Tåtten om biskop Isleif

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif
Original.gif
Original.gif
Original.gif


Bispesagaer


Tåtten om biskop Isleif

Þáttr af Ísleifi biskupi


oversatt av Knut Rage

Heimskringla.no

© 2022



Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er Biskupa sögur, Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878


Isleif, sønn til Gissur Hvite, var både fager og evnerik, ingen storvokst mann, og særs vennesæl. I sin ungdom ble han satt i skole i Saksland. Da han fór hjem kom han til Norge, hvor kong Olav (Haraldsson) styrte. Hos kongen var Brand den gavmilde. Kongen satte stor pris på ham, og en høytidsdag sa kongen: "Brand! Ta imot denne kappen av meg"; det var en skarlagenskappe fôret med gråverk. Så hendte det at Brand og Isleif møtte hverandre ute på bakken, og det ble et hjertelig gjensyn. Isleif var da blitt prest og fattig var han, ettersom han kom rett fra landene i sør; da mælte Brand: "Du skal ha denne kappen av meg, som kongen ga meg." Han svarte: "Du er sannelig like storsinnet som alltid. Jeg tar med glede imot kappen." Men en høytidsdag da Brand satt ved kongens bord, smilte kongen til ham: "Hvorfor har du ikke på deg kappen som jeg ga deg, Brand?" Han svarte: "Jeg har gitt den til en prest, herre." Kongen sa: "Den presten vil jeg gjerne se, så jeg kan skjønne hvor god grunn du hadde til å gi fra deg kongegaven så snart." Folk syntes også at han hadde båret seg underlig ad med å gi bort en gave på denne måten. Da de litt senere kom til kirken sa Brand til kongen: "Herre! Der står presten ved kirken, med kappen på." Kongen smilte og sa: "Da gjør vi det heller slik, Brand, at jeg selv gir ham kappen. Kall presten hit bort." Brand sa at det skulle han gjøre. Så kom Isleif bort til kongen og hilste på ham. Kongen tok vel imot hans hilsen og sa: "Kappen din, prest, som Brand ga deg, den vil jeg selv gi deg, så skal jeg betale Brand det den er verd, for når jeg ser deg, vil jeg gi meg under dine bønner." Han svarte: "Herre! God tyktes meg Brands gave før, men langt større heder er det å ta imot kappen av Eder."

Siden fór han til Island. Vennene hans mente det var best at han øket sin anseelse ved å gifte seg; selv om han var fattig, eide han en god gård på Skålholt der han var godordsmann. Siden red han nord i Vididal til Åsgeirså; der bodde en mann som het Torvald. Datteren hans het Dalla. De kom dit tidlig på dagen. Bonden ba dem om å slå seg til ro der. Isleif sa at det var best de talte sammen først; "det har seg så at jeg har kommet for å be om datteren din." Bonden svarte: "Du har et godt godord, men det vil jeg svare deg, at du skal flytte nordpå om du vil ha mitt samtykke." Han svarte: "Ikke tenker jeg at jeg noensinne vil gi fra meg gård og grunn, da får det heller være." De satte seg på hestene sine og red sin vei. Dalla var ute på slåttemarken og gikk til Torvald og spurte i den blideste tone: "Hvem var disse mennene som kom hit?" Han fortalte henne det. Hun svarte: "Hva var det de ville?" Han sa at det var kommet en mann som ønsket å ta henne til kone. Hun spurte: "Hva svarte du?" Han lot henne vite det. Hun sa: "Det skulle ikke vært noe i veien for det, om jeg hadde fått råde." Han svarte: "Er du så oppsatt på det?" Til det sa hun: "Ja, så ærgjerrig er jeg, at jeg vil ha den beste mann og føde ham den gjeveste sønn som noen gang vil bli født på Island; det er best du sender bud etter ham." Han mælte: "Du har aldri gitt annet enn gode råd." Og så sendte han folk etter ham. Nå sa Torvald at det ikke skulle være noe i veien for giftermålet, og at Isleif ikke behøvde å flytte nordpå. Isleif var vel tilfreds med det. Så ble hun gift med ham. De bodde siden i Skålholt. De fikk sønnene Gissur og Torvald, som begge ble gjeve menn, men den som ble ypperst av dem var Gissur, som ble både stor og sterk. Siden bestemte folk der i landet at de ville ha en biskop over seg, og de valgte da Isleif. Han fór da utenlands, og da han kom hjem viet som bisp bodde han atter i Skålholt, men Dalla ville bo halvveis på landet. Da var det ikke bare enkelt å dele gods med folk. Det var smått med tiende, men så ble det lagt skatt på hele landet. Isleif var den gjeveste kar i manns minne. Han fostret Jon Ogmundsson, som siden ble biskop i Holum, og han ga alltid lovord til Isleif, når talen kom inn på fagre og forstandige menn, eller på annet vis blant de ypperste: "Så var min fosterfar Isleif, han var den fagreste, den mest forstandige og den aller beste mann av alle." Og når de sa: "Hvorfor kom du til å tenke på ham?", da svarte han: "Han renner meg i hu når jeg hører tale om gode menn, for om han har jeg røynet at han var det i alle ting."