Vitus Saga

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif


Heilagra Manna Sögur


Vitus Saga
(Cd. 180b folio)


C. R. UNGER

Christiania 1877


A dogum Diocleciani ok Maximiani heidenna konunga giorde heilagr sveinn Vitus margar iartegner i herade þvi er Lucania[1] heitir, ok var hann a biænum oft nætr ok daga ok snere morgum til truar ok veitte þurfundum marga naudsynlega hlute i olmosogæde. Enn heilagr Vitus var audegr at aurum ok gaufugr at kyne, ok skrydde hann sik harklædum ok kallade a gud ok mælte: «Drottenn Jesus Cristr, gior þu myskunn med þræle þinum, ok rek mik eige fra bodordum þinum, ok skil þu eige mik fra samlage rettlatra.» Enn er Vitus bad gud i hiarta sinu, þa kom rodd af himne yfer hann ok mælte: «Heyrd er biæn þin, verde sem þu batt.» Enn fader hans var grimr ok heidenn ok let eige af blotum skurgoda, enn hann het Hylas, ok villdi hann kalla son sinn til blota. Vitus svarade: «Aungvann kann ek annann gud nema einn sannann gud ok eilifan, þann er skilde lios fra myrkre, ok kallade hann lios, ok vard dagr, ok kallade hann myrkr, ok vard nott. Honum sialfum þiona ek konunge eingla, þeim er skop himenn ok iord ok alt þat, er þar er a mille.» Enn er þetta heyrde Hylas fader hans, þa let hann festa son sinn a tre ok beria ok mælte vid hann: «Hverr kende þier þetta at mæla; ef þat heyra konungar, þa munt þu deyia.» Vitus svarade: «Þat er þu heyrder mik mæla, fader, Kristr kende mier, sa er ek em hans þræll.» Þa kallade Hilas þangat Modestum fostra sveinsens ok mælte: «Gæt þu, at sveinnenn mæle eige optar slika hlute.» Vitus svarade: «Þetta er mier hunange sætara, svo sem psa(l)maskalldet mælte: «Sætare eru brioste minu þin mal, drottenn, enn hunang munne minum. Betre eru mier log þins muntz enn mikill fiolde gullz ok silfrs.» Þa syndizt Vito eingill guds ok mælte vid hann: «Ek em þier senndr af gude, at ek vardveita þik til andlazt, ok frægar eru gude biæner þinar.» Enn Hylas gret son sinn svo sem daudan ok leitade vid at teygia hann med blidum ordum til blota. Vitus mælte: «Hverium godum vilt þu at ek blota?» Hilas svarade: «Veizt þu eige odaudleg god vera Odenn, Þor ok Frey, Frigg ok Freyiu, er konungar gofga.» Vitus mælte: «Alldri heyrda ek nefnda svo morg god, eirn kann ek gud, faudr drottens mins Jesu Cristz, þess er pindr var fyrer syndum vorum ok leyste oss med sinu blode, enn þu kant hann eigi fodur. Enn ef þu villder kenna hann, þa munder þu vita, hversu mikill (er) drottenn vor Jesus Cristr sonr guds lifanda fleklaust lamb, þat er tekr synder heims.» Hilas mælte: «Veit ek þann er þu kallar Krist, (at hann) var krossfestr af monnum.» Heilagr Vitus svarade: «Hans krosfesting er lausn synda vorra, er a hann truum. Enn einge ma mik skilia fra ast hans.»


2. Enn heilagr Vitus vann morg kraftaverk ok grædde siuka, lyste blinda ok rak diofla fra odum. Enn er þat spurde Vallerius iarl, þa heimte hann til mals vit sik fodur hans ok mælte med hann: «Þat heyre ek, at sonr þinn fyrerlætr god vor ok gofgar Krist, þann er krossfestr var ꜳ Gydingalande, af þvi lat þu hann hingat leida.» Enn er Vitus var leiddr fyrer domstol iarls, þa mælte iarl vid hann: «Fyrer hvi blotar þu eige, eda veizt þu eige, at konungar budu at kvelia morgum pislum alla þa, er Krist gofga?» Heilagr Vitus svarade: «Alldri mun ek hneigia hals minn fyrer skurgodum ne luta steinum, þviat ek hefe drotenn, þann er ond min þionar.» Enn er Hylas heyrde þetta, þa mælte hann med hryggleik: «Gangit hingat viner miner ok gratet med mier, þvi at ek se, (at) son minn vill fyrerfarazt.» Vitus svarade: «Eige fyrerforunzt ek, helldr kosta ek mier at ganga i sveit rettlatra.» Valerianus mælte: «Nu þegar leta ek þik stongum beria, ef eige være vinatta med mier ok fodur þinum; af þvi lat þu at mier ok blota godum.» Vitus svarade: «Sagda ek þier um sinn, iarl, Krist gofga ek son guds.» Þa reiddizt Valerianus ok let Vitum festa a tre ok beria. Enn sa er fystr rette hendr sinar til at beria sveinenn, þa visnudu hendr hans, ok kallade (hann) ok mælte: «Glata ek hondum minum, ok kveliunzt ek i sott.» Þa var þangat kalladr Hylas fader svein(s)ens, ok mælte Valerianus vid hann: «Se ek son þinn fiolkunnegan vera.» Heilagr Vitus svarade: «Eige em ek fiolkunnegr, helldr em ek þræll Kristz, þes er mier kenner bodord sin, ok em ek fylldr af hans anda, þess er dauda lifgade ok geck þurrum fotum a sio. Enn ef god ydur mega nockut, þa giore þau heila hond þessa mannz.» Valerianus mælte: «Gior þu þat, er þu mæler.» Vitus svarade: «I nafne drottens Jesus Kristz mun ek giora.» Enn er hann kallade a nafn Jesu, þa giorde hann heila hond hins.


3. Þa sellde iarl Vitum fodur sinum ok mælte vid hann: «Bætt þu fyrer syne þinum, at hann late at oss ok blote godum ok fyrerfarezt eige.» Þa leidde fader hans inn i hus Vitum ok synde honum kraser ok fogr audæfe, ok let leika fyrer honum golegar meyiar ok prudar, ok ætlade sik mundo teygia hugskot hans fra tru Jesu Kristz med blidendum heims. Enn Vitus leit til himens ok mælte: «Eige fyrerlitr gud litillatt hiarta.» Enn klefe sa, er Vitus var i luktr, var innann buenn gulle ok silfre ok gymsteinum(!). Þa fiell heilagr Vitus ꜳ kne ok (bad) til guds ok mælte: «Gud Abraham, gud Ysaac, gud Jacob, myskunna þu mier ok styrk mik i krafte þinum, at eige meige illgiarnn dreke fremia vilia sinn i gegn þræle þinum, at eige þurfe heidnar þioder at spyria, hvar gud vor er.» Þa kom lios mikit i klefann, svo sem solskin, ok svo dyrligr ilmr, at hiu letuzt alldri slikann ilm hafa kenndann. Þa mælte Hylas: «God vor munu komen i husit vera.» Enn er hann leit i klefann i gegnum glugginn, þa lukuzt upp augu hans, ok sa hann .vij. eingla biarta standa hia sveinenum ok styrkia hann. Enn er (hann) sa þetta, þa vard hann blindr. Enn er heilagr Vitus bad fyrer faudur sinum ok mælte: «Drottenn, er sonr getenn ert af anda helgum, ef þat er fyrerætlun myskunnar, þa skil þu mik eige fra fedr minum, helldr visa þu honum til heilagrar hallar þinnar.» Enn Hylas kallade sarlegre roddu ok mælte: «Vesall em ek, þviat glatada ek liose augna minna.» Þa giordizt hryggleikr mikill allra hiona hans, ok foru þesse tidinde um borgina innann.


4. Þa kom Valerianus iarl þangat ok spurde, med hverium atburd Hylas hefde blindr vordit. Hylas svarade: «Þa er ek sa i klefa sonar mins, þa sa ek elldleg gud þar, ok matta ek eige standazt vidlit þeira.» Valerianus mælte: «Goden voru þar.» Þa var Hylas leiddr til Þors hofs at rade Valeriani iarls, ok het þar miklu tafne ok mælte: «Þorr god, ef þu giorer mik heilann, þa mun ek færa þier gullhyrndann oxa.» Enn Þor svaf ok veitte honum onga hialp, helldr stunde Hylas eda æpte fyrer ofverkium. Enn enn sæle sveinn Vitus fiell ꜳ kne ok bad til guds ok mælte: «Þu gud, er lyster Thobiam ok grædder Job af sarum, gior þu svo myskunn þina vit fodr minn, ef hann vill at þier lata.» Þa var leiddr blindr fader til sonar, ok fiell hann til fota honum ok mælte: «Sonr, gior þu myskunn vit mik.» Vitus mælte: «Vill þu heill vera?» Hylas svarade: «Vist vil ek.» Vitus mælte: «Neit þu Þor ok Odne, Frigg ok Frey ok Freyiu.» Hylas svarade: «Hversu ma ek þeim neita?» Heilagr Vitus mælte: «Veit ek, at hiarta þitt er hardnad i villu, enn fyrer hiastandanda lyd mun ek giora myskunn vit þik i nafne drottens mins Jesu Kristz, at lydr vite, at hann er gud.» Enn er Vitus giorde krossmark yfer augum hans, þa fiell hreistr af augum hans, ok vard hann heill ok kallade ok mælte: «Þacker giore ek godum minum, er mik giordu heilann.» Vitus broste ok mælte: «Þu ovinr, Kristr grædde þik enn eige god þin.»


5. Enn er Hylas villde bana syne sinum, þa vitradezt eingill guds Modesto forstra hans ok mælte vid hann: «Far þu nidr til siofar med sveinenn, ok munt þu finna þar skip, ok mun ek feria ydr til annars landz.» Modestus[2] svarade: «Drottenn, eige kunnum vær leid til siofar.» Eingellenn mælte: «Ek mun leida ydr.» Enn þa var Vitus .vii. vetra gamall. Enn er þeir komu til siofar, þa funndu þeir skip þat, er Kristr sende þeim. Eingell freistade sveinsens ok mælte vit hann: «Til hvers herads vilit þier fara?» Vitus svarade: «Þangat sem drottenn vill oss senda.» Eingell mælte: «Hvar er skipleigan[3]?» Vitus svarade: «Kristz þrælar erum vær, hann mun þier giallda verkaup.» Enn er þeir stigu ꜳ skip, þa voru þeir þegar fundner a odru lande, ok sau þeir ecki til skipsens, er þeir komu ꜳ land. Enn þeir komu til ar þeirar, er Siler heiter, ok hvilduzt þar under tre nockuru. Enn Vitus giorde margar iartegner, ok sogdu dioflar til hans, er mæltu[4] fyrer munn odra manna. Ok kom margr lydr til hans, ok toku marger tru, er sau iartegner hans, ok kennde hann þeim ord guds.


6. Enn sonr Dioclesiani konungs var odr af diofli, ok kallade ohreinn ande ur munne hans ok mælte: «Eige mun ek burt fara nema Vitus kome.» Dioclecianus konungr mælte: «Hvar megum vær þann mann finna?» Ohreinn ande svarade: «Hia ꜳ þeire, er Siler heiter, munu þier finna hann.» Þa sendi Dioclecianus þangat .x. vopnada riddara skyndelega, at þeir kallade helgann Vitum til funndar vit konung. Riddarar foru ok funndu Vitum standannde ꜳ biæn, ok mæltu þeir vit hann: «Ertu Vitus?» Enn hann svarade: «Ek em.» Riddarar mæltu: «Konungr sende oss epter þier.» Vitus svarade: «Hvat þarf konungr svo litils sveins?» Riddarar mæltu: «Sonr hans er kvaldr af diofle.» Vitus mælte: «Foru vær þa.» Enn er þeir koma i Romaborg, þa var sagt Diocleciano, ok let hann leida sveinenn fyrer domstol sinn. Enn Vitus var vænn at alite, ok var guds myskunnarþocke audsær a honum. Dioclecianus mælte: «Ert þu Vitus?» Enn hann þagde. Þa spurde hann Modestum fostra hans. Enn Modestus var gamall ok kunne eige konunge at svara, þa mælte Vitus vit konung: «Vit hvern mæler þu, enn elldra eda enn yngra? Af þvi svarada ek þier eige, at þu ætter fyrr at kvedia enn elldra.» Dioclecianus mælte: «Hvort styckizt(!) þu i gegn oss?» Vitus svarade: «Eige erum vær stykner, helldr einfallder sem dufa, þviat lærefader vor er godr ok hofsamr i sinu edle.» Enn ohreinn ande kallade ur hinum oda sveine ok mælte: «Vitus, fyrer hvi kvelr þu mik?» Dioclecianus mælte: «Mattu heilann giora son minn?» Vitus svarade: «Eige ma ek, helldr drottenn minn Jesus Kristr sonr guds lifanda.» Þa geck Vitus til sonar konungs ok lagde henndr sinar yfer hofut honum ok mælte: «Þu illgiarn ande, far i burt fra skepnu guds.» Þa flyde fiande ok drap marga menn, ok hræddizt alþyda, ok fiell Dioclecianus sialfr i ovit fyrer hrædzlu[5]. Enn er hann rettez vit, þa mælte hann vit Vitum: «Lat þu at mier ok blota godum minum, ok mun ek gefa þier helming eigu minnar ok rikis mins ok gofga þik gulle ok silfre ok dyrlegum klædum.» Vitus svarade: «Riki þitt ok fe þitt se med þier, enn þat (er med) mier, er naudsynlegt (er), þviat ek hefe med mier gud lifanda. Enn ef ek er stadfastr i hans ast, þa mun hann skryda mik odaudlegu skrude, þvi er myrkr mega eige dauckva.» Dioclecianus mælte: «Gef þu heillt rad ond þinne ok blota godum, at eigi fyrerfariz þu i pislum.» Vitus svarade: «Þess fysunzt ek at koma til þeirar dyrdar, er drottenn het vinum sinum.» Þa let konungr setia Vitum ok Modestum i iarn ok lykia[6] þa i myrkvastofu, svo at eingi kiæme at vitia þeira ne færa at eda dryck.


7. Enn er þeir komu ok voru setter i myrkvastofu, þa kom lios mikit af himne ok fyllde myrkvastofuna, svo at vardhallzmenn unndruduz. Enn heilagr Vitus kallade mikille roddu ꜳ gud ok mælti: «Hygg þu a hialp vora, drottenn, ok skynt þu at leysa oss ur þesse pisl, svo sem þu leyster .iii. sveina fra ofne brennanda ellz.» Þa vard landskialte mikill, ok vitradizt eingill guds Vito sveine ok mællti vit hann: «Ris upp þu Vite!» Þa bradnudu af þeim iarn sem vax vit elld, ok sungu þeir bader lof gude ok mæltu: «Lofadr se drottenn gud Israel, sa er vitiade ok giorde lausn þiodar sinnar.» Enn er myrkvastofuvordr sa ok heyrde þessa hlute, þa rann hann til konungshallar ok kallade mikille roddu: «Fyrerfarazt mun borgin, ok eru menn i haska.» Dioclecianus mælte: «Hvat er ordit?» Myrkvastofuvordr svarade: «Lios mikit er yfer monnum þeim, er þu sellder oss til vardveizlu, ok ilmr dyrdlegr, ok er med þeim madr sa, er ecke mannkyns ma i gegn at sia.» Dioclecianus mælte: «Dyrum skal selia ander þeira, ok mun ek þa sia, ef Kristr þeira meige leysa þa ur[7] hondum minum.» Enn er þeir voru leidder til dyragardz ok stodu þar, þa mælte Vitus vid Modestum fostra sinn, at hann hræddizt eige, ok mælte: «Hrædz þu ei daudann, þviat nu nalgazt dyrd ockur.» Enn þar stodu hia .xx. þusunder karla, enn fleire voru konr ok born. Þa mælte Dioclecianus konungr: «Hvar þickizt þu nu kominn, Vite?» Heilagr Vitus svarade: «Til dyragardz se ek mik leiddann vera.» Dioclecianus mælte: «Vert þu heilradr æsku þinne ok blota godum.» Vitus svarade: «Se þier alldri vel, ovinr, skædr vargr, svikare anda! Ef mælt væri vit hund, at hann þegde, ok mælt, at hann skyllde burt fara, þa munde hann skammazt sin ok burt fara, enn þu skammazt eige. Enn ek hefe med mier Krist þann er ek þiona.» Þa reiddizt konungr ok let kynda ofn gloanda ok hella i ofnenn vellanda bike ok vitsmiore ok blye. Þionar giordu, sem þeim var bodit, ok kostudu helgum Vito sveine i ofnenn. Dioclecianus mælte: «Nu mun ek reyna, ef gud þin mune leysa þik ur bondum minum.» Enn er Vito var orpit i ofnenn, þa giorde hann krossmark fyrer sier ok song lof gude i midium ellde, ok mælte: «Þu drottenn, er leiddir sonu Israel af Egiftalande fyrer þræla þina Moysen ok Aron, ok leyster ur anaud, svo gior þu nu myskunn þina vit oss fyrer nafn þitt.» Þa mælte Vitus vit konung: «Hvar eru pisler þinar, Diocleciane? þacker giore ek þier, þviat þu lætr giora mier log.» Þa tok allr lydr at kalla ok mælte: «Alldri saum vær slikar iartegner, mikill er gud sveins þessa.» Þa geck Vitus osakadr ur ofne, ok var eige fleckr a likama hans, helldr var horund hans allt hvitt sem snior. Þa mælte Vitus vit konung: «Skammazt þu nu med diofle fedr þinum.» Þa fylldizt hann reide ok let hlaupa at honum hit oarga dyr, þat er hverr madr hrædizt vit, er heyrer rodd þess. Þa mælte konungr: «Mun eige fiolkynge þesse mega enn vit þesu dyre.» Heilagr Vitus svarade: «Skilr þu eige, enn heimske, þat, at Kristr er med mier ok einglar hans, þeir er mik leystu fra pislum þinum.» Enn er dyrit var laust latit, þa giorde Vitus krosmark a moti þvi ok ste yfer grimleik þes. Dyrit rann ok fiell til fota honum. Þa mælte Vitus vit konung: «Nu sier þu, konungr, a(t) kvikendenn giallda[8] veg gude, enn þu kenner eige skapara þinn. Enn þu munder hialpazt, ef þu villder a hann[9] trua.» Konungr mælte: «True þu ꜳ þat ok allt kyn þitt.» Vitus svarade: «Vel mælter þu, konungr, ok æsker þu oss eilifrar blezanar ok sannrar dyrdar.» Þa tok þusund karla tru, er þeir sau þessar iartegner. Konungr mælte vit Vitum: «Er svo romm fiolkynge þin, at þu matt stodva elld ok dyr?» Vitus svarade: «Þesser hluter giallda veg gude enn ei mier, þviat þeir kenna skapara sinn.» Þa let konungr festa i stagl Vitum svein ok Modestum fostra hans [ok Crescenciam fostru hans[10]. Enn er guds menn voru kvalder miok i stagli, þa mælte Vitus vit konung: «Þu hinn grimazte kvalare, hvat sæker þu at konu, edr hverr krafte(!) er þier at lata kvelia konur.» Þa kallade Vitus ok mælte: «Drottenn Jesus Kristus, leys þu oss nu.» Þa giordizt þegar landzskialte mikill, ok fellu morg hof skurgoda, (ok) marger menn er i hofunum voru. Þa hræddizt konungr ok flyde ok mælte: «Vesall em ek, er ek em yferstiginn af svo litium sveine.» Þa kom eingill guds ok leyste þau ur stagle ok sette þau nidr hia ꜳ þeire, er Siler heiter, þar (er) þau haufdu fyrr tekit hvild under tre. Þa bad Vitus til guds ok mælte: «Drottenn Jesu Kriste, sonr guds lifanda, tak þu ander vorar, ok fyll þu i godum hlutum vilia þeira, er giora minning pislar minnar ok vorar, ok leid þu þa til dyrdar þinnar. Biod þu ok þat, drottenn, at i þessum stad, er likamer vorer hvila, verde alldri sidan mein at mye.» Enn i þeim stad hafde adr verit my svo mart, at monnum þotte eige [byggianda i[11]. Enn er heilagr Vitus lauk biæn sinne, þa kom rodd af himne mælande: «Vite þion minn, gefit er þier allt þat, er þu hefer bedit.» Þa sofnudu þau i fride guds, ok voru sienar[12] ander þeira i dufna likium sniofi hvitare ok solu biartare, ok heyrd eingla rodd syngiande þessum ord(um): «Via iustorum recta, rett er gior gata retlatra ok buenn stigr heilagra.» Enn erner tveir storer komu fliugande ok settuzt i limar tres þes, er guds piningarvottar lagu under, ok vardveittu .iii. daga likame þeira, svo at einkis kyns kvikvennde þorde nær at koma þessum heilaugum likomum.




Fotnoter

  1. lucia Cd.
  2. Modesto Cd.
  3. skipleikan Cd.
  4. mælti Cd.
  5. hlædzlu Cd.
  6. likia Cd.
  7. er Cd.
  8. diallda Cd.
  9. hana Cd.
  10. [mgl. Cd.
  11. [byggiandei Cd.
  12. siednar Cd.

HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.