Malcus Saga
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Malcus Saga
(Cd. 764a qv.)
Her byriaz saga heil[ags] Malci
Þessa sogu segir heilagr Jeronimus af munk einum, er Malcus het, en hann hefir sva rædu sina: Þa er ek for um allt Egiptaland, er fullt var af hreinlifismonnum, fann eg marga goda firi. Ek hafdi ætlat, segir sæll Jeronimus, at rita um drottins vars higatkvamu ok um kristnina, er þa it fysta hafdi upp hafiz; en adr ek hefi sva aurdigt verk ok agiætt, villda ek freista min i hinum lægrum hlutum ok smærram verkum, þat er at ræda um þenna goda mann, er Malcus het. I ferd minni, er ek for um Egiptaland, helga stadi ok heilagra manna lif at kanna, þa kom ek til eins tuns er Maronia het, naliga .xxx. milna fra Antiochia. I þvi tuni fann ek i koti nuckuru mann þann, er Malcus het, ok i sama koti med honum var kerling nuckur afgomul. Ok er heilagr Jeronimus leitadi vid marga menn gamla ok froda, hvi þau byggi sier .ii. samt, hvart til þers geingi nuckur naudsyn eda frænsemi eda hiuskaparband eda saluþurft, þa skildi hann þat af allra ansvorum, hvegi morgu hverr svarar, at fafrodr væri um þeira vidskipti. Þa reid Jeronimus til ok ræddi vid sialfan Malcum ok frietti, hvadan hann væri, eda hvert hans athæfi væri, eda hvert verid hefdi. En hann svaradi:
_3869_-_Copy.jpg)
Fadir minn atti land vid borg þa, er Ninive hin min[ni] heitir, atti hann ok modir min goda kosti, ok var eg þeim einberni; þeim var a mer mikil ast ok virkt, ok olu þau ser um mik milda sorg, hvat þess skilldi firi mer radaz, at hellz væri nuckurr langframi a ok stadfesta, ok villdu rada mer kvanfang. Ek neitada þvi, ok sagda ek minn vilia standa til at vera munkr. Eftir þetta vart vidrtal, med þvi at millt er modur hiarta, mætta eg oft af henni blidum fortaulum ok miukri bæn, at ek skilldi sa(m)þyckia kvanfanginu. En þat fiekz eigi af mer, ok firiliet ek þa bædi faudur ok modur, fe ok frænndr, gull ok gersimar, ok allar eignir, er ek stod til. Nu geck ek brott felaus nema nest ok þo litid, sottag eydimork til munka nuckurra, ok beiddumz ek af þeim vidrtoku. Þeir iattu mer þvi. Giorda ek sidan sem þeir, vann ek til matar mer, ok þiadi ek likam minn ok likams fystir med starfi ok morgum odrum pislum. Þockuduz[1] mer brædr þeir, er þar voru, ok sva ek þeim ok mitt athæfi. En þa er margir vetr lidu med sliku athæfi, skiptiz skaplyndi mitt ok braz i hatt annan. Þar til hafdi mer ecki iamkiært verid sem renna ecki aftr hug til fedr eda mædr[2]; fadir min var þa dauþr, er þetta kom i briost mer. En nu kom su ætlan at mer at ræda vid sialfan mig sva: »Lit a þitt mꜳl, Malce, vanliga ok grein giorsamliga, hvart eda hvart þu hyggr at gera, ok þo at þer se nu sem her til ecki iamskapfellt sem her at vera, er nu ertu kominn, þa hanndvæt þu vilia þinn vidr þig eda naudsyniar, er a adra hond ero[3], fær saman hvartveggi, ok sia hvarir fle(i)ri ero, ok lat þangat vellta hug þinn, sem þar firi ero fleiri ok nauþsyniar meiri. Nu er fadir þinn frafallinn, en modir þin sitr eckiulifi, hefir hon nu fe en forrædi eingi; stutt verda kvenna alit firi utan annars hialp ok asia firi at rada storum lutum, ok eigi vist, at hon fai sin sva giætt, at glæpalaust se vid gud eda hroplaust vid menn; oft fellr a konur hrop med tilverka, oft gerir ok ofund kvenna klatr, ok illzku hatr illt ordlag firi utan verdleika, ok er konum sin vannt at giæta; audfeingnir ero þeir, er a leita konur. En hvat er nu annat, en fe þat er i haska, ok þar er hon i abyrgdum, ok tyniz þar mikill fiarlutr, er til mikilla nytia mætti koma, ef heil rad kiæmi til ok forsia. Mættir þu, ef þu aftr hyrfir, heil rꜳd leggia firi mædr þina; mikil hialp mætti geraz af þeim fiarlutum fatækum monnum ok heilogum stodum; mættir þu, ef ek aftr hyrfi, taka salubot, modir þin heilrædi, frændr[4] þinir hialp, helgir stadir ok vansamenn, sal fodr þins fagnat ok sva sialfs þins. Hvat leggr þu a mot þersu, Malce, ne(m)a þat eitt, at þu helpr þer, en hina hialpina leggr þu at baki þer, er vidara breidiz ok til fleiri manna tekr, ok er þat hætt, at þetta verdi midr at gagni, þviat her er einum vid hialpat en hinnig morgum.« Nu var slikt ætlan min, brodir, sem nu hefir þu heyrt, ok stod þo eigi i einu(m) stad fost. Oft gerda ek mer þat i hug: »Ef þu stadfestir þetta i hug þer, Malce, mun eigi þa mꜳl þitt med abyrgdum. Nu er geigan i hug þinum, ok hætt at sie med haska, þottiz þu firi skommu med þvi einu mega gledia sal þina at firilita þat allt, er nu villtu[5] til lita. Er eigi sva nu, sem þu kallir þer rangt þat, er þu kalladir þa riett, en þat riet, er þer þotti þa onytt? Er eigi borgid ollum, ef hverr bergr einum? Eigi[6] ꜳ ek asia firi sal fedr mins eda modur, ok eigi þau firi mina sal, en enn sidr a ek at giæta fiar þeira, er eingis er vert hia sál mannz; oll verolld er eigi verd einnar godrar salu. Ek hefi heyrt, ef madr firilætr verolldina ok snyr vilia sinum enn aftr til hennar, þa er sem veidihundr hverfi adr til spyu sinnar. Segir eigi sva gud i gudspiallinu: ef madr firilætr munud, ok dregr fyst hann aftr til, hann er likr manni þeim, er tekr til at eria, ok medan ardrinn gengr, litr hann aftr, en þa gengr ardrinn rangt ok gerir þar krakustig, sem hann skilldi iafna[7] for. Slikan hvern kvedr gud eigi verdan hans rikis. Er eigi nu sem þeima guds domi visa ek i gard minn, þar sem gud gefr mer satt at sia, en ek vil eigi riet, ef ek lit nu adr til þers, sem þa firileit ek.« En var .i. lutr i fari minu, sagdi Malcus, ok var sa mestr ok vestr, salution væri mer þeim nidr at drepa, þvi at ef nuckur likn mætti i þeim lutum finnaz, sem nu hefir ek upp talt, þa dreckir þessi einn ollum hinum, ef ek kiæma fram minni ætlan. Þa hafdag ætlad at draga unndir mig nuckum part af fienu, en sia var unyt ætlan, þviat allt var eins at gera þat ok kasta munkinum, er ecki skal ser einn eiga na. Nu sa ek, fadir, at þessi ætlan var unyt, en riettvisin matti eigi sigra rangan huginn. Sva atta ek hugum, fadir godr, sem nu heyrir þu, ok bordumz ek vid sialfan mik ok hugrenningar minar, þviat onnur dro mig aftr a leid en onnur afleidis. Af þessu fangi fiellu ymsir hugir i briost mer, ymsir voru efri, en ymsir nedri, en sa tok stad, er aftr hvatti, en hinn vard firi at lata, er fram villdi ok gods hvatti.
Tiada ek sidan ætlan mina firi abota, ok bar ek firi hann þat eitt, at mer þotti med heilu vera i minni ætlan, sagda eg, at mer þotti þat hialpsamligt at fara stundar b(ra)gd eitt at sia firi modur minni ok fiarlutum, ok snua þvi til godra luta, er nu var nytialaust, ok þvi vennda i marga stadi med salubotum, er elligar mundi faraz med syndum. Vænta ek af honum samdyckis vilia minum, leyfis ok radagiordar, en ek mætti þo odru. Hann æpti hatt moti minum vilia ok kvad fianndann reisa slika freistni i briosti mer, ok sagdi marga munka med slikum hætti svikna hafa verid af fiandans velum; tiadi hann firi mer margar godar kenningar ok god dæmi af helgum monnum ok helgum ritningum. Tiadi hann fyrir mer of fystu vara langfedr Adam ok Evu, at þau trudu, at þau skilldu vera iamvitr sem gud; i þeiri ætlan ok ulydni urdu þau svikin, god synduz þeim heit þers, er aeggiadi, en hormulig var framkvama. Fullsatt ok fullsniallt taladi aboti minn firi mer.
En þa er þat tok eingan stad med mer, þa fiell aboti minn til fota mer ok bad mig dveliaz ok kasta unytri ætlan, ok bad mig minnar þurftar, at ek skilldi eigi svikia sialfan mig. Ok bar ek sigr i ockru vidskipti ok mer uþarfann, hugda ek, at hann sei meirr a þessi fortaulu ser til hugganar en[8] mer til gagns. Brott fluttumz ek þa, ok aboti fylgdi mer, ok þotti honum, sem hann flytti lik eda daudan mann, en eigi þann, er salubotar væri at von, ok ræddi hann vid mik þessum ordum: »Brott ferdiz þu, son minn, ok finnr til þers sakir, þær er þu kvedr þer sannar þickia, ok ero þo rangar ok sannindalausar, hefir þu ok vorn firi mali þinu, en eigi tek ek vid þessum hlut, ok eigi mun gud taka, ennda mun þig þat hennda, sem mællt er, at vargr sætir þeim saud, er or kvium villiz.« Fylldiz ok abota mins forsogn med sannindum.
Ek fluttumz þa i brott sva langt, at ek kom til þers stadar, er Bereroina heitir, ok þadan for eg til þers stadar, er Edissa heitir. En medal þeira stada .ii. liggr audn allt, ok er langt ok haskafullt firi heidnum monnum, at þeir taki til þrældoms ok anaudar, ok sitia þar oft krisnir menn floks at bida, þviat eigi hlydir famennt yfir at fara. Ok var sidan eigi langt at bida, at sannadiz saga abota mins, at vargr sætti þeim saud, er or kvium villtiz. Þa komu at oss heidnir menn falldaþir ok harsidir, halfnauktir ok i stuttum motlum ok vidum hosum, aurvameli a baki, bogi ok langt spiot i honndum, komo þeir þo til at beria, en eigi at drepa, gulldum (ver) þa afrod .lxx. manna, karlar ok konur. Rugl giordiz þa mikid i flocki vorum, sorg ok hugsyki, veinan ok veilan, barna gratr, togan ok tuttan, fiartion ok fata, þann greip greppr er gat. Idraþumz ek þa minna urada, en su idran var nytlaus, þvi at annars valld var nu a, en þa villda ek illa, er ek matta rada. Þar var ek ok annars mannz kona lypt upp a einn ulfallda, ok sa sami rekinn, sem fara matti. En vid ottadumz æ fallid, ok var sem vid heingim helldr en sætim. Matr ockar var a leidinni halfsodet slatr, en dryckr ulfallda miolk; fluttumz um sidir ifir a nuckura ok komum til he(i)milis þers mannz, er ockr hafdi hertekid, ok vorum leidd firi modur hans, ok urdum henni at knefalla. Hormuligt var skiptid, knefallid gudi at veita i munklifinu, en veita þat nu konu heidinni ok sonum hennar. Lof se þer, gud almattigr!
Sysla var mer greidd, saudasveinn var ek giorr, huggadi mig þat i þeiri minni syslu, at sialldan sa ek eymd þeira, er med mer voro herteknir. Nockvidr[9] vondumz ek nu at ganga, þviat eigi nytta ek annat firi ofrhita[10], ok ætlada ek, at þat væri hefndin þelans, er þa var i briosti mer, er aboti taldi firi mer, er hvarki villdi þidna firi guds ast nie hans fortolur. Bænir ok psalma, þa er ek hafda numid, hafda ek sva i veniu, at þeim lietta ek sialldan naudsynialaust; þackada ek gudi sinn dom ok firiskipan; en hæt væri, at ek hefdi kastad, ef ek hefda þangat komid, sem hugr minn stod til. Var nu hugr minn med godum hætti, ok vænta ek ombonar af gudi, ef svabuid stædi, ok kiæmi fianndinn enn eigi nyum prettu(m) vid. En þa gafz annan veg, eigi liet hann mig þa enn um kyrt sitia, fann hann veilar(!), hversu hann skilldi mik svikia i minni vesold. Oho gud, harmr er þat, er firi hans kvamu er eingi stadr oruggr, hvervetna ero hans snorur bunar. Ek þottumz nu vera i fylsnum, ok fann hann mik þar med þeim hætti. Ek var tryggr þeim, er ek þionadi, þo at heidnir væri, vissa ek, at sva hafdi Pall postoli bodit. Kom af trunadi minum ok giæzlu auki mikill i bu þers mannz, er ek þionada, ok firi þvi villdi hann launa mer starf mitt med nuckurri minning. En fatt er þat, at skiotara bregdi skaplyndi mannz en kona: þat sveik vit af Solomone spaka, styrk af Samsone; med þeiri snoru fiell David propheta; sva hafa margir farid, þeir er forgongumenn voru leingi i godum sidum ok dyrligu athæfi. Þetta nett reid fianndinn nu til min, ok skaut i hug huskarli einum, er var minn ifirbodi, þvi vielrædi, at hann flutti til min mannz konu, þa er hertekin var med mer, ok bad ockr saman bua ok binnda hiuskap. En ek sagdi þat eigi vera mega, þviat vid vorum kristin, en kristnin bannar at taka annars mannz konu. En hinn heidni tok eigi betr vid þersum sannindum, en hann bra sverdi, ok hefdi mik þar vid velli lagt, ef ek hefda eigi gripid vid henni. Tok ek hana þegar feginn, ok synda ek a mer fridarmark, þott ek væra ufeginn. Oho fiandi, margfolld ero þin svik, þu teygdir mik or munklifi minu, nu geriz þin illzka berari vid mig, ætlar þu nu mik munu bregda þvi hreinlifi, er ek hefi æfinliga her til halldit, ætlar þu mer ok konunni syndina en þer salina.
Sva leid, fadir, sa dagr til kvellz, at myrkr kom aftan, ennda til myrkra var þa stefnt, en hellir einn var he(i)mili mitt, ok var hann hriufr ok rifinn ok þo vel at dropum buinn, þangat flutta ek at kvelldi ok husfru mina[11]. Vittu gud ok vid, i hveriu skapi ek var þa; en med ockr einum hiona var sa hattr, at hvart ock(ar)t hatadi annat, ok syndi þo hvarki odru sinn vilia, ok hvarki sagdi. Nu hugleidda ek mal mitt ok naudsyn, ok þottumz ek nu id fysta hertekinn vera, þviat sa var til umsata, er illt var a valld at koma; gret ek nu rad mitt, griet ek, at ek skillda munkinum kastat hafa ok binnda mig i hiuskap synndafullan ok abyrgda. Fiell ek nu til iardar, ok mællta ek vid sal mina ok sva vid sialfan mig þersum ordum: »Hvat stodar þer nu, Malce, at hafa firilatid fe ok frænndr ok fostrn(e)yti þitt ok fostrland, lausan eyri sem fastan ok alla heims munud, munligt kvanfang ok agiætt, er fadir þinn hafdi synt þer, ok þetta allt latid, til þess at þu skilldir alldri hreinlifi þinu bregda; en nu ertu aldri orpinn ok hefir hærur i hofdi, ok skalltu þvi nu liggia unndir syndum. A ungum alldri, er þu hafdir i giæzku, þa varnadir þu vid syndir, en nu binz þu i syndum med slikum stormerkium, er alla vega aflar þu guds reidi, ef þu drygir. Illu heilli fysti þik aftr til fostrlanz þins.« Sva talada ek vid mik, en vid salina þersu(m) ordum: »Hvat þrifum vid nu til rads? sva þrongliga er nu komid malid, at annattveggia stenndr firi dyrum likams tion eda þin. Hvort skal nu drygia synnd þersa ok gremia sva gud at okr, ok bida sva hans hefndar, ok vita sva þina tapan eilifa ok vist þina æ i kvolum utan ennda ok sva likams, eda skal til þers hætta, at[12] ockart hreinlifi[13] hirdiz hreinsa(t) til eilifra ombuna. Nu liggr her sverd frammi, er brat ma þersu vid likaman lykta.« Tok ek þa til sverd(s)ins ok mælta ek þersum ordum vid mik: »Hafi salin hialp en likamin lyktir, en hvartveggia um sidir eilifan fagnat, ok er vist vardveitt hreinlifit til sinna ombona; liggi her nu likamin, en ek sialfr er vattr verka minna, sialfr se ek mig sakar hafa gort, ok sialfr hefni ek min a mer sialfum.« Þersum ordum ræd(d)a ek vid sialfan mig, fadir. Lagt ok leyniliga bra ek sverdinu ok visada ek oddinum at briosti mer i myrkrinu med þersu(m) ordum: »Lif heil, kona, ok haf mig helldr firi guds sakar i venium þinum en bonda firifaranda ser.« En su kona er mer var feingin hafdi skyniat min tiltæki ok ætlan, ok þa er hon vissi vilia minn, skunndadi hon, allt er hon matti, ok fiell til fota mer med felldum tarum ok þersum ordum: »Ek bid þik, hinn liufi madr, ok ek særi þig firi varnn drottin, at þu spillir eigi blodi þinu at[14] luka þersu lifi þinu, veitu mer þat, at þu tak mig fyrr af lifi, ok blondum sva blodi ockru, ok veri þat ockar hiuskapr i guds augliti, þviat gud nefni ek mer til vitniss, þott eiginbondi minn kiæmi til min, þa munda ek eigi at villd minni samþyckia honum med likams losta, ok gud veit, at helldr villda ek bana þola en vennda aftr til sliks lifs. En hvi þarftu at taka a þig lifs tion? ek hafda ætlad sialf at bana mer, ef þu leitadir samþyckis af mer; tokum annat betra rad, byggim bædi samt sem syskin .ii. en eigi sem hion, haf vid mig salu ast en eigi likams; ætli lavardr ockar, at vid sem hion, en gud viti, at vid buim saman sem syskin; ætli þeir at þu sert bonndi minn, en Kristr viti, at þu ert brodir minn; þegar þeir sia, at ast er med ockr, þa hyggia þeir, at þat se af samlagi ockru en eigi af guds halfu.« Sat vil ek ok til þers segia, fadir, at fagnadr var mer a þersum ordum, fagnada ek ok styrk þeim, er ek fann a konunni. Hlydda ek a hennar ord, ok þektumz ek hennar heilrædi, eigi þotti mer þa sem fyrr, at kolld ero kvenna rad, ok lagda ek ast a hana firi guds sakir ok giæzku hennar. Alldri kom honnd min a likam hennar beran, alldri sa ek buk hennar beran, ottudum(z) æ fallid, ef ek færda mig ofmiog i freistni. Lifdum þa med slikum hiuskap marga daga, ast var meiri vid ockr, en grunr minni af henndi lavarda ockarra. Vel var þat manad heilan, at ek sotta eigi til hus heim, ennda kom ecki af husi til min, þviat ast okr giordi þeim meira trunat, en fyrr hafdi verid.
Nu leid a stunndina langt fra þersu, þa gerdiz sva til, at ek sat dag nuckurn einsampt i eydimork, rennda ek hug minum til munklifis ok abota mins, er mig hafdi fostrad ok vel halldit; syndiz mer þa minn hagr[15] med vesold, en þeira med vizku. En þa er ek var i þessi ætlan, leit ek i iardrifu nuckura langa ok miova: vall ok udi maurum su rifa, en þeir voru allir i starfi ok undir byrdum, ok var byrdrin meiri, en sa sem bar; adrir baru frio med munni sinum, adrir fluttu molld or holum, allir hofdu einhveria syslu firi hondum; ef nuckur do, þa var þat sumra sysla at flytia likami brott med fullu skilriki; ef annar for mot odrum, þa vægdi hverr firi odrum. Fogr var mer sia syn ok nytiafull, minntumz ek a þat, er Solomon sagdi vid lata menn, hann bad þa marka af atfærslu maursins ok þvi fylgia; þviat hverr vann annars syslu ok lietti annars byrdi, eingi vann sier, en hverr vann odrum, þviat allir attu allt, en eingi atti ser einn. Ok unndir sliku athæfi var aboti minn ok brædr minir, en mitt athæfi var þa meirr med eymdum, þeir unnu ser ok Kristi, en ek vann heidnum monnum. Hrygdiz nu miog hugr minn af syn þersi, ok med þersum hrygleik venda ek aftr til kerlingar minnar at kvelldi. Hon fann brat ogledi mina ok at sokum frietti, en ek sagdi ok hvatti ek hana til flotta, ok hon samþygti. Bad ek hana l(e)yna, ok hon iatti, bad ek hana at radum hyggia, en hon het at mega gott ok vilia, þviat ecki matti hon þat gott, er hon villdi eigi, en vanndi giordiz a um ok naudarhlutr mikill. Tvær milur voru til vaz nuckurs, ok eingi eykr þangat, ok eingi er ifir kemz, ok a vatninu hvarki skip nie floti ok ecki vidartre til. Hvarkis sart var þa ockart hiarta, þviat þat hvarfladi medal tveggia luta, þat var von ok otti; stundum gafu vid okr vonina, en er ottinn kom, vard vonin at aungu. Nu var af þvi ockart hugskot sart, at fyst var akauf til brotla(u)psins en framkvamu von litil, en otti hinn mesti, at vid yrdim aftr dregin til draps eda einhverrar pinu, ef vid yrdim a flottanum funndin. Aumligt var nu ifir ockr rad at lita, annattveggia vera allan alldr unndir ifirbodi heidinna manna ok þar bida enndadag, hyggia at eins at kristni, en litid af hafa - eingi er sa, er tidir veiti, eingi heila fortolu, eingi skript eda adra hialp, þo at naudsyn stanndi - en ella at leggia sig i lifs haska ok rekaz i braut, en fara aftr, þegar er naud kemr; hefir eigi morgum naudr ok fatæki mikid kennt at hugsa?
Kom mer i hug um sidir, at i bui lavardar mins voru ii. hafrar; fieck ek þat rad, at ek drap bada, ok flo ek belgflætti, ok þurkada ek slatrid til nez ockr, en belgina til farskosta blasna ok vinz fulla. En þa ockr syndiz faur ockra byria, riedu vid til at kvelldi, er flestir svafu, ok allir ætludu, at vid svæfim; sottum sva til vazins, falum ockr gudi a henndi, ok badum, at hann drekti, ef hann villdi; settumz þa a sinn belg hvart ockart, ok hafdi hvartvegia ockart nuckud af slatri; fluttumz vid miog vel ifir, þot straumrinn bæri nuckud af anni, belgir firi skip, en fætr firi arar, guds miskun firi styri, en vid heliarmenn, ef hon brygdiz. Slatrid spilltiz sva miog firi ockr, at eigi mundi vera .iii. daga nest. Nu gerdiz af þvi nv kvida ockru radi, er[16] vegrinn var langr en nestid litid.[17] Lof se varum drotni, er hann pinir sina vini ok refsar þeim okynni. Nu stendr mikill vanndi til hannda, lifs aftak ok lima ok aftrdratt(r), ef menn sækia eftir ockr; en þo at þersa missi, þa er sulltr firi henndi, er meiri meinlæti er at þola en firi vapnum at deya, ok enn dyra haski, þott matr se nogr. Þvi næst tokum vid til matar, ok atum hvarki mikid nie gladliga, tokum sidan a ras ok hlupum, sem vid mattum mest, litum þo aftr ok sam .ii. menn hleypa eftir ockr a .ii. faraskiotum, þeim er dromedarij heita. Eigi ma annat segia, en i voxt færdiz ockarr otti; sva sortnadi firi augum, at svaurt syndiz solin, þvi at sva þotti ockr, sem þar fari bani ockar, er husbonndinn for. En sva er, sem mælt er, at þa er botin næst, er bolid er hæst: þa er otti ockarr, var mestr[18], sam vid hellisskuta .i., er langt geck i iord nidr; venndum til hellisins ok þo med otta, þviat ormar ok edlur ok allzkyns eitrkvikvenndi sækia iafnan slikan skugga, ok var naliga, sem vid flydim annarri henndi banann, en annarri henndi sottum vid til banans, þviat bani syndiz bædi bak ok firi. Leitudum vid þo i hellinn med þeim ordum, sem trua ockr stod til: ef gud firilitr synduga menn, þa hofum vid bana. Krupum þa inn i hellinn, ok sa ecki, þviat sol ok otti tok syn fra ockr um nuckura stund, sem þeim verdr, er i solskini ganga; komu(m) sidan i husid. Opnuduz ockr augu, en otti vox: la þar inni skampt fra ockr id oarga dyr a hvelpum, en færdiz i voxt ockar otti ok haski, annar uti firi dyrum en annar inni. Miog var þat allt senn, at vid litum dyrid ok heyrdum firi dyrum uti (kalla) med þersum ordum: »Ut, ut, drottins svikar, ut hlaupingiar, ut nidingar! lavardr yckar kallar yckr; hvi seinkit? ut þit, verdit ut, þott þit vilid eigi! þvi hardari pinu fai þid, sem þid seinkid meir.« En vid lagum eigi þvi sidr ottafull. En i dvol ockarri ste annar þeira[19] af baki med reidi ok brugdnu sverdi, ockr hion ut at draga eda mein at veita. Lof se þer, drottinn, hversu bratt þu vendir[20] þinni reidi til miskunnar. Skamt var ockar uvin inn kominn, þa fleygdi dyrid ser upp, banar þeim, er ockr villdi bana ok undir þrældom draga. Annar æpir uti ok fryr hinum megins ok hugdi, at vid mundum forstod veita; rasar þa inn med sama radi, ok vard at uradi, þvi at dyrid banadi badum þeim. Mikil er þin miskunn, drottinn! hvern mundi þers vara, at madrinn mundi mer til bana settr, en dyrid til vardveizlu. Miog aurkunnaz(!) þa madrinn, er hann firilætr miskunnina, en dyriþ stigr ifir natturuna. Slikar ero guds iartegnir bædi fornar ok nyar; en þo at gud hafi birt firir ockr þersar iartegnir, þa toku vid þo goda von, at ockart mal mætti frelsaz. En eigi mattu vid ottanum kasta, ne briost ockart eckalaust vera. Nu var sa otti eftir, at dyrid mundi ser til handa veitt hafa bradina ok mundi vilia sæta ockr kvikum en þeim dauþum. Blezaþr se gud, er bez sa firi sinum skepnum, gaf dyrinu hogværi en ockr lif. Þviat eftir fall þeira tveggia tok dyrid hvern sinn hvelp med munni sinum ok flutti sig brott, en liet ockr þar frials inni vera. Losadi þetta nuckud ockart briost af otta. Gekk ek þa ut um sidir at niosna, hvad titt var, ok æ þo ræd(d)r um skaplyndi dyrsins, en allt lagdiz þa til hialpar: fannz þa firi dyrum uti .ii. faraskiotar hladnir vist ok dyrligum dryck.
Skyni þeir er heyra, hversu marga vega gud lætr manni, eda hversu marga vega hann huggar hann. Skommu var ockr naud, sultr ok ofrelsi ok lifs haski, en nu naudr farinn, en audr gefinn, sultr sloktr, en matr nogr, otti horfinn, en lif orugt; þvi gud liet þvi dyr dyrum eigi þyrma, at vid skilldum hafa mat ok dryck ok fararleyfi. Stigum nu þar a faraskiota, ok a tiunda degi komu vid higat i bygdir þersar. Fal ek ockr her a henndi brædrum, þvi at aboti minn var þa dauþr. En ek fal konu þersa nunnum a hendi, þot hon se nu med mer, þviat ek unna henni sem systur minni, veitta ek henni hialp; giætta ek hennar, en hon min, ok gud beggia. Nu lykr heilagr Jeronimus, segir med þersum ordum þersa sogu sannyrdi Malcus gamall madr ungum, en ek mun segia hreinlifismonnum. Gud giæti allra var nu ok iafnan. Amen.
Fotnoter:
