Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif
Norsk.gif


Islandske ættesagaer


Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe


Oversat av Charles Kent


Utgit efter tiltak av Riksmaalsvernet


Forlagt av
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)

Oslo 1928


1. OM BJØRN OG TORD

Nu skal vi høre om noen islendinger som levet på kong Olav Haraldssønns tid og blev hans fortrolige venner. Først må vi nevne en mann som det står stort ry av, Torkel Eyolfssønn som var gift med Gudrun Osvivsdatter; for på den tid var Torkel meget ute og reiste, og når han var utenlands var han ofte hos kong Olav og nød både akt og ære av ham. På den tid bodde Tord Kolbeinssønn på Hitarnes på Island; han var en stor skald og en mann som holdt sig fremme det han kunde. Han var meget utenlands, og det var mange høitstående menn som satte pris på ham, for han var en mann med store evner. Tord blev hirdmann hos jarlen Erik Håkonssønn, og jarlen gjorde meget av ham; men folk flest kunde dårlig med ham, for de syntes han var full av spit og ondskap mot alle dem han trodde sig til å by slikt. Hos Skule Torsteinssønn på Borg (1) vokste det op en mann som het Bjørn; han var sønn av Arngeir og Tordis, datter av Torfin den strenge og Sæun, datter av Skallagrim. Bjørn var tidlig stor av vekst og sterk og kraftig; mandig og staselig så han ut. Som så mange andre hadde Bjørn også vært ute for Tords spit og nærgåenhet. Det var derfor han ikke bodde hos faren, Arngeir, men hos Skule som var en frende av ham; dér syntes han bedre han kunde verge sig mot Tord Kolbeinssønns nærgåenhet. Men småkjeglet mellem Bjørn og Tord, før Bjørn kom til Skule, hører ikke til denne sagaen, derfor forteller jeg ikke om det. Skule var en god mann mot Bjørn og satte ham høit, for han var skårpsynt nok til å se at med ham vilde det komme en staskar i ætten. Bjørn likte sig bra, sålenge han var hos Skule. I Hjørsøy, vest for Myrene, bodde dengang Torkel, sønn av Dungus den mektige fra Dungusdal. Torkel var en rik mann og en dyktig bonde. Han hadde en datter som het Oddny; hun var storvakker og en pike med tak i. Hun blev kalt Oddny Øfakkel. Bjørn hadde sin gang der og satt ofte og talte med Oddny Torkelsdatter, og de likte hverandre godt. Mange mente at det vilde være et høvelig gifte, om Bjørn fikk henne til kone, så dugelig og veloplært en mann han var.


2. ODDNY FESTES TIL BJØRN.

Da Bjørn hadde vært fem vintrer hos Skule spurtes det at det var kommet et skib inn i Guvå-oset; det var nordmenn som eide skibet. Skule bonde red tilskibs og bød straks kjøpmennene hjem til sig; han pleide det, å gi kjøpmenn ophold hos sig og holde vennskap med dem. De kom da, tre i tallet, og tok vintervist hos ham, efterat de hadde trukket skibet på land. Bjørn gjorde sig tilvenns med kjøpmennene, holdt sig nær dem og gjorde dem tjenester, og de kom til å like ham godt. Bjørn talte med Skule og bad ham hjelpe sig til å komme utenlands med disse kjøpmennene. Skule tok dette vel op; han sa, som sant var, at det kom sig mangen mann frem, som hadde mindre gaver enn han, og lovte å skaffe ham det han kunde trenge til reisen. Bjørn takket ham både for det og for alt han skyldte ham fra før. Bjørn tinget sig da rum på skibet med kjøpmennene Skule og faren gav ham så mange reisepenger, at han ikke trengte å skjemmes ved å fare i lag med gode menn. Om kjøpmennenes vinterophold der er ingenting å fortelle. Da våren kom, fór de tilskibs og gjorde sig seilferdig og ventet på bør. Bjørn red så til Borg til Skule, frenden sin, og da de møttes, sa han at han hadde satt sig det fore at han vilde ha løfte på Oddny Torkelsdatter, før han drog. Skule spurte, om han hadde talt noe med henne om det. Det hadde han, det var visst. «Da skal vi fare», sa Skule, og det gjorde de. De kom til Hjørsøy og traff Torkel og datteren Oddny. Bjørn bar frem målemnet sitt og bad om Oddny Torkelsdatter. Torkel tok det vel op og sa datteren kunde råde i saken. Og eftersom hun kjente Bjørn så godt fra før og de hadde lært å holde meget av hverandre, så sa hun ja. Hun blev da festet til ham med en gang, og hun skulde sitte i festemålet tre vintrer. Kom Bjørn til landet før den fjerde vinteren, så skulde hun vente på ham, selv om han ikke kunde komme og ekte henne straks; men kom han ikke hjem fra Norge med tre vintrers frist, da kunde Torkel gifte henne med hvem han vilde. Bjørn skulde også sende folk ut til Island for å holde festemålet ved makt, om han ikke kunde komme selv. Skule gav Bjørn så meget gods at det var like meget som alt det Torkel eide og datteren, Oddnys, brudekjøpspenger. Dermed skiltes de, og Skule fulgte Bjørn tilskibs. Skule sa da: «Når du kommer til Norge, Bjørn, og treffer Erik jarl, min venn, da skal du hilse ham fra mig og gi ham den ordsending at han lar dig bli hos sig, og da tenker jeg han gjør det. Gi ham dette gullet til jertegn, så vil han skjønne at jeg legger vekt på saken.» Bjørn takket Skule for all den godvilje han hadde tedd ham, siden han kom til ham, og dermed skiltes de. Dette var i Erik jarls siste dager. De stakk tilhavs tidlig på sommeren og hadde en god ferd. — De kom til Norge, og Bjørn gikk med en gang til Erik jarl og bar frem Skules hilsen og jertegn. Jarlen tok vel imot ham og sa, at han gjerne gjorde som Skule bad; «og velkommen skal du være her hos mig, Bjørn.» Det tok han gjerne imot, sa Bjørn. Han blev jarlens hirdmann og hadde det godt hos ham.


3. BJØRN OG TORD HOS ERIK JARL.

Samme året tidlig på sommeren kom det et skib fra Norge inn i Straumfjord. Tord Kolbeinssønn red til skibs, og da han fikk vite, at kjøpmennene tenkte sig tilbake til Norge samme sommer, kjøpte han del i skibet og lot folk vite at han vilde reise utenlands. Tord hadde en frende i Danmark, som het Roe den rike; han bodde i Roeskelda og hadde en gård der. Tord var arving til alt han eide. Det drog ut, før de blev reiseferdige. Det spurtes ved jarlens hird, at Tord var kommet til Norge med samme skibet som hadde faret ut til Island om våren, og at han var styresmann og tenkte å bære frem et kvede for jarlen. Jarlen spurte Bjørn om han kjente noe til Tord. Bjørn sa, at han kjente Tord nøie, og at han var en god skald; «og det kvede han bærer frem blir nok staselig.» Jarlen spurte: «Mener du det er rådelig at jeg hører kvedet, Bjørn?» «Det mener jeg visst», sa Bjørn, «for det vil bli til heder for Eder begge.» Kort efter kom Tord og fikk tale med ham og hilste ham sømmelig. Jarlen tok vel imot hilsenen og spurte hvem han var. Han sa han het Tord og var islending, — «og jeg vilde gjerne at I lyttet til det kvede som jeg har gjort om Eder.» Jarlen sa, at det kunde han godt. Tord bar frem kvedet; det var en dråpa, og et godt kvede var det. Jarlen lot vel over kvedet og bød Tord å være hos sig vinteren over. Det vilde Tord gjerne, og han fikk det bra. Så var både Bjørn og han hos jarlen den vinteren. Nu var det noen i hirden som bar frem for jarlen, at de var ikke venner, Tord og Bjørn. Og det er sagt, at jarlen engang kalte Tord til sig og spurte, om han kjente Bjørn, og hvorfor Skule hadde sendt denne mannen til ham. Tord sa at Bjørn var en staut kar, «og jeg kjenner ham og vet bare godt å si om ham. Skule har sendt denne mannen til Eder, fordi han ingen frende hadde som var verdigere til det.» «Det tør så være», sa jarlen. Tord sa: «Har I hørt, hvor gammel Bjørn er?» «Nei», sa jarlen. Tord sa: «Han er nu atten vintrer gammel; mange staute karer har I her, men Bjørn torde følges med de allermodigste.» Dette likte jarlen å høre. Tord lot sig ikke merke med at han ikke hadde stått sig godt med Bjørn alltid. En dag den vinteren gikk Tord til Bjørn og bad ham drikke med sig. «Her vi nu er sømmer det sig ikke annet enn at vi kommer godt ut av det med hverandre. Det som har vært oss imellem er ikke stort å bry sig om, og la oss ikke tenke mer på det herefter.» Bjørn tok det vel op. Så led det til jul. Åttende dag jul gav Erik jarl gaver til dem han hadde om sig, som det er høvdingers sed i andre land. Han gav Bjørn en gullring som veiet en halv mark; det var fordi han var så dugelig selv, men også for Skules skyld, frenden hans. Tord gav han et godt og kostbart sverd i kvedeslønn. Så var det en kveld ut på vinteren at Tord talte til Bjørn — de var da drukne begge to, men Bjørn mest, — og sa: «Hvilket råd vil du velge til våren — tenker du dig til Island?» «Til sommeren farer jeg ikke dit ut», sa Bjørn; «for jeg tenker å be Erik jarl om orlov, så han lar mig fare i viking og vinne mer gods og større ære — om så er laget.» Tord svarte: «Det er et uråd, synes jeg. Du har vunnet både ære og ry, allerede; så det er unødig med slikt vågespill. Det er meget bedre du farer ut til Island med mig til sommeren og ser til stormannsfrendene dine og tenker på giftermålet ditt.» Bjørn svarte: «Denne sommeren farer jeg ikke dit ut.» «Det synes jeg er urådsferd,» sa Tord, «å fare ut av landet med meget gods, og ikke vite om du kommer hjem igjen eller ikke.» «Den som våger, han vinner,» sa Bjørn, «og i viking vil jeg.» Da sa Tord: «Send da Oddny, festekonen din, ringen du fikk av jarlen, og gi mig den ihende. Da vet hun det ennu vissere, hvor meget du elsker henne og hvor alvorlig du mener det, når du sender henne en slik kostbarhet, og hun vil ha dig ennu fastere i hugen enn før og ha så meget verre for å glemme dig. Og hvis du kommer til Island, som vi venter, så tar du både ringen og konen og all den medgift som var lovet dig med henne. Ja det er sant,» sa Tord, «slikt gifte finnes ikke på Island som Oddny er.» Bjørn sa: «Det sa du sant, Tord, at Oddny er et ærefullt gifte og høvelig for mig i alle måter; og hadde du alltid vært slik mot mig, da vi var på Island, som du er nu, så vilde jeg gjøre alt det du nu ber mig om. Men det går trått for mig å tro dig; og folk kunde si, at jeg holdt løst på jarlsgaven, om jeg lot ringen komme dig ihende.» Tord sa, at da burde han tenke på giftermålet. Bjørn sa, at han hadde sendt menn til å greie med det, — «men du, Tord, si nu sant om mig, når du kommer dit ut. Jeg synes ikke jeg har prøvd mig nok ennu i hærferd og ikke at jeg har sett mig nok omkring og lært gode menns seder. Men hvis jeg nu straks fór til Island, da nennet jeg ikke å fare så snart igjen fra festekonen min.» Tord lovte det, — «men det var derfor jeg bad om ringen, at den skulde sanne det jeg sa, og du trenger ikke å mistro mig, Bjørn, for jeg skal være tro mot dig.» «Så får det våge sig da,» sa Bjørn, «for denne gangen; men sviker du mig, så tror jeg dig aldri siden i mine dager.» Dermed gav Bjørn ringen, jarlen hadde gitt ham, i hendene på Tord og bad ham gi den til Oddny. Tord lovte det og talte vakkert for Bjørn og lovte godt om å være tro mot ham og røkte ærendet hans forsvarlig. Og så taltes de ikke mere ved for den gang; men da Bjørn blev edru, syntes han han hadde sagt vel meget til Tord og synt ham for stor tillit. — Nu led vinteren og Tord gjorde sig seilferdig; han traff Bjørn, og de taltes ved. «Tenk nu på det, Tord,» sa Bjørn, «som vi har talt om, og røkt ærendet mitt forsvarlig.» Tord lovte godt og de skiltes i god forståelse. Folk hadde ikke større greie på, hvad Tord og Bjørn hadde talt om. Folk sier at Tord var femten år eldre enn Bjørn. Den dråpa han gjorde om Erik jarl heter Belgskakadråpa. Tord stakk tilhavs tidlig på sommeren og kom ut i Guvå-oset ved altings-tiden. Han red til tings med en gang, og folk var glad da han kom, for han var god til å fortelle nytt. Og Bjørns ærende røktet han vel den gangen, og sa at Bjørn vilde komme og fullføre giftermålet med Oddny, og gav henne ringen; men han la til at Bjørn hadde skjenket ham det gifte, om så hendte at han døde, eller han ikke kom til Island.


4. BJØRN I GARDARIKE.

Samme sommeren som Tord fór til Island gikk Bjørn for jarlen og bad om orlov til å fare i austrveg. Jarlen sa han kunde fare som han lystet, og Bjørn drog da med kjøpmenn øst til Gardarike og traff kong Valdimar. Der var han om vinteren, og kongen gav ham ærefullt underhold; han stod sig godt med stormennene, for alle likte hans ferd og lynne. Så er sagt, at mens Bjørn var i Gardarike hos kong Valdimar, hendte det at det falt en hær inn i landet. Den var så stor at det var uråd å vinne over den, og for hæren rådet en kjempe som het Kaldimar; han var stor og sterk og en nærfrende av kongen, en dugelig hærmann og våbenvant og djerv. Kong Valdimar og han hadde like krav på riket, blev det sagt; men kjempen hadde ikke fått det, fordi han var yngst. Derfor fór han i viking for å vinne makt og ære; og nu var det ingen hærmann der øst som hadde så stort ry. Da nu Valdimar konge spurte dette, sendte han menn med forlikstilbud til frenden sin, og bad ham fare frem med fred, så skulde han få halve riket. Men kjempen sa han skulde ha hele riket alene, og hvis kongen ikke vilde det, bød han ham holmgang, — eller å slåss med all den hærmakt de eide. Valdimar konge likte ingen av delene; han vilde nødig ofre hærfolket sitt, og holmgang, sa han, var han ikke vant til, og spurte sine menn til råds. De rådet ham til å samle folk og slåss. Det varte ikke lenge, så var det en stor hær samlet, og Valdimar konge drog mot kjempen. Kongen bød sig da til å stille en mann til enekamp, og det sa kjempen ja til, men satte det vilkår, at hvis han felte mannen, skulde han få hele riket; men hvis kjempen falt, da skulde kongen sitte med riket sitt som før. Kongen lette nu blandt sine efter en mann som vilde gå på holm for ham; men de var ikke meget lystne på det, for den som skulde slåss med kjempen var sin bane viss, hvem han så var, mente de. Kongen lovte den som vilde slåss sitt vennskap og annen ære; men ingen vilde. Da sa Bjørn : «Her bærer da alle sig ad på det umandigste, i den stund deres herre trenger dem. Men derfor fór jeg hjemmefra, at jeg vilde vinne mig ry. Her er to vilkår: det ene er å seire med manndom, skjønt det er det ikke stort håp om med en slik motmann; og det andre er a falle, tapper og stolt. Og det er bedre enn å leve med skam og ikke våge å kjempe for sin herres ære. Jeg skal slåss med Kaldimar.» Kongen takket Bjørn. Holmgangsloven blev nu sagt op. Kjempen hadde et sverd som het Mæring og var en stor kostbarhet. De kjempet begge hårdt og skarpt, men enden blev at kjempen falt for Bjørn og fikk sin bane, og Bjørn blev så hårdt såret, at det stod om livet. For dette fikk Bjørn stort ry, og kongen æret ham høit. De tjeldet over Bjørn, for de torde ikke flytte ham, men kongen fór hjem til riket sitt. Bjørn og følget hans var nu i teltet, og da såret hans tok til å gro, kvad han denne visen:

Gullets Lovn (2) med glede
gikk til søvn hos Bjørnen,
— fager er hun, Oddny,
ven som skaldens ordlek, —
stod i skrud av lin hun
nær oss, og fikk spurt, at
Bjørn i blanke telt lå
rystor efter bardag.

Siden blev Bjørn flyttet hjem til kongen og var i stor ære. Kongen gav ham hele kjempens rustning, og med den fulgte sverdet Mæring. Og slik kom Bjørn selv til å hete kjempe og blev kalt efter herredet han var fra. Bjørn lå hele sommeren for sine sårs skyld, og vinteren efter blev han i Gardarike. Dermed hadde han vært utenlands tre vintrer, og nu fór han til Norge. Men da han kom dit, var de seilet, skibene som skulde til Island, for det var sent på sommeren.


5. TORD EKTER ODDNY. BJØRN I ENGLAND.

Sommeren før hadde Tord hørt av noen kjøpmenn i Hvitå, at Bjørn var såret; og han kjøpte dem til å si, han var død, og det gjorde de. Tord sa siden til alle og enhver at Bjørn var død; han hadde det fra folk som selv hadde jordet ham, sa han. Det var ingen som kunde motsi det, og ingen trodde heller Tord til en slik løgn. Siden kom Tord til Hjørsøy og bad om Oddny. Frendene hennes vilde ikke gifte henne bort, før den tid var leden som de hadde avtalt med Bjørn; men hvis de ingenting hørte om Bjørn til sommeren, når det kom skib til landet igjen, da kunde de tale om saken. Men da skibene kom, visste ingen noe om Bjørn, eftersom han ikke var kommet til Norge, dengang de seilte. Tord bad da påny om Oddny, og hun blev gift med ham. — Da Bjørn og hans følge lå seilferdige, kom det et skib imøte med dem; og Bjørn og hans folk tok en båt og rodde ut til skibet og vilde høre nytt, for de andre kom fra Island. De fortalte om Oddny s giftermål; og da Bjørn hørte det, vilde han ikke fare til Island. — Den vinteren fór Bjørn til Erik jarls hird og var hos ham; og da de lå ved Hamarseyri, virket Bjørn en vise:

Sverdets svinger (3) gammen
fikk som svein kan høve:
Stemmet mot styreåren
byr jeg skibet skride.
Sorgens uvær ille
Øfakkels dyne væter.
Selv, mjødskjenkerske (4), medskyld
må du for gråten bære.

Bjørn stod i like stor ære hos jarlen som før. Sommeren efter fór han vest til England og kom i akt og ære der og var hos Knut den mektige i to år. Det hendte sig, engang Bjørn fulgte kongen — han seilte med følget sitt sydover — at det fløi en drage over kongens menn og tok på dem og vilde slå klørne i en av dem; men Bjørn stod ved siden av og holdt skjoldet over mannen. Dragen slo så hårdt i skjoldet at klørne næsten gikk igjennem det. Da tok Bjørn dragen i halen med den ene hånden, og med den andre hugg han til den bak vingene, så den gikk tvers av og falt død i dekket. Kongen gav Bjørn mange penger og et godt langskib, og med det drog han til Danmark. Der slo han sig i lag med Audun Bakskiki, en mann fra Viken, men halv dansk; han var lyst utlæg i Norge. De hadde tre langskib tilsammen og fór så i viking og herjet øst for Svitjod om sommeren; men om vinteren var de i Danmark. Slik drev de på i tre år.


6. OLAV DEN HELLIGE BLIR KONGE.

Nu er det å si, at Tord satt rolig hjemme på gården sin på Hitarnes en tid; og folk mente at Oddny var blitt bedre gift enn hun var eslet til efter den forrige avtalen, enten én så til rikdom eller ætt eller annen heder. Hun og Tord fikk åtte barn, fem sønner og tre døtre. Det skibet, han før hadde eid og faret med, hadde Tord nu solgt til noen kjøpmenn. — Imens fór Bjørn i viking og samlet sig gods og ry; venn av Erik jarl var han, og det følge som før er nevnt hadde han ennu. Island lengtet han lite efter, siden han hørte den tidenden derfra — og hvordan Tord hadde båret sig at mot ham. I denne tid, mens Bjørn var utenlands, blev det høvdingeskifte i Norge, for Håkon jarl tok riket efter sin far, Erik jarl. Svein, bror av Erik jarl, rådet for sin del av landet som før, og slik stod det i to år. Da kom Olav den hellige til landet og tok Håkon jarl til fange i Saudungssund, og jarlen svor ed til kong Olav og fór ut av landet. Men Olav holdt slag med Svein jarl ved Nessjar palmesøndag, og Svein jarl flyktet; og siden rådet Olav for hele landet og blev konge over det. Det spurtes snart i andre land at jarlene Svein og Håkon hadde flyktet fra Norge, og Bjørn og hans menn hørte også om dette høvdingskiftet og om alt det gode som blev fortalt om kongen og som han var vel verd. På denne tid var Torkel Eyolfssønn ute i kjøpmannsferd. Stort ry hadde han, og han var også i akt og ære hos kong Olav. Torkel var en venn av Tord Kolbeinssønn.


7. BJØRN OG TORD PA BRENNØENE.

Så, sies det, var det at Tord Kolbeinssønn spurte den tidende at hans morbror, Roe den rike, var død. Tord skulde arve ham og han kjøpte da et skib og vilde fare og hente godset. Det sies om Tords ferd, at han søkte kong Olav og blev vel mottatt. Han fortalte kongen alt om ærendet han fór i. Torkel var der dengang, og la et godt ord inn for Tord, at han skulde hjelpe ham til arven. Kongen lot sette op brev for ham til sine venner i Danmark og satte seglet sitt på. Torvald og Tord, sønner av Eid, var dengang med Tord Kolbeinssønn; Kalv den onde var også med. Tord hadde gjort en dråpa om kong Olav; nu gikk han og bar den frem selv, og kongen gav ham en gullring og en bremsydd pelskappe og et godt sverd. — Tord spurte sig for i det stille om folk visste noe om Bjørn, og fikk vite, at han fór i viking og hadde stort hærfølge. Tord hadde et lite skib. Der var noen vikværske menn ombord med ham; ialt hadde de snaue tredve mann ombord. Han kom til Roeskilde i Danmark den sommeren og fikk en stor del av formuen, men det var ikke små spåner teljet av heller. Utpå sommeren fór han nordover, og leden gikk om Brennøene. Det er mange øer, og dengang bodde det lite folk der. Der var lønnviker, og én var aldri trygg for vikinger der. Det var også litt skog på øene. Bjørn fór dengang havnimellem, og det var sendages da han kom tvers av to odder av Brennøene. Den ene heter Trælaeyr og den andre Oddaeyr, der la Bjørn skibene sine. Samme kvelden kom Tord til øene og la sig fore med skibet for natten. Da kom det to menn frem på øen og spurte hvem som eide skibet. En mann ombord, som talte fort og tenkte sent, sa at det var Tord Kolbeinssønn. «Brå-talende er du,» sa Tord; «si at det er Toar den vidfarende som eier skibet,» og det gjorde han. Mennene på øen sa: «Gjør som De vil, lyv eller si sant,» og dermed blev de borte; men det var speidere Bjørn hadde sendt ut, han lå med ni skib ved andre enden av øen. Da de var gått, sa Tord: «Dette var visst noen som var ute og speidet for en eller annen; jeg går op på øen og ser om jeg blir vâr noe.» Bjørns menn kom tilbake til ham og fortalte om Tord. Bjørn sa: «Jeg tror jeg kjenner skibet efter deres frasagn, og det er visst Tords; dette er et høvelig møte.» Imens gikk Tord iland og Kalv den onde og noen andre med ham; men de var ikke kommet langt, så sa Tord: «Gå ombord igjen De, og si at jeg blev igjen i Danmark, fordi jeg ikke hadde fått noe av arven ennu, — hvis det bærer så til, som jeg tror, at Bjørn ikke er lenger borte enn at han snart kommer. Men jeg vil gjemme mig.» Kalv den onde sa: «Dette er et godt råd, bare du ikke blir funnet; men da vilde du få stor svivyrding av det. Jeg vilde nu heller at vi skulde verge liv og eiendom, så lenge vi maktet.» «Det andre er rådeligere,» sa Tord; «De får fred alle, sånær som jeg.» Han gikk da op på øen og satte sig under en bakke inne i en busk, men slik at han så skibet. Han hadde en kappe over klærne. Imens bød Bjørn sine menn væbne sig, og se litt på kjøpmennene, han mente det var sant som først var sagt, at Tord Kolbeinssønn var styresmann. De gjorde som han bad, gikk op på kjøpmannsskibet og så ikke noen høvding over mannskapet. Bjørn spurte, hvem som rådet for skibet, og de fortalte det Tord hadde sagt. Bjørn trodde ikke noe på det, men vilde lete øen over. «Øen er ikke stor, og er han der, finner vi ham nok.» De ransakte da først skibet, men der fant de ham ikke. Siden fór de øen over og de var nære på to hundre som lette. Da de kom nær der Tord satt, sprang han op og hilste sømmelig på Bjørn. «Så her er du, Tord,» sa Bjørn, «og ikke i Danmark. Men hvorfor sitter du så lavt? Si oss nu tidender fra Island; det er lenge siden vi var sammen.» «Det er mangt å melde,» sa Tord. «Hvor var du ivinter?» «I Norge, hos kongen,» svarte Tord. Bjørn spurte: «Hvor i landet var kongen?» «Nordpå var han,» svarte Tord, «men i våres fór han øst til Viken, og der er han nok nu.» Bjørn spurte: «Hvad er siste nytt du har fra Island?» «Skule er død,» sa Tord; «men din far og fosterfar lever.» Bjørn sa: «Det var stor tidende at Skule er død. Men er det sant, at du fikk Oddny Torkelsdatter kort efter at vi skiltes?» Tord sa, at det var sant. Bjørn sa: «Synes du det var å være tro og holde vennskap med mig?» Tord sa: «Jeg visste ikke at hun skulde bie på dig mer enn tre vintrer.» Bjørn sa: «Prøv dig ikke med utflukter; jeg vet hele sannheten om dette.» Tord bød til å gi bøter. «Mer rådelig tør det være å drepe dig,» sa Bjørn; «så var vi ferdig med hinannen.» Men det endte med at Bjørn gav dem livsgrid; men varene tok han fra dem og knarren med. Fra Tord tok han alle de dyre ting han hadde, så det blev rent ynkelig med ham. Tord bad om å få ha tingene, men det nyttet ikke. Så satte Bjørn Tord og følget hans i knarrebåten som de gikk og stod og iland på fastlandet. Før de skiltes, sa Bjørn: «Nu, Tord, har jeg voldt dig både skam og svivyrding og tap til, — og enda er det alt sammen mindre enn du fortjener; far derfor til Orknøene og vent ikke lenge i Norge, for jeg vil fare og finne kongen; jeg ærer ham så meget, enda jeg aldri har sett ham, at jeg lot være å drepe dig for hans skyld, eftersom du har vært hans gjest. Men hvor jeg treffer dig fra nu av, skal du ingensteds være trygg for mig, om ikke alt går anderledes enn jeg tror.» Tord og følget hans gikk da i båten og vikværingene med dem; de vilde nu hjem til sine eiendommer; sine våben fikk de med sig. De traff siden kongen og sa ham denne tidende om ranet og om det Bjørn gav Tord sak for.


8. KONG OLAV FORLIKER BJØRN OG TORD.

Efter dette hadde Bjørn en rådslagning med Audun og sa at han vilde fare og finne kong Olav; «jeg vil ikke ha hans vrede over mig for kjøpmennenes skyld.» Audun sa han vilde følge med, for han kjente hjemve efter Norge og vilde gjerne bli bofast der igjen. De drog nu dit kongen var, men lot efter sig det meste av krigsfolket og av sitt gods og likeens de fleste av skibene. De kom tre netter efterat Tord og kjøpmennene hadde funnet kongen. Bjørn og de andre gikk tolv sammen inn i hallen, mens kongen satt over drikken, og femti mann blev igjen i skibet. Bjørn gikk for kongen og hilste ham sømmelig. Kongen spurte, hvem han var, og Bjørn nevnte sig. Kongen sa: «Er ikke dette din motmann, Tord?» Jo, sa han, det var det. Kongen kalte ham en djerv mann som turde fare og finne ham, og bød dem ta ham og sette ham i jern. Bjørn sa, at det var lett gjort; men dermed blev snaut Tord sakløs. Kongen sa, at vikinger stod aldri i bet for sak med de kjøpmenn de vilde ta godset fra. Bjørn tok da til med ophavet til det som var mellem ham og Tord, og det han gav Tord sak for. Kongen spurte Tord, om det var som Bjørn sa. Tord sa han hadde sannspurt Bjørns død, før han ektet konen. «Sannrøint er den likevel ikke,» sa kongen, «og det synes mig at Bjørn har stor sak mot Tord. Men vil De nu,» spurte kongen, «at jeg skifter rett mellem dere?» Det sa de begge ja til, og sa blev det satt grid mellem dem. Kongen tilkjente Tord konen og all hennes formue; men Bjørn skulde få like meget i pengers verd av det gods han hadde tatt fra Tord, og i Oddnys formue var regnet med den arv hun hadde latt efter sin far. Svivyrdingene skulde gjelde like meget: Tapet av pengene og tapet av konen. Bjørn skulde ha en gullbremmet kappe og en ring istedenfor den ringen Tord fikk med Oddny. Tord skulde ha det sverdet kongen hadde gitt ham. Kongen sa det var begges tarv, om de holdt forliket. Bjørn fikk alt det han hadde tatt fra Tord, undtaken skibet; men hver kjøpmann skulde ha sitt gods, som Bjørn hadde tatt fra lin dem før. Tord blev vinteren over hos kongen, og Kalv og Eidssønnene også; men Bjørn fór østover til Viken sammen med Audun og hans folk, — dem hadde Bjørn bedt fred for hos kongen. Der blev de vinteren over. Men da sommeren kom, fór han til kongen og var hos ham siden i to år. Tord drog til Island om sommeren, men talte ikke om det som var hendt i utlandet mellem ham og Bjørn. Kong Olav gav Tord en tømmerlast til skibet hans, og Tord fór hitut og hjem til gården sin.


9. KONG OLAVS FOTREM.

Bjørn var nu hos kongen. Engang kongen og Bjørn talte sammen, sa Bjørn: «Jeg skjønner det, herre, at de menn som var med Tord, da han og jeg møttes, og som klaget over mig til dig, de nevnte ikke noe om det som mest voldte at jeg ikke drepte Tord og hans menn.» Kongen sa: «Det hørte jeg ikke noe om.» Bjørn sa: «Da skal jeg si dig det: jeg æret dig så meget uten å ha sett dig, at når jeg ikke drepte Tord og hele mannskapet hans, så var det, fordi han hadde vært Eders vintergjest. Og det skulde han visst få prøvet, om vi fantes en annen gang, og du ikke kom imellem, eller det ikke var dig imot.» Kongen sa: «La oss høre dette av de menn som var med, da du og Tord fantes, for de vil si som sant er.» Det gjorde de, og mennene gikk ved, at Bjørn hadde sagt, at det var for kongens skyld at han ikke drepte Tord og de andre. Kongen syntes nu ennu bedre om Bjørns ferd enn før, eftersom han hadde latt Tord slippe med livet for hans skyld. Der var menn hos kongen som visste om det som hadde båret til mellem Bjørn og Tord, da de var hos Erik jarl; de fortalte det til kongen, og dermed hadde Bjørn ført vidner på det hele. Kongen sa: «Det er allikevel rett, at Tords skibsfeller reddet sine midler og han selv fikk fred, ved det at de gav sig under min dom.» Bjørn sa, han trodde ikke han kom til å spare Tord, var det ikke for kongens skyld. Kongen sa, at dess mere var han Bjørns venn, men minnet om det, at nu gjaldt det om æren deres, at de holdt det forliket han hadde gjort mellem dem. «Og så vil jeg be dig om det,» sa kongen, «at du holder op å fare i viking. Selv om du synes du farer vel med det, så blir likevel Guds rett ofte krenket.» Bjørn sa at det skulde være som kongen ønsket; han vilde ingenting heller, sa han, enn å få bli hos kongen. Kongen svarte: «Du blir nok slik jeg vil ha dig; men å være lenger sammen er ikke oss forunt, for jeg venter min venn Torkel Eyolfssønn hit, og han vilde snart bli uforlikt med dig for Tords skyld; så det er rådeligst, at du tar ut til Island.» Den høsten blev Bjørn hos kongen. Der var stort vennskap mellem dem, og Bjørn fikk gode gaver av ham. Det hendte engang at Bjørn fulgte kongen til et gjestebud; det var der som ellers at folk visste ikke det gode de vilde gjøre kongen, som rett og riktig var; de hadde også gjort istand varmt karbad for ham, — for annet slags varmt bad gis det ikke i Norge. Kongen og hans menn gikk i badet, og de la klærne på marken, — over badet var det tjeldet. Den gang brukte menn å gå med remmer om hosene; de så ut som snorer, og var viklet om benet fra skoen og opover like til kneet. De fremste og fornemste menn gikk med dem, og kongen og Bjørn også. Bjørn klædde sig på før de andre, og klærne hans lå tett ved kongens. Først da alle var klædd, kom Bjørn på, at han hadde skiftet rem med kongen. Han sa straks fra om forseelsen sin; men kongen sa at han ikke skulde bry sig om det, disse remmene var ikke dårligere enn hans egne. Bjørn hadde alltid siden så lenge han levde denne remmen om foten, og med den blev han jordet. Og lenge efterpå, da hans ben blev gravd op og ført til en annen kirke, da var den remmen i god stand, men alt annet var råtnet. Den er nu snor på messeklærne i Gardarkirken på Akranes. Også vinteren efter blev Bjørn i Norge, og kong Olav gav ham en kostbar kappe og lovte ham sitt vennskap og sa han var en kjekk og dugelig mann.


10. BJØRN KOMMER TIL ISLAND.

Nu er det dét å fortelle, at da våren kom, rustet Bjørn skibet sitt til islandsferd; det var andre skib òg, som skulde ut til Island, og de blev før seilferdige enn Bjørns skib. Kong Olav sendte bud med noen av dem som reiste, at Tord skulde holde forliket med Bjørn, når Bjørn kom ut: det var ikke mer enn han var skyldig, sa kongen, slik som det hadde vært imellem de to. Bjørn kom ut til Island den sommeren; han landet på Bordøren i Hrutafjord. Stor rikdom hadde han vunnet og like stor ære. De losset lasten og reiste telt. — Og nu styrer vi annetsteds hen. Det var en aften, Oddny sa til Tord, mannen sin: «Har du spurt stor tidende, Tord?» «Nei,» sa han; «men du taler, som om du hadde spurt en.» «Du ramte ikke langt fra, der,» sa hun; «jeg har spurt en tidende som jeg synes er stor; de sier det er kommet et skib til Hrutafjord, og der ombord er Bjørn, som du sa var død.» Tord sa: «Det kan vel hende det, at du synes det er stor tidende.» «Visst synes jeg det,» sa hun; «og nu skjønner jeg klart, hvordan du fikk mig. Jeg trodde du var en mann med ære i livet, og så er du full av løshet og løgn.» «Det er et gammelt ord,» sa Tord, «at bøter bedrer på alt.» «Jeg har en mistanke om,» sa hun, «at han ikke har ventet på hvad du vilde by ham.» «Tro hvad du vil,» sa han. Og så talte de ikke mer dengang. — Arngeir og de andre frendene fra Holm fór tilskibs og fant Bjørn. Det blev et fagnamøte; de bad Bjørn komme hjem til dem, så de kunde ha glede av ham, det var lenge siden de såes nu, og han lovte å komme. Så blev skibet satt på land, da det led ut på sommeren, og Bjørn fór hjem til faren. Det var mange som blev glade, da Bjørn kom hjem. Det hadde vært sagt så ymse om, hvordan det hadde sig, om han var ilive eller ei; det én kalte sant, sa en annen var løgn, men nu så de hvad som var sant. Bjørn blev vel fagnet ved hjemkomsten; fosterfaren gav ham en hund som han hadde vært glad i før, og faren gav ham en hest som het Hviting — den var hvit over det hele — og to hvite foler til; det var kostelige gaver.


11. TORD BYR BJØRN VINTERVIST.

Nu er det sagt, at Tord spurte Oddny tilråds: skulde han ikke innby Bjørn til å ta vintervist hos dem? Han sa han vilde ikke at folk skulde gå imellem dem og sette dem op mot hverandre; — «dessuten vil jeg på den måten komme efter, hvordan Bjørn er stemt mot mig og om jeg kan lite på ham.» Hun talte ifra og kalte det et uråd, for de ryktenes skyld som gikk. Men Tord lot sig ikke råde fra, og fór til Holm i Hitardal. Han red alene og hadde en blå kappe. Bak husene på Holm står det en ås, og fra fjellet går det en rygg ned til husene på gården. Bjørn og hans mor syslet sammen den dagen; de bredte lerret ut på jorden til tørk. Hun sa: «Der rider en mann i blå kappe; han ligner aldeles Tord Kolbeinssønn — ja, det er han, og han kunde gjerne holdt sig borte.» «Si ikke det,» sa Bjørn. Tord kom; de hilste på hverandre og taltes ved om almindelige tidender. Så sa Tord: «Det var ærendet mitt hit, at jeg vilde høre, om du er til sinns å holde det forliket, som kongen gjorde oss imellem, så at ingen av oss skal bøte mer til den annen. Vi bør holde det i akt, synes jeg, slik en dommer som forlikte oss. Men jeg hadde den tanke en stund, at vi ikke vilde bli forlikt.» Bjørn sa, at det var en avgjort sak, at de måtte holde det forliket som de hadde inngått. Tord sa: «Det synes vel som om jeg har hatt størst fordel av opgjøret; nu vil jeg vise at jeg vil vi skal være både venner og vel forlikte. Jeg tilbyr dig vintervist hjemme hos mig, og godt underhold skal du få. Og jeg tenker mig, at du gjerne tar imot det.» Tord brukte fagre ord om dette. Tordis sa: «Jeg vil nu vise at jeg ikke lar mig snakke rundt så lett. Tenk som så, Bjørn,» sa hun, «at Tord mener det verre, jo glattere han taler, og tro ham ikke.» Arngeir kom til med det samme og spurte, hvad de talte om. Tord sa det. «Det synes jeg,» sa Arngeir, «at vi viser størst vennskap mot disse to ved å råde til dette, — dersom de kan bli bedre forlikt på den måten. Jeg vil råde Bjørn til å fare, for jeg tror Tord vil holde det han lover,» — han var av annen mening enn konen. Bjørn sa: «Det var min mening å bo hos min far; og flere enn én vil synes denne innbydelse er underlig, slik som folk snakker.» Tord sa, at Bjørn var ikke tro mot forliket, tok han ikke mot tilbudet; og Bjørn lovte da å være hos ham en stund, men først måtte han være hos faren. Tord red hjem og fortalte Oddny, hvor han hadde vært om dagen, og sa at han hadde fått det som han vilde. «Hvad var ærendet ditt?» spurte hun. Han sa han hadde bedt Bjørn dit, og det hadde han gjort for å gi ham opreisning, sa han. «Nu tror jeg du lyver,» sa hun, «om du noen gang har løiet.» «Ikke binder én ed alle,» (5) sa Tord. Og så talte de ikke mer om det.


12. BJØRN HOS TORD. DE FØRSTE NIDVISENE.

Så skulde Bjørn reise til vintervist hos Tord. Han kom til Hitarnes med tre levende eiendeler: to hester og en hund. Han red den ene hesten og leide den andre i tau. Hvad han ellers eide, lot han efter sig på Holm. Tord tok godt imot ham og gav ham sæte ved siden av sig, og folkene på gården fikk strengt påbud om å hjelpe til at ikke vennskapet spiltes. De lovte godt, men de fleste syntes det var underlig at Bjørn skulde bo der. Det led nu en stund, og alt gikk av i vennskap. Så fortelles det, at da det led mot vinteren, talte Tord engang med Oddny og spurte hvordan det gikk med arbeidet i huset. «Det er mangt å gjøre nu,» sa han, «og det kan trenges, at hver mann gjør sig nyttig.» Det ligger en ø i Hitaråen, den gir stor inntekt både av fuglevær og selvær, og dessuten hadde de slåtteland der og pløieland også «Vi får nytte all den hjelp vi har, både karfolk og kvinnfolk, i kornskuren,» sa Tord; «men du må bli hjemme for kanskje sauene blir hjemdrevne idag, og du får prøve å melke dem, enten du er vant til det eller ikke.» Hun svarte: «Så har jeg den rette mann til å måke kveen for mig; det kan du gjøre.» «Det er ikke rett av dig å si,» sa Tord; «jeg har mer strev med gården vår enn du,» og dermed tok sinnet ham og han slo henne på kinnet med høire hånd. Bjørn stod ikke langt borte, og han hørte hvad de sa. Da kvad han en vise:

Klok er kvinnen: den feige
svein ber hun måke kveen.
Ringlødens eierinne (6)
gjør ikke det som er urett.
Øfakkel, smykkeprydet
vet, hvad sømmelig ferd er:
mig bad hun ut av døren
ilsomt gå med én gang (7).

Tord gikk til arbeide, men Oddny melket ikke sauene; heller ikke måket Tord kveen. Tord syntes ille om visen Bjørn hadde laget; men det var likevel stilt en stund. — En tid efterpå, er det sagt, kom Tord inn og så at Bjørn satt og talte med kvinnene. Det var om kvelden, og Bjørn var lystig og holdt moro med dem. Tord kvad dette:

Ut skal du gå nu.
Ille den skjemten
mig tykkes, du driver
med tjenestetausene.
Sitter om kvelden
når inn vi kommer
så kry som jeg selv:
ut skal du gå nu.

Bjørn sa: «Nu tar du til med den gamle diktmåten din igjen,» og kvad en vise imot:

Her blir jeg sittende.
Høit vil jeg kvede
og skjemte med alle
de kvinnfolk du eier.
Ingen skal legge
lastord på det.
Hel i hug er jeg:
her blir jeg sittende.

En gang kort efter hendte det en kveld, at Tord kom inn og gikk forsiktig for å høre hvad som stod på. Han hørte mannemål, og han syntes det var Bjørn og Oddny som taltes ved. Han blev stående og lytte og prøvde å høre hvad de snakket om. Men Bjørn blev vâr ham og sa til Oddny at Tord lyttet til det de sa. Hun blev ille ved og gikk ut og sukket, da hun gikk. Men Bjørn kvad en vise:

Øfakkel sukker. Ordsæl
er hun og talte gjerne,
som hun pleier, med mig
— noe har hun på hjerte.
Men for å høre sin kvinnes
ord sniker mannen sig innpå,
gjør sig så liten og lurer.
Tord, ikke bry dig, vi ser dig!

Disse visene til Bjørn likte Tord ille. Likevel var det stilt mellem dem, — men hver tenkte jo sitt. Det var en kveld at de satt i stuen; da tok Tord Oddny på kneet og var kjærlig mot henne, for å se hvordan Bjørn tok det. Han kysset henne, og efterpå kvad han en vise:

Bjørnens ring og hun som
bar den, brått de smatt av
Hitdølakjempens hender,
— huske det vil nok Bjørnen.
Ikke nøt uslingen lykken
engang den smekre å favne.
Så var det laget, at jeg fikk
furuen (8) rank i eie.

«Sant er det,» sa Bjørn, «at jeg gikk mist av dette giftet; men det drog også ting efter sig. Der har hendt det oss imellem, som jeg tenkte du sent vilde glemme,» og han kvad en vise:

Huske bør du heller,
hvordan engang din sveit
traff, du Tord, på min ved
odden av Trælaøren.
Hvor var du? Jo, lite
drengelig rømt fra hvad ditt var.
Støtt, tross vakre viser,
blev du for stutt mot mig, Tord.

Det var ikke langt å bie, før han kvad påny:

Ja du vil sikkert minnes,
hvor du var stolt å skue:
rant der bortover bakken,
bange, så hodet ristet.
Brått fra bølgeblakken (9)
bort av all makt løp du,
snau for alt, undtagen
illgjernings følge: angsten.

Men enda syntes Bjørn ikke han hadde fulltakket Tord, fordi han hadde minnet om den handelen, og skrytt av at han hadde vunnet konen, og Bjørn mistet henne; og han kvad en vise:

Hevnet jeg kaller den hån, jeg
led, da du ektet henne,
gullringers slanke stav (10), ti
stygt blev æren din minsket,
dengang på Oddaøren
unda for mig du flyktet,
lå under Brennøens lave
bakke, din feige usling!

Efter dette blev det stilt; men hver av dem tenkte nu verre enn før om den annen. En gang kvad Bjørn denne visen:

Feige svein, for avund
fikk jeg bot i Sjølund:
ei var jeg ung i stridsferd,
lykke og eiendom tok jeg.
Jeg, som kveder, kampprøvd
kom og tok både skib og
varer fra dig til hevn for
all din fule ondskap.

Tord mislikte visen, som ventelig var, og misstemningen mellem dem øket. Det er sagt, at en kveld satt Bjørn hos Oddny og lesset det på børen, at han kvad denne visen til Tord:

Tynnsløret furu kanskje (11)
sanner din frykt, mann, engang:
brudekjøpt dis (12) har vakt min
elskov vest under fjellet.
Fort kan den deilige, stolte
få med havsolens bærer (13),
det vil jeg vone, en sonn som
slekter på mig av yttre.

Og dermed blev det endelig slutt på visene og de trettet ikke mer på en stund.


13. MERE UFRED.

Det er sagt at en kveld talte Tord med Oddny: «det sier du og mange andre òg, at Bjørn er en utmerket mann; men jeg synes ikke det — ikke i alle deler. Han tenker på hunden sin ved bordet like meget som på oss; men jeg har aldri før hatt hunder til bordfeller. Det vilde bli leit for ham, om maten blev delt til hver og én». Hun spurte: «Vil du friste med det, da, og se hvad det drar eftersig?» «Så skal vi gjøre», sa han; «herefter skal hver mann få sin brødleiv med sul på, — så skal vi se, om han gir hunden med sig. Så er det det, òg» la Tord til, «at de to hestene hans er her i vinter, og dem får han huskarene mine til å fore; men det er vesalmanns ferd å narre andres huskarer til å fore sine hester». Da nu bordskikken blev endret, så gav ikke Bjørn hunden mindre enn før; men Tord og Bjørn hadde mindre å ete, og tjenestefolkene truet med å reise av tjenesten for den nye bordskikkens skyld. De hadde ikke spist mange målene, før Tord talte om til Oddny, at han ikke hadde lyst til å sulte lenger for hundens skyld; «dette nytter ikke»; de fikk bruke den forrige bordskikken påny. Og det gjorde de. Dermed var tjenestefolkene fornøid, og Bjørn lot som han ingenting hadde merket. Ofte talte Tord om til Oddny, at han syntes Bjørn var utakknemlig og stri i alle ting; og en gang de talte om dette, kvad Tord en vise:

Seksten i tall her satt vi,
ett var sinnet i huset.
En og hver sitt arbeid
uten tvedrakt skjøttet,
inntil gullets øder (14)
overmodig yppet
strid i stuene våre.
Nu er det ufred støtt her.

Enigheten var ikke stor om vinteren, og dette var meget mot Oddnys vilje. Tord hadde fra først av lovt Bjørn, at hestene hans enten skulde få gå i havn på Hitarnes eller bli fôret hjemme. Bjørn hadde helst villet de skulde jages i havnen; men tiden led og det blev ikke noe av.

Kalv den onde kom til Hitarnes og spurte, hvordan Tord likte vintergjesten, og om det var hans skyld at det gikk mere fór med, enn hestene hans åt. De gikk da for å se på høiet, og det lot til, at det var stelt nokså vyrdsløst med det. Tord blev harm og sa til Oddny at Bjørn hadde kjøpt huskarene til å trå høiet hans ned og spille det. Det, sa hun, hadde sikkert ikke Bjørn gjort; han hadde ingen del i det, at hestene hans blev anderledes foret enn de andre økene; «pass heller på at du holder alt du har lovt ham, rikelig». Efter dette lot Tord Bjørns hester føre bort og ut på Hitarnes; der hadde de god havn. Og så holdt da Tord op å ergre sig over Bjørns hester. Det var nu stilt å kalle en stund.


14. BJØRN REISER FRA HITARNES.

Det er sagt, at en kveld satt Tord og Bjørn på benken og kom i trette, og Tord kvad denne visen til Bjørn:

Ut skal du nu!
Mel du solgte oss,
rødt å se,
rug var det, sa du.
Men da folkene
vann blandet i,
blev det bare asken.
Ut skal du nu!

Bjørn kvad imot:

Jeg rører mig ikke.
Jeg kom i høst;
for høi pris kjøpte jeg
din harske talg.
Feiden du gav mig
var fager og fullhåret,
rikelig skinnforet. (15)
Jeg rører mig ikke.

Det kom frem at Tord syntes hans utlegg var store, og at han fikk lite for det. Bjørn gav ham det igjen på samme måte: han syntes Tords innbydelse hadde vært bare vakre ord, men underholdet han bød på høvet helst for en kotmann, og var bare ond gjengjeld verd. Det stod nu verre til mellem dem enn nogen gang. De sov alle i et bur som stod for sig selv, om vinteren: Tord og Oddny og piken som klædde av dem. En aften kom Oddny sent i seng, og Tord gav henne ikke plass i sengen; hun steg over sengestokken og vilde under åklæet hos ham, men kunde ikke, og derfor satt hun oppe. Da kvad Bjørn en vise:

Gull-valkyrjens (16) mann er
tapper: over sin kvinnes
seng han brer sig, så hun må
ligge på kanten og fryse.
Lite er hennes lodd å
love hos slik en krigsmann,
stygg og falsk i hugen,
— deilige dis, som hun er.

Oddny bad da at de ikke skulde virke viser om henne, og sa at dette ikke var hennes ord. Resten av vinteren helt til sommers trettet de ikke. Oddny hadde engang om vinteren sagt til Bjørn, at hennes og Tords datter skulde han få til kone — til gjengjeld for at han ikke fikk henne, som eslet var; en kveld kom Bjørn på dette og satte småpikene på fanget og kvad denne visen:

Søstre to med mor si,
blide og søte er de,
bragesmedens venner,
— ennu jeg tror hvad hun sier.
La dem bli i kones
sted for mig, dess mere
må om den vakre moren
vers jeg stundom virke.

Det led nu mot sommeren, og Bjørn tenkte å fare. Det er sagt, at da Bjørn var ferdig til reisen, gav han Oddny den kappen han hadde fått av Tord, og begge bad de alt godt over hverandre. Så steg han til hest og red bort til det uteburet, der Tord var; Kalv den onde var hos ham, han var nykommen. Bjørn sa til Tord at nu var han reiseferdig og tenkte sig bort efter vintervisten. Tord sa at det likte han godt, og ennu bedre hadde han likt det, var han faret før. Bjørn sa, at det hadde han lenge visst. «Det har nu vært slik», sa han ...

[Her mangler et stykke av sagaen. Det har bl. a. fortalt om hvordan Bjørn blev gift med Tordis og fikk gården Vellir.]


15. VISEN OM SELEN SOM BET TORD.

Nu må vi først fortelle om Tord Kolbeinssønn. Han gikk en dag og så over fjæren langs landet sitt. Et sted fant han en sel i en råk; det var fjære sjø og is rundt omkring, så selen kunde ikke komme vekk. Tord vilde nødig miste selen; men hvis han gikk hjem og hentet våben, vilde det flø før han kom tilbake, og da var vel selhunden borte. Så gikk han løs på den og fikk livet av den. Men han slapp ikke menløs fra kampen; for selhunden bet ham i låret, og det blev et slemt sår. Tord kom hjem og satte folk i arbeide med selen, men tenkte at ingen skulde vite om bittet. Men det kunde ikke holdes skjult, for såret var så slemt, at han måtte gå til sengs. Bjørn var kort derfra på sin gård Vellir, og det bares tidende dit for folk snakket vidt og bredt om den mén Tord hadde fått. Bjørn kvad da en vise:

Gjerrigknarken ligger
hjemme, er det sannspurt.
Fett-eter, fæl av lét i
fjæset blev bitt av selen.
Men da hvasse skjær av
sjø som fjæret, steg op,
slæpte styggen med sig
strandhesten (17) hjem til konen.

Tord spurte snart dette og hørte også visen kvedet, og likte den ikke, men sa den lignet Bjørn. Tord svarte ikke imot med engang, så det var stilt en stund.


16. TORD GJØR GJENGJELD.

Nu er det å si, at Torgeir, Bjørns huskar, en kveld sa til ham, at han var redd det ikke var høi nok til nautene han røktet, og bad Bjørn om å gå ned og se på fôret, om han trodde det rakk til. Bjørn gjorde som han bad; de gikk inn i fjøset, og Torgeir gikk først, for han var best kjent der. Nu hadde en ku båret en kalv, og kalven lå på gulvet, så Torgeir snublet over den; han svor stygt. Bjørn bad ham løfte den op i båsen; men Torgeir sa han likte det bedre, jo lavere et slikt bæst lå, og vilde ikke ta i den. Bjørn tok da kalven op fra gulvet og satte den op i båsen. Derefter gikk de hjem, og Torgeir fortalte dette til vennene sine, at Bjørn tok kalven op fra gulvet og løftet den inn i båsen; — «men jeg holdt mig for god til det». — Nu var det fremmedfolk der, og de hørte, hvad Torgeir fortalte. Og det var ikke lenge efter, så kom de samme folkene til Hitarnes til Tord og fortalte det de hadde hørt. Han sa, at Bjørn hadde så god både kvinnfolk- og karfolkhjelp til å se efter slikt, at han ikke trengte å berge kuene; og han kvad en vise:

Hvorfor være så viktig,
veve om mig og stikle
ennu om dette såret?
Sant: jeg er bitt av selen.
Verre skam det falt på
seidmånens bærer (18), dengang
innunder kurumpen skitten
klønet kalven han løftet.

Folk mente det var best denne visen ikke kom vidt omkring; men det lot sig ikke gjøre å holde den hemmelig, og den kom da Bjørn for øre. Han syntes den var så stygg, at han ikke vilde la det bli med det. Om sommeren red han til Hitarnes med seksti mann og stevnet Tord for visen efter loven. Men begges venner talte fra at dette målet blev båret til tings, og vilde at de skulde forlikes i herredet. Men det var ikke mulig; Tord vilde ikke forlikes uten på tinget. De møtte da der, og det blev avgjort, at Tord skulde svare et hundre i sølv for visen. Men Bjørn krevde i lagretten, at den av dem som kvad nidvise mot den annen så han fikk høre det, han skulde falle uhellig (19); og det lovte de som rådet for det, for de tenkte, at da vilde de ikke være så snare til å kaste smuss på hverandre. Da dette var gjort, fór de hjem; og nu var det stilt, å kalle.


17. BJØRN REISER NIDSTANG.

Så er det fortalt, at på Tords markskjell fant folk en ting som ikke tydet på bedre vennskap. Det var to menn, og den ene av dem hadde en blå hatt på hodet; de stod bøid forover, og den ene stod bak den annen. Folk syntes det var et ondt fund, og det blev sagt at ingen av dem, dér stod, var å misunne, men den minst, som først stod. Da kvad Bjørn en vise: (20)

Tord likte ille at noen skulde finne på å vanære ham med en nidstang på hans egen mark; og skyldte Bjørn for det, og den nye nidvisen, Bjørn hadde virket, fant han ikke nettop var bot for stangen. Så snart det blev vår, red han til Bjørn med seksti mann og stevnet ham til Altings for nidstangen og visen. Vennene vilde denne gangen også, at de skulde forlikes hjemme, heller enn å føre så stygt et mål til tings. Men Bjørn vilde ikke, og de møtte da på tinget; der blev det avgjort, at Bjørn skulde svare tre merker sølv for nidstangen og visen. Derefter fór de hjem og skulde være forlikt, å kalle. Det var også fred mellem dem i to år, så ingen ting er fortalt om den tid.


18. BJØRN FELLER TORDS FRENDER.

Den tredje sommeren, efter Altingstid, kom det et skib inn til Øren, og med det kom to frender av Tord; det var brødre og vikværinger. Den ene het Ottar og den annen Eyvind. Tord var i slekt med dem på farssiden. De var kraftkarer, begge to. De sendte bud til Tord og bad ham komme og møte dem; de hadde hørt at han førte hus som en stormann og tenkte å få sig ophold hos ham. Da Tord hørte det, red han syd til Øren og hilste på frendene sine og bad dem hjem til sig, og de fór med ham. Det var ikke talt så lite om det som var hendt mellem Tord og Bjørn, at ikke disse mennene hadde hørt tale om det før; og ordet gikk, at Tord oftest var blitt den mindre. Dette var de lite nøid med, for de var selv av dem som vilde ha fremste rummet; de sa de kunde ikke se, at Bjørn var så meget til mann, at ingen annen kunde måle sig med ham, og de talte for Tord om at han ikke skulde la dette sitte på sig. Folk der fra bygden farer ofte ut på Snæfellsnes efter fisk og annet én kan kjøpe der; og det falt sig så, at Bjørn nu fór til mågen sin, Arnor på Saksakvål i Strand for å kjøpe fisk. Han blev vel fagnet; men Torhild, farsøsteren hans, talte likevel for ham slik: «Sant er det, Bjørn,» sa hun, «at du er meget til mann; men så vet du det selv òg. Derfor kan det være du synes jeg er vel fritalende; men mig synes det urådelig at du farer hit selvannen, når du har slike fiender. Her er kommet menn hit til herredet nu, som ikke er vant til å nøies med den lodd andre skjærer til for dem. Og de vet at Tord ofte er blitt småmannen, når du og han fantes. Kan være de vil rette på det. Her har jeg en sønn som heter Torfinn; ham byr jeg dig til følge, enda han har det godt nok hjemme. Glad er jeg, at du kom hit; men gladere var jeg likevel, om du kom selv tolvte, og ingen av dem var låkere enn Torfinn, — ja om de var flere òg, så skulde jeg tatt gjestfritt imot dem, for dess mindre trengte vi tenke på at uvennene dine kunde overfalle dig.» «Du skal ha takk for tilbudet ok all godviljen din,» sa Bjørn, «jeg tar gjerne imot Torfinns følgeskap, men jeg skjønner ikke det skulde være nødvendig å fare mangemennt.» Bjørn blev der i tre dager og blev vel fagnet. — Tord Kolbeinssønn spurte, at Bjørn ikke var hjemme, men faret ut til Saksakvål. Han gav sig da ærend ut til Strand og fór selv tolvte ut til Beruvikraun. Ottar og Eyvind, frendene hans, var med på ferden. Da de var fremme, sa Tord hvad han fór efter; at han eslet sig til å legge et bakhold der for Bjørn. Han var ventendes ute fra Saksakvål, og nu vilde han ta livet hans. Frendene hans sa det var umandig å legge sig i bakhold, tolv mot to; hadde de det visst, vilde de ikke faret hjemmefra med ham, sa de. De bød nu Tord to vilkår: at han skulde vente på Bjørn med to mann, — eller at de to skulde vente på ham alene. «Vi mener som så, at vel er Bjørn en kampvant mann; men så er vel følgemannen hans det så meget mindre — skal han måle sig med noen av oss. Men tolv i følge vil ikke vi falle over ham.» Tord svarte: «La oss vente med frasagn om ferden, til vi har sett, om vi ikke trengte så meget mannskap for å ta Bjørn. Jeg skjønner at vel er De store krigsmenn, men så vet de det også selv. Og skal jeg velge, som De byr mig, så kan De vente på ham, og vi andre rider vår vei » Det vilde de. Tord red nu bort, så han var ikke med i kampen, og brødrene la sig i bakhold for Bjørn og mente de skulde bli de sterkeste. — Nu er det å si om Bjørn, at da han skulde fare fra Arnor, mågen sin, kom husfruen og sa: «Det er mitt råd, at Bjørn ikke farer herfra med ferre menn enn at de er tolv i følge inn over Beruvikraun; for jeg har drømt at Tord ligger i bakhold der; og han er ful nok til det.» «Det gjør han visst ikke,» sa Bjørn; «tenker han på slikt, da gjør han det nærmere sin egen gård.» Så red de avsted, tre sammen. Men de hadde ikke lenge vært borte, så sa Torhild til Arnor, bonden sin: «Kommer Bjørn ut for en ulykke idag, da går ikke vi i samme seng i kveld.» Og hun talte for ham, til han red av gårde selv niende og tok dem igjen ved lavamarken. Bjørn hilste vennlig på dem og sa: «Brått red du efter mig nu, måg!» «Jeg gjorde det,» sa han; «men du var så sen til å be mig om det; nu får jeg følge dig ubedt.» «Du får det,» sa Bjørn. Så steg de av hestene og leide dem over lavamarken, for de hadde en svær kløv å bære. Bjørn og Arnor fór forrest. Bjørn hadde et hakespyd i hånden og hjelm på hodet, sverdet hang i livremmen, og skjoldet hadde han ved siden; Arnor Tvare hadde sverdet i hånden og bar det over akselen og hadde et belte om livet. Slik gikk de veien over Raunet. Brødrene så, at det kom flere menn farende, enn de hadde tenkt Bjørn vilde ha med. De mente de hadde ille faret, hvis de drog sig unda, og det ikke var ham; og så ventet de. Brått, før de tenkte det, var Bjørn der. Eyvind var den eldste av brødrene; han gikk løs på Bjørn og hugg til ham med bredøksen, og hugget traff hjelmen og gled ned, og øksespissen skar skjoldfestet over. Bjørn blev såret i bringen og på den ene foten; men ingen av sårene var store. Ottar hugg til Arnor i hodet, så øret og en del av kinnbenet blev skåret av, men hugget stanset mot sverdet han bar på akselen. Bjørn kastet skjoldet fra sig på lavaen og hugg til Eyvind, og det var banehugg. Der falt begge brødrene. Da kvad Bjørn en vise:

Kjapp han er i kjeften,
kvinnfolk kan han kjæle,
øyk, det kan han røkte,
— røynd er jeg og stridsvant.
Snaut han vet, hvor brynje-
bærerne, med blank-egg
hugne, segnet. Trå er
etarsekk til tvekamp.

Bjørn og Arnor bandt nu for sårene de hadde fått, og dekket brødrenes lik med sten der på lavamarken, og sa dem uhellige efter loven for overfall og bakhold. Tord Kolbeinssønn var ikke lenger borte enn at han visste, hvad det gikk for sig; men han mente ikke han hadde krefter til å søke inn på dem, efter det de var så mange sammen, så han red hjem og fikk ikke med saken å gjøre. Han blev spurt, da han kom hjem, hvor meget han hadde utrettet, men kvad en vise til svar:

Tolv i lag vi kvesset,
kvinne, våre våben,
men i tvist og tvil vi
blev i Berurauni.
Fort gikk jeg først på stenveien,
fange vilde vi kjempen.
Han gikk hånsk, jeg så han
gikk forbi i hærskrud.

Tord kvad ellers en vise til:

Hørt har jeg guden for stålets
vondord til skjoldene (21) heve
Bjørn over mig — gullhalsen (22)
mener sig svare til mann nu:
sverdenes sønderbryter (23)
atter blev to manns bane.
Hognestorms hellende skogtrær! (24)
Taushet høver oss best nu.

Arnor fór nu hjem, og sårene hans blev læget. Bjørn fór også hjem og med ham noen flere menn enn det red med ham hjemmefra. Og en dag virket Bjørn denne visen:

Ferskt nytt Tord jeg unner,
han som ferdig til flukt for
sverdets modige svinger (25)
vek utmed havstranden sydpå:
at hvor vi møttes ene,
måtte to våbendjerve
mann for sjøhelten (26) segne;
slakt gav idag jeg ravnen.

Bjørn blev fort frisk av sine sår, og nu var det stilt en stund. Tord lot brødrene føre til kirke; det blev ikke noe eftermål efter dem.


19. BJØRN DREPER TORSTEIN KALVSSØNN.

Folk vil vite, at Kalv den onde bodde i Raundal noen år, som før er fortalt; men siden leiet han Holm av Bjørn, og Bjørn og hans far bodde derefter på Vellir. Ovenfor gården ligger Grettes-hulen, og der i juvet bodde Grette det året han var hos Bjørn; men Bjørn bodde på Vellir. De svømte åen nedover begge to, og blev kalt jevnsterke menn. På Vellir bygget Bjørn en kirke og helliget den til Gud og Tomas apostel, — om ham virket Bjørn en god dråpa. Dette har Runolf Dalkssønn fortalt. Bjørn flyttet fra Holm av den årsak, at han maktet ikke å ha to husholdninger, som han hadde noen år først, efter at han hadde tatt over farens gård; men nu hadde han mer enn nok av levende fe, og det skortet ikke på det som trengtes for å ha to gårder. Så nu bodde han og konen på Holm; men Arngeir og hans hustru bodde på Vellir. Det hadde ikke vært noe vennskap mellom Bjørn og Kalv før, efter det Kalv hadde vært med på Tords ferd og med i hans råd. Dengang mente Bjørn at han ikke bar på venneråd mot ham. Men de blev venner nu, da Kalv og sønnen drev Bjørns jord og de hadde pengesaker sammen. Så er det dét å fortelle, at Kalv den onde kjøpte jord vest for Hitardalsheien, der som det kalles Selådal. Der var to gårder — om en så kan kalle det — og den ene het Hurdarbak. Der bodde en mann som het Eid; han og konen hans hadde to sønner — den ene het Tord og den annen Torvald. Tunet hans gikk i ett med tunet på Kalvs gård i Selådal. Høsten efter, da Kalv hadde flyttet fra Holm og vest til Selådal, gjorde Torstein, Kalvs sønn, en ferd syd over heien og kom til Hitarnes til Tord. Der blev han vel mottatt, og han sa Tord ærendet sitt: han vilde kjøpe en kløvlast selkjøtt. Tord sa: «Hvorfor lar ikke Bjørn som De er så gode venner med, dere få det De trenger?» Torstein svarte: «Han fanger ikke nok sel til det.» Tord sa: «Vet du rett hvor stort vennskapet hans er til dere? Jeg minnes at han stevnet dere på Altinget i sommer for en gjeldssak; og han går nu og esler sig til å gi dere tyvssak også, så De er dømt, før De vet av det. Det er vel tanken hans å egne til sig gården De bor på; det vil han like: å eie like megen jord vest for heien som han har nordenfor og sønnenfor.» Torstein sa, at dette hadde han ikke spurt. «Så er det,» sa Tord: «De ser ikke langt frem for dere og har fått det mer i munnen enn i tanken. Før De vet av det, har Bjørn gjort dere til fattigfolk. Vet De ikke, hvordan det gikk Dålk, frenden deres, — og vil enda ha noe med Bjørn å gjøre? Men Dålk og jeg er av samme mening om dette med dere og Bjørn; og vi vilde gjerne ta livet av ham, før han fikk dere dømt. Men du ser mig ut, som du kunde hugge store hugg, og nu kunde du gjøre et storverk og vise at du er en lykkemann og en kraftkar, om du krysset rådene hans og kom ham i forkjøpet. Siden vilde du ikke mangle støtte av mektige menn.» Torstein trodde dette. Tord sa han skulde få det han hadde bedt om, «og jeg vil ikke ha annet for det enn vennskapet ditt. Du skal ta innom Holm på hjemveien, og si at du vil komme siden og hente gjeldsauene dine. Men si ikke noe om dette til far din, når du kommer hjem.» Torstein drog da bort med det han hadde fått, og gjorde som Tord hadde rådet: han var innom Holm og sa til Bjørn at han vilde komme senere og hente sauene som han og faren hadde hatt der. Så drog han hjem og gav faren selkjøttet. Men det varte ikke lenge, så fór han sydover heien igjen og kom til Holm om kvelden, da folk satt ved ilden. Torstein banket på døren, og Bjørn kom frem i døren og hilste på ham og bad ham komme inn og bli natten over. Han sa at han skulde lenger ivei, op til Husafell til Dålk, frenden sin, og bad Bjørn følge ham på veien, — «så skal vi innrette det slik, at jeg kan få sauene mine imorgen og drive dem hjem.» Bjørn gikk med ham ut av gården; men han la merke til at det måtte være noe iveien med Torstein, han hadde ikke tankene ved det han talte om og skiftet farve rett som det var. Da de kom op i lavamarken, sa Bjørn, at nu måtte han snu. Torstein hadde en tømmermannsøks i hånden, med langt skaft, og den så ut til å være skarp. Selv var han lett klædd. Bjørn fikk den tanken at Torstein hadde vært hos Tord, før han fór vestover. Han så, at Torstein skiftet farve, og det kom for ham, at han var sendt på ham for å lonnmyrde ham; han vek litt unda ham og gav ham fri hånd, og Torstein la snart for dagen, hvad han hadde for tanker: han løftet oksen og vilde hugge den i hodet på Bjørn. Men Bjørn bøide sig under hugget — for han hadde ventet dette — og tok Torstein om livet og løftet ham op mot brystet sitt. Øksen seg fra ham og falt ned; så tok Bjørn og kastet ham fra sig, og ikke svært skånsomt, så det ikke var stort igjen av ham, og tok ham så om halsen og kverket ham til han var død, uten å bruke våben på ham. Derefter dekket Bjørn liket der i lavaen og gikk så hjem. Huskarene spurte, hvor Torstein og han hadde skiltes. Han kvad en vise:

Sønn av selve Kalv jeg
drepte på røde Klivsjørv;
sverdgudens (27) høie stridsmot
var jeg slett ikke redd for.
Dog var det ei med våben
krigeren jeg vóg der:
flodildøderen (28) falt og
tok sin død av fallet.

Bjørn sov natten over, men om morgenen stod han op og fór med huskarene sine dit som han hadde dysset ned Torstein og nevnte sig vidner og lyste ham uhellig efter loven. Derefter red Bjørn vest over heien til Kalv og bød ham bøter for sønnen, ikke fordi han var bøter verd, men for vennskapet mellem dem, og fordi de hadde bodd på hans jord og de hadde pengesaker sammen. «Og jeg er sikker på», sa Bjørn, «at dette er Tords råd, at Torstein tok på mig.» Kalv sa, at han vilde ta mot bøter, hvis han fikk selvdømme, men ellers ikke. Bjørn sa, at det hendte ikke, og la til, at Kalv måtte være fra sig; han hadde jo tilbudt å bøte for uhellig mann. Dermed red han sin vei. Nu hadde Bjørn drept tre mann for Tord og gjort dem ugilde efter loven alle tre.


20. DRAPET PÅ TORKEL DÅLKSSØNN.

Våren efter fór Bjørn for å drive gjetene sine ned fra Vellir og op efter dalen til den kanten som Husafell ligger, og hadde huskarene sine med. Da fikk de se kulrøk i skogen og hørte mannemål, og stod og lydde på hvad det blev talt. Det var Torkel Dålkssønn og huskaren hans som talte om saken mellem Tord og Bjørn og om det onde de gjorde hverandre og det på forskjellig vis; huskaren holdt på Bjørn, men Torkel på Tord. Nu var de kommet så langt at de trettet om, hvem av dem som hadde kvedet hånligst om den annen. Det var ikke så lenge siden Bjørn hadde virket et niddikt om Tord, og det var det adskillige folk som hadde hørt. Emnet i visen var at Arnora, Tords mor, hadde ett en slik fisk som han kalte gråmage, den skulde være funnet i fjæren, og av det hun åt den blev hun fruktsommelig med Tord, så at han ikke stammet ned fra mennesker på mere enn én side. I diktet het det mellem andre ting:

Det flødde på sand,
en fisk gikk på land,
som en steinbit å se
slimet og bred.
Kjerringen åt
gråmagen våt
giftig og grønn
— d’er mangt ilt i sjøen.

Hun vokste sig bred
så ut serkens eik (29)
gikk helder keik;
det var noe til vom.
inntil riene kom.
Det blev en gutt
Og så til slutt
— hun hadde sendt bud
til mannen ut —
skulde faren se’n
det var ingenting ved’n,
— bikkjelumsk og feit
og så modig som en geit.

Huskaren sa, at han syntes Tord lå under, både i visene og i alt annet; noe så ille som gråmagediktet, som Bjørn hadde virket om Tord, hadde han aldri hørt. Torkel sa, at visene om den kollete kua, som Tord hadde virket om Bjørn, var en meget verre spott. Huskaren sa, dem hadde han aldri hørt: «men du kan dem, tør hende?» «Det tror jeg ikke er umulig at jeg kan dem; men jeg bryr mig ikke om å kvede dem, det er ikke lov heller: så blev det sagt på tinget, at den skulde falle uhellig som kvad nidvise, så Bjørn hørte det. Og selv om han ikke hører, så er det gagnløs gjerning.» «Du kan da gjøre det,» sa huskaren; «jeg er meget forviten, og nu hører jo ikke Bjørn det». Dette stred de om lenge; huskaren had ham og sa at nu var det jo ingen her, men Torkel vilde ikke. Tilsist lot Torkel sig egge og kvad visene. Da løp Bjørn frem til dem og sa, at de kunne ta sig nyttigere ting til enn å kvede kuvisene. «Og hvordan er det,» sa han, «tenker du ikke på at den skulde falle uhellig som kvedet nidvise, eller er du like glad?» Torkel sa, at Bjørn vel hadde stått på lur — «enda det ikke ligner dig» la han til. «Likevel mener jeg at du er ikke slik konge over oss andre, at du ikke kunde la folk fare i fred for dig.» Og slikt tålte han ikke, sa han. Bjørn sa: «Er jeg ikke konge over andre, så er jeg det da over dig», og gav ham banehugg. Men huskaren fór hjem og sa Dålk tidenden. Han sørget meget over sønnen, og hadde ikke stort håp om bøter. Han hadde før prøvd å holde sig utenfor striden mellem Tord og Bjørn. Bjørn fór hjem og hadde mange mann om sig den første tid efter drapet. Dålk fór og fant Tord Kolbeinssønn og fortalte om drapet og om årsaken, og Tord sa, at det var meget hans skyld, at Dålk led så stort tap; han bøtet en pengesum til Dålk og lovet å ta op søksmålet, hvis det ikke kom forlik istand; men Dålk skulde gi Tord den støtten han evnet under eftermålet. Våren efter søkte Dålk forlik med Bjørn; og han svarte ikke uvennlig og nektet ikke å bøte. Men så bragte Tord saken imot Bjørn inn for Altinget. Og da folk var samlet på tinget, bar Tord frem drapssaken; men Bjørn bar den innsigelse frem at det var kjent for rett at den skulde falle uhellig som kvedet nidvise så han hørte det, og han sa, at han hadde hørt på at Torkel kvedet, og at det var derfor han hadde drept ham. Denne innsigelsen blev godkjent og spilte målet for Tord.


21. TORDS SØNN KOLLE.

Kolle den prude var ung enda dengang. Nu hadde det hendt om sommeren at Bjørn kom til Leidartinget (30) og der løp en gutt ved siden av ham, bare nogen år gammel, men det vakreste mannsemne én kunde se. Bjørn spurte, hvem gutten var sønn av, og en mann svarte at han var sønn av Tord Kolbeinssønn og het Kolle. Bjørn kvad en vise:

Krigsmannsemne, kvass i
synet og livaktig lik mig
sprang forbi den svarte
havhests høie styrer (31).
De som pløier hav med
lunnenes hurtige hester (32),
sier ellers at gutten
har ikke greie på far sin.

Kolle blev ellers ved å gjelde for Tords sønn — skjønt det manglet ikke på at Bjørn talte om i visene sine, hvad han tenkte i så måte.


22. BJØRN DREPER DE FREDLØSE.

En vinter, er det sagt, hadde Bjørn noen skoggangsmenn hos sig og lot dem bygge et virke om gården sin. Tord saksøkte Bjørn for at han hadde huset disse skoggangsmennene og tenkte han på den måten kanskje kunde få opreisning, fordi Bjørn hadde spilt saken for ham før. Han trodde at denne gangen måtte han bli saksæl. På Altinget sa Bjørn, at han svarte for det som hendt var, og at Tord denne gang hadde rett og talte sant, og sa at han ikke vilde unddra sig loven i dette målet, men bøte penger for det. De blev forlikt om dette, og Bjørn greide ut de bøtene som blev lagt på ham. Så bar det til en tid senere at Tord Kolbeinssønn hjalp skoggangsmenn og skaffet dem hus i Raundal hos Steinolf som var gift med Torhalla Gudbrandsdatter. Bjørn fikk spurt dette; han red hjemmefra til Steinolfs seter og traff mannen i Grjotådal, Erik het han, og gav ham en kniv og et belte, forat han skulde si ham til, når skoggangsmennene som var hos Steinolf fór til skibs. Det lovte han og holdt øie med dem siden. Tord tenkte at hjelpe dem ut av landet og gi dem litt penger, for på den måten mente han best å bli av med dem; men Bjørn hadde spurt, at så var eslet. Nu kom tiden da de skulde fare til skibs; de rustet sig om kvelden og fór om natten. Da Erik blev vâr det, red han op til Holm og sa det til Bjørn, og han skyndte sig straks avsted og red efter dem; veien deres gikk over Hitåen. Bjørn red sterkt og nådde dem om natten, før de var kommet over åen, og kort fortalt, så drepte Bjørn begge to og drog dem bort under en fjellvegg og dynget sten over dem. Pengene de hadde førte han hjem. Hestene de hadde ridd hørte Tord til, og sent samme natt red Bjørn hjemmefra og hadde hestene med sig. Han kom til Hitarnes så tidlig, at folk ikke var stått op ennu. Der slapp Bjørn hestene som skoggangsmennene hadde hatt. Siden fant han Tord og sa: «Det har jeg å si dig, at jeg har drept skoggangsmennene dine, dem du hadde tatt hånd om. Og er det så du misliker det, da er det rådet åpent, å stå op og hevne dem.» Tord sa: «Med rette heter du kjempe.» Bjørn svarte: «Hvad får jeg i navnefeste? (33)» Tord sa han kunde få de pengene han hadde tatt fra skoggangsmennene. Dermed skiltes de for denne gang, og Bjørn red hjem. Så gikk det denne gang som før: folk sa Tord hadde blitt den lille i denne saken òg. Det lå tungt på ham.


23. HESTETING.

Nu er det dét å fortelle, at engang holdt de hesteting, Bjørn og Tord, ved Fagraskog. Da de kom, var ennu ikke alle herredsmennene der, og folk bad Tord å more dem, og det sa han ikke nei til. Han tok til med å kvede de visene, som han kalte Daggeislevisene; dem hadde han virket om Bjørns kone Tordis, og henne selv kalte han hele tiden Landaljoma (34). Bjørn lyttet nøie til denne moroen, og lot sig ikke naube om å more folk efterpå med å kvede imot. Og da Tord hadde sluttet, sa han frem de visene som han kalte Eykyndelsviser(35). Da han var ferdig, spurte Tord sønnene sine, Arnor og Kolle, hvad de syntes om disse skjemtevisene. Arnor sa: «Visst liker jeg dem ille, og slikt skulde ikke tåles.» Men Kolle sa: «Det synes ikke jeg; det er like for like, skaldehån mot skaldehån.» Dermed var det slutt med dette; herredsmennene kom, og den moro tok til som eslet var. Og det er ikke fortalt at det hendte særlig mere nytt. Det var nu som før, og Tord var ikke i bedre lune enn han hadde vært. — Enda engang, er det fortalt, kom de sammen til stevkamp og hesteting. Bjørn gikk da hårdt på, og hans hest drev den annen tilbake; i hånden hadde han en tung hestestav. Tord red på hesterygg utenfor mannringen og så på kampen; og engang, da Tord var tett inn på ringen, stakk han spydet han, holdt i hånden, efter Bjørn og det traff ham i skulderbladet. Bjørn snudde sig og svang stokken og traff Tord ved øret, så han falt av hesten. Men de fikk ikke slåss mer, for mennene løp imellem dem og skilte dem. Det er ikke annet fortalt, enn at de lot dette gå op i op. Og så var det stilt en stund igjen.


24. LØNNMORDERNE OG BJØRN.

Noen år efter dette kom to brødre fra Hornstrand og gjestet Tord på Hitarnes. De lå der natten over; og om morgenen bad de Tord om hjelp, og sa hvad det var som manglet dem. Tord sa: «Det skal jeg gjøre — men på vilkår.» Dette var tidlig på våren. Den ene het Beine og den andre Hogne. De spurte hvad vilkåret var. «Det spørs om De ser noen món i det», sa Tord. «Jeg vil gi dere et hundre i sølv, om De tar livet av Bjørn og bringer mig hodet hans; jeg gir dere et halvt hundre nu, og et halvt når De kommer igjen.» Den handelen blev de enige om, — Tord lovte dem sin hjelp på kjøpet. De var ikke redde for å ta på Bjørn, fikk de bare høve til det, sa de, og så fór de dalen op og kom til Holm ved kveldstid, da feet var på melkeplassen. De fant Tordis, Bjørns kone, og spurte, hvor Bjørn var; de hadde ærend til ham, sa de. Hun viste dem til ham, sa han var gått ut i hagen. Da hun kom inn, fortalte hun Tordis, mor til Bjørn, om disse som var kommet og hadde snakket til henne. Hun sa, at bare det ikke var lønnmordere som var sendt på dem. Da Kolbein, som var rådsdreng hos Bjørn, hørte dette, tok han Bjørns sverd og skjold og løp dit han visste Bjørn var, og gav ham, og han kom før de andre, for han visste bénveien dit. Han fortalte Bjørn at han var redd det var mordere sendt på ham. Bjørn sa takk for det og tok våbnene og gikk til sauehuset og inn der, og det så de to og gikk efter dit. Men da de kom til huset og stod og la over, hvilken vei de skulde gå på ham, løp Bjørn ut til dem uforvarendes og trev dem i armen begge to; det var stor forskjell på styrke, så det gikk anderledes enn de hadde tenkt. Han bandt hendene på ryggen av dem, men føttene lot han dem ha fri, og bar ikke stål på dem. Derefter stakk han øksene deres under båndene på ryggen og bad dem fare og syne sig for Tord. Sølvet tok han fra dem og gav Kolbein. De fór bort og syntes de hadde hatt skam og skade av ferden. Og slik Bjørn hadde sendt dem, kom de til Hitarnes. Tord sa han fikk ikke flere menn om sig, om de kom, og jóg dem vekk.


25. TORDS OVERFALL PÅ BJØRN.

Det var en kone som het Torbjørg. Hun og Bjørn var venner, og engang bød hun Bjørn til sig, og Bjørn kom og var hos henne tre dager og blev fagnet på det beste. Men siste natten bar han sig ille i søvne, og da han våknet, spurte husfruen, om han hadde drømt, eller hvorfor han bar sig så ille mens han sov. Han sa: «Jeg syntes at jeg møtte seks mann og at jeg hadde god bruk for begge hender; det kan være det var det du hørte.» «Det har sikkert vært manne-fylgjer,» sa Torbjørg, «og de vil dig ikke noe godt. Og nu vilde jeg, at du ikke fór herfra, før vi vet, om noen vil legge sig i veien for dig, så du faller i et bakhold. Hvis du da ikke vil fare en annen vei enn den du kom; den er riktignok noe lenger, men de som ligger og venter på dig, de tenker nok å finne dig på den veien, som er kortest, og som alle folk går.» «La det være så,» sa han, «at jeg farer den andre veien.» Da han nu skulde reise, takket han for sig, og de skiltes. Men da han vel hadde gården bak sig, vilde han likevel fare korteste veien. Han fór en stund, men så fikk han se noen menn et stykke foran ved et sauehus. Han tenkte nok at det var Tord og menn i hans følge; han syntes han så seks mann, og gjorde sig ferdig til å verge sig, om så trengtes. Han var i blå kappe og hadde beltet utenpå. Han trakk sverdet og hadde et spyd i hånden, og det skjøt han fremover veien, da han kom på skuddhold. Det traff en mann som het Stein og var sønn av Gudbrand, og gikk gjennem ham, og han døde straks. Da løp en mann på Bjørn, mellem ham og Tord; han het Torbjørn. Men Bjørn var raskere og fikk hugg på ham, og det ramte i pannen, men det blev ikke noe stort sår. Derefter hugg Bjørn til Tord; men han tok det klokeste råd: han lot sig falle under hugget, men fikk likevel et lite skrapsår. Og da han stod op, var det ingen som vilde ta på Bjørn. Dermed skiltes de og fór hjem, hver til sig.


26. TORD PRØVER SIG IGJEN.

Bjørns søster bodde på Knarrarnes, og dit fór han om vinteren og var der i tre dager. Hver natt drømte han ting som han la sig på sinne. Hun spurte, før de skiltes, hvad det bares ham for; og da kvad han denne visen:

Dette var det jeg drømte,
gullsmykkede dise:
atter en gang vil eggens
Ygg (36) over diktsmeden (37) falle.
Blodrøde så jeg begge
armer og Mæring blodig.
Kaldimars våben brast i
mine valne hender.

Tord hadde spurt Bjørns ferd og fór imot ham med ni mann og la sig i bakhold for ham ved Hitarå. Bjørn fór hjemover og fikk se noen menn foran sig ved åen, og tenkte at det gikk som han trodde, og at det var Tord. Han gjorde sig ferdig til kamp like ens som forrige gang og vilde ikke flykte, enda slik folkemon det var. Da han kom frem til dem, søkte de inn på ham fra alle sider, så han ikke kunde dekke sig, men blev såret, og han skjønte at på den måten gikk det ikke. Så sprang han i åen og svømte over åen med våben og alt: skjoldet hadde han på ryggen. Der var en austmann med Tord, han skjøt et spyd efter Bjørn, og det traff skjoldet hans. Og da Bjørn steg op av åen, tok Kolbein, Tords sønn, og skjøt et spyd over åen mot Bjørn, og det traff ham i låret; men Bjørn tok spydet og skjøt det over åen mot dem, og det traff en mann og gikk igjennem ham og traff Kolbein Tordssønn som stod bak ham, og det blev begges bane. Dermed skiltes de, og Bjørn fór hjem. Konen hans blev ille ved, da hun fikk se ham blodig og såret, og var redd han var slemt medfaren, men han sa det hadde ingenting på sig; og det varte ikke lenge, før han var frisk, heller. Men Tord gikk dette hårdt inn på.


27. TORSTEIN KUGGESSØNN OG BJØRN.

Torstein het en mann, han var sønn av Kugge. Han bodde på Ljårskog. Han var en rik mann og av god ætt, og ordet gikk at det ikke var hvem som helst han holdt jevngod med sig. Han var i mågskap med flere av de beste og tapreste menn deromkring. Konen hans het Torfinna, og hun og Tordis, Bjørns kone, var søskenbarn. Tord Kolbeinssønn og Dålk vendte sig til Torstein om hjelp mot Bjørn; de syntes det blev et tungt løft, opgjøret med ham. Men Torstein sa at denne gang høvet det ikke, — «jeg tror, det er best jeg hjelper dere mot Bjørn, når De får en ny sak mot ham. Og det blir ikke så vondt. Jeg vet da det, at den mann er ikke redd for strid. Og da skal jeg gjerne yde min hjelp.» Nu, mente Tord, skulde tingene snu sig. Og for Torsteins vennskapsløftes skyld bod Dålk ham til å drikke jul hos sig, og bad ham komme så mangmennt han vilde. Dette var om våren, før tinget. Og da folk kom fra tinget, var de meget våre av sig, og det blev ikke mange sammenkomster i herredet, for folk vilde helst at Tord og Bjørn ikke møttes. Og så var det stilt en stund utover.

Om vinteren før jul skulde Torstein fare til juleveitsle hos Dålk, og red ut til frenden sin, Torgeir Steinssønn på Breidabolstad i Strand. Torgeir rådet ham fra å fare sydover — om han da vilde lye på hans råd; men Torstein vilde avsted og red med tolv mann,— Torfinna, konen hans, var også med; hun var datter av Vermund fra Vatnsfjord. De fór til Dunkadarstad og var gjester hos Øssur, Kalvs far; og dagen efter fór de sydover Knappadalsheien og var gjester på Hafrsstad i Knappadal; der bodde en mann som het Hafr. Morgenen efter var det to veier å velge over Hellisdalsheien — den ligger op for Klifsdal, — og de fór denne: op Hellisdal og ned Klifsdal; den går bent på Holm, Bjørns gård. Det blev dårlig vær, sterkt snefall. Sent på kvelden kom de til en inngjerdet høistakk, den stod i en bakke; nu var det sterkt snefok. Der traff de en mann som bar ut høi og gav Bjørns hester. De hilstes og spurte tidender; siden sa Torstein: «Vil du vise oss veien ovenom raunet?» Huskaren sa: «Jeg tror ikke Bjørns husfolk skylder dig noe vennskap, og det vil jeg ikke gjøre.» Torstein sa: «Så får vi tvinge dig til det, om du heller vil det.» «Det har du makten til,» sa huskaren, «hvis du vil.» I det samme blev været enda verre, med fok og frost, og før de blev vâr det, var huskaren vekk. Han gikk hjem og sa til Bjørn, at nu hadde han nær vært ille faren, for Torstein Kuggessønn var kommet over ham, og de var tolv sammen, og vilde tvinge ham til å vise sig vei. Bjørn sa: «Er Torstein så klok som han er sterk og hardhendt, så kommer han hit ikveld og våger ikke livet, der han nu er. Men om han farer dalen opover og ned om den andre siden av Raunet, over vann og ulende, da farer han ille; så vi får tro han kommer her ikveld.» Torfinna red, men de andre gikk, og alle var de rent ferdige — for de hadde faret vill om dagen oppe på heien — og nu var huskaren borte, òg, så de. De talte nu om, hvad for råd de skulde ta. Været blev verre og verre, og nattmørket falt på. Torfinna sa: «Det tør hende det blir verre for dere å få Bjørn i klemme enn huskaren hans — han skulde vel være enda mer til mann — og da kan det bli en spéfull vendereis for dere. Jeg vet nok, at Torstein har satt sig det fast fore å være Bjørns motmann; men jeg tror nu det er rådeligst å nytte frendskapet mellem mig og Tordis, — hun er da søskenbarnet mitt. Men å våge livet her utenfor Bjørns gård er uråd, og umandig til og med, for han har makten og kan gjøre hvad han vil med oss. La oss heller fare dit. Søker vi ham som gjester, da får vi god fagnad. Så gjæv en mann er han.» Torstein var meget lite lysten på det, men gav sig likevel på veien; og litt efterpå fikk de se en mann til ved en høistakk, og det var Sigmund, en av Bjørns huskarer. Torstein bad ham vise dem vei ned til Husafell. Han svarte: «Jeg kan ikke vise folk på vei i fok og nattmørke.» Men omsider steg han på ryggen av Hviting og red foran, og viste Torfinna vei; de kom til Hitarå, og den var i flom, så de blev våte da de fór over den. Da lot Torstein til å skjønne, hvilken vei han viste dem, han som foran red, og det var som han tenkte, at han red den veien som gikk til Holm. Men Bjørn var nær med tredve våbenføre menn. Torstein og hans folk hadde neppe funnet veien til gården; for kort var det ikke. Gården ligger under Holmsfjellet. Bjørns huskar red foran like til gården. Da de kom frem, banket de på døren, og Bjørn bad huskaren, som hadde møtt dem ved stakken, å gå ut og by Torstein å være der, hvis det var han som kom. «Men jeg tenker mig,» sa Bjørn, «at han mener, at du er ikke den som rår, og at det ikke er stort du kan yde dem, — som det heter sig: «den byr hus, som for hus rår». Men du skal si, at han får nøie sig med det du byr ham, eller fare videre.» Han gjorde, som sagt var; og det gikk som Bjørn tenkte, at Torstein sa han kunde ikke ta mot hans innbydelse, og bad om innbydelse fra den som for det kunde rå. Huskaren bad ham ta imot innbydelsen eller fare videre. Torstein gav sig da på det; for han så sig ikke råd til å finne noen annen gård, om de fór videre. De kom inn, og fikk sømmelig hilsen, og mat blev satt på bordet for dem. Men det blev ikke lagt på varmen for dem, og ikke fikk de klæsbytte, enda de var både våte og frosne. Bjørn spurte om nytt, men nokså ordknapt og som om han tenkte på andre ting. Men kvinnene tok sig av Torfinna på det beste. Torstein veiet sine råd mange ganger: om han skulde fare videre den natt eller ikke. Her i huset lot det ikke til de var velkomne. Bjørn sa, at nu i fok og nattmørke kunde han ingen mann gi dem med til veiviser; men, sa han, den gjestfrihet han ydet dem for denne ene natten, var heller ikke vanskelig å lønne. De fikk felder til å ha over sig, eftersom skotøiet var frossent, og de ikke kunde få det av, da det ikke var lagt på varmen; heller ikke bød noen dem tørt på benene. Ost og skyr fikk de til kveldsverd (dengang var fasten enda ikke lovfestet). Bjørn spurte Torstein: «Hvad kaller folk slik kost i Deres herred?» Han svarte at det kalte folk for ost og skyr. «Men vi kaller det uvenns-fagnad,» sa Bjørn. De kom sig til ro for natten, men bare en del av dem fikk broken av, og hengte den op på veggen natten over, stiv av frost. Og så la de sig til å sove. Tidlig om morgenen stod Bjørn op, og så på været. Og da han kom inn igjen, lukket han døren efter sig. Torstein spurte, hvordan været var. Bjørn sa det var godt vær for kjekke karer. Torstein kalte da på sine folk og bad dem gjøre sig reiseferdige, og det gjorde de. Torfinna blev fulgt tilsætes i stuen. Men da Torstein kom ut, var det et forrykende uvær, og han sa: «Bjørn er ikke kresen på været, når det gjelder oss, og han kan ikke vite, hvor lite vi orker.» Bjørn hørte, hvad han sa; «det er ikke verre enn at almissefolk når frem til Husafell,» sa han. Torstein blev harm over den måten Bjørn tok saken på, og gikk inn i stuen og fant Torfinna og en kvinne til. Der var stilt og blev ikke stort sagt. Bjørn kom også inn. Det var fulgt frost efter storværet, og stundom var det klar himmel en liten stund. Da sa Bjørn: «Nu vil jeg by to vilkår: at De er her til fjerde dag jul, og da skal De ha all den fagnad jeg kan yde; eller at De farer bort, om De synes det er bedre; men da skal Torfinna bli her, og de av folkene dine, som er syke av frosten.» Torstein sa han vilde ikke tyne mennene sine; det lot sig vel også gjøre, ikke å fare annetsteds hen, sa han, — så det vilkår valgte han. «Det er vel,» sa Bjørn; «nu valgte du det, som rådeligst var.» Så lot Bjørn legge veldig på varmen og bad Torstein varme sig og tørre klærne sine. Torfinna talte for Torstein, at han skulde ta imot av Bjørn alt, som det var bedre å ha enn undvære; «så kommer vi ikke til å mangle noe herefter; og at han var lite gjestfri fra først av, er lett å forstå. Men nu er det gått slik med dere begge, at det sømmer sig best at De drar sammen.» Torstein lot sig nu alt tekkes; han satt ved ilden sammen med folkene sine, og Bjørn var glad og lystig. Han sa: «Nu er det gått slik, at nøden drev dere til å komme hit en stund. Og var jeg gjerrig mot dere første kvelden, så var det fordi jeg tenkte mig De hadde ting å tale om over ølbollene på Husafell, som ikke jeg skyldte dere noen vennetjeneste for. Men herefter skal jeg diske op for dere som jeg kan best.» Og de fikk nu en forpleining, som ikke kunde være bedre, og annen dag jul blev det sunget messe.

Der var de nu fire dager av julen og lot julekosten smake sig, som den også var verd. Så gav snedrevet sig, og Torstein sa, at nu fikk de tenke på å komme avsted; og de gjorde sig da ferdig til å reise. Bjørn sendte bud efter stodhestene som stod ved høistakken — for det blev gitt dem fór under uværet; — hingsten var en sønn av Hviting og var ganske hvit; men alle hoppene var røde. En annen sønn av Hviting var i Torarinsdal; den var også hvit, men hoppene dens var sorte. Nu lot Bjørn det ene stodlaget leie frem til Torstein og sa han vilde gi ham det. Torstein sa han vilde ikke ta imot dem, som tingene stod: «ennu er jeg ikke noen gave fra dig verd; og lønner jeg dig ikke for den gjestfrihet du har vist oss, og jeg tatt imot, så er det lite likt til, at jeg lønner dig, om du legger mer til. Men lønner jeg gjestfriheten din efter fortjeneste, da vil jeg ta imot hestene og se til at gaven blir gjengjeldt så noenlunde. Nu vil jeg by mig til å megle mellem Tord og dig; for som det nu er, kan det ikke bli ved. Selv om det er ugilde menn du har lagt i jorden og du ikke har gått utenom loven, så bærer det ihop med dere en dag, hvis det ikke blir forlik om saken. Nu skal jeg si dig, hvad jeg vil gjøre. Du skal bøte noen penger for hver av dem, men mindre enn de andre vil; og det som mangler, vil jeg legge til, og de vil da synes de har gjort det godt.» Bjørn sa: «Det er jeg nøid med, som du vil gjøre, og jeg legger hele saken i din hånd.» «Så vil jeg også ta på mig dette,» sa Torstein. Bjørn fulgte dem ut til veien. Det var fire hester ialt, som han gav Torstein.


28. TORSTEIN BLIR FORLIKSMANN.

Torstein og følget hans kom til Husafell, og der var alt mange andre gjester kommet, og blandt dem Tord Kolbeinssønn. Det var god mat og drikk i gjestebudet. Tord tok vel imot Torstein, men ikke så vennlig, som han vilde gjort, om han ikke hadde gjestet Bjørn. Attende dag jul fór Tord hjem til Hitarnes og med ham Torstein og hans folk, og der blev de julen ut. Efter jul spurte Torstein Tord, om han trodde ham nok til å la ham megle i målet mellem Bjørn og ham, og fortalte, at Bjørn hadde sagt ja for sin del. Tord sa det så ut som et godt tilbud; «men jeg synes det var underlig,» sa han, «at du satte dig fore hos Bjørn under uværet.» Torstein sa at ennu verre hadde det sett ut å gi sig ut i forrykende uvær og våge både sin egen helse og folkenes. Torstein hadde nevnt forliket til Dålk, før han red derfra, og han var villig til å la Torstein ordne saken. For Tord talte Torstein både lenge og vel, men han var langt mer trå enn Dålk. Torstein sa, at alle folk vilde si, at Tord og Dålk hadde en god meglingsmann i ham; hans og Bjørns vennskap var jo ikke gammelt. Og så lenge talte Torstein for ham, at Tord som alle de andre samtykket i å la ham megle i saken.


29. FORLIKSMØTET SOM MISLYKTES.

Det er sagt, at forliksmøtet skulde holdes under Raun. Bud blev sendt til Bjørn, og han kom med en stor flokk menn, og han og hans folk stod ytterst, men Tord og de som var i lag med ham stod innerst. Torstein gikk nu igang med å megle. Og da de hadde talt om saken en stund, og forlikstilbud var fremsatt fra begge sider, så det ut til at de skulde bli enige ved Torsteins megling. Da sa Tord: «Ennu er det noe som ikke er utgreid ved dette forliket.» Torstein spurte, hvad det var. «Vi har ennu ikke talt om mine og Bjørns nidviser. Nu vil jeg, at vi skal kvede alt det, som hver av oss har virket om den annen.» Torstein sa det trengtes ikke. «Jo, det gjør,» sa Tord. «Jeg vil vite, hvem av oss som har virket flest viser om den annen, jeg vil ikke være vanlottet i så måte mot Bjørn.» Det gikk nu for sig, som Tord bad, at hver av dem kvad alt det som han hadde kvedet om den annen; og det var ikke altsammen gildt å høre på. Men så viste det sig, at Bjørn hadde virket én vise mer enn Tord. Han sa han vilde virke en vise imot. Torstein og mange andre sa det var unødig; Bjørn sa, at han vilde ikke noen skulde si, at han gav ham lov til å virke visen. «Men dersom du ikke vil la det være,» sa han, «så opsett det ikke, men vær vâr med hvadslags ord du bruker.»

Men Torstein sa at når Tord og hans feller ikke vyrdet ham mer i denne sak, enn at de ikke vilde holde det forlik han hadde fått istand, så var det nærepå at han ingen lott vilde ha lenger i målet deres. Tord sa han gikk ikke efter hvad Bjørn gav ham lov til eller ikke, og kvad denne visen:

Snaut er det blitt dag, så
driver Bjørn sin ondskap.
Kjeften går på skrullen,
allslags sladder er god nok;
heler gjør han med løgnen,
har hverken skjønn eller heder,
sidrumpet folkeskremme,
sitt du og skam dig for alle!

«Der kan De høre,» sa Bjørn, «at den kjeltringen ikke vil ha noe forlik. Og han skal ikke ha virket den visen hen i været, mer enn de andre» — og Bjørn kvad en vise imot:

Ikke skal gjelden min økes;
bedre enn mig blir du aldri!
Hvad fikk vel du for gaver,
drog som går og drar dig!
Ondt du prøvde, men jeg som
drakk av den høies drikk, har
hånt dig idag enn verre,
stridsmann, med visen jeg virket!

Dermed var det slutt med forliksmøtet, og de fór fra tinget. Torstein blev med Tord til Hitarnes og var der en kort stund. Da han fór derifra, fikk han ikke store gaver av Tord; og Torstein syntes at Tord hadde voldt at det intet forlik blev, så vennskapet mellem dem tok til å minke: han syntes Tord vanvyrdet hans tiltak i denne saken. Torstein fór til Bjørn på Holm og var der en stund. Og da han fór bort, fulgte Bjørn ham på veien opover Hitardalsheien, og der skiltes de. Men på veien talte de vennskapelig sammen, og Bjørn sa, at han syntes da han hadde større vinning av målet enn Tord, — «for jeg vilde ta imot din dom. Vi har talt om å være venner; og jeg har lyst til det, å være din venn. Men begge har vi meget utestående med folk. Nu vilde jeg vi skulde love hverandre, at den av oss hevner den andre, som lever lengst, — om så skjer at han mister livet for våben eller mannsvold.» Torstein sa de var verd hverandres vennskap i alle måter, og han bød ham sitt igjen; — «og når du taler om hevn, så la oss lempe litt på det, for folk vet nu bedre enn før, hvad de skal gjøre. Jeg vil at hver av oss skal ta selvdømme efter den annen, eller også fredløshet eller pengebøter, men ikke blodig hevn. Det sømmer sig bedre kristne menn.» De lovte da hverandre med bindende avtaler at hver av dem skulde hevne den annen eller ta op eftermålet efter ham, som om de var sambårne brødre. Så blev stodlaget leiet frem påny, og nu tok Torstein med takk imot gaven. Hestene blev der igjen om vinteren og sommeren derefter uten å bli hentet, og om høsten skulde Bjørn sende dem vestover. Bjørn gav Torfinna en gullring og en gudvevskjortel, som kong Olav hadde gitt Tord Kolbeinssønn og som han tilkjente Bjørn efter ranet ved Brennøene. Og så skiltes de som gode venner og fór hjem hver til sitt. — Kort tid efter fikk Bjørn en øienverk; den varte en tid og var en slem mén for ham. Det blev bedre med ham omsider, men helt bra blev han ikke, for siden var han svaksynt, og så ikke så skarpt som før. Men med Bjørn og Tord gikk det på samme mei som før i alle måter; og Tord, og Bjørns andre motmenn, var meget ille ved over dette. Men mellem Bjørn og Torstein Kuggessønn var der stort vennskap.


30. BJØRNS UVENNER BLIR ENIGE OM Å GÅ SAMMEN.

Så gikk vinteren og sommeren med, og det var stilt, å kalle, mellem dem. Den høsten fór Torfinn Tvarasønn ut på Nes til sin far; han fór med fjorten mann og hadde Bjørns sverd, Mæring, og Bjørn hadde hans våben. Bjørn var hjemme og hadde få mann om sig; noen av huskarene var farne tilfjells efter sauene i Langvatsdal, og noen var andre steder. Tord og Kalv satt på Hitarnes med mange mann, uten at Bjørn visste det: De eslet sig til å brenne Bjørn inne, om de fikk høve til det. Arngeir bonde var gått til Knarrarnes for å se til noen skyldfolk han hadde der, og hadde om morgenen tatt Bjørns våben som var hjemme, og Bjørn var gått til hestene sine. Arngeir fór vill og fant ikke veien igjen, før han kom til Tords fjøs på Hitarnes. Der traff han fjøskaren, og han viste ham veien videre. I fjøset var der noen kvinnfolk, og de kunde ikke tie om Arngeir, da de kom inn. Og da Tord og Kalv og Dålk blev vâr dette, at det bare var få mann hjemme hos Bjørn, da taltes de ved om tiltaket sitt. På den tid hadde Tord virket denne visen:

Valens ånder alle,
atgeirs-guder flere,
vetter, I som volder
døgnets vending, hør mig!
Bloddrikks ørn la sitte
bytterød på Bjørnens
hodeløse bul, når
bane jeg har voldt ham!

Kalv drev sterkt på at de skulde drepe Bjørn, om de kunde, og sa at han for lenge siden hadde vært ferdig til å ta på ham, selv da Bjørn var mer til mann enn nu. Dålk sa og, at det var det eneste de kunde gjøre, å nytte på nu, da han hadde få mann hjemme, og minte om hvor tungt det var falt dem å slåss med Bjørn, og sa at nu var det på høie tid ikke å la sig bøie under hans overmot lenger, hvis de nu kunde hevne sig; men Tord måtte gå i brodden og styre det hele — «og vi andre skal følge dig.» De tok da det rådet, at Kalv skulde fare til Hurdarbak efter Eids sønner, Torvald og Tord, og si dem ordsending fra Tord Kolbeinssønn, og hvad de tenkte å gjøre. De var straks ferdig og fulgte Kalv. Det bar så til at veien gikk over Torarinsdal i Hitardal. Der traff de Bjørns tjenestejente, som skulde ut til Vellir. De spurte henne, hvordan det stod til på Holm og hvad folk der hadde for sig, hvor mange mann det var hjemme hos Bjørn. Hun sparte ikke på svarene og fortalte både det ene og det andre; sa at tre mann var hjemme foruten Bjørn, og de var i skogen og hugg ved. Så lot de henne stå og fór så fort de kunde til Tord og Dålk. Og så drog de ut for å overfalle Bjørn; fire og tyve mann var de, og blandt dem var Kolle, Tords sønn. De fór, så de åt kveldsverd under Raun, og siden om natten den veien som går dalen op, fra Vellir til de kom til Holmsland; der stanset de og rådslo, og Tord sa til, hvordan de skulde fare frem for å ta Bjørn. Nu avtalte de også fullt og fast, at om de fikk Bjørn drept, så skulde alle være skyldig å svare penger, om pengebøter blev krevd efter ham, hvem av dem som enn blev hans banemann, og først og fremst Tord, Kalv og Dålk. Den dagen samlet de sauene i Torarinsdal, og det gjorde de også øverst i Hitardal.


31. TORD SKIFTER OVERFALLSMENNENE.

Efter dette skiftet Tord mennene; Kalv lot han fare, såsnart det lyste av dag, på den veien som går til Vellir og som de hadde ridd om natten. Han red selv sjette, og skulde falle over Bjørn, om han gikk den veien. Tord og Torvald Eidssønner og Kolle Tordssønn skulde sitte på den veien som går til Hvitingsås, om han skulde gå dit, — for der gikk de hestene i havn som Bjørn hadde gitt Torstein, og dem gikk Bjørn ofte og så til; ogHvitingsåsenhadde navnet efter Hviting den eldre. Dålk fra Husafell skulde sitte på den veien som gikk til fjells østenfor vannet og gjæte den; for de tenkte det heller ikke umulig at Bjørn vilde fare op i dalen til fjellgangen (38), eftersom det var så fåmennt hjemme. Men Tord skulde sitte på den veien som går fra Holm og ned til Husafell. Tord tenkte det var mest likt til at Bjørn vilde gå til én av de stedene de samlet sauene, og da helst til Torarinsdal — for der var det ventelig flest av Bjørns sauer; derfor lurte Tord på ham der, om han skulde komme dit. Det var seks mann i hvert bakhold. Men de voktet alle veiene av den årsak at de trodde Bjørn vilde fare ad én av dem; til Holm vilde de ikke fare, før de var viss på at han var hjemme. De mente det var ikke så lett å rå med ham. Så skiltes de og fór hver på den veien, som var eslet dem til å ligge i bakhold på.


32. BJØRNS SISTE KAMP.

Om Bjørn er det på den andre siden sagt, at han var tidlig oppe den morgen og fikk sig mat; men Sigmund, huskaren hans, var faren op i dalen. Bjørn likte ikke at mennene var borte fra gården, så meget utestående han hadde med folk; han kunde aldri være trygg på, at han ikke når som helst trengte å ha mennene sine ved hånden, og han var litt arg og sa til Tordis, konen sin, at han fikk gå op i Hvitingsåsen og skjære mânen på Torsteins hester, før han sendte dem vestover. Han sa ellers at han hadde hatt onde drømmer om natten, og visste ikke så nøie, hvad de varslet. Han drømte svært ofte på samme vis, sa han, men aldri så ille som inatt. Hun sa: «Jeg vilde helst at du ikke gikk fra huset idag; du er lite vâr om dig, slik som fiendene dine sitter rundt omkring dig. Men hvad drømte du?» «Jeg lar ikke drømmer råde for ferden min», sa han. «Jeg liker ikke, at du går fra gården; vær så vâr om dig som råder, — det skader aldri. Det kommer for mig, at det har vært svært ille du har drømt inatt. Si mig, hvad det bares dig for.» Bjørn kvad en vise:

Undres på, om ikke
åsynjer mig varsler.
Ofte våker jeg lenge;
vâr er jeg for fare.
Hjelmklædd, når jeg drømmer,
himlens høie datter
vinker, armbånds-smykket,
skalden (39) hjem fra jorden.

«Dette har jeg drømt flere ganger», sa han, «men aldri så livaktig som inatt». Hun prøvet å få ham fra å gå; men han var ikke til å stanse. De huskarene, som hjemme var, fór i skogen for å hugge ved, og Bjørn var den eneste voksne mann hjemme. Han gikk nu til hestene; han hadde en stor hestesaks hengende ved beltet og hatt på hodet og skjold ved siden, i hånden hadde han Torfin Tvaresønns sverd. Bjørn var stor av vekst og staselig å se på; han var fregnet, rødskjegget og krushåret, nærsynt, men en makeløs farlig stridsmann. En femtenårs gutt fulgte med ham. Og da de gikk ut av tunet, kvad Bjørn en vise:

Ene, valkyrje-skjoldsvein,
går du med skalden, men ofte
gikk under skjold vi fler til
jul for frydfulle ulver (40).
Senhøstes drog han østpå,
skattenes raske spreder (41);
ikke med fåmennt følge
fór den modige krigsmann (42).

De gikk den veien som går til Hvitingsås; og de måtte gå over Hitarå, kort derifra hvor den renner ut av vannet. Da de hadde gått en stund, så gutten seks mann som kom imot dem fra høistakk-garden i Hvitingsåsen. Bjørn spurte gutten, om han så hestene oppe i lien; de måtte være lette å skjelne på leten. Gutten sa han så hestene, men også seks mann som kom imot dem. Bjørn kvad da en vise til:

Lite er følget jeg går med;
lite frykter jeg faren.
Sverdet og skjoldet, det hvite,
smykkeknuseren (43) følger.
Men før jeg gir mig på flukten
myrene frem for én mann,
skal av hende det skarpe
sverdet sjøhelten (44) miste.

Bjørn hadde en vakker kjortel; han gikk i hoser og hadde viklet om foten den silkeremmen han hadde fått ved bytte med kong Olav den hellige. Han drog sverdet som Torfin Tvaresønn eide, og sa: «Et dårlig sverd for en dugelig kriger.» Kalv så ham snart, der han kom, og satte efter dem og sa: «Nu tror jeg lykken vender sig for oss. De trodde jeg var ille ute; men jeg tenker jeg skal veide den bjørnen, som vi alle er ute efter.» «Nu er de ikke langt borte, Bjørn», sa gutten; «de rider sterkt». «Dess lettere vil vi fange hestene, når vi får flere til å hjelpe oss,» sa Bjørn. «Dette er ikke fredelige folk, de er vebnet, allesammen,» sa gutten; «og nu ser jeg flere menn — det kommer noen efter oss også, og de har våben, de med.» «Det skal du ikke akte på, det kan være de skal op til fjellgangen,» sa Bjørn. «Men her ser jeg enda flere menn,» sa Gutten; «og de kommer fra Holm. Vi har det råd levnet å ta inn Klivsdalen, og så kan vi ta veien gjennem Hellisdal og komme oss vekk.» Bjørn svarte: «Ennu har jeg aldri gitt mig på flukt, og det skal ikke bli, heller. Jeg vil ikke vike for dem. La oss gå langs Klivsand til Klivsjørv, jeg vilde gjerne rekke den store gråstenen, om vi kan komme dit.» «Jeg vet ikke, hvordan vi dit skulde komme», sa gutten; «for det søker folk inn på oss fra alle sider. Og nu ser jeg nøie at det er seks mann i hver flokk, men noen er ikke så nær oss som de andre, det er ikke færre enn fire og tyve mann i alt, det jeg ser.» Bjørn spurte: «Hvordan ser de ut, de som er oss nærmest?» Gutten sa det, og Bjørn mente han kjente Kalv på guttens frasagn, — Kalv var en stor mann og mørk. Nu var han tett inn på dem — han kom bak dem — og Kolle og Eidssønnene kom rett imot dem. Dålk og hans menn kom settende fra Holm, og var ennu lengst borte. Bjørn sa til gutten: «Gå nu du op i lien efter hestene, så venter jeg her; det er unødig å gå lenger.» Bjørn satte sig ned, og gutten løp for å fange hestene og jage dem ned til ham, men kunde ikke — forda hadde det alt båret ihop med dem. Kalv og hans menn, seks ialt, kom først frem til Bjørn, og derefter Kolle og Eidssønnene og de tre mann som fulgte dem. Torvald Eidssønn skjøt et spyd efter Bjørn, da han kom på skuddhold. Bjørn tok spydet i luften og sendte det tilbake mot eieren, det traff Torvald i midjen, og han falt død til jorden. De var kommet imellem Bjørn og gråstenen, så Bjørn kom ikke dit. Tord vilde hevne broren og hugg et veldig hugg efter Bjørn; Bjørn holdt skjoldet slik at han hadde stukket underarmen i håndfanget. Hugget traff skjoldet, og var så tungt, at Bjørns arm brakk, og skjoldet falt ned. Da trev Bjørn skjoldsporen med den andre hånden og slo den i hodet på Tord, så han døde med det samme; men noen sier at han drepte ham med saksen. Kolle var en av dem som søkte hardest innpå Bjørn, enda vi ikke har greie på, hvilke sår han gav ham. Kalv sa det gjorde ikke noget, om han felte noen menn for dem, — nu skulde han ikke slippe unda, — «vi mangler ikke menn», sa han. Noen ropte, at de skulde slå ring om Bjørn og vokte ham, til Tord Kolbeinssønn kom, så han kunde gi ham dødshugget. Mens de talte om dette, løste Bjørn mânsaksen fra beltet; den var nyhvesset, da han fór hjemmefra, og den var både stor og skarp. Nu kom Dålk og hans fem mann til, og vilde straks søke inn på Bjørn; for han var en modig kar, og mente han ikke hadde liten årsak til å slåss med Bjørn, eftersom han hadde sin sønn å hevne. Men Bjørn svang Torfinns sverd som han hadde med hjemmefra, og hugg til Dålk i foten, så hardt at foten brakk, men sverdet bet ikke; Dålk blev kampufør og flyttet bort et sted han var utenfor fare. Så kom Tord Kolbeinssønn. Da Bjørn så ham, sa han: «Sent kommer du til slikt møte, småen!» «Den småen skal komme dig nær nok idag til å hugge dig spotthugg», sa Tord. «Andre slags hugg kommer du aldri i ditt liv til å gi», sa Bjørn. Tord hadde forsnakket sig, han vilde sagt han skulde skamhugge ham. Bjørn grep nu saksen — for han skjønte, at sverdet ikke dugde — og gikk løs på Tord og vilde slå til ham med saksen. Tord vek unda, og en av Tords huskarer, Grimm het han, kom ut for hugget og fikk sin bane med det samme. I det samme hugg Kalv til Bjørn og gav ham et stort sår, og Bjørn falt så han stod på knærne, men verget sig med saksen på det mandigste — han var jo en mann med mot som få, det hadde han ofte vist; og de som søkte inn på ham, fikk mange sår. De gikk nu hardt løs på ham, og ingen mer enn Kolle. «Hardt søker du inn på mig idag, Kolle», sa Bjørn. «Jeg vet ikke, hvorfor jeg skulde spare dig», sa Kolle. «Det er så», sa Bjørn; «din mor har vel bedt dig å gå hardest inn på mig av alle; men jeg tror nu, at det du vet minst om, er din egen ætt». «Jeg synes det er noe sent å si mig det, hvis jeg har noen plikt mot dig»; og dermed gikk Kolle sin vei og vilde ikke slåss mere med ham. Bjørn verget sig lenge med saksen, der han stod på knærne, og alle undret de sig over at han kunne bite fra sig slik, næsten våbenløs som han var, og så mange som søkte inn på ham; for hver som kom inn på ham syntes han hadde nok å gjøre. Nu er det sagt, at Tord hugg til Bjørn, så at bakdelen gikk av, og da falt Bjørn. Tord vilde ikke la det være langt mellem huggene, og hugget hodet av Bjørn med næste hugg, og skilte hodet fra kroppen. Da kvad Tord en vise:

Odd og egg bet kjempen.
Ikke løi jeg: bane
voldte jeg den mann som
motløs før mig kalte.
Oss til mén skal aldri
mere vi ham møte.
Var han vond å stå mot,
vant dog sann-sak seier.

Tord tok Bjørns hode og bandt det til salremmen og lot det henge ved sadelen. Kalv vilde de skulde ride til Holm og lyse drapet og gi fra sig halsringen som Bjørn hadde hatt på sig. Dålk sa, at det var unødig og for hårdt. Det var sømmeligere, sa han, å vise sig for Bjørns frender med bøter i hånd, enn å øke sorgen for dem. Tord sa hverken fra eller til. Kalv red straks med Tord fra kampplassen. Og som de red bort og kom ned over Klivssand, da fløi det noen ravner imot dem, og da virket Tord denne visen:

Hvorhen stevner I, ravner,
snare, i flokker svarte?
Farer I nord fra Klivssand,
finner I alltid føden.
Der ligger Bjørn, men blodfugl
står, hvor hodet bares.
Langt er det ei å lete;
hjelmklædd ved Hvitingsås falt han.


33. ODDNYS SORG.

De kom nu til Holm, og Kalv gikk inn i dyngjen til Tordis, Bjørns kone, og fortalte henne om Bjørns drap. «Og her er en halsring,» sa han, «som han hadde på sig.» Hun tok halsringen og spurte, hvor Tord var. Kalv sa han var der. «Ham vil jeg likevel se,» sa hun, og gikk ut av dyngjen og dit som Tord stod, og kastet halsringen til ham og bad ham ta den med til Oddny, konen sin, til erindring. Derefter red de dalen nedover og kom til Husafell, og der blev Dålk igjen; men Tord red til Vellir. Der var Arngeir, Bjørns far, kommet hjem. Tord sa tidenden til ham og hans kone. Hun stod ute og vasket hodet på et barn. Tord løste Bjørns hode fra salen, og kastet det til Tordis, Bjørns mor. Han ropte at hun fikk se om hun kjente hodet, og sa det trengte ikke mindre tvætt det, enn det andre hun todde. Hun sa da: «Jeg kjenner hodet; og kjenne det kunde du; for dette hode gikk du ofte redd, så lenge det fulgte kroppen. Men fár nu og gi det til Oddny, for hun tør synes bedre om det, enn det usle, lille hode som sleiver på halsen din.» Det var ikke ord som Tord likte. Han lot Bjørns hode være der, og red hjem til Hitarnes og sa tidenden og gav Oddny halsringen Bjørn hadde hatt. Og da hun så den, seg hun overende og falt i uvit. Men da hun kom sig igjen, da hadde hun fått en hård sykdom og hugsott. Tord prøvde på alle vis å trøste henne, og var god mot henne. Men sykdommen blev verre og verre, og hun fikk smerter også; de var verst vinteren efter. Det som gav henne mest ro, syntes hun, var å sitte på hesterygg, mens Tord leiet hesten, frem og tilbake; og det gjorde han, for han tok sig meget nær av dette, og vilde prøve å trøste henne. Om dette virket han en vise:

Trett blir jeg, her jeg leier
hesten dag efter dag med
silkens dis (45). Det går sent nok,
— mykt rir den syke dog ikke.
Gullets valkyrje (46) vet ei
sted med lindring for verken,
skjoldenes rødfarver (47) vet ei
råd for sorgen han kjender.

Så nær tok Tord sig av den mén konen hans hadde fått, at det er sagt, at Tord heller hadde valgt at Bjørn var ilive, om det var mulig, vilde såsant Oddny holdt av ham som før. Han mente det var en stor ulykke som hadde ramt Bjørn og ham selv og Oddny og som ingen av dem kunde slippe unda. Oddny blev svakere og mattere og talte næsten ikke. Men ennu levet hun lenge i slik elendighet. Bjørns frender lot liket hans hente, og det blev jordet ved kirken deres på Vellir, den som han hadde bygget for Tomas Apostel. Han blev lagt i graven med klær og med remmen, som før er sagt.


34. EFTERMÅLET EFTER BJØRN.

Denne tidenden om Bjørns drap fór nu vidt om land, og Åsgrim, hans bror øst på Rangåvellir, hørte den og fór siden vest til Ljårskog for å finne Torstein Kuggessønn. Han tok eftermålet av gamle Arngeirs hender; og Torstein og Åsgrim og Bjørns venner skulde møte på Altinget til våren og ta saken op. Da Åsgrim fór fra Torstein om vinteren, drog han til Holm og tok over gården, som Bjørn hadde hatt. Men om våren fór han til Torstein til avtale om målet, og siden drog de til tings med stort følge; og så gjorde Tord og de som vilde støtte ham. Så er sagt, at da de var kommet til tings, sendte Tord lønnlig folk til Åsgrim med det ærend å by ham en ærefull bot og bad at han vilde møte ham ved nattetid og sa at han unte ham den ærefulleste utgang av målet, og det var ikke mer enn han skyldte ham, sa han, for så lenge han og Bjørn hadde hatt sak mot hverandre hadde aldri Åsgrim vært imot ham. Åsgrim var uvant med rettssaker og gikk og traff Tord ved nattetid. Tord hilste ham vennlig, og de taltes mangt ved. Tord var en ordsnild og glatttunget mann, og han greide ut for ham, hvor storlig nødd han hadde vært til denne gjerning; han fortalte mange ting om det som hadde vært mellem ham og Bjørn, og hvor meget han hadde måttet tåle av ham, ennu siste gang de møttes hadde Bjørn drept tre mann og såret fire, sa han — «så nu er det tolv mann,» sa Tord, «som det ingen bot er svaret for: Ottar og Eyvind, Torstein Kalvssønn, Torkel Dålkssønn, to fredløse, Stein Gudbrandssønn; den åttende en austmann, den niende Kolbein, min sønn, så Torvald og Tord Eidssønner, og den tolvte Grimm, huskaren min, og så er Dålk ille såret og alle vi andre mer eller mindre såret. Men jeg vil gi dig i bot for din bror tre hundre i sølv, for jeg unner dig et godt utfall av saken.» Åsgrim lydde på Tords overtalelser, og blev enig med ham. Sølvet blev greid ut til ham, og han tok imot det. Det hele gikk nokså fort, og det var lett å se, hvad som fikk forliket istand: Tords overtalelser og Åsgrims overilelse. Torfinn Tvaressønn merket ingenting, før Åsgrim hadde mottatt sølvet. Han gikk ut av boden og til Torstein Kuggessønn og sa til ham, at det så ut som Åsgrim lot sig vinne av Tord til et eller annet slags forlik; for han satt og talte sølv, sa han. Torstein sa, at det var en stor overilelse og at det ikke var lett å yde slike folk støtte, som var så egenmektige. «Ellers vet nu ingen ennu, hvad nytte Tord vil ha av dette.» Ingen hadde tenkt sig, at Åsgrim vilde gjøre noe uten å ta noen med på råd, ikke Torstein engang, som han hadde målet sammen med. Torstein og Åsgrim stod for eftermålet efter Bjørn av den årsak at den som var første saksøker, gamle Arngeir, Bjørns far, var skrøpelig av elde nu, og hadde gitt målet i hendene på dem, fordi han ikke trodde sig til å fare til tings, så gammel han var, og ikke var han vant til rettssaker fra ungdommen av heller. Og han visste at Torstein hadde lovt Bjørn det, at han skulde ta op eftermålet efter ham, om så trengtes, — eller Bjørn efter Torstein, om han hadde levet lengst. Torstein sendte nu bud til sin frende, Torkel Eyolfssønns bod, og sa han vilde treffe ham. Tord Kolbeinssønn var i Torkels bod, og hadde inngått dette forliket uten å ta Torkel med på råd, for han visste ingenting om det. Det er nu å si om Torstein, at han drog sammen stor styrke, og lot kalle til Myramennene, som var frender av Bjørn. Torstein og Torkel kom da sammen, — og med Torstein var Bjørns frender og venner. Da sa Torstein, at han var bundet ved løfte til å hevne Bjørn eller å ta op eftermålet efter ham, — «og her er vi nu kommet sammen, hans frender og venner, og det har vi å si, at det forliket som Åsgrim har sluttet med Tord, det er vi alle enige om skal være ugyldig.» «Det har ofte synt sig,» sa Torkel, «at Bjørns frender har ikke støttet hans sak på rett vis; og det vil mange synes nu òg, tror jeg, hvis ikke rette saksøker skal ha lov å stå ved det forliket han liker best.» «Om det nytter det ikke å tale,» sa Torstein; «jeg alene vil rå for målets utgang, enten det blir landsforvisning eller pengebot, slik som jeg er bundet til — eller også late livet. Sett dig imot, om du vil prøve en kamp med oss. Vi har folk nok, det er ikke så visst dé seirer som mot oss står. Og i så fall vil vi iallfall prøve å ta Tords liv og de andres òg, som drepte Bjørn.» Torkel og Tord var søskenbarn; men Torkel så, at det ikke sømmet sig å sette saken på spissen, og han visste også at Torstein ikke var god å stå imot. Så hadde Tord jo heller ikke søkt hans råd ved forliket. Han vilde derfor gjerne ta sig av Tords sak, men gå til kamp mot frendene sine for hans skyld vilde han ikke. Han sa da, at han vilde ha Tord fritatt for fredløshet og for større pengebot, enn han alt hadde svaret; men de andre menn, som hadde tatt del i drapet, kunde Torstein legge i de bøter han lystet eller fredløshet, om han vilde. Torstein sa, at det var uråd å lå Tord slippe unda all straff, han som var ophavsmann til alt det onde som hadde voldt dette målet. Torkel sa: «Da vil jeg at saken blir gjort op med pengebøter. La oss bli enige og slutte det forliket at Tord kjøper sig unda landsforvisning med penger.» Det blev da til, at forlik blev avtalt og sluttet mellem dem således at Torstein og Torkel skulde avgi kjennelse, og Tord skulde kjøpe sig fri for landsforvisning for så mange penger som Torstein vilde; men de andre, som var med på drapet, skulde dømmes til fredløshet eller til pengebøter efter Torsteins vilje. De skulde kunngjøre kjennelsen, ennu før tinget var sluttet; og så blev gjort. Det var mest som om Torstein alene hadde rådet for kjennelsen, utenom det at Torkel hadde fridd Tord, frenden sin, fra landsforvisning; og han sparte ikke på penger til bøter, for der var nok å ta av. Det var Torsteins og Torkels kjennelse, at Dålk ingen bøter skulde ta for sig og sønnen; men heller ikke greie ut noen for drapet på Bjørn. Kalv skulde heller ingen bøter ha for sønnen, og dertil være forvist fra herredet og miste jorden sin i Selådal og fare syd over heien til fødestedet sitt. Tord skulde utrede de tre hundre i sølv til Åsgrim som han hadde forlangt og tatt imot; tre hundre til skulde han svare for å være fri landsforvisning, og likeså tre hundre for Kalv. Tords frender, som var drept på Raunet, skulde ligge uhellige, og det samme skulde skoggangsmennene, og alle de som hadde ligget i bakhold for Bjørn. Ennu var det tolv mann, som hadde vært virksomme ved drapet. Dem dømte Torstein til landflyktighet, alle sammen, de skulde fare utenlands samme sommeren,og hver av dem skulde få én mark til reisepenger. Men kom de sig ikke ut av landet, som de var dømt til, da skulde de være fredløse og kunde drepes, hvor de fantes. Derefter fór folk fra tinget. Torkel tok de landsforviste til sig, lot frendene deres skyte penger sammen for å hjelpe dem avsted, og skaffet dem ut av landet samme sommeren. Folk sa, at snaut noen mann har fått slikt eftermål som Bjørn; for alle de som Torstein hadde dømt til landsforvisning, måtte avsted. Tord og hans menn likte ille den veien det tok; men de kunde ikke gjøre noe ved det. Myramennene, som var frender av Bjørn, tok også mange penger i bot av Tord Kolbeinssønn. Gamle Arngeir fór til Torstein Kuggessønn med alle de penger han hadde fått; og Tordis tok unda brudekjøpspengene og medgiften sin, og fór vest til Bardastrand ved Breidafjord til frendene sine; men Åsgrim fór øst til Rangåvellir med de pengene som falt på ham, og der bodde han siden. Tord Kolbeinssønn fór hjem til gården sin på Hitarnes og var ikke lite misnøid med den enden målet fikk. Fra nu av tok det til å stilne om denne saken; og nu er det ikke mer å fortelle om disse hendingene.


— o —


Hitardal — klikk for en større versjon av kartet


TIDSTAVLE

Tord Kolbeinssønn født 974
Bjørn Hitdølakjempe født 989
Bjørn på Borg ca. 1002-1007
Bjørn farer utenlands 1007
Bjørn kommer til Norge fra Gardarike våren 1010
Tord ekter Oddny høsten 1010
Bjørn i Norge 1010-1012
Bjørn farer til England sommeren 1012
Bjørn hos Knut den mektige 1012-1014
Bjørn på vikingeferd 1014-1017
Torstein Egilssønn dør 1015
Bjørn og Tord møttes på Brennøy 1016
Tord kommer til Island 1017
Bjørn i Viken og hos kong Olav 1017-1019
Bjørn kommer til Island sommeren 1019
Bjørn hos Tord på Hitarnes vinteren 1019-1020
Bjørn setter bo på Vellir ca. 1020-1021
Grette kommer til Bjørn 1021
Bjørns død 1024
Torstein Kuggessønn dør 1026


Noter ( = tilbake til teksten):

  1. Sagaen tar feil her; det var hos Skules far, Torstein, sonn av Egil Skallagrimssønn, at Bjørn vokste op. Skule har således vært Bjørns fosterbror.
  2. ɔ: Kvinnen: Oddny. Lovn er et gudinnenavn.
  3. ɔ: Krigeren: Bjorn.
  4. ɔ: Kvinne: Oddny.
  5. ɔ: «Det sier du, og ikke jeg.»
  6. ɔ: Kvinnen, Oddny.
  7. Formodentlig for at han ikke skulde være vidne til ektefellenes strid.
  8. ɔ: Oddny.
  9. ɔ: Skibet.
  10. ɔ: Kvinnen, Oddny.
  11. ɔ: Kvinnen, Oddny.
  12. ɔ: Kvinnen, Oddny.
  13. ɔ: Mannen, Bjørn selv. Havsolen er gullet.
  14. ɔ: Mannen, Bjørn.
  15. Ironisk: en slik feid burde han fått.
  16. ɔ: Kvinnen, Oddny.
  17. ɔ: Selhunden.
  18. ɔ: Krigeren: Bjørn. Seidmåne: skjold.
  19. ɔ: der skulde ikke være lovlig eftermål efter ham, om den annen drepte ham.
  20. Visen er defekt og umulig å tyde.
  21. ɔ: Krigeren; uvisst hvem. Stålets vondord til skjoldene: kampen.
  22. ɔ: Bjørn.
  23. ɔ: Krigeren: Bjørn.
  24. ɔ: Krigerne: Tord og hans venner. Hognestorm : kamp.
  25. ɔ: Krigeren: Bjørn selv.
  26. ɔ: Bjørn selv.
  27. ɔ: Krigeren: Torstein.
  28. ɔ: Krigeren: Torstein.
  29. ɔ: Kvinnen: Tords mor.
  30. Det møte som blev holdt i hvert tinglag efter hjemkomsten fra Altinget, og hvor bl. a. de nye lovene blev kunngjort.
  31. Sjøkrigeren: Bjørn. Den svarte havhest er det tjærebredde skib.
  32. Sjøfarerne; her: folk i almindelighet. Lunnenes hester er skibene.
  33. Barnet fikk en gave med navnet; sammenlign også Snorres fortelling om Kong Olavs gave da han gav Hallfred tilnavnet «Vanrådeskald».
  34. «Landenes lys».
  35. «Øfakkelviser».
  36. ɔ: Krigeren: Tord. Ygg er et navn på Odin.
  37. ɔ: Bjørn selv.
  38. Innsamlingen og fordelingen av sauene.
  39. ɔ: Bjørn selv.
  40. ɔ: til kamp.
  41. ɔ: Krigeren: Bjørn selv.
  42. ɔ: Bjørn selv.
  43. ɔ: Krigeren: Bjørn selv.
  44. ɔ: Bjørn selv.
  45. ɔ: Kvinnen: Oddny.
  46. ɔ: Kvinnen: Oddny.
  47. ɔ: Krigeren: Tord selv.

HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.