Landet med de mørke skibene - På bondegården og i villmarken

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Omslag til Landet med de mørke skibene, 1938.
Landet med de mørke skibene


På bondegården og i villmarken


av Fredrik Paasche
Med illustrasjoner fra boken


H. Aschehoug & co.

Oslo, 1938.




I Eddakvadet Håvamål står det ingenting om helten og helteidealene. Til gjengjeld oplyser Håvamål meget om hverdag og hverdagssyn i norsk bygd.

Kvadet er en hel diktsamling, det faller i skilte deler som oprindelig må ha vært skilte kvad. Forfatteren av det første i rekken var kanskje en farende dikter, han begynner med å være "gjest" og har mange ord om gjestens behov. Det var vanlig at norrøne skalder drog fra høvding til høvding og skaffet sig ære og inntekter med sin kunst; men gjesten i Håvamål blir noget for sig, han ferdes ikke mellem mektige, han går gjennem bondesamfundet og er innom hos jevnere folk. Skib og vikingferder nevner han ikke, knapt nok sjøen.

Håvamål betyr "den høies ord", Odins ord. I diktning og sagn er det ofte fortalt at Odin kommer som gjest til menneskene og gir dem råd eller bringer dem kunnskap; de kjenner ham ikke, og bare dunkelt lar han ane hvem han er; han kan se fattig ut. Gjesten i Håvamål optrer i gudens rolle; han er inne på oplevelser gjesten Odin har hatt, og gjør dem til sine egne. Men han nevner dem flyktig bare, gjennem det aller meste av hans dikt taler en gud som er godt forklædd, en bonde mellem bønder. Han måler med nyttemålet, priser de kloke og forsiktige; han liker ikke de feige, men enda dårligere liker han de dumme.

"En skal stanse i inngangen og se sig om, gi nøie akt på alt; det er vandt å vite, kan være det sitte uvenner inne på benken. - Sæl den som gir! en gjest er kommet, hvor setter du gjesten din? - Han trenger ildsvarmen, han som kom inn og er kald om kneet; mat og klær trenger en mann som fór i ville fjellet."

"Uvettig mann tror sig vite alt, når i egen avkrok han er; ikke et ord har han til svar, når fremmede fritter ham ut. - Vett trenger den som vide vanker; hjemme jenker sig alt; men et syn blir den som ingenting kan og mellem klokinger sitter. - Bedre bør bærer ingen med enn meget mannevett; i fremmed grend blir det mere enn gull : vett er stakkarens styrke. - Men av egen klokskap skal en aldri kyte, heller tenke sitt og tie, tenksom og fåordig ferdes i gårdene; det er verge i varsomhet."

Gjesten har prøvd litt av hvert i gårdene; snart kom han for sent og snart for tidlig, den ene gangen het det at ølet var drukket, den andre at det ikke var brygget ennu. Det finnes folk som aldri gir, enda en kan skaffe sig venner med lite; slike folk har mange sorger, den gavmilde har gledene. Men ikke hos nogen skal en være gjest i lang tid; kjær blir ukjær, sitter han lenge på annenmanns benk. Bedre å være sin egen herre, fattig kanskje, men fri:


Bu er bedre,
om aldri så smått,
en er mann der en har sin heim;
med to geiter
og taugsurret tak -
det er alltid bedre enn bønngang.
Bu er bedre
om aldri så smått,
en er mann der en har sin heim;
blodig er hjertet,
skal en be sig frem
til maten hvert et mål.


Hunder. Billede i bok fra det 9. århundre. Stuttgart, Landsbiblioteket.

Skalden gir en lang rekke råd for menneskers livsførsel; ofte kan versene minne om visdomsdiktning som finnes i annen gammel litteratur: i bibelen, hos grekerne, hos sydgermanerne.

Angelsaksisk diktning priser vennskapet: "På enhver vei skulde mannen ha en venn". "Usæl er den mann som må leve alene." - I Håvamål heter det: Om du vet en mann du har mistro til, og enda vil ha nytte av ham: "fagert skal du trale og falsk tenke, gi løsord igjen for løgn". Men helst skal du søke den du tror: "Det blir avvei å fare til falsk venns hus, bor han enn tett ved veien; men snarstier går til den gode venn, er han aldri så langt av lei. - I unge år fór jeg ene med alt, og veivill flakket jeg da; rik blev jeg først da en annen jeg fant, venn er venns glede. - Furu tørker som i tunet står, henne luner hverken bork eller bar; så er det med en som ingen elsker; og hvad skal han leve efter?"

Vær glad med de andre og drikk med dem i gildet, men ta ikke for meget av ølet eller mjøden! "Det beste ved drikken er at den som drakk, får vettet sitt igjen." - Gå tidlig til sengs! det kan ingen laste dig for. Og sov når du skal, la sorgene fare: "Vanklok mann våker hele natten, gremmes ved mangt og grunder; dødtrett er han når dagen gryr, og like langt er han kommet."

Gjør dig ikke til narr med dine penger: "Den ene er rik, den andre fattig, last ikke den som har lite!" - En kan vise sig på tinget, om en ikke er så vel klædd; "over skoene og broken skal ingen skamme sig, ikke over hesten sin heller". - Men "vel tvettet skal mannen ri til tings".

Ved år 920 skrev en araber som reiste i Russland og møtte skandinavene: "De er den urensligste menneskerase Gud har skapt." Et par eksempler på urensligheten nevnes og er slemme nok, men sier ikke alt om hygienen hos varjagene. Fritt bad hørte til rettighetene utsendinger og kjøpmenn fra Kiev skulde ha i Konstantinopel. Om "danene" i England heter det at de kjemmet sig, tok lørdagsbad og ofte byttet klær "for lettere å kunne overvinne kyskheten hos kvinnene og få til friller endog døtre av adelsfolk".

Det er klokt, sier Odin i et av Eddadiktene om Sigurd Fåvnesbane, å gå kjemmet og tvettet fra morgenen av; "ingen vet hvor en kommer om kvelden". Det Odin ellers har å si Sigurd, er vidt forskjellig fra rådene i Håvamål; guden lærer helten å tyde fremtiden, han forteller om gode og dårlige varsler for utfallet av en kamp. I Håvamål står det at en har det best, om en ikke vet hvad en går i møte. En skal være "mellemvis", skjønne passe meget; den som skjønner alt, "blir sjelden glad".

Og glad skulde mannen være - for ilden og solen, for helse og lyteløs ferd. Det kan fattes noget, du er ufør kanskje, men du lever. "Halt mann rir, enhendt kan gjæte, døv mann slåss og duger, det er bedre å være blind enn brent; i et lik er det lite gagn."[1]

Men selv for den døde finnes en trøst; det står bautasteiner ved veien, sønn har reist dem efter far. "Fe dør, frender dør, en selv dør som de; men aldri dør det gode ord ære-mannen vant sig."[2]

Håvamål har ellers ikke meget om hederen. Den kommer stort hvor den kommer, i vektige linjer; det er som om ordene har noget med bautasteinen å gjøre, som stod de der i runer: Orðstirr deyr aldrigi. Likefullt blir det langt fra dikteren som gir de nyttige, nøkterne rådene og priser livet, selv det fattigste liv - langt fra ham til skaldene som lar Gunnar og Hamde søke døden for ryets skyld. Men kvadet om bonden som kvadene om helten kan være en hjelp til å forstå historien om vikingene. Den handler om mangeslags mot, om livsmot, ikke bare om motet til å dø. Og krigerne tok land med sitt arbeid som med sverdet; knapt hadde de vunnet Danelagen, før mange av dem "vendte sig til plogen".

Kamplivet er med i Håvamål. Det tales om trette som kan reise sig mellem folk, i drikkelaget og ute på veiene. "Fra vennene sine skal en aldri vike -." "Stå tidlig op! vil du ta en annens eiendom eller liv; sjelden får liggende ulv et lår, eller sovende mann seier."

Men i næste vers neter det: "Stå tidlig op! har du få folk, og gå ut til yrket ditt! En mister mangt på å sove om morgenen, raskhet er halve rikdommen."[3] Så følger nogen råd om yrket: En skal kjenne det rette mål på tørrved og taknever, og vite hvor meget det trenges av ved, når en vil ha nok for et halvår eller halvparten av et halvår.

Rundt om i Eddakvadene og annet av den eldste norrøne diktningen er det talt om arbeidet, skimtes hverdagslivet. Huset står der "sterkt av tømmer"; på engen strever folk med slåtten; eller "møkk-kjøreren" er ute, vollen blir gjødslet. Jernsmeden - tidlig oppe - lar sleggene runge mot det glødende metallet, mens det hyler i "vind-griske" blesebelger. Trælkvinnene maler bygg på håndkvernen; og vaskebrettet blir båret til brønnen.

Det ryker av oksene som trekker plogen. Gjessene i tunet, "de herlige fuglene", skriker høit. Bikkjene og grisene på gården får maten sin. Geitene setter op i bratte berget, gjæteren efter med hasselstaven i hånden.

Folk er på fjellet og jager renen eller legger ut på sjøen og fisker, "sild og havre" er nevnt som småbønders kost. Til ønskematen hører flesket, einherjene i Odins Valhall tar for sig av galten Særimne. Hver dag blir Særimne kokt til dem; om kvelden står den der igjen, like hel og lys levende - forteller Snorre Sturlason i forklaringen han gir på et Eddavers om dyret.

Det brygges og bakes på gårdene; trælkvinner går langs bordene under gildet, skjenker øl for gjestene og ser blide ut. Øl og mjød hører til i gjestebudet; vin er sjelden, vin er kongenes drikk og Odins drikk, Odin lever ikke av annet - sier han selv i kvadet Grimnesmål.

Det vi hører om livet i gudeheimene, oplyser en del om menneskenes ønsker og et og annet om deres kår. Også i "jotners heim" kan det gå meget menneskelig for sig; der finner vi høvdingen Vavtrudne, optatt av gudenes og jotnenes historie; der er kaksen Trym og småbonden Hyrne. Diktningen om dem er "myte" og sier allikevel noget om norsk liv.

"Trym satt på haugen, tursers drottin, guldbånd bandt til bikkjene sine og klippet folers faks kortere." Trym nyter å se sin rikdom: "Det går utmed garden her gull-hornte kyr, ramsvarte okser, jotnen til glede; fullt har jeg av håndgull, fullt har jeg av halsgull; det er bare Freyja som fattes mig." Han får Freya, det vil si det er Tor, klædd ut til Freyja. "De bandt om Tor brudelinet og det store Brisingasmykke, lot nøkler skrangle ned efter midjen og kvinneklær over kneet falle, la på brystet brede stener og gav hendig hårpynten høi topp." Slik kommer Tor kjørende til Trym. I bryllupsgildet eter han en okse, åtte lakser og alle godter som kvinnene skulde hatt, og dertil drikker han tre såld mjød, så slår han brudgommen ihjel. - Trym kan minne om kaksen i eventyret om "herremannsbruden", hoppen som blev klædd til brud; der er det riktignok mildere seder, brudgommen blir til latter og forbedrer sig.

Hyme bor "ved himmelens ende", på strandene øst for Elivågar ("Snestormhavet"). Han lever strevsomt, er ute på fangst i kulden og blir sent ferdig, ikke før på kvelden vender han hjem - "gikk inn i salen, isnåler ringlet; på kallen som kom, var kinnskogen frossen". En kvinne han har hos sig, "en gyllen en, med lyse bryn", ønsker ham velkommen og ber ham være glad.

Hun har nyss satt øldrikk frem for to gjester, for gudene Tor og Ty. Hyme mistror dem; og han er ikke flott som Trym, men vrien og vanskelig, på vakt om det han eier. Gjestene skal ha kveldsmat: "Tre tyrer blev tatt til slakt - alle blev gjort et hode kortere og siden bort til ilden båret." Tor eter de to av dem, og Hyme synes det er drygt; "imorgen kveld," sier han, "må vi nok leve av det vi kan fange". Hans gjest er villig til å prøve fisket. Hyme har liten lyst til å legge båten langt ut; men Tor ber ham bare ro på; siden tar de til med fangsten. "Modig drog Hyme op på angelen to hvaler på én gang; men akter i skotten fikk Odins sønn laget sitt listige snøre ferdig."

Hest og føll. Billede i bok fra det 9. århundre. Utrecht, Universitetsbiblioteket.

Angelsaksisk diktning forteller om fiskeren som legger til land og blir ønsket velkommen av sin hustru; "hun ber ham inn, vasker hans klær som har flekker efter sjøgresset, og gir ham rent tøi å ta på". Langt mot nord kunde billedet bli anderledes; isnåler henger i skjegget på fiskeren som kommer fra båten. Det er skog og beitemark ved huset hans; Hyme er fisker, men bonde også. - Oksene han har, går ute, enda det er kaldt.

"Slik er freden en får hos falsklyndt kvinne, som å ake med uskodd hest på glattis, med en kåt toåring, ille temt". Bondens buskap blir nevnt nu og da i den gamle diktningen; men hesten er stasdyret. Den har navn som sier litt om det: Sølvtopp, Gullfakse, Lysende; eller Glad eller Lettfot eller Stormen.

På hesteryggen er helten særskilt "herlig". Skal folk ut å reise, er det stundom med vogn, en vogn så høi at kvinnene må løftes op i den; men oftere hører vi om rittet. Og rytteren kan kjenne varmt for hesten som bærer ham. I Freys ærend skal Skirne til Gerd, som bor i jotners heim, gjerdet inn av "mørk, trollslu, flaksende flamme"; da ber han om hesten som går gjennem ild. Han tar den og snakker til den i natten, til sin venn i liv og død: "Stummørkt ute! Det er stund for oss å fare, over flomvåte fjell, over tursers tun; vi berger oss begge, eller mektige jotnen tar oss begge to." - Dikteren passer på å få hesten med, også hvor Skirne er fremme, Skirne sørger for vennen. Det blir meldt Gerd: "En mann står her ute, av hesterygg stegen, lar folen gnage gresset."

Sigurd Fåvnesbane ligger drept i marken. "Gråhesten luter over den døde" - Hogne, en av draps mennene, sier det til Gudrun, Sigurds hustru. I et annet av Eddadiktene er det hesten som først gir Gudrun beskjed; med tom sadel kommer Sigurd "Grane" hjem. Gudrun forteller: "Gråtende gikk jeg, vilde tale med Grane, stod med våt kinn og spurte ut nesten; da sørget Grane, lutet over gresset, hesten visste at dens herre ikke levde."

I gammeltysk diktning står det om helten Rundliebs hest: den er lykkelig hos sin modige herre, den begynner å danse av glede når han setter sig op på den. Irsk legende forteller: En dag da den hellige Columba, gammel og trett, døden nær, satt ved veien og hvilte sig, kom hans hvite hest og holdt hodet inn til hans bryst og sørget, den visste at dens herre snart vilde forlate den.

Med hunden er det ofte mindre stas i den gamle litteratur. En frankisk legende fra vikingtiden forteller om en hjort som blir forfulgt av hunder og berger sig inn i en kirke; hundene vil efter, men kan ikke, enda døren står åpen; de hellige som kirken er viet til, hindrer det, "urene" dyr vil de ikke ha i sitt hus. I sagaene heter det: Da kong Øistein Haraldsson var drept (i 1157), blev det sagt at jærtegn hendte ved hans grav; ryktet holdt sig, inntil fiender av Eystein helte over graven suppe de hadde kokt på kjøttet av en hund.

I gudeheimene er det mange slags dyr; det er ulv der, men hund har ingen av gudene. Hel holder hund; Garm står ved inngangen til dødsriket, blodig om brystet.

Å bli "banket som en hund", bli behandlet som en hund, bli som en hund i blikket - slike uttrykk i sagaene og norrøne dikt sier litt om hundens kår og om forakten folk kunde føle. Dyret som krøp for sin herre, var ikke alltid å lite på heller; en sviker blir gjerne kaldt "hundsk" eller likefrem "hunden". Det var gammelgermansk skikk å straffe "drottinssvikere" med å tvinge dem til å bære hunder i påsyn av meget folk; menn som i 937 reiste sig mot den tyske konge Otto I, blev dømt til å bære hunder til kongsbyen Magdeburg. Et minne om slik straff kan være gjemt i sagasagnet om hunden Sǫrr: Trønderne hadde reist sig mot den mektige Eystein Upplendingakonge og drept hans sønn; da satte han Sor, sin hund, til herre over dem; og når det var sølet ute, måtte hirdmennene til for bære ham på akslene sine.

Island. Bonden og hesten.

Mot forakten for hunden står en annen følelse. Ruodlieb, den tyske dikthelt, er stolt av sin snare, kloke hund og tar den med til kongen; for anledningen går den med et halsbånd av gull. Trym, den rike jotnen, staser ut bikkjene sine med gullband. Gudrun, i Atlekvadet, må ha hevn over menneskene, men vil ikke at hundene skal li for det; hun løser dem av lenken og jager dem ut, før hun setter varme på Atles borg og lar hans menn brenne inne. - Hunden er ikke sviker bare, det tales om dens troskap også. Såm, hos Gunnar på Lidarende, går i døden for sin herre; Vige, Olav Tryggvasons hund, sulter sig ihjel efter kongens undergang. Fra Island fortelles det at det lenge var skikk å "hauglegge" hunder som hadde vært helt særskilt merkverdige; det nevnes en slik, en gjæterhund og vakthund, så klok og trofast at bonden ikke vilde bytte den bort for ku. I Eddadiktningen om Svipdag ligger hundene Givr og Gere - "Troll" og "Grådig" - på trofast vakt foran Menglods dør; om den ene sover, våker den andre, aldri sover de samtidig.

Katten er nevnt nogen ganger. Den lister sig inn på musen, "brunbjørnen som bor i gamle vegger". Kattetrins lyd er et av emnene i lenken som holder Fenresulven fast.

Ville dyr i mengde kommer med i diktningen - fra ormen i lyngen til hjorten som løfter hornkronen mot himmelen. Oftest ser vi ørnen, ravnen, ulven: valplassens dyr. Angelsaksiske diktere kjenner dem godt; ulven fra skogene går i hærens spor og hyler høit, rovfugl med dugg i fjærene kommer seilende. I norrøn diktning vrimler det av slike billeder. Efter vunnen seier sitter Helge Hundingsbane i "ulvens bolig" under "ørnens fjell". "Blodsvanen med den svarte feld skriker der ute; dagen rinner, og byttet vekker motstore fuglen"; skalden som vil ha sin rettskafne hevn, forteller det med lyst. - Ordet ulv går inn i en rekke mannsnavn; og det er ikke nedsettende ment, når det står: "Det bor ulv i ung sønn."

Men ulv og ørn har ikke bare med kampen å gjøre. Ørnen henger over "det utgamle hav" og speider ned, eller kaster sig på fisken i fjellvatnene. Grådige ulver slåss med hverandre i ødemarken.

I "Ulvdaler" går bjørnen også - og en jeger har sitt hjem der oppe. Om hans liv er det fortalt i første del av Volundkvadet, der får vi et billede av villmark og ensomhet. Før Volund blev fanget av kong Nidud, holdt han til i ubygden; over vide veier søkte "værøid skytter" hjemover i kveldingen til stille hus og minnene.

Volundkvadet begynner: Det fløi tre svaner mot nord over skogmørket. Det var kongsdøtre i fugleham: "Alvitr unge, skjebne vilde hun vekke." Ved en sjø senket de sig ned på stranden, kastet svanehammene, satt og "spann dyrt lin". Ved sjøen bodde Volund og brødrene hans, Slagfinn og Egil; svanemøene gav sig til mennene, Alvitr til Volund.

"Satt der siden i syv vintrer, men den åttende lengtet de alltid, og i den niende tvang dem lengselen; møene stundet over mørkskog ut; Alvitr unge, skjebne vilde hun vekke."

Kom þar af veiði veðreygr skyti, Volund og hans brødre; "de gikk ut og inn, så sig omkring"; husene lå øde. Da tok Slagfinn og Egil skiene sine og vilde lete; den ene holdt sørefter, den andre mot øst. Bare Volund blev hvor han var. "Ensom Volund satt i Ulvdaler"; han hamret i gull ring efter ring. "Slik ventet han på sin lyse hustru"; Alvitr skulde ha ringene om hun kom en dag.

Kom þar af veiði veðreygr skyti, Vǫlundr liðandi um langan veg. "Bar til åren brunbjørnens kjøtt; brått luet kvister, knastørr furu, veden vindtørre, for Volund op. - Han satt der på bjørnfelden, tellet ringene - - satt så lenge at han sovnet inn -."

En natt våknet han, maktstjålen, lenket; Nidud, den gullgriske kongen, stod der. Med Volunds liv i Ulvdaler er det forbi.

I norrøn diktning kan det være en stemning av høitid ved natten: "Det blev natt over gården, norner kom - skjebnetrådert flettet de mektige; gylne snorer spente de ut og festet dem midt under månens sal." Men stemningen natten vekker, kan også bli ett med ondt som skal hende; den dødsvigde hører gjennem mørket og stillheten "mangt et farlig varsel i skogen".

Volunds fiender på vei til det onde verk - "gjennem natten for de, det blinket i brynjer, i en skokk av skjold, under skarret måne".


Fotnoter

  1. Predikerens bok: "Levende hund er bedre enn død løve."
  2. Angelsaksisk heltediktning (Beowulf): "La hver som kan, vinne sig ry før han dør; ryet er det beste for krigeren siden, når han ikke lever lenger."
  3. Grekeren Hesiod: Morgenstund "gjør tredjedelen av dagsverket".