen, som ringer sig om landene; og så lang den er, var det bare såvidt sporen og hodet rørte ved jorden; for du tøide dig og hadde til himmels næsten." Elli, sier Utgarda-Loke, det var alderdommen som ellers er viss på å vinne; "på dig fikk hun ene kneet i marken, mere falt ikke du." - Tor har hørt godt efter; nu løfter han hammeren og tenker å slå, men ser ingen Utgarda-Loke lenger; og ingen borg, bare vide sletter.

I Ragnarok skal Midgardsormen søke op på land og frem mot Tor. Guden gjør det av med dyret, men går lutende fra kampen og kommer ikke langt, efter ni skritt stuper han; giften havormen spydde, har drept Jords sønn.


__________


Valsgårdehjelmen, detalj.

Det er Odin og og Loke som ruver i mytene; de andre gudene ser vi mindre til. Et eneste Eddakvad, Skirnesmål, forteller langt om Frey. Skirne, hans tjener, kommer til ham en dag og spør hvorfor "gudefolkets herre" har stengt sig inne i salen sin; Frey svarer at han strir med en sorg, og solskinnet der ute har ikke han ønsket. Skirne vil vite hvad det er han ønsker sig; "vi var unge sammen i dagers gry, vi to kan tro på hverandre". Frey forteller: han så henne i jotunheimene, Gerd, Gymes datter. "Armene lyste og av glansen i dem luften og hele havet; slik elsket jeg ingen i dagers gry, i de unge år, som henne." Skirne rir til jotunheimene på Freys hest som går gjennem ild, og med Freys sverd som hugger av sig selv. Han bærer sitt ærend frem for Gerd og byr henne kostbarheter, guders gull; men hun tar ikke imot det, Frey skal aldri få henne! Da truer Skirne: "Sitt du ned!" og han velter over henne alt han rår for av trollmakt; han synger en galder, han rister runer. I berget skal hun bo alle sine dager og sitte der vendt mot hél; hun skal stirre, rope, bli gal, leve i "trå og tørst og trengsel", kjær kanskje for "trehodet turs", men for ingen annen i verden. Gerd blir mykere: om ni netter kan Frey møte henne i den stille lunden Barre. Skirne rir tilbake; midt på natten kommer han hjem; Frey står ute i mørket og venter på budet fra Gerd. Ni netter i savn - kan han klare, spør han, å savne i tre? Denne ene natten, bare halvgått ennu, var lang som en måned.

I Ragnarok skal det hevne sig på Frey at han kjøpte Gerd med sitt gode sverd; han kan ikke stanse sin fiende. - Mot Frey, guden for fruktbarhet og grøde, skal Surt gå, "den svarte", ildvetten som øder alt.

Ty og Garm - himmelguden og helvedhunden - dreper hverandre. Ty har bare en hånd; den høire mistet han da æserne skulde binde Fenre. Ulven lot dem gjøre det, den var viss på sin styrke; og to lenker slet den over; da kom de med en som dvergene hadde laget - av kattetrins lyd og kvinnens skjegg, av bergets røtter og bjørnens sener, av fiskens ånde og fuglens spytt[2]. Vargen fikk en mistanke til "silkebåndet" den så, og vilde ikke ha det om sig, før en av æserne hadde stukket sin hånd i munnen på den; det blev Ty som gjorde det. Fenresulven rykket til; lenken holdt og blev hard og kvass; "da lo alle gudene sanser som Ty, han mistet hånden sin".

Heimdall kalles i Eddadiktningen "den hviteste ås". Han er født av ni jotunmøer "ute ved jordens rand", meningen er vel: av bølgene - en navngitt skald fra tiden ved år 1000 taler om de ni brudene "ute ved jordens rand" og mener bølgene, de ni døtrene til havjotnen Æge. Heimdall, en solgud kanskje, har Himinbjorg til bolig og er "gudenes vakt"; når Ragnarok kommer, skal han løfte op Gjallarhornet, som lå gjemt under verdenstreet: "Høit blåser Heimdall, hornet står mot himmelen."

Ull bor i Ydaler, "barlind-dalene". Han er så dyktig en bueskytter, sier Snorre, og så snar på ski at ingen kan kappes med ham.

"Ski-disen", det er åsynjen Skade. Hun blev "guders skinnende brud", Njords og Odins; men hun er av jotunætt og har salen sin høit til fjells, der det stormer og vargen tuter; "der ferdes hun på ski med buen sin hos sig og feller dyr". - Kanskje har hun noget med Nord-Norge å gjøre, med samefolket; Sæming heter en av sønnene hun fikk med Odin; og Sæming blev stamfar til høvdinger i Hålogaland.

Åsynjene er mange; men fortellingene om dem tar ikke stor plass i diktningen. Mest har den om Freyja; hun bor i Folkvang ("hærfolkets vang"), der samler hun einherjer om sig, "hver dag velger hun halve valen"; Odin og hun deler flokken av falne mellem sig. Freyja er stolt i gudenes forsamling, men nokså spak når hun elsker. Skaldene kaller henne Ods mø og Ods venn på leiet; da Od forlot henne, lette hun efter ham, "lengtet alltid" og gråt - den fagre Freyas tårer var rødt gull. Men Od er ikke den eneste åsynjen ser efter, hun er svak for flere.

Med Jord har Odin sønnen Tor; med Frigg har han sønnen Balder. Egentlig var vel Jord (jorden) og Frigg ("den elskede"?) en og den samme: himmelgudens hustru. - Søkkvabekk heter en gudesal, "over den bruser svale bølger"; der er Odin og Saaga, "der drikker de alle dager glade av gylne kar". Saaga ("den seende"?) kan være et navn på Frigg eller Jord.

Frigg, Odins hustru og Balders mor, er øm for make og sønn. Hun prøver å holde Odin tilbake fra det farlige møte med Vavtrudne. Og visse ting i hans liv skal være glemt; det må ikke nevnes at "ættenes far" har øvd seid som en kvinne. Odin er "Friggs glede"; og når guden engang skal ri ut mot Fenres-ulven - det blir hennes "annen sorg". Den første var sønnens død i dagers gry. Gudene tok hevn for Balder; "men Frigg gråt over Valhalls ulykke". I det landet der Balder reiste sine saler, finnes ikke skaderuner, heter det i et Edda-dikt. Det betyr ikke at guden er ufarlig og tåler hvad det skal være, han er tross alt en av "val-gudene". Loke står i kretsen av æser - efter Balders død en dag - og forteller at Frigg, Odins hustru, har vært hustru for Odins brødre med. Frigg svarer: "Hadde jeg så sant en sønn her inne, en som Balder, da kom du ikke ut herfra med livet." Ellers finner vi ikke stort om Balder i det som er bevart av den gamle diktningen. Han har med gudenes "gullalder" å gjøre, og hans død er et tidlig Ragnarokvarsel, så meget ser vi.

Snorre sier: Det lyser av Balder, den hviteste av alle blomster har navn efter hans øienhår ("Balder-brå"); han er den av gudene som taler best og dømmer mildest; men det er det egne ved hans dommer at de står sig ikke[3].

På grunnlag av gammel diktning, som er tapt på enkelte bruddstykker nær, har Snorre fortalt om Balders død og bålferd, om Hermods ritt over Gjallarbroen og om hevnen gudene tok over Loke, ophavsmannen til "Valhalls ulykke". Fortellingen har visse drag til felles med gamle sagn om Kristi død og skylder kanskje disse sagnene en del. Balder er kommet til å ligne Kristus; og Loke kan minne om Judas og om djevelen.

Loke, sier Snorre, "er vakker å se på, ond av sinn, mangfoldig i sin ferd; han hadde mere enn andre av den klokskap vi kaller sluhet, og stod aldri oprådd for en list; jevnlig førte han æserne op i store vansker, og ofte løste han dem ut med listige råd han gav".

Nogen gudesal er ikke nevnt i sammenheng med Loke, han virker hjemløs og eiendomsløs. I Snorres Edda ensteds er det tale om trollsko han hadde, de bar ham over luft og hav; men ellers låner han, eller tar det han trenger, hos de andre gudene. Han er ikke bundet til æserne, ikke til jotnene heller; den urolige "luftfareren" (Loptr) vil sig selv og blir ikke tro mot noget slags samfund; han er skadeglad. Meget tyder på at Loke er i slekt med Loge, med "ville ilden". - Hans avkom er dødsmakter: Hel, Fenresulven, Midgardsormen og Valfaders hest Sleipne.

Snorre forteller: Da Balder fikk drømmene som varslet fare for ham, tok Frigg i ed ild og vatn, jern og stener, jorden, trærne, hver en sykdom, dyrene og fuglene og eiterormene; alt skulde skåne Balder. Og nu blir det en lek hos æserne at guden står høit på tinget, og de andre skyter efter ham eller kaster med sten eller hugger; ingenting gjør ham noget. Balder er blitt usårlig; og meget er vunnet ved det, synes æserne, for hele gudeheimen. Men Loke liker det dårlig, han tar kvinneskikkelse på sig og går til Fensaler der Frigg bor, og taler med henne om gudenes lek og får høre det er ingen fare med den; jern og tre har gitt ed på ikke å skade Balder. "Er virkelig alle ting tatt i ed?" spør konen som kom. Balders mor svarer: "Vestenfor Valhall vokser det en tein, Misteltein heter den; der krevde jeg ingen ed, jeg syntes den var for ung." - Loke finner den og river den løs, og går tilbake til tinget og leken. Ytterst i ringen står Hod, bror av Balder; Hod ("kamp") er blind og bare står der. Loke sier til ham: "Gjør heder på Balder, du som de andre! Jeg skal vise dig hvor han er; skyt denne teinen mot ham!" Misteltein går tvers gjennem Balder; han segner og er død.

Æserne står handfalne, vet ikke råd. Da lover Frigg å gi all sin elsk og yndest til den av gudene som vil ri til Hel og spørre henne hvad hun skal ha for å gi avkall på Balder og la ham komme til Åsgard igjen. Det blir Hermod, Odins sønn som rir - på Odins hest.

Balders skib, Ringhorne[4], var det største av alle skib i verden. Æserne vil nu sette det på sjøen og la Balder få sin bålferd på det; men skibet er ikke til å rikke. Da går det bud til jotunheimene efter gygeren Hyrrokkin ("hun som ilden har rynket"), og hun kommer; med en varg til hest og en huggorm til tøile rir hun inn i flokken ved Ringhorne. Odin setter fire berserker til å vokte "hesten"; de må kaste den i bakken, på annen vis kan de ikke få holdt den. Hyrrokkin går til forstavnen på Ringhorne; med et eneste rykk - det sprang ild av lunnene og jorden skalv - får hun skibet ut. Jordskjelvet og flammene ergrer Tor, han vil slå, men de andre setter sig imot det. Balders lik blir nu båret ombord og bålet tendt; og Tor står frem og vier det inn med hammeren. Dvergen Lit ("lød", farve) løper foran føttene på ham; guden sparker ham inn i ilden, "og han brant". Odin legger gullringen Draupne på bålet; "av den dryppet det hver niende natt åtte gullringer, like tunge som den selv".

Hermod er på hélveien. I ni døgn rir han gjennem dype daler; det er mørkt der nede, han kan ingenting se før han kommer til elven Gjoll og rir ut på Gjallarbroen; den lyser med gull. Hun som vokter den, spør ham efter navn og ætt; forleden dag, sier hun, red det fem fylker med døde over broen, "men den drønner like meget under dig, den ene mannens" Hermod rir på, det går "ned og nord" til han er ved helgrinden. Der stiger han av hesten, spenner salgjorden fastere, setter sig op igjen og rir Sleipne av sporene; den springer høit over grinden, kommer ikke nær den. - Hermod går inn i Hels hall og får se sin bror Balder, han sitter i høisetet. Hermod blir der om natten, og næste morgen taler han med Hel; hun sier at nu skal det prøves om det er sant at Balder er så elsket. "Hvis alle ting, levende og døde, gråter over kam, da skal han få komme tilbake til æserne." Hermod reiser sig, Balder følger ham ut av hallen, rekker ham ringen Draupne og sier at Odin skal ha den til minne; så rir Hermod hjem til gudene. - De sender nu bud rundt hele verden og ber alle ting gråte Balder op av Hel; og alle gjør det, menneskene og dyrene, jorden og stenene og trærne og all malm. Men på hjemveien kommer budbærerne til en heller der det sitter en gyger som kaller sig Tokk; hun gråter tørre tårer, sier hun, over Balders bålferd; aldri har gamlingens sønn gjort henne noget godt, Hel kan ha det hun har! Tokk ("takk") var Loke.

Odin tar dobbelt hevn for Balder. Med seid får Ygg ("den fryktelige"!) åsynjen Tind i sin makt; hun føder en sønn som "én natt gammel" feller Hod og bærer ham på bålet. Loke er sprunget op i fjellet, til Frånangersfoss ; Odin ser ham fra det høie Lidskjalv; æserne kommer efter. Loke skaper sig om til en laks og blir borte i fossen; men det finnes ikke hjelp for ham lenger, Tor vader gjennem strømmen og griper fisken; Loke er fanget[5]. Gudene går inn i en heller med ham; der setter de tre stenheller på kant og slår et hull i hver av dem. Så henter de Vale og Nare, som er sønner av deres fange; Vale skaper de om til en ulv som river ihjel sin bror; og med Nares tarmer binder de Loke på de tre knivkvasse stenkantene. Båndene blir til jern. - Det er flere som vil hevne sig; Lokes list har en gang bragt jotnen Tjatse til fall; nu henger Tjatses datter Skade en eiterorm over den bundne guden, hun fester den slik at giften må dryppe i ansiktet på ham. "Men Sigryn, hans hustru, står hos ham og holder et fat under eiterdryppet; er fatet fullt, går hun og heller ut eiteret, og imens faller dråpene i ansiktet på Loke; da rykker han til så kvasst at jorden skjelver."

I Ragnarok skal Loke komme løs, han som "ulven". - Hvor gammel forestillingen om Ragnarok ("de rådende makters skjebnestund") er, kan vi ikke vite; vi finner den hos navngitte skalder som levde i det 10. århundre da hedendommen var truet på livet, og i Eddakvadet Voluspå som vel er fra samme tiden - men finner den også i dikt som kan være en god del eldre. Kanskje er den urgammel, bare at den vant i makt da forn tro kom i fare gjennem kristendommen? Samtidig (eller før allerede) kan Ragnarok-mytene ha overtatt et og annet fra kristen lære om "de siste ting".

Volven som taler i Voluspå, beretter om ophavstidene og ser det som skal komme, hun begynner med Ginnungagap og Yme og slutter med "den mektige ovenfra". Hun minnes en æsernes gullalder og fredsalder på Idavollen og krigen som kom mellem æser og vaner, "den første krig i verden"; den fulgtes av guders svik mot hverandre og mot jotnene, og av valkyrjers ritt til gudeheimen og Balders undergang. - Og "nu hyler Garm foran Gnipahelleren; lenken skal løsne og ulven renne".

"Brødre skal bli hverandres bane, briste skal alle ætteband; det er hardt i heimen, er hordomsliv, økstid, oddtid, eggbitte skjold, vindtid, vargtid, før verden styrter; det skal ingen finnes som skåner en annen. - Lenken skal løsne og ulven renne."

"Han som var Friggs glede, skal falle." Odinssønnen Vidar hevner sin far, hans sverd skal stå i hjertet på Fenresulven. Men solen svartner, jorden siger i havet, alle de lyse stjerner blir borte. Surts ild raser gjennem verden, luene slår mot himmelen.

Men volven ser jorden stige igjen, som den steg av hav i tidenes morgen; fosser faller, med jagende ørn over, den fanger fisk på fjellet. - Æser møtes på Idavollen og finner i gresset de herlige brikkene de hadde i ophavsdagene, tavlbrikkene av gull. Det står korn på åkrer der ingen sådde, og alt ondt blir det bot for nu, Balder kommer tilbake, sammen skal Hod og Balder bo på Odins grunn. Og i Gimle ("edelstens-ly"?) står en gulltekt sal som lyser klarere enn solen; der skal skyldfri slekter være og i alle tider "eie gleden". Nu kommer den mektige "sterk ovenfra" og holder rett, han som rår for alt.

Det er Voluspåskalden som forteller mest om Ragnarok; men i mange dikt er det rørt ved emnet. Solløse somrer, vindtid, vargvær hører til undergangsvarslene i Voluspå; i Edda-kvadet Vavtrudnesmål står det om "fimbulvinteren" som skal gå over verden. Da er det bare to mennesker som berger sig: Liv og Livtrase ("han som henger ved livet"), de gjemmer sig "i Hodd-Mimes skog" og har morgenduggen til mat; og fra dem skal nye ætter komme. Når ulven som lenge har rent efter solen, tar den igjen (og sluker den), skal en datter som "Alveglans" - solen - har født, "ri sin mors veier". Og når Surts lue slukner, skal gudesønner, Vidar og andre, rå for de døde gudenes eie. - Men "den mektige" som nevnes i et vers av Voluspå? Han kommer nok igjen i et annet Eddavers, men i et som knapt er fra hedensk tid, enda det er lagt i en volves munn, det også. "Ikke mange ser lengere frem enn til møtet mellem Odin og ulven," står det i dette verset. Og bare et par av oldtidsskaldene taler om en fornyelse av livet.

Meget i mytediktningen er utydelig sagt, skalden forutsetter at emnet er kjent, iallfall at det finnes tilhørere som er innviet i det allerede og forstår. Men vi har en del gudekvad med lang og klar fortelling, og enkelte hvor handlingen ser ut til å være ny: diktet op av forfatteren. Skalder som fulgte norske konger, diktet nye Odinsmyter i kvadene Eiriksmål og Håkonarmål; der fortalte de om guden som venter kongen og tar imot ham i Valhall. Og en ny myte kan skalden ha skapt som diktet Edda-kvadet Vavtrudnes-mål med skildringen av møtet mellem Odin og jotnen Vavtrudne.

Hvor langt ut var - eller blev - gudemytene kjent? Av vers hvor det tales i antydninger bare, av emner som stadig kommer igjen, av billedsprog og billedstener, kan vi se at mange av dem var gangbar fortelling. Men vi vet ikke hvor grensen ligger mellem det som var et helt folks eie, og det som viser forestillingslivet i kretsen omkring høvdinger og skalder. Og sjelden får vi sikre svar hvis vi spør om den eller den myten fandtes hos andre germanske folk. Men historiske forhold legger det nær å tro at meget av det som levde i norrøn fortelling om gudene, var kjent i Sverige og Danmark også; at noget var det, er tydelig nok.

Mytene kan si hverandre imot, de er ikke deler av en sammenhengende "lære". Den norrøne religion var uten religionsstifter; og den var ikke bare én; folk hadde mange slags tro. Gudene var nær på fredhellig ting, under kampen, ved edsavleggelse og i hovet. Men fjernere kanskje til hverdags. Det fantes andre hjelpsomme vetter, makter en mere hadde for sig selv og alltid hadde: forfedreånder i haugen eller berget, vettene i kornet som grodde, i kilden som gav og gav, i den hellige lunden som vokste og lyet. Det gikk forholdsvis lett under kristningsverket å få de store gudene bort, de var flyttet inn i hovene og sank med dem eller kom på vidvanken og blev vanskelige å finne. Men bøndene som ser gudehovet falle og går hjem siden, kommer ikke til det tomme: kornet gror, kilden strømmer og gir, "det er vetter i lunder og hauger og fosser".


__________


«Drakehode», 1½ meter langt, antagelig fra et vikingskib, 9. århundre. Tatt op av elven Schelde 1935.

Om den indiske Vedadiktningens guder har en forsker sagt: "Omrissene av hver enkelt vil gjerne bli borte i ubestemt, ubegrenset formløshet." I de norrøne oldkvadene kan gudene ha meget skarpe omriss. Loke i "Loketretten": overlegent rik på kunnskap om næstens dårligheter, lykkelig ved å få nevne dem og lynsnar i angrepet - det kan føles som om dikteren har brukt levende modell til ham.

I dråpaen om Tor og Tjalve som akter sig til jotnen Geirrød og lar elven være vei, er de to gudene kalt "stolte edsforbundne vikinger"; de har ordnet sig som "hærmenn" i skaldens egen samtid så ofte ordnet sig. Oldkvadenes guder er mennesker, bare at de i evner og makt vokser ut over alle vanlige mål. De er "nyttige" makter, "blide" makter, "vennlige" makter, "vise" makter; de gjør gagn, men er ikke "gode" i moralsk forstand. Gudene har menneskers moral og umoral, de kan bryte løfter og eder og alle slags troskapsbud, ættefreden til og med. Forfatteren av Voluspå tar det tungt, han lar de høie guders skyld føre ulykke over dem selv og den verden de engang ordnet. Andre skalder ser ut til å unne de rådende makter deres gudefrihet; kanskje skjemter de med den, lar spotteren Loke fortelle det han vet - eller ikke vet.

Det kan tenkes at de er fra kristen tid, de Edda-kvadene hvor det skjemtes med gudene. Men sikkert blir det ikke; alt annet, kvadene ser ut til å vidne om "forn" tro hos skaldene; guden med hammeren griper inn mot Loke, og i Trymskvadet hvor han savner hammeren og lenge spiller en humoristisk rolle, tar han sin verdighet tilbake til slutt, det er en farlig "brud" som sitter ved jotnens bord og eter og drikker så usømmelig meget. - Så kan det bli tale om overgangstiden mellem hedendom og kristendom; dit har mange forskere satt kvadene som nærsagt i samme åndedrett tar gudene på alvor og på dristig spøk. Men hedensk diktning som vi vet er fra overgangstiden, tar dem bare på alvor; for nu er det alvor, nu strir det forne for sitt liv. Kvadene med innslag av skjemt er kanskje fra en eldre tid, en hvor den gamle religion stod nogenlunde trygg ennu, i en slik tid falt det vel lettere å avlaste alvoret. Troende middelalderskristne har drevet spøken med det hellige nokså langt. Og fra dager som ligger forut for kristen misjon i Norge, har vi et vidnesbyrd - i det minste ett - om at godt humør kunde bli nærgående mot maktene. I diktet hvor Tjodolv fra Kvine, forfatteren av Ynglingatal, beretter om ranet av Idunn og eplene som holdt æserne unge, oplyser skalden: "Gamle og grå stod gudene på tinge og overla - de rådende makter var nokså stygge i hammen." Lystigheten i et slikt vers, og i Eddavers der leken blir vilter, forstår vi bedre om vi minnes at diktene var beregnet på en lyttende krets, antagelig på hallen hvor folksomheten og ølet kunde gjøre overmodig.

Om forholdet mellem guder og mennesker sier de navngitte skaldene en del, mest de fra hedendommens siste dager. Eddaskaldene sier lite, oftest forteller de fra gudeheimene bare. - Av Odin og hans brødre, heter det i Voluspå, fikk Ask og Embla (det første menneskepar) åndedraget og vettet og sitt vakre åsyn. Kvadet om Rig (Heimdall? Odin?) lar guden være stamfar til Træls og Karis og Jarls ætter og en venn av sin sønn Jarl. I "Sangen om Hyndla" er Freyja ute og hjelper "Ottar unge" som hun elsker, til kunnskap om hans forfedre, folk av det beste blod; han trenger å kjenne sitt ættetal, nogen har ment at det er ikke så staselig som han sier. I diktningen om Sigurd Fåvnesbane har Sigurd hjelp av Odin; og valkyrjen Sigrdriva som ikke aktet på den Høies vilje, får guden til uvenn. Men som hevner er Odin merkeligst i Grimnesmål.

I en prosainnledning til kvadet fortelles det: To kongsbarn, Agnar og Geirrød, rodde ut på sjøen en dag og hadde med sig dorg til småfiske. Båten drev til havs for dem i vinden; og til slutt, i svarte natten, tørnet den mot land og brotnet. Guttene kom sig op fra stranden og fikk være hos en fattigbonde de traff; der blev de boende om vinteren. Kjerringen fostret Agnar; men kallen selv fostret Geirrød og lærte ham meget og mangt. Frempå våren gav han guttene en båt og fulgte dem ned til stranden; der tok han Geirrød avsides, det var noget han skulde ha sagt ham; så skiltes kallen fra barnene. De fikk god bør og kom til båtstøen hjemme på kongsgården. Geirrød stod i forstavnen; han hoppet i land, støtte båten ut igjen og ropte til broren: "Dra trollpakk i voll!" Agnar drev til havs og blev borte. - Odin og Frigg satt i Lidskjalv en dag, nogen år senere. Odin sa: "Ser du Agnar, fostersønnen din? Han sitter i en heller og aler barn med en gyger; men Geirrød, som var fostersønn til mig, er konge og har land å rå over." "Han er slik en matnidding, svarte Frigg, "at han piner folk som kommer til kongsgården, om han synes det kommer for mange." Odin sa det skulde nok vise sig at dette var løgn (som det var); da lot Frigg en av åsynjene fare til kong Geirrød og si at kongen skulde vare sig vel for en trollmann som var kommet til landet og kunde kjennes på at hunder, om aldri så biske, lot være å fare på ham. - Det kom en slik gjest en dag, og Geirrød lot sine menn gripe ham. Grimne ("han med hetten") het fangen; men ellers vilde han ikke ut med noget om sig selv. Kongen lot sette ham mellem to ilder, der satt han i åtte netter; den niende dag begynner det å brenne i den blå kappen han bærer. Nu sier Odin:

"Het er du, lue, og altfor stor! gå ifra mig, flamme! Svidd blir kappen, så høit jeg holder den, feiden brender for mig." - Han taler om gudeheimer han kan se: om et land som er hellig, om glede og gull, om Trudheim hvor Tor skal være til maktenes tid er omme. "Ris vokser, og høit gress på Vidars land Vide; og der lover sønnen, fra hesteryggen, uredd å hevne sin far." - Kong Geirrød hører på sin fange, men forstår ikke. Og Odin blir tydeligere; han taler om diser som tjener ham, han lover at alle guder skal elske "den som først tar et tak med flammen"; og han sier at alltid bar han nytt navn når han viste sig mellem mennesker, han het Herjan og Hjalmbere og den Høie og Ganglere, "Grimne kalte de mig hos Geirrød". - Kongen rører sig ikke. Og guden slår ned på ham til slutt: "Du er drukken, Geirrød, ør av drikk; meget du mister med mig og følget mitt: einherjene og Odins elsk. Jeg sa dig alt, men du minnes intet, og venner tar hårdt på dig nu: min egen venns sverd ser jeg ligge drivvått av hans blod. Den eggen dreper, skal Ygg ha; med ditt liv er det ute! Harme blev disene[6], det er Odin du ser; kom hit nu! om du kan."

Prosafortellingen går videre: "Kong Geirrød satt med sverdet over kneet og hadde det halvveis ute av sliren. Da han hørte at dette var Odin, reiste han på sig og vilde ta nam vekk fra ilden; han kom til å slippe sverdet, det falt med festet ned; kongen snublet og stupte fremover og fikk sverdet gjennem sig. Odin blev borte i det samme."

Odin - herre over liv og død - er den farlige gud. "Seiergiveren brøt sitt vennskap med mig," klager Skallagrimsson som har mistet sønnene. "Odin vil mig ondt, tror jeg," sier Eivind Skaldaspillers kong Håkon som står foran Vallhall.

Om menneskets frykt for gudene hører vi ellers lite. I Voluspå tales det om straffesteder på "Likstranden" nede hos Nidhogg; der må edsbrytere og mordvarger "og den som lokker en annens hustru" vade tunge strømmer; men det sies ikke at straffen kommer efter guders dom. Religion og moral hadde lite med hverandre å gjøre; hvor skyldfølelse merkes i diktningen fra forn tid, er blikket vendt mot menneskelige lover, mot guden bare om han selv er den krenkede - som i Grimnesmål. Ærefrykt for maktene, de store og sterke, finner vi naturligvis; skaldene stiller mennesket under guders vern, og med kraftige farver maler fantasien de rådende "heimer". Like fullt er livsfølelsen dennesidig og aldri annet; vi finner ikke mennesker som har fått lengselen i sig, ingen som akter sin egen heim ringe, fordi han har sett inn i guddommens. Livet, det er livet her, mangen gang lett å leve. Er det tungt, må det bæres. Eller kanskje en ønsker sig døden; dødslengsel finnes, og stundom sammen med tanken på en elsket en skal møte igjen i nei - slik lenges Brynhild og Gudrun i Eddadiktningen. Dens menn står anderledes; de søker døden for hederens skyld, når de søker den.

I ett av kvadene sier Brynhild at "altfor lenge" lever menneskene, når livet er en sorg for dem bare. Om sorg og glede, frykt og håb, forteller diktningen stadig; og menneskene vender sig til gudene iblandt, efter hjelp eller med takk. Å kalle på maktene med ofringer til dem var ikke den eneste form for gudsdyrkelse.

I irske årbøker berettes det fra tiden omkring 860: Det kom en vikingflokk til Irland, ført av to ættstore nordmenn; "Hona" het den ene, han var en druid[7]. De fremmede måtte vike for irske skarer og søke vern bak et stengjerde i marken. "Hona, druiden, steg op på gjerdet, bad til sine guder og drev sin trolldom og bød flokken sin "be til gudene. En av mennene fra Munster sprang frem mot ham og fikk slått ham på munnen med en stor sten; da vendte han ansiktet mot sine egne og sa mens blodet strømmet: "Dette dør jeg av" - og falt bakover."

Det kunde være gudsdyrkelse i å dikte. "Freyja syntes godt om kjærlighets diktning," forteller Snorre. "Alltid har folk bygget op vers for å vinne Odins vennskap med det," sier skalden Hallfred Ottarsson og tenker vel på omskrivningssproget i versene, det gav Odin og alt Odins, skaldemjøden ikke minst, en bred plass. Fra Island berettes det om sønn til en av landnamsmennene: "Han gikk op til Surtshelleren[8]; der førte han frem en dråpa han hadde diktet om jotnen i helleren." Det kan tenkes at somme av gudekvadene som er bevart - Eddadikt og andre dikt - er "ført frem" i hovene, hos gudene; tekstene har nok av lovprisende ord. Av bønn og takk har de lite; men diktning som tvers igjennem var bønn og takkebønn, må vel ha hørt med i ritualer for offertjenesten - og være ryddet ut i kristne hundreår.

Egil Skallagrimsson ber gudene om hjelp mot kongen som tok hans eiendom fra ham; og kvedet om sønnene som døde, slutter Egil med en takk til Odin for skaldskapens gave. - Sigrdriva, på Odins berg, hilser Dagen og Dagens sønner, Natt og hennes ætt, æser og åsynjer og den gavmilde Jord, og ber om seier, om godt vett og det rette ordlag og lægedomshender. - I Sangen om Hyndla står det: Vi skal be Odin ha godhet for oss; han gir skarene sine gull, han gav Hermod hjelm og brynje, og Sigmund sverd; han gir seier, rikdom, ordlag og vett, gir de sjøfarende bør og skalden hans evne, kjempen det store mot.

Tor prises fordi han holder verden oppe med å hugge ned rimturser, han er "den som berger manneætten". "Stor blev jotnenes slekt, fikk de leve alle; da blev det ingen mennesker i Midgard." Og fantes ikke Tor og hammeren hans, kom tursene og bodde i guders heimer. - Njord og Frey gir rikdom, sier Egil Skallagrimsson. Njord, står det i Snorres Edda, rår for vindens gang og styrer sjø og ild; lykke på sjøen og god fangst, land og løsøre, kan han gi den som kaller på ham. Frey gir fred og god åring, "han rår for regn og solskinn og dermed for grøden". Ty skal en be om seier i slaget og Freyja om lykke i kjærlighet.

Om gudetroen og gudedyrkelsen i nordiske land vidner stednavn i mengde, tydeligst slike som er sammensatt med navn på maktene. Men også andre; på gårder som heter Hov eller Hove og er gamle gårder, har det vel stått et hov, et hedensk tempel.

Tor, Njord, Frey og Freyja og Ull (eller Ullin) er de vanligste gudenavnene i norske stedsnavn. Ty, almindelig i danske, finnes ikke i mange norske, kanskje i et eneste bare, Tysnes i Sunnhordland. Odins navn møter vi nogen ganger, men sjeldnere enn vi skulde vente.

Hos Tacitus, ved år 100, står det at Odin er guden germanerne viser størst ære. I folkevandringstid den var han "den ypperste av gudene" for angler og sakser i Britannia, det vet vi; og på nordtysk grunn, ved nedre Elben, skal han tidlig ha hatt førsterangen. Men til Norden, har flere forskere antatt, kom Odinstroen forholdsvis sent. - Den kan ha vært her fra gammel tid og ha vokset med nytt som kom sydfra, mulighetene blir mange. Det vi ser er at Odin blev dyrket her oppe i det 6. århundre; da skriver grekeren Prokop at i "Thule" ofrer folkene til krigsguden med å henge op mennesker i trær. Prokop har vel tenkt på gautene, dem nevner inar særskilt, de er "en av thulitenes største folkestamme". Gautene har kanskje vært Odinstroende fremfor alle andre; i norrøne oldkvad er Odin kalt Gauta-gud og "gauters venn" og Gaut.

Odin i Norge? Sikkert er det at i vikingtiden var han "den ypperste av gudene" - det vil si for somme, ikke for alle. Han var den største for høvdinger og skalder, i diktningen ruver han. Men samtidig hører vi av de norrøne skaldene at Tor er den som berger guder og mennesker; og det er et innslag fra religionen som de mange, kanskje de fleste, hadde. Odin, "den Mangfoldige", guden med de store evner, den dype list og den dype uro, lokket fantasien; men "Jords sønn", den sterke med hammeren, gav større trygghet. Åsa-Tor, alle onde vetters fiende, blev bondens gud. Hos svearne het det i det 11. århundre at "Tor har veldet i luften, han rår over torden og lyn, vind og regn, klarvær og grøde". Til ham, hører vi, ofret svearne om hungersnød eller pest truet.

"Odin får jarlene som faller i kamp, Tor får trælers ætt," sier Odin i et Eddadikt som er en mannjevning mellem gudene. "Jeg var østpå," forteller Tor, "og verget åen da de søkte frem mot mig, Svårangssønnene (jotner); med stener de dengte mig, det fikk de ikke glede av, de blev snare til å be om fred." "Jeg var østpå," forteller Odin, "og talte med en kvinne; jeg lekte med den linhvite og gikk til lønnstevne, gledet den gul-lyse. Jeg var i hæren som kom hit under høie faner, med spyd som skulde rødes i blod."

Like tydelige står de to gudene i sagnfortellingen om det nattlige tinget hvor de legger fast skjebnen for Starkad. Odin gjør ham til stor hærmann og skald, men Tor sørger for at gleden ved å være det blir liten: Hærmannen Starkad skal aldri eie land og aldri synes det er nok, det han vinner sig av løsøre; og hvert vers som skalden Starkad dikter, skal gå ham selv av minne. "Jeg gir ham det," sier Odin til slutt, "at stormenn skal synes han er meget verdt." "Men hele almuen skal hate ham," sier Tor.

Stedsnavn og gammel litteratur forteller at Tors-dyrkelse var almindelig i Norge; og om islendingenes tro på Tor har vi nok av vidnesbyrd. I boken om landnåmet myldrer det med personnavn som er sammensatt med Tors navn. Ed i rettssaker avla islendingene på den hellige tempelring: ved Frey og Njord og "den allmektige ås" - det er vel hammerguden.

Om landnåmsmannen Helge den magre som trodde på Krist, men var "blandet i troen", heter det at han vendte sig til Tor når han var på sjøen. Tor knuser "folket på utnesene", jotnene som "gjør båter vassdrukne". - Som han fulgte til Torsnes og Torsmark på Island og Torshavn på Færøyene, slik til vikingbygder på De britiske øer og i Frankrike. I Dublin satt "Tors høvdinger", nær "Tors skog", og voktet "Tors ring"; i Normandie er det mangt et "Turville". Tacitus forteller at germanerne sang om "Hercules" (Tor, mener man) før de drog til kampen; de priste ham "som den ypperste av alle tapre menn". Og nordiske Torsdyrkere har vel søkt hjelp hos sin sterke gud i krig som i fred. Det sies om en svensk konge som levde ved år 1000, at han blotet til Odin foran et stort slag; motstanderen blotet til Tor - og hele hans følge hadde opfordret ham til å gjøre det. I gammel litteratur fra Normandie fortelles det at daner og nordmenn som ødela Frankrike, hadde "Tur" til gud og trodde på hans makt.

Da kristendommen var blitt en fare for gammel tro i norrøne land, gikk skaldenes diktning full av ivrende bekjennelse til Tor. Det var først og fremst han som skulde slå tilbake det nye; han blev stillet op imot Krist. - Om danene sier en angelsaksisk forfatter som skrev ved år 1000, at de "elsker Tor", ingen annen gud er så kjær for dem. Og om svearne blir det sagt, nogen tiår senere, at de holder Tor for å være mektigere enn Odin og Frey.

Hvor Tor vant frem, tapte vel andre av gudene i betydning, slik guden Ull som vi sjelden møter hos skaldene,men ofte i norske og svenske stedsnavn av høi alder. Om Tor med tiden blev "den mektigste" hos svearne, har vel deres Frey tapt på det, engang må han ha vært den særskilt mektige. Uppsala-kongene førte sin ætt tilbake til Frey; og i norrøn overlevering kalles han svea-gud og svearnes blotgud. Der heter det også at folket i Trøndelag fikk sin Freysdyrkelse fra Svitjod.

Njord og Frey ("Herren") er ofte stillet sammen i tekstene. Sproglig svarer Njord til "Nerthus" - det er navnet på en fruktbarhetsgudinne, en Moder Jord som Tacitus forteller om; et forbund av germanske stammer nordenfor nedre Elben dyrket denne guddom. Romeren sier: På en ø i havet står en hellig lund og i lunden en vigslet vogn; det ligger et teppe over den, og bare presten har lov til å røre ved den. Han merker når gudinnen er kommet til dette hemmelige gjemme, og følger henne full av ærefrykt når hun kjører fra folk til folk, med kyr til å dra vognen. Det blir fest der hun stanser og tar ophold; ingen går i krig, ingen bærer våben. Men til slutt får hun nok av samværet med mennesker, og presten bringer henne tilbake til det hellige området. Så blir vognen og teppet og - "om man tør tro det" - gudinnen selv tvettet i en sjø som ligger godt gjemt. Trælene som gjør tjeneste ved denne handlingen, blir slukt av sjøen med det samme. "Derav den hemmelige frykt og den hellige uvitenhet om hvad det er, dette som bare dødsvigde mennesker ser."

I norrøne kilder kan Njord være fruktbarhetsguddom som Nerthus; sammen med Frey ("Herren") sørger han for god åring og fred. Men dessuten gir han lykke på sjøen og god fangst. - Somme av de norske stedsnavn hvor vi møter ham, hører innlandet til; men de fleste er navn på gårder og områder ute ved kysten, særskilt mange har Rogaland og Hordaland. Ved kysten måtte fruktbarhetsguddommen Njord få med sjølykke og fangst å gjøre, her berodde god åring i stor monn på havet og dets "fruktbarhet" - hålogalendingen Eyvind Skaldaspiller taler om blomster i "marken med isflakene" og mener sildestimene i sjøen. Det er kystens Njord som har Noatun ("Skibstun") til bolig og ikke kunde trives på fjellet. Men han fulgte nordmennene til Islandsstrandene; der som på Norgeskysten blev Njardvik et minne om ham.

Vi vet at Frey blev dyrket i offentlige helligdommer på Island, vi hører om høvdinger som har tilnavnet Freysgode, Freys prest. Men i selve dette ordet, brukt som tilnavn, ligger det at Freysdyrkelse ikke var det vanlige i offentlige hov, ikke pleide å være det viktigste ialllall. Efter alt å dømme var det særskilt viktig at Tor fikk sitt. I landet hvor ubygden fylte op, hvor "Surt" hadde helleren sin - hvor berget spydde ild og jøkel-elvene "eiter" og det ofte reiste sig "manndrapsvær" på fjorden og fjellvidden - blev det bruk for guden som verget mennesker og menneskers bygd mot jotunmaktene.

Hvorledes det så var ved den offentlige gudedyrkelse, privat kunde man vende sig til hvem man vilde av guder og diser; man hadde kanskje en fulltrúi iblandt dem, en man gav sin hele tillit. Kristendommen gjorde slutt på friheten til å velge. Det blev litt igjen av den hos islendingene, men bare for en kort tid: "Folk skulde få blote i hemmelighet, om de vilde."


__________


Sparlösastenen, Västergötland (omkr. 800).

Freyja sier om sin venn Ottar unge at han reiste en "horg" av stener for henne og farvet den rød i offernautenes friske blod; "alltid har Ottar trodd på åsynjer".

Horgene var små offerhus, oprindelig har de kanskje vært stenaltrer bare, reist under åpen himmel. Det store gudehus var hovet. Det hadde - som sagaen forteller og islandske hovtufter viser - en hall der blotgildet holdtes, og en korbygning, et "avhus"; der stod gudebilledene, og der var alteret hvor den hellige tempelringen lå. En vegg skilte gildehallen fra gudenes rum, men var lav, det gikk an å se over den.

Skoger og lunder er germanernes gudetempler, sier Tacitus. Men helligdommer som Nerthusvognen og de "tegn og billeder" romeren nevner, må vel ha stått under tak. Ved år 600 fant kristne misjonærer som kom til Britannia, templer på angelsaksisk grunn. "Små bygninger" som var viet inn til guder, hadde sakserne på fastlandet i det 8. århundre og antagelig lenge før. - Ved år 550 er det grekeren Prokop forteller om den store solfesten de feirer i Thule, midt på vinteren, når de vet at den verste mørketiden snart er forbi. Dersom hellige "tegn og billeder" har hørt til ved festen, og det er sannsynlig, må det vel ha vært egne, vigslede bygninger for dem, "hov" allerede eller begynnelsen til hov.

Tre store offerfester er nevnt i sagaen. Den første var "ved vinternatt" om høsten, da blev det blotet for godt år, året begynte med vinteren. Den andre var midtvinters; da blotet man for at marken - som lå livløs nu - skulde gro. Den tredje store festen var om våren; da blotet man for seier, heter det.

I diktningen fra hedensk tid tales det om ølet som flyter - sparsomt nok, synes skalden - ved en offerfest til ære for gudene. Og vi hører om horg og hov som blev tømret op; om "det hedenske alter" og "den langhårede altervennen" (Odin); om blod og innvoller av offerdyr og om kvaster som blev brukt til å spre blodet. Snorre forklarer, i en lang skildring han gir av det hele: Det var skikk å farve alteret med offerblod, likeså veggene i hovet, både utvendig og innvendig, og å stenke blod på menneskene som var kommet til gudehuset.

Vi har utførlige efterretninger som er eldre. Uppsala-templet stod da den tyske historieskriver magister Adam av Bremen skildret denne helligdommen; det var ved år 1080 han skrev. De fortellerne han fikk sin kunnskap fra, har visstnok brukt lovlig sterke ord, når de oplyste tyskeren om alt det gullet som prydet tempelbygningen ; men gjennemgående virker fremstillingen Adam av Bremen blev istand til å gi, saklig og troverdig.

Hvert niende år holdes det en særskilt stor offerfest i Uppsala, folk fra alle landskap i "Sveonia" samles til festen. I ni dager varer den; og hver dag blidgjør man gudene med blodet av ni levende vesener: ett menneske og åtte dyr, "mannlige alle". Det blir sunget under ofringene - "mange og uanstendige sanger, det er best å tie om dem".

Midt i salen har Tor sitt sæte; han holder om "herskerspiret" (hammeren?); ved siden av sig har han en væbnet Odin og et Freysbillede. - Meget av det "uanstendige" som blev sunget, var vel sang til ære for fruktbarhetsguden Frey; i templet var han fremstillet som avlekraftens guddom; og "man sier at han gir de dødelige fred og vellyst". Lykke i krig gir Odin.

Enda Tor var "den mektigste" og Frey var "sveaguden", kan meget ved blotet i Uppsala minne om Odinsblot og Odinsmyte. De blødende ofrene blir hengt op i en lund, hvert tre i lunden blir hellig "av de ofredes død og forråtnelse". Like ved templet er det et kjempestort tre; det sender sine grener langt ut og står alltid grønt, både vinter og sommer; ingen vet av hvad slag det er. Det finnes en brønn der også, ved den får hedningene kunnskap om fremtiden; de ofrer et menneske, senker ham ned levende; "og blir han ikke funnet igjen, skal det gå i opfyllelse, det folket har ønsket sig". - Ingen vet hvad det har for ophavsrøtter, det vindblåste treet som Odin hang på i ni fulle netter, såret med spyd og ofret til sig selv. Hellig og eviggrønt står dette treet, Yggdrasil, over Urdarbrønnen og over den vise Mimes brønn, hvor Valfaders ofrede øie ligger.

Om offerskikkene hos germanske stammer forteller en lang rekke romerske og greske forfattere; og det sies gang efter gang at menneskeoffer blir bragt gudene. Odin ("Merkur") får det, vet Tacitus; og Nerthus får det, slik må vi forstå beretningen om trælene som slukes av innsjøen hvor de vasker gudinnens vogn. Om Thulefolkene sier Prokop, at den første fiende de fanger i en krig, bruker de å gi til krigsguden: og da henger de op mannen. Kanskje var det ofring til Odin som foregikk, da vikinghøvdingen Ragnar tok motet fra frankerkongen Karl med å henge sine frankiske fanger i påsyn av kongen og hans hær. - Fra Gotland i hedensk tid beretter en "Gutasaga" som går for å gjemme god tradisjon: "Hele landet hadde et felles høieste blot; der ofret de mennesker."

Fra norrøne land forteller islandske sagaer at mennesker blev ofret til gudene. Og det var vel ikke anderledes der enn hos svearne og på Gotland - selv om enkelttilfellene som sagaskriverne nevner, skulde være diktet op. I år 1000, da en hær av islandske kristne toget inn på Alltingsplassen og religionsspørsmålet skulde avgjøres, besluttet de gammeltroende å søke hjelp hos sine guder, sies det, med å blote to mennesker fra hver av de fire landsdelene. Eller sagaskriveren forteller om en sten som står på en islandsk tingvoll og kalles Tors sten; "over den knekket de ryggen på menn som de hadde til blot", mennene var dømt til å blotes, heter det - kanskje var det menn som hadde forbrutt sig mot gudenes eiendom. Om nu disse fortellinger er troverdige? Mindre rimelig høres en tredje: den om jarlen Håkon Sigurdsson fra Lade som ofrer sin sønn for seier under kampen med Tomsvikingene.

Dette blotet fikk Torgerd Holgabrud, heter det, og Torgerds søster Irpa ("den brune"). Av diser var det mange slags: åsynjer, norner, valkyrjer, ættefylgjer; i en stilling for sig kommer disene Håkon jarl skal ha blotet til. Snorre forteller: Holge het en konge, efter ham har Hålogaland sitt navn, og Torgerd Holgabrud var datter til ham. - "Holgabruden" og Irpa er "landdiser", verne-ander for Hålogaland, for kysten der jarleætten på Lade hadde sitt utspring. Med det stormvær de sendte nordfra, sier sagaen, et haglvær som drev mot Håkons fiender, hjalp de jarlen til å seire, da de først hadde fått hans sønn.

Egil Skallagrimsson har fortalt om et disablot han oplevde i Norge, på en av kongsgårdene vestenfjells; det var høstkveld og månemørkt, står det i sagaen om Egil. I en annen saga er det disablot hos en høvding på Voss en høstkveld. I en tredje, en fornaldarsaga, går kongsdatteren som hjelper til med disablotet, og farver horgen rød med blod i høstnatten.

En germansk prest gikk med blandt fangene i en romersk feltherres triumftog nogen år efter Kristi fødsel; på flere steder i gamle kilder er offerprestene hos germanerne nevnt. Men vi vet ikke hvor meget eller lite de skilte sig ut fra andre i samfundet, nogen tydelig avgrenset stand har de knapt dannet, privat kunde hvem som helst ofre og være "prest". Ved den offentlige gudstjeneste var det vel slik hos mange av stammene at høvdingen blev presten. I det 11. århundre vilde de gammeltroende i Sverige ha sin konge med ved blotene i Uppsala, selv om kongen var kristen, de krevde at han skulde "foreta det fastsatte offer for folket"; og det samme skal tingbøndene i Trøndelag ha krevd av kong Håkon Adalsteinsfostre. På Island kaltes høvdingene "goder"; ordet har sammenheng med goð, gud, og kan oversettes med "prest".

Men en høvding hadde adskillig å ta vare på og overlot vel som regel det meste av hovtjenesten til andre. Ved de store offentlige blotene trengte han mange hjelpere; at han "foretok" ofringene, vil vel si at han hadde tilsyn med dem og utførte somme av ceremoniene som bruktes. Al-Ghazál, araberen (fra Spania) som på 800-tallet gjestet en nordisk konge, talte til ham om "det eneste vesen som er uforgjengelig", om Gud "som vi skal komme til", og blev hørt med levende interesse, sies det; kongen fant ham vis. Men senere måtte araberen drøfte sine meninger med "de lærde" ved hoffet - det har kanskje vært prester, religionslærde.

En høvdings hustru har vel delt religiøse plikter med sin mann. Når det heter om "Otta", gift med vikingkongen Turgeis, at "hun brukte å gi sine svar inne i den store kirken" i Clonmacnois, og fra selve det hellige alter, kan det bety at hun satt der som volve og spådde fremtiden. I Håvamål er det tale om en mektig galder, så ukjent at selv kongens hustru ikke kan den. Og vi hører om "gydjer" i den gamle diktningen; det var prestinner. En kristen misjonær kom til Hvamm på Vest-Island; "Torarin bonde var ikke hjemme"; og konen i huset gav sig til å blote. I et vers som er bevart, ber den dypt forargede gjesten at guddomsmakt skal slå henne flat, denne gydjen som skriker så vettløst imot ham over det hedenske alter; han er heller ikke blid på en ung og overmodig "gudenes tjener" som går der med en kvast i hånden og sprer offerblodet.

Til Nerthus, "Moder Jord", hørte en prest; til Frey, mannlig guddom for fruktbarhet og vekst, har det kanskje hørt prestinner. En av de islandske "Freysgodene" har en søster som er hovgydje. - Så finnes det en islandsk fortelling hvor den kristnede nordmannen Gunnar Helming kommer til Sverige og blir kjent med en gydje som bruker å kjøre omkring der i landet med et Freysbillede (eller Frey selv, som folk tror); det hjelper til god åring. Gunnar blir med på en slik reise og skal leie hestene; men det varer ikke lenge før han sitter i vognen hos den unge og vakre gydjen og mere enn erstatter Frey. I bygdene tror de det er guden selv som kommer, og synes det er gildt han er blitt så omgjengelig; han sier ikke stort, men ferdes mellem folk og eter og drikker som andre; han tar imot gull og sølv - blot kan det være det samme med denne gangen. "Frey"s kone blir med barn, og svearne gleder sig stort; dette må varsle godt år! Nordmannen passer på å rømme, før folk skjønner noget; han tar gydjen med sig til Olav Tryggvason som sørger for å få henne døpt.

Mannen som diktet op denne historien, har moret sig over de enfoldige svearne; men først og fremst er det sveaguden og hedendommen som får gå igjennem. Beretningen er i slekt med gamle skjemtehistorier om humbug i himmelske makters navn, slik med middelaldersnovellen hvor en munk gir sig ut for å være erkeengelen Gabriel og blir uimotståelig med det. Men kanskje er minner om gammelnordisk gudedyrkelse gjemt i den islandske fortellingen; Frey kommer kjørende til bygden som Nerthus kom, og er fulgt av sin prestinne som Nerthus var fulgt av sin prest.

En gudedyrkelse som nokså nøie skulde svare til Nerthusdyrkelsen - med vognen som står "på en ø i havet" og vaskes i en bortgjemt sjø - har forskerne prøvd å eftervise i Norge. Tysnesøy i Sunnhordland het i gamle dager Njarðarlǫg, Njords lovområde. Men Nerthus og Njord er jo egentlig samme ord; og til stedsnavnene i "Njardarlog" hører Godey og Vévatn: "guddomsøen" og "den hellige sjø". Man har tenkt sig at det gamle navnet Njardarlog går tilbake til en tid da "Njord" var Nerthus, den moderlige jord. Hun hadde vel himmelguden til husbond; og han finnes i Njardarlog og nettop der; "Tysnes" vidner om ham og er kanskje det eneste sted i Norge som heter efter Ty, himmelguden, hvis eldgamle navn går igjen i grekernes Zeus og indernes Diaus.


__________


Germanske kvinner. Fra Trajansøilen i Rom.

I Snorres Edda sier oldtidskongen Gylve til Odin: "Om nornene rår for skjebnen, da skifter de svært ujevnt; somme mennesker har det godt og er storfolk, andre får lite både av eiendom og ære; somme lever lenge og andre kort." Odin svarer: "Gode norner, av god ætt, gjør livet godt for folk; og om mennesker får en uferd, er det onde norner som volder det."

De troende bad til sine guder og ofret til dem, gudene var "de rådende makter". Og samtidig blir det sagt at nornene styrer, at alt er skjebne. Det er menneskelig å være så "blandet i troen"; dette blandede er velkjent ennu, man kan be til et rådende forsyn og like fullt ha en følelse av at alt er skjebnebestemt, ens vei er staket ut, hendelsene står og venter.

I sagaer som forteller fra kristen tid i norrøne land, kan skjebnen være ute på egen hånd og gjøre et menneske til "lykkemann" eller til det motsatte. Men kirkens prester sa - og skalder og sagamenn sier det ofte - at Gud er "den som deler ut skjebne", Gud styrer "alt liv på jorden". Det kan ikke ha vært til vinning for hedendommen, i møtet mellem den og det kristne, at dens guder hadde skjebnen ved siden av sig" er ikke en gang det rette; de hadde den over sig. Gudene vil frelse Balder fra døden, men kan ikke. Og Ragnarok skal komme.

Sagaen om Ravn Sveinbjørnsson, en islandsk høvding som blev drept i 1213, begynner slik: "I de hendelser som her skal fortelles, syner sig det store tålmod som den allmektige Gud har med oss hver dag, og den frihet som han gir hvert menneske så enhver kan gjøre det han selv vil, enten godt eller ondt." I Voluspå høres en klage over guder og mennesker, de har skyld på sig; men samtidig sies det at skyld er skjebne; det som skjer, må skje, overmektige norner bestemmer. Nornen, det er ett av de mange navnene på den hemmelighetsfulle makt som gjør guder og jotner og mennesker like ufrie.

I Håvamål står det at gladest er den som ikke vet noget om fremtiden. Men de skjebnebundne hadde mange midler til å skaffe sig kunnskap om kommende ting, og det fristet dem å bruke disse midlene. Foran en kamp tar de varsel av mangt og meget. En Eddaskald oplyser: Snubler mannen som går til striden, er det et dårlig tegn; et godt er det om ravn følger ham, eller om han hører ulven tute "under askens grener", eller om han ser fiendeflokken innen han selv er sett.

Lodrbrokøsnnen Übba, står det i en engelsk fortelling om vikingene, lot sine menn løfte ham op når han nærmet sig en fiendehær; kunde han se over hæren, betydde det seier for ham.

Da kimbrerne, germaner fra den jyske halvø, falt inn i romerriket ved år 100 f. Kr., var det spådomsmektige prestinner i hæren, gråhårede kvinner som gikk barbent og hadde klær av fint lin over en hvit underklædning. Med draget sverd, fortelles det, kom de krigsfangene i møte; de drepte dem én for én og så på blodet og innvollene av dem; med det kunde de tyde fremtiden. Det går tusen år eller mere, forteller en Eddaskald om nogen som vil vite beskjed, at "de så på offerblodet".

Guder og mennesker går til volven og får vite. I Håvamål merkes mistillit, en skal ikke tro den fremsynte når hun sier bare det en helst vil høre; men å dømme efter sagafortellinger har spåkonene av alle slags hatt et stort publikum. Somme av dem skaffer sig klarsynet med å seide; om en slik handler en lang beretning som kanskje er bygget på god tradisjon. En gang det var uår i nybygden på Grønland - fangsten slo feil - kom en spåkone til Herjolvsnes, hun var budsendt av "den største bonde" der på neset, skulde se om uåret vilde vare. Rundt staven hun bar, og ned over den blå kappen hun gikk i, lå det stener; hansker og hue hadde hvitt katteskinn til fôr; og i de lodne skoene, av kalveskinn, satt det lange og sterke remmer med store messingkuler ved endene. På høisætet som stod ferdig for volven, lå en pute med hønsefjær i; bonden leiet henne dit. Til maten hun fikk, en geitemelksgrøt og hjertet av flere slags dyr, brukte hun en messingskje hun hadde, og en kniv med avbrukken odd. Næste dag i kveldingen blev alt gjort i stand til seiden; kvinnene slo ring om seidhjellen der volven satt, og en av dem sang en trollsang, "vakkert og vel", men halvt motvillig; for sangen og det hele passet ikke henne som var kristen, sa hun. Da seiden var over, hadde spåkonen hatt føling med "mange av åndene i naturen" og visste at uåret vilde holde sig til våren, men ikke lengere. "Siden gikk folk frem til henne, og hver og en spurte efter det han mest ønsket å få vite; hun svarte villig; og ikke meget av det hun sa, slo feil."

Mest er det kvinner som rår. Det stemmer med ordene hos Tacitus; "germanerne tror det er noget hellig og synsk ved kvinnene, og forsmår ikke deres råd, overhører ikke deres svar"; spåkvinnen Veleda betydde meget for hele sin folkestamme. Seiden i norrøne land blev øvet av menn også; "men det fulgte så stor umandighet med den," sier Snorre, "at den blev en skam for mannfolk". Meningen er vel at seidmennene måtte gjøre sig til "kvinner", som åndemanere må hos visse nordasiatiske stammer; de fletter håret, klær sig i kvinnedrakt, taler med kvinnestemme; somme av dem kan skifte kjønn, blir det trodd, "og den slags åndemanere går for å være særskilt mektige og sterke". Odin, fullmennesket, tillater sig å seide. "Han kunde den idretten som gav størst makt," sier Snorre, "og øvde den selv - den som kalles seid; slik kunde han vite folks skjebne og ting som ikke var hendt ennu." I sagndiktningen om Volsungene kommer det gang efter gang en ukjent og bringer skjebne; alltid er det Odin som kommer, bare én gang er det en annen: "den overvettes trollkyndige seidkonen" som bytter utseende med Signy. Og kanskje er det Odin, det også[9].

Germanske kvinner spår, og mennene øver tegntydningens kunst, forteller Tacitus. Knapt noget folk, sier han, akter så ivrig på varsler som germanerne. De lærer av fuglelåt og hesteknegg og andre vårtegn i naturen; men dessuten har de midler til å tvinge frem skjebnetale. En kvist de skjærer ned fra "et fruktbærende tre", deler de op i små pinner, som de merker med tegn og lar falle over et hvitt klæde; så trekker de lodd. Presten gjør det om man spør i samfundssaker, husbonden om det bare gjelder ham eller hans; under bønn til gudene blir tre av pinnene tatt op, hver for sig, og tydet efter merkene de har. - Norrøne sagaer nevner mellem midlene til å "fritte ut" gudenes vilje eller fremtiden det å "la blotspån falle"; jarlen Håkon Sigurdsson bruker dette midlet foran en kamp.

Det er gudene og skjebnen - men maktene er så mange som tingene, naturen er full av makter, fiendtlige eller hjelpende, og menneskene verger sig mot dem eller tar dem i sin tjeneste. Amuletter av mange slags var i bruk. En islandsk skald som klarer sig uten, sier med tanke på en motstander som har det anderledes i så måte : "Jeg lot gudene råde og har levd lenge, enda jeg aldri hadde mosebrun hose; aldri bandt jeg om halsen på mig en belg full av urter - og lever ennu!"

Eddaskaldene taler om lægende og beskyttende krefter i naturen og gir råd for bruken av dem. Ild er et godt lægemiddel, jord hjelper mot ølsyke, løk mot forgiftet drikk, ekebark mot blodgang, aks mot påhekset sykdom. For de gamle har det kanskje vært like meget trollmakt i akset som i sykdommen; grensen mellem lægemiddel og tryllemiddel blir flytende; det skilles ikke mellem natur og ånd, alt var natur og alt var ånd. Mot ondt som kan komme fra en annens hatefulle sinn, fra hans "onde øie", skal man påkalle månen. Spebarnet verner man mot skademakter "med jords kraft og med kald sjø og med blod av offergalten". Kvinner i barnsnød hjelper man med å riste runer og synge galdrer.

Trolldommen kunde volde godt og ondt, den står ved siden av gudene og skjebnen, er en makt som de - en av de store maktene i livet. Odin bruker den, og menneskene bruker den; og kanskje har de lagt den inn i mere enn i alt det hvor vi tydelig kan kjenne den igjen. Det spørres om ikke det smykkende utstyr på hus og skib og våben og nytteting av alle slags var tenkt til annet også enn til pryd. Dyrehodet i stavnen på skibet kunde skremme vettene, heter det; og båndslyngningene som store og små ting blev prydet med, kan for mangt et øie ha tatt sig ut som en vernende makt; gudene som ordnet verden og holder den oppe, var "bånd" og "de fastheftende" (hǫpt).

Ordet skald (som i det gamle sprog er et intetkjønnsord) har man tydet slik: "noget hvorigjennem man merker eller iakttar". I skalden virket en høiere kraft; og kanskje blev det trodd at det fulgte lykke, ikke heder bare, med å bli lovprist av ham. At nid-diktning kunde "bite" på to måter, både ved å vanære en mann og ved å sende skade på ham, er nevnt i sagaen. - I den og i gamle lover er det tale om "nidstangen" også, den reises til hån over folk; at det dessuten kunde være meningen å påføre skade med den, blir tydelig en enkelt gang i det minste. Egil Skallagrimsson reiser nidstang mot Eirik Blodøks, "lovbryteren, brodermorderen"; og trollsk kraft er tillagt handlingen, dyrehodet øverst på stangen - skallen av en hest - skal ikke gi landvettene ro før de har drevet kong Eirik ut av riket.

Det var makt i forbannelser og ond spådom og i signinger av alle slags; det høitidelig uttalte ord besverger. I angelsaksisk litteratur finnes det nogen vers som signer åkeren; de er fra kristen tid, men later til å ha optatt i sig hedensk arv. Når mannen setter plog i jorden og skjærer den første furen, skal han si: "Hill dig, jord! som er mor til menneskene; gro i Guds arm, full av føde, mennesker til gagn!" Angelsaksiske og gammeltyske signinger for reisen er bevart. Og når Eddadigtningen har: "Sæl du fare! sæl du komme tilbake! sæl du være på veien!" - er det vel vendinger som skal ha signekraft. Samklangen mellem de tre verslinjene gir dem noget galderaktig; utsøkt orden og "gjentagelsens hemmelighet" er det som gjør galderen så sterk. "Hør det, æser! hør det, åsynjer! at jeg forbyr, at jeg forbanner ." Lite er levnet av tryllesangene; men diktning, sagaer og lover nevner dem ofte nok; og deres egenart i bygning er klar.

For norrøn hedendom ligger skaldskap, galdrer og runer langs samme vei, Odins vei; de er krefter som den Høie har gitt menneskene. Selv har han fått dem, eller fått vite om dem iallfall, i jotunland. Men hos jotnene kan de ikke komme til vekst; det blev Odin som fridde dem ut. Han hentet skaldedrikken som var lukket inne i berget. Av tryllesangene en jotun lærte ham, skapte han nye. Han hørte om runene, de lå bundet; Odin "tok dem op"; eller de "blev skavet av og blandet i den hellige mjød og sendt over vide veier, de er hos æserne, somme har menneskene".

Runene blev funnet, ikke opfunnet. De lå gjemt i tilværelsen, fikk Odin vite av Mime; de var bundet til tingene, var på bjørnens labb og på ulvens klør, i vin og i vørter og på nornens negl og på skjoldet foran den skinnende guddom. Opregningen går gjennem virkelighet og myte; inntil det er nevnt 24 steder hvor runer fantes (runealfabetet hadde 24 tegn). Da "stavene" var løst ut, blev de en makt som kunde brukes til å tvinge tilværelsen; med å riste runer, "hemmelighetene som stammer fra guder", kan mennesket trygge sitt liv. Somme av stavene gir tankestyrke, somme stemmer folk vennlig mot dig på tinget som dømmer i din sak; andre gjør giftdrikken kraftløs eller får sår til å gro, eller hjelper - sammen med gode diser - kvinner som er i barnsnød. "Seiersruner skal du kunne, om du seier vil ha, og riste dem på sverdfestet og to ganger nevne Ty. Brenningsruner skal du riste, vil du berge seilhestene på sundet (skibene); på stavnen skal du riste de runene, og på styrebladet, og brenne dem inn i åren; om brottsjøen er aldri så bratt og bølgene aldri så svarte: velberget kommer du av hav!"

Det var vel ikke alltid meningen med en innskrift at den skulde ha trolldomsmakt. Nordiske kristne som levde i misjonstiden, reiste runestener til minne om sine døde og med bønn til Gud for de døde; det spørres om de kunde gjort det, dersom runetegnene - inntil da - hadde vært brukt til trolldom bare og aldri til annet. Men at mange av innskriftene fra hedensk tid, en lang rekke, var ment som trolldom, blir tydelig nok av ordlyden de har.

Det forekom at stavene på runestenen ikke var bestemt til å sees av mennesker, ikke av de levende iallfall; den store runehellen som lå over en grav (fra det 7. århundre?) på garden Eggjum i Sogndal, var lagt med innskriftsiden ned. Gamle runetekster er ofte ikke klarere enn at forskerne må bli uenige om tydningen av dem; men om noget av den lange Eggjumteksten er det enighet. Stenen har ikke vært utsatt for sol, sier runemesteren, og stavene er ikke ristet inn med kniv (av jern). Det er vel sagt til ånder, til den dødes ånd og (kanskje andre med; ånder og alt som er trollmakt, misliker høilys dag og kvast jern; seidkonen på Herjolvsnes som skulde søke samfund med åndevesener, hadde kniv med avbrukken odd og øvde ikke sin kunst før i kveldingen.

Eller det seides om natten. - Seiden var en trolldomskraft av de sterkeste og blev ikke nyttet bare til det ene at skaffe kunnskap om fremtiden; med seid, heter det hos Snorre, kunde Odin "sende død på folk eller uferd eller vanhelse og ta vettet eller styrken fra folk og gi til andre". Det ser ut til at den som øvde seiden, søkte å frigjøre sin hugr, sin sjelskraft, eller en del av den iallfall, og sende den til møte med ånder eller frem mot folk den skulde skade. Troen på den seidendes makt stod antagelig i sammenheng med troen på fylgjer og på hamskifte.

I det 6. århundre hadde frankerne en konge som het Guntramn. En gang han var på jakt, blev han trett og sovnet inn i skogen. Mens han sov, fortelles det krøp en liten slange - hans sjel - ut av munnen på ham og bort til en bekk i nærheten og gled over bekken på et sverd som en kongsmann la ned og lot være bro for den; så forsvant den inne i et berg. Om en stund kom den tilbake og krøp inn i munnen på kong Guntramn igjen; nu våknet kongen og fortalte hvad han hadde drømt; han hadde vært i berget bortenfor bekken og sett veldige skatter der inne.

I norrøn overlevering kan menneskets hugr komme sig løs av kroppen, det gjør den i drømmen, og da er den langt borte iblandt. Men det hender ellers også at "hugen" er til utenfor mannen; han ser den kanskje selv, ser sin "fylgje", den kan være i dyreham eller i menneskeskikkelse. Eller andre merker noget, kjenner på sig at "uvenners fylgjer er på ferde": hugen går foran mannen og varsler hans komme (som vardøgret ennu gjør).

"Odin skiftet ham; da lå kroppen som sovende eller død, og han var da fugl eller dyr, fisk eller orm, og for på et øieblikk til fjerne land i sine ærend eller i andres". Mennesker som gjør sig til "hamløpere", kan velge skikkelse så fritt som Odin, hekse sig inn i dyrehammer av mange slags; eller også flyver deres hugr i en ham som utgår fra dem selv og ligner dem, "hamferden" blir et trollkjerringritt gjennem mørket eller et "mareritt" kanskje. Iblandt sies det om den tryllekyndige at han er ikke alltid "hel" på den plassen en ser ham; kan hende betyr det at han splitter hugen, sender ut en del av den bare: en sterk tanke, en vilje han har, går på hamferd.

I somme fortellinger om seiden nevnes bare galdersangen. - Kotkel het en mann som flyttet fra Suderøyene til Island; både han og konen og sønnene deres var tryllekyndige. "Kotkel lot bygge en stor seidhjell; så kom de sig op på den, alle sammen, og sang trolldomsvers som sa deres vilje, det var galdrer. I næste stund brøt det løs et stort uvær." En brottsjø reiste sig nær land og veltet båten hvor en uvenn til Kotkel var ombord. - En annen gang, det er om natten, seider Kotkelfolket utenfor en islandsk storgård; de som var inne, skulde rammes. De hørte vakker sang, men voktet sig vel for å gå ut, huset beskyttet mot seiden. Bare en av sønnene på gården, et barn, kunde ikke stå imot; han åpnet døren og "gikk rett mot seiden og falt ned og var død". Her er det vel tale om en drepende kraft som møter gutten; galdersangen hadde han hørt uten å dø av den.

Seid var ingen lett sak, fortelles det. Seidkonen "gjesper svært", "gaper svært", hun blir trett av strevet hun har. Det hun prøver, er vel å sende ut sin hugr eller så meget av den som trenges. I Fridtjovs saga sitter det to koner på en kjempehval ute i havet[10] og reiser storm mot Fridtjov; i det øieblikk han får ram på dem, tumler to seidkoner ned av seidhjellen på en gård i Sogn. Fortellingen har sitt verd, så sen den er - og tross alt; sammen med antydninger i eldre kilder hvor seid og hamskifte er nevnt, gir den et begrep om hvad de seidende kunde formå, efter det folk mente. Og efter det de selv mente? Mange av dem i det minste må ha vært i god tro; seidfolk sluttet sig sammen stundom, oplyser overlevering som er gammel, og dannet store flokker av særskilt innviede. Og led for sin tvetydige kunst, sies det, heller enn de avstod fra den.

Odin vekker døde ved trolldom og er ikke alene om det; mennesker også kan vekke av dødssøvn. Men oftere kommer de døde av sig selv; og da er de som regel lite velkomne. Volven som på Odins bud reiser sig av graven og skal si om skjebnen vil Balder ondt, har ligget under sne og piskende regn og drivende dugg, hun er død for lenge siden, og vandringen tilbake til livet blir en møiefull gang for henne. De nylig avdøde har lettere for å komme, i mangen islandsk saga er de med, og de levende kan få stort strev med å tvinge dem til ro.


__________


Fangen germansk gudinne. Fra Markussøilen i Rom.

Angelsakseren Beda forteller fra misjonstiden i England at en stormann som tjente kongen av Northumbria rådde til å anta kristendommen, dersom forkynnerne kunde si noget visst om livet efter døden. - Det var vel i England som det var i norrøne land; der fantes det, da kristendommen kom, mange slags meninger om livet efter dette; mon ingen vedtatt lære, ser det ut til, ingen tro som skulde være den eneste rette.

I det 2. århundre forteller en gresk historieskriver om germaner som tror at de døde skal bli født til verden på ny; derav, sier grekeren, kommer dødsforakten hos barbarene. Mere enn tusen år efter skriver en islending: "I den hedenske tid var det tro at mennesker blev født på nytt; men slikt kalles kjerringtøv nu." I et av Eddadiktene, og i prosafortelling som finnes ved slutningen av andre Eddadikt, spiller troen på gjenfødsel inn; Helge Hjorvardsson og Svaava, Helge Hundingsbane og Sigrun "blev født på nytt, er det sagt". - Det skulde være kjerringtøv; forestillingen om gjenfødsel til verden stred mot kristen rett tro enhet; i kongesagaen blir den imøtegått av ingen mindre enn Olav den hellige.

Irske sagn forteller om kong Mongan at han hadde helten Finns sjel. Finn levde om igjen, Mongan var Finn; men han vilde ikke være ved det og bød folk tie om slikt. - Kong Olav, står det i sagaen, red en dag forbi haugen hvor hans frende Olav Geirstadalv lå; da spurte en av hirdmennene: "Vil du si mig, herre! om de haugla dig her?" Kongen svarer: "Min ånd hadde aldri to legemer, har det ikke nu og får det ikke i opstandelsen." Men hirdmannen gir på: "Folk forteller at en gang du kom hit, sa du: her var jeg, og her døde jeg!" "Aldri har jeg sagt det, og aldri kommer jeg til å si det," svarer kongen; samtalen er gått innpå ham, han setter sporene i hesten og rir vekk. Kong Olav vilde ta livet av "slik villfarelse og vantro", forklarer sagaskriveren - og gir sig selv og andre en påminnelse til med å si: kongen visste det er mennesker forbudt å forske efter Guds hemmeligheter "lengere enn Kristus vil legge dem i lys".

Har det noget med troen på gjenfødsel å gjøre at barn fikk navn efter avdøde frender? Det er ting som taler imot. Sigrun er den pånytt-fødte Svaava, men har jo ikke hennes navn. - Eller en mann heter Tidrande og har to barnebarn som er opkalt efter ham, så her måtte sjelen ha "to legemer" om den skulde være født til verden på ny. Og slik er det ofte mod navnet, det arves av flere på én gang.

I sagaen er det stadig tale om den hamingja, den "lykke" som kan følge en mann; han kan ha så meget av den at den blir til hjelp for en lykkeløs som holder sig til ham. I somme fortellinger tar hamingjan skikkelse og er et vesen for sig, en "dis" som verner mannen til han dør; siden kan den bli "ættefylgje"; voksne, en sønn til den døde eller en annen nær-frende til ham, "tar imot" hans hamingja. Men dessuten blev det trodd at en manns lykke eller "noget av lykken", såvel som egenskaper hos mannen, kunde gå i arv til barnet eller barnene som fikk navn efter ham. Skikken å kalle op frender - døde og levende - beror vel snarest på den slags forestillinger og på viljen til å minnes eller ære frendene, i det hele på følelsen av slektsammenheng. Meget ved navneskikkene vidner om denne følelsen. Frender bærer navn som har forbokstav felles, eller et helt navneledd feiles, eller kanskje både forbokstaven og et navneledd; Geirny er datter av Gnup, Gunnstein er sønn av Eystein, Tordis og Torunn er søstre. Rundt om i slektene finnes denne samstemthet mellem navnene og kan omfatte mange; barn til Ofeig er Aldis og Æsa og Åsvor og Åsmund og Asbjørn.

Hvis skikken å kalle op efter døde frender ikke skal sees i sammenheng med troen på gjenfødsel, blir det forholdsvis sjelden vi finner denne troen i norrøn overlevering. Men til stadighet ser vi kløften mellem liv og død; den er bred tross alle gjengangerne.

Om den døde som bor i graven - og kan være farlig selv for sine nærmeste - har de gamle tekstene meget å fortelle. Saxo Grammaticus gjengir et sagn om de østnorske høvdingsønnene Åsvid og Åsmund som var edsbrødre og så gode venner at da Åsvid døde og blev hauglagt, vilde Åsmund være hos ham i haugen; den blev lukket igjen over mennene - den levende og den døde. En flokk med svear drog gjennem bygdene ved denne tiden og fikk se Åsvids gravhaug; det måtte være skatter i haugen, mente svearne, og grov sig inn der. Da kom det en mann op gjennem åpningen, blek og med svære sår; det var Åsmund. Han fortalte at Åsvid hadde fått liv igjen om natten og fylt sig med kjøttet av hest og hund som var blitt med i graven; så hadde han kastet sig over edsbroren, som kom i verste nød, men langt om lenge fikk skaffet sig fred for den døde med å hugge hodet av ham og kjøre en påle gjennem kroppen.

I Eddadiktningen er det nogen som sier en kveld: "Vær ikke så gal at du går alene til draughusene (de dødes hus); alle dødninger blir sterkere om natten enn de er ved høilys dag." - I sagaene blir dagslyset nyttet av folk som vil tvinge bort gjengangeren; de er ute om morgenen og åpner graven hans og brenner liket de fant, så er de kvitt ham. Kanskje var den døde "blåsvart som Hel og diger som naut" og ikke til å rikke fra plassen sin først.

Men det finnes fortellinger hvor mannen i graven hverken skremmer eller ønsker å skremme: "De la op haug efter Gunnar (Gunnar på Lidarende) og lot ham sitte opreist i haugen. - Skarphedin og Hogne stod ute ved Gunnars haug; det var lyst måneskinn, men stundom drog skyer over. Haugen var åpen, syntes det dem; og Gunnar hadde vendt på sig i haugen og så mot månen. De syntes de så fire lys brenne i haugen; men skygge falt det ingensteds. De så at Gunnar var glad og satt med lysende åsyn."

Gammelpersiske forkynnere lærte at i salighetens rike kaster ikke menneskene skygge; de har ikke jordisk legeme lenger. Og forestillinger om et åndelegeme - den dødes "lignelse", "hammen" av den døde - finnes vel i fortellingen om Gunnar som det ikke faller skygge fra.

De døde rir hurtig; Helge Hundingsbane bruker ikke lang tid på å komme fra gravhaugen sin "over rødnende veier" til Valhall. Den falne kan være langt borte, innen de levende får stelt hans lik og gitt det en grav; Eyvind Skaldaspillers kong Håkon står hos Odin - "stod blodig, hele han": kongen kommer fra slaget, ikke fra gravhaugen, den har de ikke lagt op ennu.

Det er i beretninger om haugbuer og mordlystne gjengangere "det levende lik" hører til. Annensteds lever den døde og kan vise sig, hvad det så skjer med liket; det blir lagt på bål, og han lever; Balder blir brent i sitt skib og blir sett i høisætet hos Hel siden. - Torgunna, den høie, svære konen som kom fra Suderøyene til Island og døde på gården Frodå, ligger i kristen jord lange veier fra gården; men sjelehammen til henne viser sig der en kveld. En kobbe stikker hodet op av gulvet og tøier sig, kommer høiere og høiere; det er den døde Torgunna, hun ser efter kostbarhetene sine som de grådige levende har beholdt hos sig, enda hun bad dem la være. - Menn som kom bort på sjøen og aldri blev funnet igjen, går gjennem stuen på Frodå en aften, men svarer ikke på nogen hilsen; de setter sig ved varmen og vrir de dryppvåte klærne sine og blir sittende til ilden er sluknet på åren; slik kommer de kveld efter kveld. Det er i mørketiden ved jul, i verste vintertiden - den beste tiden for gjenferdene.

Torolv het en nordmann som flyttet til Island fra Moster i Sunnhordland og bosatte sig ved Breidefjord, på sørsiden av fjorden. Et nes i landnåmet kalte han Torsnes; "der står det et fjell, det kalte han Helgafell (det hellige fjellet) og trodde at han og alle frendene hans der på neset skulde komme dit, når de døde". - Torolv dør og blir hauglagt, men holder ikke til i haugen sin, Helgafell har tatt imot ham. Mangfoldige år senere hender det en kveld om høsten at en sauegjæter ser det hellige fjellet lukke sig op mot nord; han ser de har store ilder der inde, og hører at de støier og er glade og byr Torstein plass, sønn til Torolv, han skal sitte i høisætet rett imot sin far. Den kvelden var Torstein druknet ute på fjorden.

Det er store, fjerne dødsriker også. Langt mot nord og dypt nede, bak brusende elv og høie gjerder, ligger landet hvor Hel hersker. - En skald sier om sin hustru som han mistror, at hun unner ham Hels eple; kanskje fantes det en forestilling om at Hel hadde epler som holdt de døde ved "liv". Hun er ellers ikke gavmild, alt annet; i sen diktning og i Snorres Edda kalles hungeren Hels matfat. - "De levende har det bedre enn de døde," står det i Håvamål; og om Eddadiktningens Gudrun og Brynhild ser anderledes på det i sin store sorg, er det undtagelsen.

Einherjene i Odins Valhall kjemper med hverandre; "det er deres lek". Kanskje var leken alvor en gang; myten om einherjene som slåss og feller hverandre og reiser sig uskadde, kan bunne i troen på at det spøker på valplassen: de falne våkner til liv igjen om natten og fortsetter sin kamp. Helge Hundingsbane som er ridd til sin gravhaug, må være tilbake i Valhall innen hanen vekker "stridsfolket" hos Odin; einherjene kjemper i halvlys; "når det lir til dugurdsmålet," heter det, "rir de hjem til Valhall og setter sig til drikken". Det er mjød de får; men et og annet kan tyde på at i den oprindelige myten var himmelens regn og dugg mjøden disse døde drakk.

Ikke alle har gode kår i Valhall. Helge Hundingsbane møter sin fiende kong Hunding hos Odin og setter ham til trælesysler. Selv må Helge være uten Sigrun, som han elsker. Andre døde enn "valen", enn de som blev drept, kan komme til Valhall; men ikke kvinner; Alfaders heim skiller hustru fra mann. - Og livet hos Odin er ikke evig liv; Ragnarok kommer en dag. Eyvind Skaldaspiller holdt sig til "hedenske guder"; men det står i hans Håkonarmål at den var ikke glad, den hæren, som skulde til Valhall. Egil Skallagrimsson nevner "gledeveiene" hans døde sønn er vandret, men har liten trøst av tanken på dem og taler vel så meget om det liv sønnen levde på jorden. Helter som skal dø, bøier sig for sin skjebne eller setter sitt håp til eftermælet, til ryet; det hinsidige er de nokså tause om.

Det spørres om mange har delt Egil Skallagrimssons tro på at også andre enn "våbendøde" kommer til Odin, i det hele om troen på Valhallsgledene betydde meget utenfor kretsen av ivrige Odinsdyrkere. I et vers hvor skalden Holmgangs-Berse priser kamplivet han lever, taler han om Valhall som venter ham - later det til. Men en annen gang er det Berses mening at hans fiender til slutt vil skaffe ham "det kalde liv i graven". Kanskje er det ingen absolutt motsigelse mellem det ene og det andre. Den døde har mange muligheter; når "hélgrinden står åpen", kommer han til graven sin; Odinshelten Helge kommer dit fra Valhall.

I en islandsk saga nevnes skikken å "binde fast hélsko" til føttene på den døde, innen haugen blir lukket over ham; det er å hjelpe ham på vei. "Ikke kan jeg binde fast hélsko, om disse løsner", sier høvdingen Torgrim fra Sæbol, han står i haugen hos den drepte Vestein og har ingenting imot å hjelpe ham videre - også drapet på ham var Torgrims verk, men det vet ikke folk ennu. Skalden Gisle Sursson, edsbror og måg til Vestein, vet det og hevner lønndrap med lønndrap. "Ikke kan jeg gjøre fast båter, om stormen river op denne," sier Gisle, han står i haugen hos den døde Torgrim og legger en sten, "stor som et berg", i båten der høvdingen er lagt.

Det tales om den lange gangen til dødsriket og om ritt til hél og til Vallhall; eller den døde kjører i vognen de levende har lagt ham i. Båten i graven betydde vel oprindelig at en ferd over sjøen forestod; siden kan det mere ha vært tanken at det også i de dødes land er sjø og elver og bruk for båt. Eller man visste ikke så nøie, men fulgte gammel skikk.

Det heter i angelsaksisk heltediktning: Scyld, konge over danene, var kommet til dem som lite barn, i en båt der bare han var ombord. Scyld døde hos danene; da fylte de et skib med våben og skatter, la kongen i skibet og lot bølgene ta ham, og ingen i verden kan si hvem den båtfarmen havnet hos. - Balders skib lå på sjøen, da Balder blev brent i det. Og i Ynglingasagaen forteller Snorre om sjøkongen Hake som kommer fra kampen og vet han må dø av sårene han har fått: "Han lot ta et storskib han eide, lot laste det med døde menn og med våben og lot flytte det ut til havs; han lot legge roret i lag og lot heise seilet og stikke ild på tyrived og gjøre op bål i skibet. Været stod fra land. Hake var døden nær eller død, da han blev lagt på bålet; så seilte skibet luende ut i havet."

Det finnes nordiske båtgraver så gamle som fra yngre bronsealder, det vil si det er gravanlegg som skal forestille et fartøi. "Skjønnest av alle Gotlands fornminner er de store skibssetningene. - Gravplassen er innhegnet med stein som er drevet ned i torven tett i tett, slik at de gjengir omrisset av et skibsdekk, med stavnene markert av høiere oprettstående stein for og akter, og "sprangene" i relingen antydet med større stein de og. Nogen av dem er optil 80 skritt lange, og ofte ligger de flere efter hverandre eller side om side, små flåter som seiler og Beiller fra skogen ut mot havet med de døde ombord[11].

Slike stenskib blev bygget på norsk grunn som på svensk. - Også den andre skikken, den å la båt følge med i gravene, kan de tidlig ha hatt i nordiske land. Oftest er det jernnaglene bare som viser den, treverket er i regelen forsvunnet; det blir da mulig at den fantes allerede i den gamle tiden da en båt måtte nøie sig med nagler av træ. Jordfund fra folkevandringenes tid er de eldste som vidner om skikken; i hundreårene nærmest efter bredte den sig, båtgraven blev vanlig; og høvdinger fikk skib med sig i jorden. Et lite fartøi som hadde holdt sig godt i blåleren, en båt med smidig stavn og med prydverk på bunnplanken, blev for få år siden tatt op av en grav nær Uppsala, sammen med gravgods av mange slags. Et hundeskjelett blev funnet og skjelettet av en hest med knust panneben, dessuten kar av tre og dyrehoder av tre, utstyrt med prydverk begge deler, og en øse og en skje av tre, vakkert utskårne. Denne båtgraven er fra vikingtiden - som det rike Ladby-fundet i Danmark med levningene av et gravsatt skib på 22 meter, samme lengden omtrent som Osebergskibet har.

Fra forstavnen på Osebergskibet gik det ned en trosse som var surret omkring en stor sten: skibet lå fortøiet i graven. Det kan tydes på mange måter. Var det meningen at haugen skuille være dødsriket for den høvdingbårne kvinnen som blev lagt der, i gravkammeret de reiste for henne på skibet? I den islandske Landnåmaboken er det nogen som står ved en skibsgrav og hører at den hauglagte, en landåmsmann, "kveder en vise"; han bor i haugen, forteller han, og styrer bølge-dyret" og har rikelig med plass i skibet. - Vi vet det hendte at høvdinger ble dyrket ved haugen sin, blev en slags landvetter; og sagnet forteller om en kongedatter som det blev blotet til.

Gravskibet i Oseberghaugen, med de to kvinnene ombord, skulde ikke til einherjenes Valhall iallfall. Snarere til et annet dødsrike - det behøver ikke å ha vært det mørke landet langt i nord "og ned"; av enkelte gamle fortellinger gar det frem, mere eller mindre tydelig. at det fandtes flere dødsriker enn graven og Hels heim og gudesalene med "stridfolket". Kong Hadding gikk gjennem et slikt rike, men gjennem en del av det bare: han blev stanset av muren som reiste sig. Bakom lå landet hvor den drepte fuglen fikk liv igjen; men det landet så ikke Hadding, muren omkring det var for høi.


__________


Skibssetning ved Blomsholm, Bohuslän.

Den døde skulde ikke komme fattig til sitt nye liv. At det blev så almindelig å gi ham gravgods og gi meget av det, må bero på følelsen av plikt mot ham - og i mange tilfelle på en følelse av at den døde hadde rett til det han fikk og kanskje til ennu mere: godset man tok av, hadde vært hans. "Odin gjorde det til lov," forteller Snorre Sturlason i Ynglingasagaen, "at alle døde skulde brennes, og eiendelene deres skulde man bære på bålet med dem; han sa at de rikdommene hver og én hadde på bålet, skulde følge med ham til Valhall; det og skulde han få som han selv hadde gravd ned i jorden."

Ringen Draupne blir lagt på bålet hvor Balder ligger; og siden blir den sett i Hels rike, som Balder selv. Brynhild kjører til hél i den vognen som blev brent med henne. I Valhall er det hunder som skal bindes, hester som skal voktes, svin som skal ha soddet sitt - det er vel dyr som har fulgt de døde.

Nu visste jo de levende, og visste det stundom altfor godt, at gravgodset lå i graven. Dyrene lå drept der, og ødeleggelsen vilde gå frem over tingene som fantes der inne; kanskje hadde bålbrand ødelagt på forhånd alt. Det er med gravskattene som med eiermannen til dem: de ligger døde i haugen, og samtidig har de fått nytt "liv" i et dødsrike. - Helten Cuchulainn, i det irske sagn, ligger drept ved siden av den ødelagte stridsvognen sin, men i Emain Macha kan de se at han lever, han kjører over himmelen i sin åndevogn; hundrer av år efter hans død kommer åndevognen, med hestene forspent, op av underverdenen og bærer Cuchulainn gjennem landet ved Tara. - Til båten som råtnet i nordisk jord eller kom brent i jorden, svarer vel en åndebåt der den døde kan sitte til rors.

De jager dyr i dødsriket; Brynhild vil at jakthøker skal ligge på likbålet for Sigurd Fåvnesbane og følge ham til hél - ham og henne, for hun følger kam selv, kun dreper sig for å få være hos ham.

Fortellingen om det har knapt noget å gjøre med skikken "enkebrenning"; Brynhild var ikke gift med Sigurd Fåvnesbane, Gudrun var Sigurds hustru; og på veien til hél får Brynhild høre ondt fordi hun "søker en annens mann". Det Eddaskaldene vil ha sagt med beretningen om Brynhild som dreper sig, er vel at Sigurd var livet for henne. Det blir som i sagnet om Signy og Hagbard, Signy er ikke gift med helten, men hun elsker ham og vil ikke overleve ham, hun setter ild på salen der hun bor og dør i flammene. På Balders likbål ligger Nanna, hans hustru; men det står hun døde av sorgen som tok henne, da hun så de kom med den drepte og skulde bære ham på bålet.

Det er annet som gir større grunn til å tro at "enkebrenning" forekom. Grekeren Prokop i det 6. århundre sier det var sedvane hos herulerstammen - en nordisk folkestamme - at enken fulgte sin mann i døden; og sagaer antyder at skikken fantes i vikingtidens Sverige. Det var lov, står det ensteds, at når sveakongen døde, "skulde hans hustru bli hauglagt med ham". Nu er det vel i virkeligheten diktet op at dette var lov; men noget kan det være i sagaskriverens ord, til grunn for dem kan det ligge "frasagn" om skikk som forekom ved nordiske menns gravferd i hedensk tid. Fund i norske vikingtidsgraver, dobbeltgraver, ser ut til å vise at i ikke så få tilfelle har mannen som døde, fått følge av sin hustru.

I Eddadiktningen om Brynhild ligger træler og trælkvinner drept og skal følge Brynhild, de er eiendom hun fikk av sin far eller arvet efter ham. Hun ønsker å ha andre med sig også, men bare slike som selv vil; og hun lover de skal komme på bålet med gullstas og i vakre klær. Ingen vil; "tilstrekkelig mange er drept," blir det svart. Fem trællkvinner og "åtte tjenere av god ætt" ligger døde og blir Brynhilds følge. Men det var vel bare i diktningen det gikk så stort for sig. Hos landnåmsmannen som blev hauglagt i skibet sitt og kvad en vise for de levende siden, var det én træl; og han hadde drept sig selv, blir det oplyst, fordi han ikke vilde overleve sin herre - som forresten satte liten pris på hans selskap og sa fra om det i visen sin; så gravde de liket av trælen frem igjen.

Det overdådig rike utstyret i skibshaugen ved Oseberg gjør det klart at iallfall den ene av de to kvinnene som blev gravlagt i skibet, hørte til i en høvdingætt; den andre var en trælkvinne hun fikk til følge, har man ment. - I middelalderen prøvde sagaskriverne å danne sig et billede av hauglegningen i forn tid; og nu kan en grav som den ved Oseberg, med den drepte trælkvinnen (?) og de drepte hestene og hundene og oksene, med skibet og sengene, vognen og sledene, kistene og dyrehodestolpene, vevstolene og billedbåndene og alt det andre som blev båret ned i jorden, by fantasien tilstrekkelig med stoff. Eller graven med Ladbyskibet: hester og hunder i mengde også her og rikelig med rester av annet gravgods.

En fremmed som blev øienvidne til en nordisk stormanns siste ferd, har skildret det han så. På en reise i Volgalandet møtte han varjager, svear antagelig; selv var han araber og het Ahmed ibn Fadlån.

Det var sommeren 922 han traff varjagene eller rusu som han kaller dem; i denne tiden var jo "russer" et navn på de nordiske fremmede i Russland. Araberen reiste i politiske ærend, han var utsending fra kalifen i Bagdad til herskeren over bulgarene ved Volga - det fantes to bulgarriker i Europa, det ene syd for Donau, det andre ved Volga, langt i nord for Det kaspiske hav.

"Russer", som var kommet med skibene sine, hadde lagt dem for anker i Volga og bygget sig trehus ved elven.


"Jeg har aldri sett så storvoksne folk; de er høie som palmer. Fra neglespissene og til halsen har de tatoveringer som fremstiller trær, levende vesener og annet. Hver eneste mann går med øks og kniv og et bredt sverd av frankisk fabrikat, man ser ikke våbenløse varjager. De har levende vare med sig, de falbyr vakre unge piker, som de har sine gleder hos så lenge - stundom åpenlyst nok. Om en i følget blir syk, setter de op et telt til ham et stykke borte, der legger de ham og lar brød og vann være efter når de går, men ser ikke til den syke siden, iallfall ikke om han er en fattig eller en træl. Dør han, brenner de ham - om han var en fribåren; trælene lar de ligge for hund og ravn. En fattig mann brenner de i en båt de lager til ham; den rike gir de en staseligere bålferd og forbereder den godt. Først samler de alt det mannen har eid og deler det i tre deler; den ene får slekten, den andre går til å skaffe klærne den døde skal ha med sig, og den tredje til innkjøp av drikkevarer: stort gravøl forestår. - Disse mennesker er gale efter sterk drikk, de beruser sig sent og tidlig, og det hender ikke så sjelden at en eller annen av dem dør med begeret i hånden."


Ibn Fadlån fikk vite en dag at en av høvdingene deres var død og prøvde nu å følge nøie med i det de foretok sig. Først la de høvdingen i en grav og dekket den med en lem av tre og med jord de måket sammen. Så blev det spurt: "Hvem vil dø med ham?" Det var sagt til trælkvinnene som hadde tjent ham, og en av dem svarte: "Jeg!" To av de andre fikk sig pålagt å ha tilsyn med henne og følge henne hvor hun gikk og tvette føttene hennes iblandt. Dagene nærmest efter blev brukt til søm og til annet arbeid som var blitt nødvendig. Hun som skulde dø, var lystig og glad hele denne tiden; hun drakk og sang.

Dagen for bålferden kom, og Ibn Fadlån gikk ned til elven for å se efter høvdingens skib. Det var på land allerede; der blev det satt mellem fire hjørnestolper av tre, og rundt omkring det blev det stillet store trefigurer (gudebilleder?).


"Nu kom de bærende med en seng, den satte de op i skilet og la over den et teppe og puter med gresk gullbrokade til betrekk. Det kom en gammel kjerring som de kaller dødsengelen; hun Ia sengetøiet til rette. Det var hun som stod for syarbeidet og alt annet arbeid med utstyret; hun var det og som skulde drepe trælkvinnen. Jeg så henne, hun var mørk og grovlemmet, ansiktsuttrykket hårdt og truende."


Den døde høvdingen hadde ligget i graven sin og natt hos sig sterk drikk, frukter og en lut. Nu tok de ham op og klædde ham; ytterplagget var en kappe av gullbrokade og med forgylte knapper; på hodet fikk han en huve av gullbrokade med påsydd sobelskinn. Så bar de ham inn i et telt de hadde reist i skibet. Over sengen, støttet ham op med putene som lå ferdige, og satte inn til ham drikk og brød og urter. Derefter kom de med en hund som de hugg i to stykker og kastet inn i skibet; så la de alle høvdingens våben ved siden av ham, og leide frem et par hester som de jagde til dyrene var dryppvåte av svette, da hugg de dem i stykker med sverdene sine og kastet kjøttet inn i skibet. To okser, og til slutt en hane og en høne, blev drept og gikk samme vei. Imens var den dødsvigde kvinnen inne i teltene som stod der og gav sig hen til mann efter mann. (Det var å skaffe mennene en slags forening med hennes og deres døde herre, forklarer Ibn Fadlån.)

Frem på eftermiddagen "denne fredag" leide de kvinnen bort til noget treverk som var tømret sammen og reist op, det lignet en dørramme. Tre ganger løftet de henne, høit så hun kunde se over kanten, og hver gang sa hun noget om det som viste sig for henne. En tolk oversatte ordene for Ibn Fadlån: "Jeg kan se min far og mor. - Nu ser jeg alle mine døde frender. - Se! der er min herre, han sitter i paradis. Og paradis er så herlig, så grønt. Hans menn og tjenerne hans er hos ham. Han kaller på mig; før mig til ham!" - Og nu var det tiden da det skulde skje. Men først kom de med en høne og gav den dødsvigde; hun skar hodet av den og kastet det[12] Kroppen tok de med til skibet. Der stod hun de kalte "dødsengelen"; og trælkvinnen blev løftet ombord. De gav henne et beger med berusende drikk; hun tok det, sang over det og tømte det. "Med dette," sa tolken til Ibn Fadlån, "byr hun sine kjære farvel." Hun fikk et beger til; og denne gang sang hun lengere enn "dødsengelen" likte: hun skulde tømme begeret, blev det sagt, og gå inn i teltet der de hadde lagt hennes herre. Hun var fra sig nu, så det ut til, hun fant ikke teltåpningen (eller vilde ikke finne den kanskje); den gamle heksen tok henne om hodet og drog henne inn. Nogen menn som bar skjold og staver, var kommet ombord; nu gav de sig til å slå på skjoldene - så skrik kunde drukne i støien. Seks mann gikk inn i teltet og hadde omgang med henne de skulde være med om å drepe; så la de henne hos den døde. Hun fikk en snor om halsen, "dødsengelen" støtte en bredbladet kniv inn mellem ribbenene på henne, og mennene strammet snoren og kvalte henne.

Nærmeste slektning til den døde høvdingen tok et stykke tre, tendte ild på det og gikk mot skibet. Han var naken og gikk baklengs. Fakkelen han bar på, holdt han inn mot veden som lå dynget op under skibet, og fikk den i brand. Siden kom de andre - hver med sin fakkel. De kastet den på varmen, bålet blev stort; og en storm som reiste sig bar flammene langt ut.

Ved Biden av Ibn Fadlån stod tolken og en mann av rûsu,- han sa: "Dere arabere må være et tåpelig folkeferd. De mennesker dere ærer og elsker mest, tar dere og kaster ned i jorden til mat for kryp og makk; vi brenner dem. og på et øieblikk er de i paradis." Her lo han ustyrlig; så fortsatte mannen: "Av kjærlighet til ham har hans Herre (hans gud) sendt denne stormen, som bærer ham bort med én gang." - Og det gikk en time, så var skibet og veden og trælkvinnen og høvdingen brent til aske.

"På det stedet skibet hadde stått, dynget de op noget som lignet en rund bakke. Midt på denne haugen reiste de en veldig bjørkelegg, der skrev de navnet på den døde og navnet på kongen over rûsu. Da det var gjort, gikk de sin vei."

- Vi leser om overgangstiden mellem hedensk og kristen tid i Norden og kan synes at det var ikke store forandringer den bragte. Men av og til får vi inntrykk av et brått skifte i kultur og et skarpt skille mellem gammelt og nytt. Fra gudehuset med offerblodet til gudshuset med vievannet, og fra drapsscenen ved varjaghøvdingens bålferd til messetjenesten med requiem-bønnen, blir det en virkelig overgang. "Drottin min! gi de døde ro og de levende din trøst."


__________


Osebergskibet, fortøiet i haugen.

Fra misjonstiden fortelles det om en islending, Glum Torkelsson, at han gikk til korset som var reist i marken, og bad for alle mennesker, for "gamle menn" - han var gammel selv - og for "unge menn". Det virker nytt der det kommer, som det virker nytt har nordiske runeinnskritter kra kristningstiden priser den gode gjerning: nogen har latt bygge en bro, en vei.

Veien er for alle. - Det var kristen lære, eller fantes iallfall i kristen lære, at medmennesker har rett til ens godhet. Hedensk teori strakte sig ikke så langt; god skulde en være mot frendene og vennene, mot gjesten og alle en skyldte noget.

I diktningen tales det ofte med varme om plikten en har mot de andre. Men det hender at kjølig beregning fører ordet: en skal avpasse sin gave - selv offergaven - efter det en kan vente å få igjen for den, "alltid ser gave efter gjengaven". Eller kanskje sier mannen som gir hjelp, eller takk for hjelp, at han gjør det for sin heders skyld; han vet han setter sin ære på spill om han nekter andre deres rett - som han bøter med æren om han ikke søker opreisning for urett som overgikk ham.

I kvadene og sagaene er æren stadig fremme. Og vi ser at mannen som retter sig efter dens krav, får holdning og styrke, kanskje storhet. Men det blir ikke alltid fredelig der han ferdes. Og er det i hevnen han søker sin ære, tar han sig kan hende all mulig frihet i valget av midler, han sikrer sig overmakt eller bruker list og vinner allikevel "hederen" han attrår.

Det er heder i å være trofast mot sin høvding; men mannens stolthet kan også tilsi ham å bryte med den han skulde tjene eller hjelpe, troskapsplikten har sine grenser. Troskap og troløshet, begge deler kommer bredt med i gammelgermansk historie, i norrøn historie også; edens hellighet spiller en rolle, den hører til det grunnleggende i samfundslivet; men edsbruddet er ingen sjeldenhet. Det kan være krenket selvfølelse, troskap mot ens aller egneste, som driver en mann til troløshet mot en annen; det kan være maktbegjær og gulltørst og.

I diktet som åpner Håvamålsamlingen, er ens ettermæle verdien som aldri dør. Men skalden kveder ikke i høvdingkretser og sier ikke så meget om hederen som om det hverdagsnyttige. Han hever sig like fullt over folk som lever hvor fjorden er liten og trang: der der tanken trang.

Dessverre har diktningen fra hedensk tid lite å fortelle om dem som bor avsides og fattig. Småkårsfolk har vel følt seg som andre, men det var ikke så liketil for dem å hevde sin rett og hederen, om de hadde med en mektigere å gjøre; det gikk vel efter opskriften i Eddadiktningen: "En fattig mann som kommer til en rik, skal tale det som trengs eller tie." I det islandske samfund, slik sagaskriverne har skildret det, nytter det lite for "småmannen" å yppe sig; så kan han heller ikke ville så stort som andre. Men det er sannsynlig at den "trange" tanke var videre iblandt enn de "hugstore" - eller mange av dem - mente. Tvangen til å holde fred kan ha styrket viljen til å holde ut; trælkvinnene Fenja og Menj ved kong Frodes kvern er tålmodige, det varer før de bruker sin jotunkraft til å ramme kongen som plager dem.

Enda den gamle diktningen nokså ensidig holder sig til et bestemt miljø, virker den ikke monoton. Den beretter om sinn av mange slags, og diktsproget i det ene kvede kan være ytterst forskjellig fra det som brukes i det andre. Med kunsten fra forn tid - det lille som er levnet av den - blir det på tilsvarende måte. Den viser i en bestemt retning, forsøk på å efterligne natur ser vi ikke ofte, det vanlige er fantasiformer; men kunstneren har fylt dem med liv, og iblandt har de sterkt særpreg, personlighet og "skole" merkes.

Ved helteskikkelsene i Eddadiktningen pleier det å være noget fjernt og forgylt; de ligner idealet og dermed hverandre. Men guder og jotner - i sin menneskelighet - kan ha dypt tydelige særdrag. Og sjelden ligger det nær å mene om to forskjellige Eddadikt at de er forfattet av en og samme dikter, så meget viker kvadene av fra hverandre i anlegg eller stil eller stemning. Det betyr ikke at alle blir merkelige. Men mange blir det; der er Voluspå med sin tette rekke av syner, og Grimnesmå! med det levende billedet av den fryktelige mellem gudene; der er den lette leken i versene om Tor og Trym, den tunge lidenskapen i fortellingen om Volund, den stormende begeistring cg de lysende tydelige optrin i dramaer som Atlekvadet og Hamdesmål. - Også utenfor Eddadiktningen kan forskjellen mellem de enkelte skalder være stor; Egil, i all sin synlighet, er som ingen annen.

Med en eneste setning kan en skald, eller nogen han beretter om, komme oss nær tross den lange tid som skiller. - Eddadiktningens Gudrun har all mulig grunn til å hate livet; og vi vet hvad hun føler, når hun taler om likbålet hun skal få, og ber: "La det bli det høieste under himmelen - Frey i Skirnesmål sier meget om sin kjærlighet til Gerd med ordene om de lange savn-nettene han skal igjennem, og kanskje ikke mindre med det stillere og egnere utbruddet: "Slik elsket jeg ingen i dagers gry, i de unge år, som henne." - Det finnes ikke fjernhet ved Freys ord; ved andre som kan komme i kjærlighetsversene, hender det at den fjerne tiden høres, Sigrun i Helges gravhaug er så glad for sitt møte med Helge som valplassens sultne ravner for sitt rov.

Lengsel og lykke, ømhet og bitterhet og sorg - alt er med i kjærlighetsdiktningen. Og i vers hvor det tales kort om "elsk", blir det talt på forskjelligste vis. Det faller hånsord om den lystne som ingen skjønnhet er, om mannen som gjør sig til kvinne, og om mannen som gjør sig til narr. Men det heter også at man skal ikke laste nogen for "den mektige attrå", den besetter selv den klokeste og kanskje nettop nam. Det blir gitt råd om de rette midlene til å dåre "den lyse unge piken"; og det advares mot alt som er flyktig elsk, la ikke de fagre ta søvnen fra dig! Vær varsom, "vær aller varsomst med øl og med en annens kone!"

Advarselen mot "ølet" kommer påfallende ofte, mange må ha ment at den trengtes. Men det var delte meninger. "Øl er ikke så godt for folk" - står det i Håvamål - "som de sier det er." En vokste under rusen, som Odin blev ny og vokste, da han drakk av "den dyre mjød".

Den het Od-røre, den var makten som "setter diktning i gang". Det blir sagt at Mime får visdom av mjøden han drikker morgen efter morgen. Og kanskje har sterk drikk sin del i at volvene kunde se så langt som de gjorde; trælkvinnen som i Ahmed ibn Fadlåns beretning ser inn i dødsriket, "drakk og sang"; hun gikk i hellig rus.

Det kan tenkes at forfatteren av Voluspå, som lar dette kvedet være ord av en volve, spiller sin rolle til fullkommenhet når han legger mange av synsbilledene i halvlys bare; slik har vel volvetale vært. Meget i diktningen om gudene er sagt så kort at meningen blir dunkel for oss; de innviede i forn tid hadde kunnskapen som trengtes til å skjønne en antydning. Men kanskje har flere av de halve utsagnene hatt noget gåteaktig ved sig allerede for de gamle - og uten at det var dem imot. Hvor det gjelder religiøse forestillinger kan nettop dunkel tale gi menneskene en lykkelig følelse av at det er den gåtefulle guddoms eget sprog de hører.

Det går an å stille sammen til en norrøn "gudelære" det mytekvadene gir av oplysninger eller antydninger; man kan la en slags helhet i stand, "våre forfedres religion". Men det spørres om alt det som slik kan samles, virkelig var kjent av mange. Det vi vet er at religionen var ikke tro på gudemaktene bare, eller på somme av dem, men tro på skjebnemakten også, på makter i naturen og på trolldomsmakt. - Og i sagaene leser vi om mennene som trodde på "sin egen makt og styrke".

Den som prøver å forestille sig sjelslivet i norrøn hedensk tid, kan komme til å se det for enkelt. - Alt mulig finnes. Det krigerske og det hårde, en moral som lar hevnen være streng plikt, gjør meget av sig i oldkvadene og faller sterkt i øinene; selv hos Håvamålsskalder som ser ut til å ha diktet på avstand fra høvding og hird, står ord som "gi ikke dine fiender fred" og "fra våbnene sine skal en aldri vike". Men det rådes til forsonlighet også, og det advares mot unødig, meningsløs trette: "Ordstrid ved ølet har voldt anger ofte, blev døden for mange eller onde kår." Og bakom alt som er trette og krig og villsjel - selv midt i det - finner vi et tankeliv og kjensleliv som kan bli mangfoldig nok.

Kanskje har nettop vikingtiden videt ut bevisstheten og gitt vekst til egenart. Den rev løs fra det tilvante; det blev nye land og nye oplevelser, under forhold som krevde tillit til "egen makt og styrke". Og skib gikk til Norge fra vikingrikene og fra landnåmsmennenes Island, med folk ombord som hadde meget å fortelle; synskretsen blev videre, mulighetene flere, også for dem som satt hjemme; den aldri så "heimske" og "trange" kan ha merket noget av den nye tid både på de andre og på sig selv.


Fotnoter

  1. I gresk myte tales det om kaos, "det gapende" som var det første av alt, og i persisk teologi om "tomheten" som engang skilte lysets verden fra mørkets.
  2. I Snorres prosafortelling bare - men vel efter et gammelt vers - (jfr. bokstavrimene).
  3. Fordi virkeligheten er hårdere? Eller kanskje fordi den milde guden selv er en "døds"vigd"?
  4. «Det med ring i stavnen» (for taugene).
  5. Snorre-Eddaens fortelling om nettet han har laget og brenner, og om gudene som finner asken av det og lager et nytt de fanger ham med, er kanskje ikke så gammel.
  6. Valkyrjene?
  7. Religionslærd og trollmann.
  8. En veldig hulegang i fjellmarken nordøst for Reykholt.
  9. Vi hører om seidmenn som blir druknet; hos Tacitus er drukningsdøden en straff germanerne idømmer slike som har "skjendet sitt legeme".
  10. På en bølge, står det i vers som er lagt inn i sagaen.
  11. Sigrid Undset: Sommer på Gotland (i "Selvportretter og landskapsbilleder").
  12. Over treverket, inni dødsriket? Jfr. Haddingsagnet med fortellingen om den drepte hanen (s. 211).